Vonde ting foreldrene dine sa til deg som du enda husker

[Lorieen]

«Du er jo helt håpløs!»

«Nå får du ikke spise mer, du blir tjukk!»

«Du bare lyver og overdriver.»

«Du er ikke riktig i hodet.»

«Du ser ikke ut!»

«Du er lat.»

 

Og mye, mye mer. Jeg blir så trigga av både å lese i denne tråden og skrive i den. Har ingen kontakt med foreldrene mine nå i voksen alder. Den dagen de dør så leser jeg det i avisen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2024 den 15.14):

Egentlig ikke så rart at mange misliker barna sine. Mange hevder jo at man er programmert til å elske dem osv, men realiteten er jo at man får en fremmed i hus i minst 18 år. Egentlig et under at det såpass ofte går bra. 

Anonymkode: 7cbd9...153

Jeg tror derimot at barn gjerne likner sine foreldre, og hvis de ikke liker seg selv, liker de kanskje heller ikke barna.

Anonymkode: c2853...aae

[AnonymBruker]

Mange av dere har hatt en veldig god barndom❤️  
Fått høre mye, at de angret på at de fikk meg, at jeg fortjente å bli slått, om jeg bare hadde vært som den og den personen, at jeg skulle være glad jeg var dum i hodet, for da skjønte jeg ikke så mye. Mye verre ting enn dette, men jeg har endelig begynt å åpne meg, etter 20-30 år, så våger ikke å si mer, siden jeg vet at det er venner her.. 

 

Anonymkode: 5d0c1...ba5

[Jadaomatte]

Herregud, hvor mange rasshøl av noen foreldre det er, er helt sjokkert!! ❤️ til dere

[AnonymBruker]

Min mor kalte meg stygg og det var for noen måneder siden (jeg er voksen nå)

Hun har sikkert kalt meg ting når jeg var barn, men jeg har nok fortrengt det.

Anonymkode: 3749b...af3

[Supermerry]

AnonymBruker skrev (På 7.10.2024 den 2.44):

Er dette en forsvarstale for egen oppførsel mot dine barn? Jeg er isåfall ikke imponert. Spørsmålet i tråden er også hvilke vonde ting foreldre sa som du husker. Det inngir ikke noe krav til dype traumer eller perfekte foreldre.

Gode nok foreldre for meg er foreldre som også feiler, men som med ekte kjærlighet og omsorg for sine barn virkelig prøver å gjøre det rette, og som reparerer det som ble feil. Slik forelder går jeg også oppriktig inn for å være, og jeg har feilet i å være perfekt til enhver tid og anledning. Når mine barn likevel våger å påpeke det som ble feil, og gjerne kan le av det også i etterkant, fordi de vet at jeg virkelig elsker dem, respekterer dem, har ekte omtanke, respekt og aksept for hvem de er som individer og deres behov, og jeg har sagt unnskyld og reparert hver eneste gang jeg har feilet, da vet jeg at de er trygge nok på meg og min kjærlighet til dem til at det ikke har påført dem varige traumer at jeg ikke bestandig er perfekt. Ja de er til og med så trygg på meg at de kan fleipe om og kjærlig erte meg for episoder der jeg ikke taklet ting optimalt, og det sier mye om at vår relasjon og at jeg har gjort NOK riktig til at dette både er unntak og en så grunnfast trygghet på meg som mamma at man kan både snakke og fleipe om slikt. (Selv kan jeg ikke nevne feil mine foreldre har gjort, for de ville gå i selvrettferdig forsvar og blitt ufine.) 

At jeg har gitt dem liv, bolig og mat holder derimot ikke. Det holder bare ikke generelt. Enten er man barnas trygge bauta i livet, eller så har man gjort en for dårlig innsats. Foreldre har så absolutt lov til å feile, og det gjør vi alle. Hvor ofte og om man vedkjenner slikt og reparerer eller ikke utgjør en vanvittig differanse, og foreldre som feiler ofte og ikke reparerer er ikke gode foreldre. De er rent ut ikke egnet som foreldre. Hjelper ikke å dra frem at vi er pattedyr. Vi er emosjonelle pattedyr, som er mer prisgitt våre foreldre enn noen andre dyr, mye lengre enn noen andre dyr. Det er derfor ingen dyr man kan sammenligne mennesker med. 

