Vonde ting foreldrene dine sa til deg som du enda husker

[AnonymBruker]

"Du er akkurat som faren din" Mamma sa det ofte til meg.

Faren min misbrukte både alkohol og meg. 

Jeg er kvinne og hverken alkoholiker eller pedo. Jeg er ikke lik min spermdonor. 

Anonymkode: c53a7...6f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2024 den 15.14):

Egentlig ikke så rart at mange misliker barna sine. Mange hevder jo at man er programmert til å elske dem osv, men realiteten er jo at man får en fremmed i hus i minst 18 år. Egentlig et under at det såpass ofte går bra. 

Anonymkode: 7cbd9...153

Om man som forelder opplever barnet sitt som fremmed i hele oppveksten deres er det jaggu ikke rart å høre om de psykisk ustabile foreldrene her i tråden💔

Anonymkode: 0732d...d39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja absolutt og helst det, men så er nå livet engang slik at det ikke er optimalt, og på grunn av at jeg ble syk var det ikke situasjonen da det fatale utspilte seg. Antagelig var det at jeg var (alvorlig) syk noe som også tippet min mor ekstra, men helt ærlig jeg kunne kaldkvelt henne for det hun fikk seg til å si. Jeg har selvfølgelig hørt mine barn gråte mange ganger, men aldri slik min datter gråt den gangen. Hun klarte ikke engang gjøre seg forstått slik hun gråt. Det eneste ordet jeg forsto var "Unnskyld! Unnskyld!" gjentatt igjen og igjen mellom helt hjerteknust gråt. 

Etter dette gråter hun imidlertid aldri mer, men har lukket seg inne i seg selv, og min glade, utadvendte, morsomme og trygge datter ble innadvendt, skeptisk, grublende og utilgjengelig. 

Min mor knuste sjelen hennes. Hun gjorde det med så ondskapsfulle ord at de aldri kan tas tilbake, eller forsvinne. Jeg kjenner et inderlig hat mot min mor når jeg skriver dette. Det er utilgivelig. 

Da vi nettopp snakket om at en person i vår krets har stjålet noe penger fra oss sa min datter "Det er ikke greit, men jeg synes nå det er bedre å stjele penger enn å stjele glede, slik mormor har gjort." Det er jeg pokker så enig i. 

Anonymkode: 50cd6...236

Jeg tror på at dette var og er forferdelig for datteren din, men dessverre gir ikke kommentaren din så mye mening å lese når du ikke skriver hva som ble sagt. Ikke for meg hvertfall. Sorry

Anonymkode: 30c76...0b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2024 den 13.22):

Moren min sa jeg var et utakknemlig beist, når jeg spurte om å få litt penger. Skulle til badeland med noen venninner. Trur jeg var 14år.

Anonymkode: 64131...8af

Hahaha altså, jeg må bare spørre- er du fra nord-Norge? Mamma har kalt meg det samme, skjønner du 😅 

Anonymkode: ba1a0...177

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2024 den 20.27):

Min mor truet med jevne mellomrom med å sende meg (og av og til mitt søsken) til et hjem for psykisk utviklingshemmede barn (på 70-tallet ble fremdeles slike barn sendt på institusjon) for at vi skulle se hvor godt vi hadde det.

Hvis jeg hadde gjort noe feil i leksene, stavet et ord feil e.l, fikk jeg høre om og om igjen hvor dum jeg var. Og hvis jeg ikke hadde alt rett på prøver på skolen var jeg dum. Jeg var så dum (i følge min mor) at hun kunne love meg 1000 kr for hver toppkarakter jeg fikk, for hun kom aldri til å måtte betale. Det løftet hadde hun tydeligvis glemt da jeg gikk ut fra videregående (yrkesfag) med 5,4 i snitt.

Anonymkode: 5bc99...3ca

Det første der er vel ikke noe å henge seg opp i . Min mor pleide å si det også, at hun skulle sende oss bort en uke, så vi kunne få kjenne på hvor godt vi hadde det. Vi klagde mye vettu, fikk ikke det vi ville og mamma og pappa var «strenge». 
Ser tilbake nå, å vi hadde ikke strenge foreldre i det hele tatt, fikk det aller meste og har hatt en veldig fin barndom. 

Mamma og jeg hadde en dårlig periode i mine tenår, hvor hun sa endel ting som festet seg. Hun likte meg nok ikke da, og det ødela endel for forholdet vårt. Vi har et godt forhold i dag, men sliter litt med å åpne meg for henne om alt mulig. 
Jeg har dog tilgitt alt det. Jeg tenker på hvordan jeg oppførte meg, og at vi var fler søsken som var i hormonelle tenåringer samtidig. Tror ikke jeg hadde taklet det noe bedre enn min mor, hun var nok utslitt og «ferdig». 

