Introvert med dårlig samvittighet

[AnonymBruker]

Jeg jobber fulltid der jeg er i tett kontakt med mennesker hele dagen. Liker jobben veldig godt. Har mann, to ungdommer, hund, hus og hjem der alle hjelper til. MEN, jeg har ikke behov for å dra så mye hit og dit på besøk, eller ha besøk. Vi gjør det jo likevel, fordi det hører med i et " normalt" liv. Idag skulle de andre til svigers. Jeg sa rett og slett nei, men sa at de kunne si at jeg ikke var i form. Føler jeg må lyge for å rettferdiggjøre mine behov. JEg kunne tatt meg sammen og blitt med de, men jeg har så lite krefter og snart er det ny uke. Jeg må sette grenser og tenke på meg sjøl. Er det en uke med en eller to aktiviteter/ møter på kveld er jeg totalt utslitt. Jeg vil bare ha fred og ro og kose meg med strikk, bok, smårydding o.l. Er du introvert og syns det er vanskelig å forklare for folk?

Anonymkode: 77341...78a

[AnonymBruker]

Er som deg, dropp den dårlige samvittigheten! Godt å høre at du tar ansvar for seg selv 👌 

Anonymkode: 799c4...60e

[AnonymBruker]

Du er jo ikke akkurat i form, ser ikke helt at det er løgn. 

Anonymkode: d38c7...d0f

[AnonymBruker]

Jeg er også introvert med en jobb med tett kontakt med mennesker, mann, to barn og hund. Og jeg syns det kan være veldig slitsomt med besøk, særlig når det er snakk om å besøke eller få besøk av flere folk samtidig (svigermor alene er ofte bare koselig, særlig hvis det ikke blir hele dagen, mens å besøke svigermor samtidig med to andre familier kan være skikkelig slitsomt). 

Hos oss er det sånn at ett av barna mine er like introvert som meg, mens mannen er litt mer ekstrovert, og det andre barnet er enda litt mer ekstrovert. Ofte blir da det ene barnet, hunden og jeg hjemme, mens de to andre drar ut og treffer folk i helgene. Innad i familien har alle forståelse for at vi er ulike. Når det gjelder venner og bekjente, hender det at jeg finner på unnskyldninger fordi jeg er redd de skal tro det handler om dem. 

Anonymkode: 2a495...754

[Tabris]

Jeg har det samme. Hektisk jobb med sosialt med kollegaer + samboer og hund hjemme. Jeg får mitt sosiale behov dekket og vel så det.

Så jeg har trappet kraftig ned på sosiale aktiviteter, mer og mer med årene. Jeg vil ikke ha noe fast i hverken ukedager eller helger, slik at jeg kan få tilbake overskuddet og faktisk se frem til å være sosial i stedet for å grue meg fordi jeg hele tiden ligger på etterskudd med å hente meg inn igjen.

Det har tatt meg lang tid å akseptere at jeg er slik, siden jeg er omgitt av mange svært energifulle og utadvente mennesker som har et energinivå jeg bare kan drømme om.

[AnonymBruker]

Jeg får dårlig samvittighet når det kommer til ungene. 

Jeg har barn i barnehage og barneskole, og altså, jeg kjenner at jeg bare ikke klarer å stå i klyngen med "fotballforeldre" som drikker kaffe og slavrer på sidelinjen, når det er fotball-greier rett etter jobb.. Jeg er alt for sliten etter en dag i åpent kontorlandskap (for selvsagt er fotballen på en av de to kontordagene i uken...). Jeg vet at jeg "burde" vært sosial med de andre foreldrene, for barnet mitt sin skyld, men jeg klarer bare ikke. Så det får jeg dårlig samvittighet for. 

Jeg får også dårlig samvittighet når jeg bare ikke klarer å gå på enkelte aktiviteter med dem. Som arrangementer hvor det kommer til å være forferdelig støy, kaos, ståk og bråk, bli skumpet omkring i en menneskemengde, osv.. Jeg bare klarer ikke. 

Å si nei til voksne folk utenom mann og barn gjør meg lite. Men det gnager i meg når jeg føler at jeg svikter mann og barn. 

Anonymkode: 72337...16f