Anonymkode: 9cb3e...916

Du høres ut som en slave for barna dine. Kanskje barna dine bør validere deg bedre, slik at du også kan få "lov" til å være mer enn bare mamma.

[AnonymBruker]

Vokste opp med voldelige foreldre.  En av de styggeste tingene dem sa til meg var at jeg fortjente voldtekten... jeg var 8!! År

Anonymkode: 56adc...d0c

[AnonymBruker]

Supermerry skrev (28 minutter siden):

Du høres ut som en slave for barna dine. Kanskje barna dine bør validere deg bedre, slik at du også kan få "lov" til å være mer enn bare mamma.

Du jeg er en av dem som virkelig er mer enn mamma. Det har vært noe jeg har kommunisert og praktisert fra de var små, og jeg fikk senest i går en hyllest fra min sønn om at han elsker og beundrer meg for å ha vært deres pålitelige trygghet i livet og samtidig en de kunne beundre og respektere for å ha guts på andre felt. Jeg vil bli så sterk og tøff og samtidig så god som deg var konklusjonen.  Gode ord som gjorde meg skikkelig rørt. (Vi er på ferie sammen. At de ønsker det nå når de er unge voksne er min belønning for å være en mamma de liker. Vi har det utrolig kjekt sammen.)

Jeg har selvfølgelig satt mine barns behov først, men jeg har også bestandig hatt mine hobbyer, interesser og ting jeg brenner for. Jeg har hatt og har karriere, gode venner og hobbyer. For min del var det nødvendig for å være god mamma å også være MEG. Man må ikke viske seg selv ut for å være en god mamma, men god kommunikasjon, gode stunder og å være der når de trenger meg har virkelig vært prioritert. Jeg er vokst opp med harde ord. Det skulle ikke mine. Det gjorde ikke mine. Den arvesynden var jeg nøye på å ikke videreføre. Jeg vet hvor ødeleggende det er. Samtidig har jeg aldri visket meg selv ut. Bare vært veldig sliten innimellom selvfølgelig. Jeg nekter absolutt ikke på at å ha barn er tøffe tider og slitsomt innimellom. Heller ikke at hobbyer og interesser måtte tilpasses dem i ganske mange år. Jeg har likevel alltid være mer enn bare mamma. Mer enn de fleste jeg kjenner. Akkurat det digger barna. Det er hva de beundrer mest. Trygghet og kjærlighet var imidlertid det de trengte mest, og grunnlaget for at vi har den relasjonen vi har. Det var pri 1. Mine barn trenger ikke lure på om jeg elsker dem eller aksepterer dem for å være seg. Jeg heier på dem for å være akkurat seg,  og kan til og med bruke meg selv som eksempel på at man ikke trenger å være helt A4 for å være absolutt bra nok. 

Anonymkode: 9cb3e...916

[Supermerry]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du jeg er en av dem som virkelig er mer enn mamma. Det har vært noe jeg har kommunisert og praktisert fra de var små, og jeg fikk senest i går en hyllest fra min sønn om at han elsker og beundrer meg for å ha vært deres pålitelige trygghet i livet og samtidig en de kunne beundre og respektere for å ha guts på andre felt. Jeg vil bli så sterk og tøff og samtidig så god som deg var konklusjonen.  Gode ord som gjorde meg skikkelig rørt. (Vi er på ferie sammen. At de ønsker det nå når de er unge voksne er min belønning for å være en mamma de liker. Vi har det utrolig kjekt sammen.)

