Hvor mange venninner har kuttet deg ut?

[AnonymBruker]

Jeg er redd jeg mister over snittet mange venner.

Dette har skjedd noen ganger i mitt liv, og jeg vet ikke om det er normalt mange ganger eller om det er noe galt med meg. Jeg er 40 år

Min bestevenninner fra ungdommen har jeg null kontakt med. De fortsatte som en trio og jeg ble utestengt. Det var relarivt brutalt og skjedde som om de hadde inngått en avtale om å vende meg ryggen. Nå tror jeg kanskje hele trioen har gått i oppløsning. Det har ikke vært noe enormt tap fordi vi vokste fra hverandre.

Møtte en superfantastisk jente på folkehøyskole. Vi var venninner i 7 år og hadde et veldig nært forhold. Hun ble som en del av min familie. Hun giftet seg og siden hørte jeg ikke mer fra henne. Hun overså meldinger og fant unnskyldninger for ikke å treffe meg.

En jeg studerte med og ble nær venninne med, ville plutselig ikke ha noe med meg å gjøre. Hun behandlet meg som en fremmed og unngikk meg. Det var en forferdelig opplevelse og jeg husker tilbake på tiden og grøsser. 

En annen svært god venninne som jeg delte absolutt alt med, som jeg bodde med og utrolig nok delte seng med før vi fikk kjøpt hver vår, forduftet fullstendig for 6 år siden. Jeg ble invitert på en middag for deretter å bli slettet fra sosiale medier og hørte aldri noe mer. Meldingene mine lå bare uleste.

Fikk meg en jobb der tilfeldigvis en barndomsvenninne jobbet. Det var veldig gøy og vi fant på en del. Vi lunsjet og hygget oss på kafè. Jeg fikk meg en bedre stilling et annet sted og sluttet. Jeg skulle gratulere henne med dagen, og så at jeg var slettet fra facebook. Hun hadde oppdatert profil og fortsatte bruken av some, men hadde slettet meg..

Så var det i sameiet. Ble kjent med en dame i styret. Vi fikk veldig god kontakt og var på kaffe hos hverandre mange ganger. Hun droppet også all kontakt med meg og overså meldinger

 

Heldigvis har jeg 4 venninner igjen som jeg har vært venninne med i 20 år. Vi snakkes regelmessig og tilgir hverandre det meste uten behov for å si så mye. Vi er nok dessverre litt mer reservert enn for 10 år siden, men vennskapene lever. 2 barndomsvenninner har jeg også et nokså godt forhold til, men vi snakkes kanskje hvert femte år. Ses vi, er det bare lykke. 
 

Er det normalt å miste så mange nære venner?

 

 

Anonymkode: 6aa9f...690

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres mye ut, hvis det er utelukkende enveis, at det er du som dumpes. Har du noen aning om hvordan du fremstår i samtale, hva som kan være årsaken? Bra du har noen trofaste venner. Synes du høres ålreit og reflektert ut, jeg.

Anonymkode: dbbb1...a26

[AnonymBruker]

Høres kanskje litt mye ut ja. Kanskje dere var for forskjellige? 

Anonymkode: 00885...4a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Høres kanskje litt mye ut ja. Kanskje dere var for forskjellige? 

Anonymkode: 00885...4a7

Jeg tror ikke det. Jeg mistenker at jeg kan være litt for slepphendt med det jeg sier. Mulig jeg har fornærmet noen. Jeg tror også at jeg kan være litt negativ til tider og virke klagete. Jeg er ikke typen til å si at alt er fantastisk, men mer « dette blir sikkert fint». Men, jeg aner virkelig ikke.

TS

Anonymkode: 6aa9f...690

[AnonymBruker]

Tja høres mye ut, men samtidig har jeg minst 4 stykker jeg en gang var veldig god venninne med som jeg ikke lenger har særlig kontakt med. Kun 1 av de har vært en brå avslutning med en krangel, og det var for 1 år siden. De andre har ting bare glidd over sakte men sikkert, hun ene bodde jeg også med og vi hadde mye kontakt. Men livet skjer og går i forskjellige retninger. Har fortsatt barndomsvenninner jeg har god kontakt med. Jeg er i 40 årene forresten. Men kan det være at dine tidligere venninner har gitt små hint som du kanskje ikke har oppfattet? Sånn at det kom brått og brutalt for deg, men ikke så brå avslutning for dem.