Anonymkode: ba1a0...177

[Paneera]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ja absolutt og helst det, men så er nå livet engang slik at det ikke er optimalt, og på grunn av at jeg ble syk var det ikke situasjonen da det fatale utspilte seg. Antagelig var det at jeg var (alvorlig) syk noe som også tippet min mor ekstra, men helt ærlig jeg kunne kaldkvelt henne for det hun fikk seg til å si. Jeg har selvfølgelig hørt mine barn gråte mange ganger, men aldri slik min datter gråt den gangen. Hun klarte ikke engang gjøre seg forstått slik hun gråt. Det eneste ordet jeg forsto var "Unnskyld! Unnskyld!" gjentatt igjen og igjen mellom helt hjerteknust gråt. 

Etter dette gråter hun imidlertid aldri mer, men har lukket seg inne i seg selv, og min glade, utadvendte, morsomme og trygge datter ble innadvendt, skeptisk, grublende og utilgjengelig. 

Min mor knuste sjelen hennes. Hun gjorde det med så ondskapsfulle ord at de aldri kan tas tilbake, eller forsvinne. Jeg kjenner et inderlig hat mot min mor når jeg skriver dette. Det er utilgivelig. 

Da vi nettopp snakket om at en person i vår krets har stjålet noe penger fra oss sa min datter "Det er ikke greit, men jeg synes nå det er bedre å stjele penger enn å stjele glede, slik mormor har gjort." Det er jeg pokker så enig i. 

Anonymkode: 50cd6...236

Hva sa hun?

[AnonymBruker]

"Oi, jeg tror visst du har spist litt mye is i det siste". Sagt i prøverommet da en bukse var for liten, jeg var 12 år da.

"Det er ikke rart at du aldri får deg kjæreste"  jeg var 22 år og hadde glemt å sette skoene på plass

"Hvis det ikke var for broren din, ville jeg begått selvmord for lenge siden". Jeg var i 20-årene

Anonymkode: 4e469...66f

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2024 den 17.11):

Min mor var veldig flink og fortelle om hvor flotte døtrene til venninne var samtidig som hu rynka på nesen da hu så på meg.  Likte ikke jeg spiste mat, var litt lubben men vi hadde svært sjelden kaker og brus. Snakker om på 70 tallet. Det var aldri klem og trøst hvis jeg ramlet og slo meg. Selv da jeg kutta foten stygt nekta hu og ta meg med til legevakten for og sy. Da jeg var veldig syk med meslinger var det min far som tok seg av meg, hun var fraværende. 

Hun er mest fornøyd når jeg ikke spiser. Jeg fikk alvorlig spiseforstyrrelse pga alt fokus på mat og kropp. Følte det var innmari mye kritikk på utseende. I min album fra da jeg var liten finner man omtrent ikke et bilde hvor jeg smiler. Fant et bilde fra ungdomsårene der min mor mente jeg var "lubben".  Når jeg ser på det så er jeg normaltvektig. Var 170 høy og 57 kg. Egentlig tror jeg aldri hun ville ha meg.

Nå er hun gammel og kritiserer ikke så mye da hun er avhengig av hjelp fra meg. Min far er død og har ingen andre som kan hjelpe henne. 

Anonymkode: b0911...79e

At du gidder å hjelpe henne. Jaja du er en bedre person en henne på alle måter. Håper hun pines av elendig samvittighet 

[AnonymBruker]

Da jeg fikk min første kjæreste 18 år gammel og mamma lurte på om det var noe galt med ham mentalt siden han likte meg og ikke søsteren min som var både penere og slankere. 

Eller da vi kom fra sykehuset med babyen vår, født 2 mnd prematur etter at både baby og jeg holdt på å dø, og mamma kom på besøk samme dag vi kom hjem og brukte to timer på et foredrag om hvor forferdelig person jeg var. 

Eller da min alkoholiserte far hadde ei SKIKKELIG fyllekule da jeg kom for å besøke ham og min mor la skylden på meg siden jeg tross alt hadde en fryktelig irriterende væremåte. 

+++

Anonymkode: 4c38f...57c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Da jeg fikk min første kjæreste 18 år gammel og mamma lurte på om det var noe galt med ham mentalt siden han likte meg og ikke søsteren min som var både penere og slankere. 

Eller da vi kom fra sykehuset med babyen vår, født 2 mnd prematur etter at både baby og jeg holdt på å dø, og mamma kom på besøk samme dag vi kom hjem og brukte to timer på et foredrag om hvor forferdelig person jeg var. 