Jeg har selvfølgelig satt mine barns behov først, men jeg har også bestandig hatt mine hobbyer, interesser og ting jeg brenner for. Jeg har hatt og har karriere, gode venner og hobbyer. For min del var det nødvendig for å være god mamma å også være MEG. Man må ikke viske seg selv ut for å være en god mamma, men god kommunikasjon, gode stunder og å være der når de trenger meg har virkelig vært prioritert. Jeg er vokst opp med harde ord. Det skulle ikke mine. Det gjorde ikke mine. Den arvesynden var jeg nøye på å ikke videreføre. Jeg vet hvor ødeleggende det er. Samtidig har jeg aldri visket meg selv ut. Bare vært veldig sliten innimellom selvfølgelig. Jeg nekter absolutt ikke på at å ha barn er tøffe tider og slitsomt innimellom. Heller ikke at hobbyer og interesser måtte tilpasses dem i ganske mange år. Jeg har likevel alltid være mer enn bare mamma. Mer enn de fleste jeg kjenner. Akkurat det digger barna. Det er hva de beundrer mest. Trygghet og kjærlighet var imidlertid det de trengte mest, og grunnlaget for at vi har den relasjonen vi har. Det var pri 1. Mine barn trenger ikke lure på om jeg elsker dem eller aksepterer dem for å være seg. Jeg heier på dem for å være akkurat seg,  og kan til og med bruke meg selv som eksempel på at man ikke trenger å være helt A4 for å være absolutt bra nok. 

Anonymkode: 9cb3e...916

Takk for nyansert, detaljert svar. Jeg reagerte på deg som jeg gjorde fordi du i ditt første svar til meg bedrev både stråmannsargumentasjon, grunnløse spekulasjoner og "helligere-enn-Paven"-dydsposering. Nå falt alt ihvertfall litt mer på plass. Jeg tror ikke vi har så voldsomt forskjellig oppdragersyn når det kommer til stykket.

 

 

[Sannhetsøkende]

Supermerry skrev (5 minutter siden):

Takk for nyansert, detaljert svar. Jeg reagerte på deg som jeg gjorde fordi du i ditt første svar til meg bedrev både stråmannsargumentasjon, grunnløse spekulasjoner og "helligere-enn-Paven"-dydsposering. Nå falt alt ihvertfall litt mer på plass. Jeg tror ikke vi har så voldsomt forskjellig oppdragersyn når det kommer til stykket.

 

 

Sett noen av svarene dine. De aller fleste vet at ingen foreldre er perfekte og kan si noe galt uten at det lå noe vondt bak. Men du var ikke der selv og så hvordan foreldrene i dette innlegget ordla seg, ei heller hvordan de var ellers. Foreldrene mine er heller ikke perfekte,  men de har aldri snakket så stygt til hverken meg eller søstrene mine. De har alltid vært rettferdige og ikke drevet forskjellsbehandling.  Jeg er priviligert med nydelige foreldre som virkelig elsket å være foreldre.  De har vært slitne og fortvilte de også, men aldri falt så dypt som flere av foreldrene i denne tråden har gjort. 

Det er virkelig mange som aldri skulle hatt barn. 

[AnonymBruker]

Jeg var 17 år, var deprimert og gråt på rommet i ukesvis pga min første kjærlighetssorg. Hadde lagt på meg ett par kilo, men absolutt ikke på noen måte tjukk.

Mamma kommer omsider inn, setter seg på sengen min og sier "grunnen til at han ikke ville ha deg, er fordi du er feit. Jeg så at han så på venninna di, fordi hun er tynn nok. Du er ikke tynn."

Ironien i dette er at etter at mamma sa dette la jeg på meg ekstremt mye mer på veldig kort tid. Hun skjønte visst ikke at depresjonen og overspisingen hang sammen, og det hjalp ikke akkurat at hun på toppen av det hele rev det siste jeg hadde igjen av selvtillit og selvbilde i fillebiter.

Dette var den eneste perioden i livet mitt jeg var overvektig. Jeg har lært hardt og brutalt fra disse ordene til mamma og vet akkurat hva jeg IKKE skal si til datteren min når hun får sin første kjærlighetssorg.

