Dårlig barndom - noe fint å si om foreldrene dine?

[AnonymBruker]

Jeg fikk dette spørsmålet en gang, husker du noe som var hyggelig eller fint med moren din da? 

Jeg sliter kraftig med å finne hyggelige stunder, hvor hver gang hun var "hyggelig" så var det en psykologisk test eller lignende som lå bak.

Hun ga oss penger og vi fikk handle det vi ville. Det var jo snilt. Helt til vi kom hjem, vi burde jo ha tenkt på at hun snart har bursdag. Vi burde ha tenkt at hun fortjener noe mer enn oss. Slemme barn som aldri tenker på andre enn seg selv.

Et hyggelig måltid førte alltid til noe ufint. Enten ble jeg gjort narr av for hvordan jeg spiste eller så ble dagboken min lest opp. 

Det var så mye kjeft å få, psykisk vold, fysisk vold, lånt ut seksuelt til hennes kamerat..

Skal jeg finne noe fint hun gjorde så ... hun tok meg med til tannlegen? Hun fulgte opp tingene som syns for andre? 

Hun gjorde aldri noe av ren godhet mot meg. Jeg har minner der jeg velger å fokusere på det gode, men ser man helheten av dette minnet så var det jo ikke bra. Vi fikk reise til syden en sommer, men vi ble dopet ned for å være lettere å ha med å gjøre. Vi fikk dra til legoland et år, men vi fikk drikke oss fulle (barneskolealder.) 

Så hva sier man når noen spør om man har et godt minne? 

 

Anonymkode: 7e08a...3e2

[AnonymBruker]

Hvem spør deg om dette? Tror jeg aldri har fått det spørsmålet. Er det terapi? 

Det er vel bare å være ærlig at du hadde en veldig dårlig oppvekst preget av omsorgssvikt. Svar nok det 

Anonymkode: e0dd6...f18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvem spør deg om dette? Tror jeg aldri har fått det spørsmålet. Er det terapi? 

Det er vel bare å være ærlig at du hadde en veldig dårlig oppvekst preget av omsorgssvikt. Svar nok det 

Anonymkode: e0dd6...f18

Nei, ikke terapi. 

Anonymkode: 7e08a...3e2

[AnonymBruker]

Dette er er et spørsmål jeg aldri har fått og har aldri noensinne kommet på å spør noen heller. 

Men skal jeg selv finne noe så er det vel det at jeg var i stand til å ta vare på meg selv lenge før jeg var i skolealder, det å være selvhjulpen er undervurdert men jeg var kanskje vel tidlig ute. Og så er jeg aldri blitt seksuelt misbrukt, det er jeg takknemlig for. Grunnen for det er jo at jeg var selvhjulpen og visste hvordan ting fungerte, hadde jeg vært en hjelpeløs jentunge uten peiling så hadde jeg vært i risikosonen for den dama der hadde nok av fremmede menn inn og ut av huset. Ja og så er jeg veldig glad for at hun var selvsentrert og egoistisk nok til at hun ikke ville passe meg selv mye av tiden siden hun var så opptatt av menn så jeg ble sendt til min fars familie mye.

Anonymkode: 360f9...f3f

[AnonymBruker]

Det er ikke alltid man har hyggelige minner, og om det finnes noe der som er positivt så kan det være før du husker det eller noe som er glemt. Uansett så er hele ditt syn på din mor farget av den totale opplevelsen du nå anerkjenner som voksen, så det er ikke så veldig produktivt å lete etter gode minner.

Eneste produktive øvelsen er vel å se på din mor som et produkt av sin egen oppvekst igjen, og at hennes oppførsel handlet om henne og ikke om deg.

Anonymkode: 69286...abc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg fikk dette spørsmålet en gang, husker du noe som var hyggelig eller fint med moren din da? 

Jeg sliter kraftig med å finne hyggelige stunder, hvor hver gang hun var "hyggelig" så var det en psykologisk test eller lignende som lå bak.

Hun ga oss penger og vi fikk handle det vi ville. Det var jo snilt. Helt til vi kom hjem, vi burde jo ha tenkt på at hun snart har bursdag. Vi burde ha tenkt at hun fortjener noe mer enn oss. Slemme barn som aldri tenker på andre enn seg selv.

Et hyggelig måltid førte alltid til noe ufint. Enten ble jeg gjort narr av for hvordan jeg spiste eller så ble dagboken min lest opp. 

Det var så mye kjeft å få, psykisk vold, fysisk vold, lånt ut seksuelt til hennes kamerat..

Skal jeg finne noe fint hun gjorde så ... hun tok meg med til tannlegen? Hun fulgte opp tingene som syns for andre? 

Hun gjorde aldri noe av ren godhet mot meg. Jeg har minner der jeg velger å fokusere på det gode, men ser man helheten av dette minnet så var det jo ikke bra. Vi fikk reise til syden en sommer, men vi ble dopet ned for å være lettere å ha med å gjøre. Vi fikk dra til legoland et år, men vi fikk drikke oss fulle (barneskolealder.) 