Eller da min alkoholiserte far hadde ei SKIKKELIG fyllekule da jeg kom for å besøke ham og min mor la skylden på meg siden jeg tross alt hadde en fryktelig irriterende væremåte. 

+++

Anonymkode: 4c38f...57c

Mamma flørtet og gjorde seg til for kjæresten min. Ble sittende nesten i armkroken hans for å høre han spille gitar. Moren min er 18 år eldre enn meg, hun var da kun 10 år eldre enn han. 

Anonymkode: 07bf2...7de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg tror på at dette var og er forferdelig for datteren din, men dessverre gir ikke kommentaren din så mye mening å lese når du ikke skriver hva som ble sagt. Ikke for meg hvertfall. Sorry

Anonymkode: 30c76...0b8

Det tenker jeg er mer nysgjerrighet enn at du ikke forstår det jeg har fokuset på, som er konsekvensene slikt kan gi. Det er fullstendig uvesentlig hva min mor sa. Det er hva de ordene gjorde som er vesentlig. 

Jeg velger å ikke skrive hva min mor sa fordi det gjør for vonde å skrive det også. Det er bare for vanvittig at noen kan få seg til å si slike ting, og på grunn av resultatene av det gjør deg også for vondt. Om du dermed ikke kan forstå min kommentar får så være. 

En gang håper jeg at jeg skal kunne skrive de ordene uten annet enn oppgitthet over hvilken djevel min mor kan være, fordi det gikk så bra med min datter etterhvert, men frem til min datter blir glad og åpen igjen klarer jeg ikke dette. 

Anonymkode: 50cd6...236

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ja absolutt og helst det, men så er nå livet engang slik at det ikke er optimalt, og på grunn av at jeg ble syk var det ikke situasjonen da det fatale utspilte seg. Antagelig var det at jeg var (alvorlig) syk noe som også tippet min mor ekstra, men helt ærlig jeg kunne kaldkvelt henne for det hun fikk seg til å si. Jeg har selvfølgelig hørt mine barn gråte mange ganger, men aldri slik min datter gråt den gangen. Hun klarte ikke engang gjøre seg forstått slik hun gråt. Det eneste ordet jeg forsto var "Unnskyld! Unnskyld!" gjentatt igjen og igjen mellom helt hjerteknust gråt. 

Etter dette gråter hun imidlertid aldri mer, men har lukket seg inne i seg selv, og min glade, utadvendte, morsomme og trygge datter ble innadvendt, skeptisk, grublende og utilgjengelig. 

Min mor knuste sjelen hennes. Hun gjorde det med så ondskapsfulle ord at de aldri kan tas tilbake, eller forsvinne. Jeg kjenner et inderlig hat mot min mor når jeg skriver dette. Det er utilgivelig. 

Da vi nettopp snakket om at en person i vår krets har stjålet noe penger fra oss sa min datter "Det er ikke greit, men jeg synes nå det er bedre å stjele penger enn å stjele glede, slik mormor har gjort." Det er jeg pokker så enig i. 

Anonymkode: 50cd6...236

All medfølelse til deg. Noen har ikke grenser. 🖤

Anonymkode: fe851...974

[AnonymBruker]

Har fulgt denne tråden en stund, og det er fascinerende å lese at mange av de samme frasene har gått igjen hos foreldrene våre.

Jeg fikk ofte høre, hva har jeg gjort for å fortjene et så håpløst barn som deg. Jeg var et vanlig barn, men jeg var livredd, snill, stille og sliter fortsatt med å uttrykke følelser og meninger i 40årene, men moren min mente hun hadde fått et håpløst barn. 

Jeg har også vokst opp i en familie der det var helt normalt å diskutere min vekt, utseende og skoleprestasjoner i felles middager som bursdager og liknende som en slags underholdning. Fikk veldig tidlig og gjennom hele barndommen kommentarer på vekt og ble tatt med på slankekur fra jeg var 9, måtte stå i kø med voksne damer som slanket seg for å bli veid foran alle og fikk ros eller kjeft alt ettersom. Grunnen til at jeg spiste var det tydeligvis ingen som koblet med hvordan jeg ble trakassert hjemme. 

Jeg fikk høre fra mine små halvsøstre da jeg var 15 at 'pappa sier du veier minst 100 kilo' min far har også skrevet på melding til noen at han ikke kunne ta meg med ut og spise pizza fordi jeg var blitt så feit (jeg så han 2 ganger i året). Jeg var feit fordi jeg var dypt ulykkelig. Jeg har rast og og ned i vekt hele mitt liv. Det er mer stabilt nå som jeg er godt voksen og skjermer meg selv. 