Anonymkode: a786a...eb9

[AnonymBruker]

Du sitter vel bare og drikker kaffe latte. Jeg studerte og holdt på å gå under. Det var krevende, hadde dårlig råd og var den første til å studere i min familie. En klassereise med heftig kultursjokk og mye selvkritikk. Å få den kommentaren, det var sårende

Anonymkode: 95968...9af

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg var 17 år, var deprimert og gråt på rommet i ukesvis pga min første kjærlighetssorg. Hadde lagt på meg ett par kilo, men absolutt ikke på noen måte tjukk.

Mamma kommer omsider inn, setter seg på sengen min og sier "grunnen til at han ikke ville ha deg, er fordi du er feit. Jeg så at han så på venninna di, fordi hun er tynn nok. Du er ikke tynn."

Ironien i dette er at etter at mamma sa dette la jeg på meg ekstremt mye mer på veldig kort tid. Hun skjønte visst ikke at depresjonen og overspisingen hang sammen, og det hjalp ikke akkurat at hun på toppen av det hele rev det siste jeg hadde igjen av selvtillit og selvbilde i fillebiter.

Dette var den eneste perioden i livet mitt jeg var overvektig. Jeg har lært hardt og brutalt fra disse ordene til mamma og vet akkurat hva jeg IKKE skal si til datteren min når hun får sin første kjærlighetssorg.

Anonymkode: a786a...eb9

Hvilken mor sier slikt. Herregud

[AnonymBruker]

"Du er ikke verdig etternavnet ditt."

 

Jeg byttet navn. 

Anonymkode: 6793f...58f

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (40 minutter siden):

Hvilken mor sier slikt. Herregud

Moren min og tantene våres var veldig opptatt av vekt og det å være tynn i oppveksten våres. Vi ble målt opp og ned hver gang slekta samles og kommentarer på om vi var tynne nok eller ikke ble slengt ut totalt blottet for hensyn.

Dette resulterte i årevis med spiseforstyrrelser hos både meg og søsteren min, og kusina vår pleide å sulte seg i en uke før et eventuelt slektstreff. Denne kusina meldte seg til slutt ut av familien og jeg bebreider henne ikke.

Jeg synes foreldre var veldig lite opplyst om psykisk helse og generell oppdragelse før i tiden.

Anonymkode: a786a...eb9

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Moren min og tantene våres var veldig opptatt av vekt og det å være tynn i oppveksten våres. Vi ble målt opp og ned hver gang slekta samles og kommentarer på om vi var tynne nok eller ikke ble slengt ut totalt blottet for hensyn.

Dette resulterte i årevis med spiseforstyrrelser hos både meg og søsteren min, og kusina vår pleide å sulte seg i en uke før et eventuelt slektstreff. Denne kusina meldte seg til slutt ut av familien og jeg bebreider henne ikke.

Jeg synes foreldre var veldig lite opplyst om psykisk helse og generell oppdragelse før i tiden.

Anonymkode: a786a...eb9

Foreldre generelt var ikke sånn. Ok min mor var veldig opptatt av sin egen vekt og kommenterte mye på seg selv uten å tenke på at det kanskje påvirket oss barna, men hun sa aldri noe sånt om og til oss barna

[Sannhetsøkende]

Maleficenta skrev (2 timer siden):

Foreldre generelt var ikke sånn. Ok min mor var veldig opptatt av sin egen vekt og kommenterte mye på seg selv uten å tenke på at det kanskje påvirket oss barna, men hun sa aldri noe sånt om og til oss barna

Ikke min mor heller.  Hun var livredd for å si noe galt stakkars.  Men tanta mi, søstra til min pappa var ikke like mild. Hun kunne kommentere på en skadefo måte. Sånn gjorde hun mot alle. Dama burde jo heller passe på seg selv og sin egen vekt men.  Mange dumme folk der ute, men er mange bra også. 

