Hvorfor blir folk værende på bygdene de vokste opp i?

[AnonymBruker]

Fordi noen mennesker er tafate, uintelligente, uten ambisjoner eller evner. 

Anonymkode: 385e6...dca

[AnonymBruker]

Fordi jeg hater byer  

Anonymkode: eb0e6...879

[AnonymBruker]

Hvem er det som egentlig går glipp av hva?

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17, og har bodd i Oslo siden jeg var 20. Min nærmeste familie og mine nærmeste venninner er bosatt i hjembygda, og jeg ser at de lever et minst like godt liv som meg. Det var helt OK å teste ut bylivet som ung, nå føles det helt meningsløst, og jeg kjenner at jeg er litt misunnelig på dem som har mulighet til å gå rett ut i naturen, som har et lite samfunn som passer på hverandre, og som stiller opp når det trengs.

Det er jo strengt tatt det som betyr noe, nye opplevelser blir man etterhvert mettet på.

Anonymkode: 931bd...48f

[AnonymBruker]

Jeg dro da jeg var 19, og returnerte aldri. Har etter det bodd i inn- og utland. Fått mange erfaringer, utdannelse, jobbet internasjonalt. Har nå vært etablert med mann i samme by i 15 år, og blir nok her livet ut, med unntak av at vi planlegger noen lengre utenlandsopphold senere i livet. 

Fantastisk oppvekst og alt. Men personlig ønsket jeg mer av livet. 

Og så ser jeg at andre igjen er annerledes. "Venninnene" hjemme er lykkelige. Men her inne kan jeg vel tørre å skrive at det er få erfaringer og perspektiver på ting, og få å bryne seg på når det gjelder meninger og innsikt. Samtidig, de har alt og alle rundt seg, en forutsigbar hverdag med lite stress, lite behov for å røre på seg (jeg holdt på å klikke under pandemien), og den roen kan jeg innimellom misunne dem. 

Anonymkode: c4e2f...e28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvem er det som egentlig går glipp av hva?

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17, og har bodd i Oslo siden jeg var 20. Min nærmeste familie og mine nærmeste venninner er bosatt i hjembygda, og jeg ser at de lever et minst like godt liv som meg. Det var helt OK å teste ut bylivet som ung, nå føles det helt meningsløst, og jeg kjenner at jeg er litt misunnelig på dem som har mulighet til å gå rett ut i naturen, som har et lite samfunn som passer på hverandre, og som stiller opp når det trengs.

Det er jo strengt tatt det som betyr noe, nye opplevelser blir man etterhvert mettet på.

Anonymkode: 931bd...48f

Nei, ikke for alle. Jeg er 43, og langt fra mettet. Liker reiser og oppgaver der jeg kjenner på en viss nervøsitet og spenning, for jeg vet hvor mye jeg vokser på det.

Jeg har opplevd utrolige ting. Og lista for alderdommen er lang. 

Og med å bevege seg ut av bygda handler om litt mer enn noen år i en by i samme land. 

Anonymkode: c4e2f...e28

[Surpomp]

trønderpåbærtur skrev (13 timer siden):

Snakker for dem som aldri flyttet vekk fra bygdene de vokste opp i, heller ikke til nærmeste by engang. Flyttet selv fra "hjembygda" da jeg var 17, og blir nesten oppgitt over hvor mange av de jevnaldrende som jeg vokste opp med aldri flyttet på seg. Noen stiftet familie, fikk god jobb osv., og det er gode grunner til å bli. Men, man går glipp av verden og går glipp av å møte nye og spennende mennesker. 

Ellers så lever bygdedyret i beste velgående i hjembygda (et lite sted i "gamle" Nord-Trøndelag) og det er ingenting som forandrer seg der. Eneste utviklingen er et økende rusproblem blant ungdommer, så det er tydelig at det ikke er et bra sted lengre. 

 

Kan det være fordi man trives i nær familie, med et nettverk som ble etablert i barnealder, i kjente omgivelser uten særlig kriminalitet, utenforskap og trangboddhet, uten å være lønnsslave i et opphypet boligmarked fullt av overfladiske og materialistiske mennesker ? 

Jeg har vært i mange av verdens avkroker.
Å leve i «fuglekasser» hvor man ikke engang hilser på naboen frister ikke.

[AnonymBruker]

Fordi de trives der? Er det ikke bedre å spørre de det gjelder? 

Jeg flyttet til by'n for å studere men ble deprimert av det så jeg flyttet hjem igjen så snart jeg kunne etter fullført utdanning. Hadde flaks og fikk meg jobb her, for det er stor pågang av innflyttere som er lei av bylivet. 

Anonymkode: 0062c...56d

[AnonymBruker]

Fordi jeg hadde familien min der, foreldre, besteforeldre osv.. Og at jeg kjenner de fleste som bor her og det er for meg en positiv greie. Jeg er ingen spenningssøker, jeg elsker det kjente og trygge og det gjør meg lykkelig. Hvorfor skal noen kalle meg dum for det?! Fu.. you, du vet ikke hva du snakker om. 

Dessuten ; vi må ha noen som kan bo på bygda og drive servicebransjen der til byfolket kommer og skal på hyttene sine! 