Vi som er foreldre i dag gjør våre feil, men jeg føler det generelt ikke er i nærheten av hva som foregikk på 90-kanskje 2000 tallet. Jeg kan ikke forestille meg noen av barnas venner snakke til de som jeg ble snakket til. Det skjer sikkert, men var det mer vanlig før? Jeg vet ikke. 

Moren min truet også slm andre har nevnt her med barnevernet i hytt og pine og jeg lurer jo på om de var inne i bildet eller om det var tomme trusler. I dag håper jeg barnevernet hadde vært innblandet for det var kjipe tider å vokse opp. 

Mim familie er i dag bedre besteforeldre enn de noen gang var foreldre og jeg tenker at de sikkert hadde sitt å slite med, samtidig var det noe som skjedde da jeg fikk mitt første barn og det var ikke grenser for hvordan de kritiserte alt jeg gjorde og alt jeg gjorde var feil. Gjorde jeg A skulle jeg gjort B, gjorde jeg B så skulle jeg gjort A. Så jeg føler det er litt sånne skadelige mønstre kanskje i familier man aldri blir kvitt, jeg vet ikke. Jeg kunne skrevet en bok med hva de har sagt og hvordan det har vært, men får avslutte nå. 🫠

Anonymkode: 02d6f...472

[AnonymBruker]

Når jeg leser i denne tråden skjønner jeg at psykisk vold kan være verre enn fysisk vold. 

Anonymkode: 50f41...33f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.9.2024 den 20.07):

Hater deg, håper du dør, skal drepe deg, stygge drittunge osv..

 

Anonymkode: 41bc1...2af

🤯🤯🤯🤯

Anonymkode: a08c0...3de

[AnonymBruker]

Det er mye snakk om psykisk vold her inne. Hva er det verste dine foreldre har sagt til deg, som kan defineres som psykisk vold? 

Anonymkode: e9d3c...24b

[AnonymBruker]

«Vik fra meg satan». 
jeg gikk inn for en klem.. 7-8 år gammel

Anonymkode: 0bc74...c26

[Supermerry]

Det er mange her inne som beskriver adferd fra foreldre som er langt over det man med rette kan definere som vold. Det er også mange her inne som beskriver adferd fra foreldre som ser ut til å være "en dårlig dag" fra foreldre som ellers fungerer bra ifht hva man kan forvente av mennesker som ikke har "foreldreskap" som doktorgrad. Det er det siste jeg reagerer negativt på - IKKE det første, for ordens skyld. 

Hva er det som foregår for en del mennesker i dag, hvor de ser ut til å tro, og forvente, at de skal vokse opp i verdens mest lykkelige familie (besørget av to tilfeldige mennesker som skapte dem), og som finner det opportunt å sutre over én og annen sårende kommentar de kan huske i sin barndom, og som de nå basunerer ut på Kvinneguiden.no som noe de nærmest beskriver som verdens største svik? Har de blitt så bortskjemt av sine - til vanlig - snille, oppofrende og kjærlige foreldre at én og annen sur kommentar gjør at de går i krenketboksen og klandrer sine ellers velfungerende foreldre for alt mulig negativt de senere må oppleve?

Homo Sapiens er et pattedyr, med mange andre pattedyr som nære slektninger. Vi fødes, næres av vår mor (før melkeerstatning), lever, og dør. Som alle andre dyr gjør. Våre foreldre sørger for at vi får mat, beskyttes mot farer, og lærer det vi må lære for å håndtere et voksent liv alene. Akkurat vår art har fått dette så ufattelig bedre til enn andre dyr, at vi har tatt over kloden. Likevel sutrer alt for mange av oss over for lite snille foreldre, selv om vi er i live, spiser, sover, har gleder, og ikke minst lever. Det virker som om en slags forurettet og sur rettighetsfantatsi har hatt over hjernene til noen av oss. Til disse spør jeg gjerne: Hva slags foreldre er bra nok for deg? Hvor mange traumer/skuffelser/sorger/manglende fininnstilt barneoppdragelsesevner synes du at du har rett til å bli født inn i?

Til dem som klager over manglende "til enhver tid kjærlig omsorgsfullhet: Vær glad for det livet du fikk, og slutt å sutre over at menneskene som ga deg livet ikke var perfekte.

 

 

[AnonymBruker]

Supermerry skrev (15 minutter siden):

Det er mange her inne som beskriver adferd fra foreldre som er langt over det man med rette kan definere som vold. Det er også mange her inne som beskriver adferd fra foreldre som ser ut til å være "en dårlig dag" fra foreldre som ellers fungerer bra ifht hva man kan forvente av mennesker som ikke har "foreldreskap" som doktorgrad. Det er det siste jeg reagerer negativt på - IKKE det første, for ordens skyld. 