 

[AnonymBruker]

Supermerry skrev (På 3.10.2024 den 0.00):

Det er noen få alvorlige og forferdelige eksempler i svarene her inne, på det TS refererer til. Samtidig beskrives det svært mange eksempler på helt vanlig, normal - kanskje iblant litt tankeløs men ikke ondsinnet - oppførsel fra foreldre, som ser ut til å ha gått såpass innpå barna at de påstår seg å ha fått fått traumer for resten av livet av en tilfeldig, tankeløs kommentar. Noen er særlig lettkrenkede, og noen er særlig sårbare, og tåler svært lite. Men jeg får vondt av alle foreldrene det refereres til, som ikke ser ut til - ut fra barnas historier - å ha gjort noe annet galt enn å en sjelden gang ha sagt noe som ikke var ment særlig vondt, men som de nå skal ha ansvar for "ødela barnet for alltid". Jeg presiserer igjen - for ordens skyld - at jeg IKKE refererer til de systematisk og gjentakende grusomme foreldreuttalelsene her inne, men til de foreldreuttalelsene som var uheldige, men ikke systematiske, gjentakende og av den groveste sorten. 

Kanskje burde vi også hatt en tråd der foreldre forteller hva barna deres har sagt til dem av negative ting, som de aldri glemmer. Jeg vil anta at historiene ikke hadde vært noe mindre detaljerte, eller mindre fulle av sorg, sinne, og traumer, om det var foreldrene som snakket.

Det er ikke lett å være forelder. Det er heller ikke lett å være barn. Og det er ikke mulig - i noe samfunn - å vokse opp uten noen små eller store sår på sjelen - det er slik det er å være menneske. De fleste gjør så godt de kan, innenfor de betingelsene de har å leve under. Noen få er virkelig "monstre" (de har også sitt å slite med, men det er ikke dem jeg refererer til her), men de fleste som gjør feil og sårer sine nærmeste, ønsker og prøver å være gode mennesker. Og de fleste "normale" som sårer sine nærmeste skulle ønske de ikke hadde gjort det. Vi er sosiale av natur, og liker å ha det godt med menneskene rundt oss. Men livet er ikke alltid solskinn, og derfor "bjeffer" vi iblant til de som er nærmest oss, selv om vi er glade i dem.

Hva foreldre sier til barna sine og hva barn sier til foreldrene sine kan absolutt ikke sammenliknes. Ikke på noe som helst plan.

Foreldre er de som har valgt å få barna sine. Det er de som har skal oppdra, passe på, elske og ære barna sine og sørge for at de blir personer som kan takle og klare seg i samfunnet. De skal løfte opp barna sine, ikke presse de ned. Foreldre har et særskilt ansvar for de barna de velger å sette til denne verden.

Det du leser her i tråden, er kun toppen av et isfjell. Små utdrag av mange mange år hvor barn og foreldre har vært sammen, hvor mange timer og øyeblikk har blitt delt på godt og vondt.

Og når man som voksen prøver å ta opp temaer om sin opplevelse i barndommen med sine foreldre, men blir totalt avvist, gaslighta, kjefta på for å ta opp noe som absolutt ikke skal snakkes om, ja da er det faktisk ikke noe håp for de foreldrene. Det er foreldre som ikke kjenner ordet unnskyld, beklager eller har evnen til selvrefleksjon eller emptai. Da fortjener de å bli kutta ut. Jeg har null dårlig samvittighet for å ha kutta ut mine foreldre. Jeg har et mye bedre liv uten dem deltakende i mitt.

Anonymkode: 48898...d1e

[AnonymBruker]

Mye trist å lese i denne tråden. Ønsker dere alle godt og håper det kjennes greit ut å ‘’snakke’’ om det.

Anonymkode: 71d01...f6a

[AnonymBruker]

Skulle ønske jeg ikke hadde fått så mange barn. (Jeg er yngst)

Anonymkode: 34755...04e