Anonymkode: 6f73c...2b4

[AnonymBruker]

Folk vokser fra hverandre. Egentlig ikke så unormalt . Men de man treffer som voksen blir ofte. Ikke alltid men min erfaring tilsier det.

Anonymkode: afb86...dc0

[AnonymBruker]

Jeg har og mistet mange venner oppigjennom årene. Den største grunnen er fordi jeg elendig på å initiere kontakt. Ender med å skli naturlig fra hverandre.

Så... Som 40-åring har jeg nesten ikke venner igjen. Og jeg er for det meste skyld i det selv.

Anonymkode: 9c6d5...d73

[AnonymBruker]

Det er nok normalt. Ofte har man noe felles og kjemi en periode i livet, men så prioriterer den ene parten annerledes. Ofte får de familie og kanskje får de andre interesser senere i livet. 

Er selv nærmere 40. De venninnene jeg har (som er få) er de jeg mulig har best kjemi med selv etter mange år. De jeg ikke har kontakt med de matchet jeg ikke helt med eller så har interessen bare endret seg over tid. 

Anonymkode: 78d6b...16c

[AnonymBruker]

Ts, du nevner en setning som skurrer for meg ang de venenne du har nå, og det er at dere "tilgir hverandre det meste".

...kan du gi eksempler på hva slags tilgivelser du tenker på?

Jeg kan telle på to fingre antall ganger meg og noen av mine venner har behøcd å be hverandre om tilgivelse for noe i løpet av 25 år. Så dette hørtes ut som et litt rødt flagg for meg, men kanskje jeg legger mer i det enn det er?

Anonymkode: 98662...2db

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt noen venner så vet ikke.

Anonymkode: 01269...a75

[AnonymBruker]

Har ikke selv erfaringer, men er i en prosess når hvor jeg vurderer å slå opp med en venninne. Hvis det er det man gjør.. 

Og grunnen er så enkel som at hele forholdet er kun enveiskjørt på hennes side! Hun sender meldinger, inviterer på ting og dukker (uanmeldt) opp på døra, som sikkert høres bra ut. Men absolutt alle samtaler handler om hennes. Hennes følelser, hva hun gjør og skal og vil, og klaging på hennes jobb. Selv når jeg prøver å skyte inn med meg og mitt er hun aldri interessert i hvordan jeg har det. Det holder liksom ikke bare å ta kontakt når fokuset uansett er innover...

Kan det være noe liknende med dine relasjoner? At de også går lei etter en tid?

Anonymkode: 55177...48a

[AnonymBruker]

Jeg har samme opplevelse som deg med min bestevenninne fra folkehøgskolen, TS. Men ellers er det jeg som har kuttet ut et sikkert snart tosifra antall venner av ulike grunner. 

Lurer på samme som brukeren over her, hva er det dere trenger å tilgi hverandre så mye for?

Anonymkode: fd19f...69e

[Hateridioter]

Jeg er ikke blitt kuttet ut av noen venninner.

[AnonymBruker]

Ingen. Det er en som nok ville kuttet meg ut dersom vi ikke var i samme omgangskrets som begge har naturlig del av, men det er gjensidig og det er flere som lar være å invitere henne enn meg ved aktiviteter, så føler meg ikke akkurat truet av vedkommende heller, selv om jeg vet at hun ved enkelte anledninger har gitt uttrykk for å ikke ville ha meg med. Jeg har aldri bedt noen ikke invitere henne. Slikt synes jeg at vi er for voksne til, og jeg tåler at hun ikke liker meg. 

Årsaken til at hun ikke liker meg er at jeg er gift med en utlending og hun er rasist. Ingen andre i omgangskretsen har slike holdninger, så det er en del diskusjoner rundt dette, i hovedsak når verken jeg eller hun ikke er tilstede, men også minst en stor stygg krangel da hun var tilstede og ikke jeg. Jeg holder meg utenfor og gidder egentlig ikke å diskutere dette. Trenger liksom ikke at absolutt alle liker meg. Vi er så mange at vi ikke trenger å gå oppi hverandre, og jeg klarer å være høflig. Det er noe synd at det blir krangel rundt dette bare, og at et par av mine venninner er veldig opprørt på grunn av slikt. Samt litt rart å være årsaken til slikt i en krets som har holdt sammen i 20 år. 