Hva er det som foregår for en del mennesker i dag, hvor de ser ut til å tro, og forvente, at de skal vokse opp i verdens mest lykkelige familie (besørget av to tilfeldige mennesker som skapte dem), og som finner det opportunt å sutre over én og annen sårende kommentar de kan huske i sin barndom, og som de nå basunerer ut på Kvinneguiden.no som noe de nærmest beskriver som verdens største svik? Har de blitt så bortskjemt av sine - til vanlig - snille, oppofrende og kjærlige foreldre at én og annen sur kommentar gjør at de går i krenketboksen og klandrer sine ellers velfungerende foreldre for alt mulig negativt de senere må oppleve?

Homo Sapiens er et pattedyr, med mange andre pattedyr som nære slektninger. Vi fødes, næres av vår mor (før melkeerstatning), lever, og dør. Som alle andre dyr gjør. Våre foreldre sørger for at vi får mat, beskyttes mot farer, og lærer det vi må lære for å håndtere et voksent liv alene. Akkurat vår art har fått dette så ufattelig bedre til enn andre dyr, at vi har tatt over kloden. Likevel sutrer alt for mange av oss over for lite snille foreldre, selv om vi er i live, spiser, sover, har gleder, og ikke minst lever. Det virker som om en slags forurettet og sur rettighetsfantatsi har hatt over hjernene til noen av oss. Til disse spør jeg gjerne: Hva slags foreldre er bra nok for deg? Hvor mange traumer/skuffelser/sorger/manglende fininnstilt barneoppdragelsesevner synes du at du har rett til å bli født inn i?

Til dem som klager over manglende "til enhver tid kjærlig omsorgsfullhet: Vær glad for det livet du fikk, og slutt å sutre over at menneskene som ga deg livet ikke var perfekte.

 

 

Er dette en forsvarstale for egen oppførsel mot dine barn? Jeg er isåfall ikke imponert. Spørsmålet i tråden er også hvilke vonde ting foreldre sa som du husker. Det inngir ikke noe krav til dype traumer eller perfekte foreldre.

Gode nok foreldre for meg er foreldre som også feiler, men som med ekte kjærlighet og omsorg for sine barn virkelig prøver å gjøre det rette, og som reparerer det som ble feil. Slik forelder går jeg også oppriktig inn for å være, og jeg har feilet i å være perfekt til enhver tid og anledning. Når mine barn likevel våger å påpeke det som ble feil, og gjerne kan le av det også i etterkant, fordi de vet at jeg virkelig elsker dem, respekterer dem, har ekte omtanke, respekt og aksept for hvem de er som individer og deres behov, og jeg har sagt unnskyld og reparert hver eneste gang jeg har feilet, da vet jeg at de er trygge nok på meg og min kjærlighet til dem til at det ikke har påført dem varige traumer at jeg ikke bestandig er perfekt. Ja de er til og med så trygg på meg at de kan fleipe om og kjærlig erte meg for episoder der jeg ikke taklet ting optimalt, og det sier mye om at vår relasjon og at jeg har gjort NOK riktig til at dette både er unntak og en så grunnfast trygghet på meg som mamma at man kan både snakke og fleipe om slikt. (Selv kan jeg ikke nevne feil mine foreldre har gjort, for de ville gå i selvrettferdig forsvar og blitt ufine.) 

At jeg har gitt dem liv, bolig og mat holder derimot ikke. Det holder bare ikke generelt. Enten er man barnas trygge bauta i livet, eller så har man gjort en for dårlig innsats. Foreldre har så absolutt lov til å feile, og det gjør vi alle. Hvor ofte og om man vedkjenner slikt og reparerer eller ikke utgjør en vanvittig differanse, og foreldre som feiler ofte og ikke reparerer er ikke gode foreldre. De er rent ut ikke egnet som foreldre. Hjelper ikke å dra frem at vi er pattedyr. Vi er emosjonelle pattedyr, som er mer prisgitt våre foreldre enn noen andre dyr, mye lengre enn noen andre dyr. Det er derfor ingen dyr man kan sammenligne mennesker med. 

Anonymkode: 9cb3e...916

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2024 den 18.23):

Når jeg leser i denne tråden skjønner jeg at psykisk vold kan være verre enn fysisk vold. 

Anonymkode: 50f41...33f

Det er helt sant. Jeg opplevde et lengre forhold en gang med psykisk vold og håpet i blant på å heller få et slag. Helt sykt. 

Anonymkode: f8311...2ad