Anonymkode: c2f16...4d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Vokste opp på ei øy med vel 1000 innbyggere. Av de jeg gikk i klassen med - var vel neten 30 stykker, tror jeg det bare er en 4-5 som bor der nå. De er gjerne de som først stiftet familie. De fikk seg jobber uten særlig utdannelse. En er odelsgutt og tok over gården. De går åpenbart glipp av veldig mye. Er vel bare en av de som har fått seg noe utdannelse som har flyttet hjem igjen, men det er mest av årsaker knyttet til helse og økonomi.

Selv opplevde jeg stedet som altfor lite, med et ganske trangt miljø - jeg har alltid likt byer best og har hendt opp i Oslo, innenfor Ring 2 - så kontrasten er stor.

Anonymkode: c2fda...d75

Hva tenker du de går glipp av da? 🙄

Og Oslo er jo egentlig ikke en by om du ser på verden i sin helhet. Hvorfor bor du ikke i New York f.eks? Tenk på alt du går glipp av når du bor i lille Norge 

Anonymkode: 1c09a...981

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fordi de trives der? Er det ikke bedre å spørre de det gjelder? 

Jeg flyttet til by'n for å studere men ble deprimert av det så jeg flyttet hjem igjen så snart jeg kunne etter fullført utdanning. Hadde flaks og fikk meg jobb her, for det er stor pågang av innflyttere som er lei av bylivet. 

Anonymkode: 0062c...56d

Godt eksempel på at et typisk «byliv» er usunt for mental helse med stress, manglende tilhørighet og overfladiskhet.

Et oppskrytt «byliv» handler om økonomisk politikk som går på bekostning av individets frihet og integritet. En kultur av trangboddhet som naturligvis er sårbart for kulturkonflikter og kriminalitet.
Et «byliv» som i en krevende beredskapssituasjon, vil være de første områdene som kollapser.

Anonymkode: 06467...a4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva tenker du de går glipp av da? 🙄

Og Oslo er jo egentlig ikke en by om du ser på verden i sin helhet. Hvorfor bor du ikke i New York f.eks? Tenk på alt du går glipp av når du bor i lille Norge 

Anonymkode: 1c09a...981

Hvorfor er New York så oppskrytt ?
Er det den falmede drømmen om USA fra 50-tallet som fortsatt lever hos de som ikke har vært over dammen ?

Jeg har vært i NY og i andre store byer og flytting dit frister ikke……

Anonymkode: 06467...a4f

[AnonymBruker]

Vi er alle forskjellige og har ulike behov. For meg som ikke "hører" til noe sted, tenker av og til at det må være godt å kunne "komme hjem" 

Anonymkode: 28389...3d2

[AnonymBruker]

Jeg må spørre TS ; hva går jeg glipp av? Det DU syns er bra og viktig å oppleve? Hvorfor er det et problem for meg? Hvis mitt liv gjør meg lykkelig der jeg er, hvem er du til å dømme meg for det? Jeg er lei av dette nå jeg, prøv å definer ditt eget liv og la meg definere mitt. Ok? 

Anonymkode: c2f16...4d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Godt eksempel på at et typisk «byliv» er usunt for mental helse med stress, manglende tilhørighet og overfladiskhet.

Et oppskrytt «byliv» handler om økonomisk politikk som går på bekostning av individets frihet og integritet. En kultur av trangboddhet som naturligvis er sårbart for kulturkonflikter og kriminalitet.
Et «byliv» som i en krevende beredskapssituasjon, vil være de første områdene som kollapser.

Anonymkode: 06467...a4f

Livet på bygda kan være like usunt for den mentale helsa. Hva hvis det var deg og din familie som ble stigmatisert og mobbet? Beklager, men et flertall av bygdenorge står hierarkiet fortsatt sterkt, og familier med høy status er de som trives best og ikke ser noen problemer med sin perfekte hjembygd. Det går alltid på bekostning av noen andre, fordi det er ikke alle lokalsamfunn som evner å ta vare på alle. De lokalsamfunnene som er åpne og tar vare på alle uansett hva, de er veldig sjeldne. 

Anonymkode: ce8fc...de1

[AnonymBruker]

Alle har ikke behov for å komme seg bort. Hva er vanskelig med å forstå det?? Mannen min har bodd på samme sted i alle år i en alder av snart 60 år, men han vet han ikke vil trives andre steder. Han har hatt/har en jobb han reiser mye i, og gleder seg mest til han kan komme hjem, reise ut i båten å fiske, styre på eiendommen osv. Han har reist såpass mye i inn- og utland, og vet han ikke ønsker storbylivet. Det er kvelende på ham. Jeg har vokst opp i byen, og kunne aldri tenkt meg å flytte tilbake! Elsker bygda vi bor i. Jeg vil snu litt på det; Hvorfor flytter aldri folk som er født og oppvokst i byen «på landet» når de er voksne? 
Uansett; jeg går ikke glipp av en dritt av å bo på bygda. Synes det er deilig kontra å vokse opp i byen og drabantbyer. Selv om du flyttet ut av bygda, så er det ikke slik at de som aldri flyttet aldri reiser ut av bygda….. En kan få mang en erfaring av å reise på tur, ferie eller jobbreise  

Anonymkode: b917a...870

[jegerrinne]

Jeg har vokst opp 15 min unna by. Var mye i byen ditt vi dro. Men følte meg aldri hjemme i byen. Bodde og 2 år i Oslo.