Anonymkode: 6e30b...ca6

[AnonymBruker]

Ingen. Jeg får bare stadig flere, men det varierer så klart hvor mye man er sammen i perioder. Vi har uansett kontakt med hverandre via meldinger eller Snap. Noen nære venninner fra barndom/ ungdomstid har jo flyttet på seg, og da er det ikke så ofte man ses, men igjen: da har vi kontakt med meldinger. 

Det er godt mulig at du mangler noen sosiale evner når det kommer til det å vedlikeholde relasjoner? Er du for direkte med folk? Greier du ikke å holde på hemmeligheter? Er du en som sladrer mye om andre eller snakker ned andre? Snakker du for mye om deg og ditt? Klager du over livet ditt og da spesielt over helsa di? 

Dette er momenter som kan gjøre at man blir mindre godt likt, og derfor kan miste relasjoner. Jeg har kuttet ut ei venninne på grunn av slike ting. 

Anonymkode: 65e85...c58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

eg tror også at jeg kan være litt negativ til tider og virke klagete.

Det er skikkelig energitappende å være rundt folk som er negative og klagete, så det kan være forklaringen, har kuttet ut venner pga det.

Anonymkode: 87063...fbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror ikke det. Jeg mistenker at jeg kan være litt for slepphendt med det jeg sier. Mulig jeg har fornærmet noen. Jeg tror også at jeg kan være litt negativ til tider og virke klagete. Jeg er ikke typen til å si at alt er fantastisk, men mer « dette blir sikkert fint». Men, jeg aner virkelig ikke.

TS

Anonymkode: 6aa9f...690

Hva med å rett og slett spørre noen av de som har kuttet deg ut? Ikke formulert som i at «vi må bli venner igjen», men rett og slett spørre hvorfor vedkommende kuttet deg ut. At du ikke forstår det, men gjerne vil forstå, slik at du kan lære noe om deg selv. 

Anonymkode: c3a31...a35

[Ænema]

Mista ei venninne under korona. Fikk aldri noen grunn. Men mistenker det var pga jeg ikke trodde på vaksina. 

[AnonymBruker]

Jeg har blitt dumpet av noen venninner, ja. Et par dumpet meg veldig tydelig, et par andre forsvant etter at jeg hadde vært litt fraværende. Og så har man dem hvpr kontakten har fadet ut, og man ikke vet helt hvem som dumpet hvem.

Det verste var da bestevenninna mi gjennom ti år sa rett ut at "jeg ønsker ikke prioritere deg lengre i livet mitt". Den var hard. Spesielt siden det alltid var jeg som stakk fra mann og barn for å besøke henne i hennes nye hjemby, og det var jeg som tok kostnaden for transport og hotell. Men vi "var forskjellige"; hun så urban og verdensvant, jeg så kjedelig og A4 i en mindre by. Det bruddet kostet meg mye av psyken min på den tiden, og det tok lang tid å komme over det.

Ei annen dumpet meg tvert "uten grunn", men jeg skjønte jo grunnen. Hun hadde åpnet seg om noe sårt og traumatiserende som nylig hadde skjedd henne, og jeg svarte med å åpne meg om noe sårt og traumatiserende tilbake. Rett etterpå skjønte jeg at jeg ikke burde ha gjort det, for hun dumpet meg der og da. Jeg burde bare ha støttet og validert henne uten å nevne meg selv. Men det gjorde likevel svært vondt, for jeg hadde ikke delt det jeg delte med henne med noen andre. På et eller annet vis trodde jeg at vi kunne bonde skikkelig bra av å dele noe tøft sammen, men i stedet ble det dump. 

Så står man jo tilbake og tenker "er jeg en SÅ fæl venninne at ikke jeg kan gjøre en blunder for så å bli tilgitt?" Det er helt sykt hvor lite noen vennskap tåler, selv etter mange år. Man tåler ikke uenighet, blundere eller diskusjoner. Så i andre vennskap har jeg gått på tå for å ikke havne i konflikter med folk. Og da er man plutselig ikke genuin nok🙄

Anonymkode: 548b0...c85

[AnonymBruker]

Det er jo ikke uvanlig å miste kontakten med venner igjennom livet, men det er rart at alle bare kuttet ut å svare? Det er uavhengig av hva du gjør så er det merkelig av voksne folk og bare kutte ut brått og ikke si noe 🤷‍♀️

Anonymkode: b5031...63d