Traff mannen da jeg var 21 . Var da på ferie. Der følte jeg meg hjemme med en gang. Bor i en bygd. Vi drev gårdsbruk i mange år. Nå bor vi i ene bolig men i skogen. 22km til nærmeste butikk.  Men vi liker oss. Vi liker naturen, det å kunne gå rett ut fra egen dør for å fiske eller jakte. Gode naboer som vi prater med daglig og som hjelper hverandre. Og ser og ungdommen i huset ene ønsker ikke noe annet drømmen er å bo i huset til besteforeldre med verkstedet. Mens andre er nok litt usikker om det vil ut  så blir spennende å se hvor det velger lærlingplass

Noen trives faktisk med å bo slik. Så du virker litt nedlatende i forhold til de som velger det livet. 

Jeg vet jeg aldri kommer til å bosette meg slik jeg vokste opp i boligfelt hvor naboer så alt en gjorde. Eller mye by uro. Likte det litt i ungdommen lett å komme på byen osv , men var og større sjanse å komme borti noe. Her vi bor så kjenner alle hverandre og får folk hjem

[AnonymBruker]

At jeg bor i den lille fjellbygda mi og driver stordrift på gården, betyr ikke at jeg ikke er bereist, lavt utdannet eller fattig.

Vi driver økonomisk lønnsomt med en gård som er med i samdrift med flere gårder. I tillegg til kjøttfe, så har vi melkekyr og har en nisjeproduksjon som har vunnet flere priser. Også internasjonalt. Du kan kjøpe noen av våre produkter i store deler av landet😊. 
 

Vi sysselsetter flere lokal ungdom. Både på gården og i vår egne lille butikk der vi selger produkter som ikke distribueres rundt til Meny butikker rundt i landet. Butikken vår en liten suksess og ligger svært strategisk plassert ved europavei. Butikken har fått ett «navn» og er omtalt som en anbefaling på ulike internasjonale nettsider. 
I tillegg til lokal ungdom har vi også avløsere og sesongarbeidere fra inn og utland på gården.

Av utdanning har jeg en Ph.D. Fra NMBU.

Jeg har heldigvis nå muligheter til å gjøre mye utenom å jobbe. Jeg har et sommerhus sør i Frankrike som jeg er i fra tid til annen. I tillegg har jeg besøkt alle kontinent. Jeg reiser til USA igjen om knappe 3 uker. Da skal jeg på en festival i California. Det blir 7 gangen jeg besøker USA feks. 
 

Jeg har altså bodd alle mine leveår i en liten fjellbygd. Det betyr ikke at jeg er hverken åndsfattig, svakt stilt økonomisk, ubereist eller uambisiøs.

Litt artig å lese alle fordommene folk har om bygda og bygdefolk😊

 

Anonymkode: b811d...22f

[AnonymBruker]

Født i Oslo, men klart - Oslo var mye triveligere for 20-30 år siden. Nå er det lite trygt, masse køer og mas og bråk fra alle kanter. Jobb er nå å stirre i en skjerm i 8 timer og så bo i en liten leilighet.

Anonymkode: f3e70...1c9

[AnonymBruker]

Hvis bygda gir deg alt du trenger, hvorfor flytte på deg? Selv flyttet jeg ene og alene på grunn av videregående og etterhvert studier i en alder av 16 år. Det ble etterhvert til 16 år, mann og barn, hus i byen og fast jobb her - men jeg og mannen drømmer om å flytte tilbake til hjembygda mi. For folk som får den utdannelsen de ønsker seg, en jobb de kan trives i, har nettverk rundt seg og kanskje noen å stifte familie med i bygda, er det da vel ingen grunn til å søke ut av bygda bare for å gjøre det liksom? De beste menneskene i livet mitt, med unntak av mannen min, er de jeg har kjent siden barndommen, og disse spennende menneskene du snakker om å møte når man flytter ut av bygda skjønner jeg ingen ting av, for så innmari spennende er ikke byfolk kontra bygdefolk at det er verdt å pakke med seg hele flyttelasset for å møte dem….? 

 

Anonymkode: eba39...c87

[AnonymBruker]

Søstra mi ble værende, vi tre andre søskena flytta ut av bygda. Av oss fire har hun høyest utdanning og har alltid hatt klarest mål i livet. Hun er ei enormt flott dame på alle vis, elsker bygda, naturen og livet sitt der. Hun reiser mye og har råd til det fordi lønsnivået er bra samtidig som levekostnadene er en del lavere enn i byene. 
Jeg trives ikke i hjembygda og liker knapt nok å besøke den engang, liker livet mitt i Oslo mye bedre. Søstra mi synes Oslo er helt grusomt, hun liker ikke alle folka, trafikken eller engang været her. Folk er bare ulike.

Anonymkode: 3e52d...bcd