Så hva sier man når noen spør om man har et godt minne? 

 

Anonymkode: 7e08a...3e2

Hvorfor spurte vedkommende om det? 

At andre tror at det er hjelpsomt eller riktig å få offeret til å reflektere over det de vil kalle nyanser, at ikke ALT var ille og ingen er BARE ond, kan være skadelig i mine øyne, at man blir tvunget til å føle takknemlighet ovenfor noen som ødela livet ditt. Du vil at jeg skal sette pris på små korte øyeblikk av humanitet og små glimt av en normal barndom? Snakk om å snu ting på hodet.

Jeg må selv vitne mot min voldelige forelder om ikke lenge. Dette er en av spørsmålene jeg har blitt forberedt på at jeg nok kommer til å få. For å ikke fremstå som en hatefull person ble jeg rådet til å vise disse "nyansene". Men jeg nekter faktisk. Jeg kommer til å si at det ble gjort forsøk fra vedkommendes side på å gjøre hyggelige ting, men det spilte ingen rolle, for når ting var "ekstra hyggelig" var man også ekstra på utkikk etter farer. Når smeller det? Er det et skjult motiv her? Når vil dette bli brukt mot meg? Er dette en felle jeg kan tråkke i? Det ga faktisk ekstra mye angst å bli tatt med på tivoli eller ferie, for enn om jeg ikke var takknemlig på den måten han forventet? Absolutt alt vi gjorde var preget av volden som hele tiden foregikk, så det var umulig å slappe av og "kose seg". Det er det jeg kommer til å svare, for det er sannheten.

Du er ikke nødt til å tvinge deg selv til å grave etter hyggelige minner, det er forståelig at du rett og slett ikke har noen.

Anonymkode: 65aac...dee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Så hva sier man når noen spør om man har et godt minne? 

 

Anonymkode: 7e08a...3e2

Jeg hadde tenkt at jeg hadde delt for masse med den personen og sluttet med det umiddelbart. Og så hadde jeg snakket det vekk. 

Om personen fortsatte å spørre hadde jeg sagt at det er privat. 

Anonymkode: 72ad1...b1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvem spør deg om dette? Tror jeg aldri har fått det spørsmålet. Er det terapi? 

Det er vel bare å være ærlig at du hadde en veldig dårlig oppvekst preget av omsorgssvikt. Svar nok det 

Anonymkode: e0dd6...f18

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er er et spørsmål jeg aldri har fått og har aldri noensinne kommet på å spør noen heller. 

Men skal jeg selv finne noe så er det vel det at jeg var i stand til å ta vare på meg selv lenge før jeg var i skolealder, det å være selvhjulpen er undervurdert men jeg var kanskje vel tidlig ute. Og så er jeg aldri blitt seksuelt misbrukt, det er jeg takknemlig for. Grunnen for det er jo at jeg var selvhjulpen og visste hvordan ting fungerte, hadde jeg vært en hjelpeløs jentunge uten peiling så hadde jeg vært i risikosonen for den dama der hadde nok av fremmede menn inn og ut av huset. Ja og så er jeg veldig glad for at hun var selvsentrert og egoistisk nok til at hun ikke ville passe meg selv mye av tiden siden hun var så opptatt av menn så jeg ble sendt til min fars familie mye.

Anonymkode: 360f9...f3f

 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor spurte vedkommende om det? 

At andre tror at det er hjelpsomt eller riktig å få offeret til å reflektere over det de vil kalle nyanser, at ikke ALT var ille og ingen er BARE ond, kan være skadelig i mine øyne, at man blir tvunget til å føle takknemlighet ovenfor noen som ødela livet ditt. Du vil at jeg skal sette pris på små korte øyeblikk av humanitet og små glimt av en normal barndom? Snakk om å snu ting på hodet.

Jeg må selv vitne mot min voldelige forelder om ikke lenge. Dette er en av spørsmålene jeg har blitt forberedt på at jeg nok kommer til å få. For å ikke fremstå som en hatefull person ble jeg rådet til å vise disse "nyansene". Men jeg nekter faktisk. Jeg kommer til å si at det ble gjort forsøk fra vedkommendes side på å gjøre hyggelige ting, men det spilte ingen rolle, for når ting var "ekstra hyggelig" var man også ekstra på utkikk etter farer. Når smeller det? Er det et skjult motiv her? Når vil dette bli brukt mot meg? Er dette en felle jeg kan tråkke i? Det ga faktisk ekstra mye angst å bli tatt med på tivoli eller ferie, for enn om jeg ikke var takknemlig på den måten han forventet? Absolutt alt vi gjorde var preget av volden som hele tiden foregikk, så det var umulig å slappe av og "kose seg". Det er det jeg kommer til å svare, for det er sannheten.

Du er ikke nødt til å tvinge deg selv til å grave etter hyggelige minner, det er forståelig at du rett og slett ikke har noen.

Anonymkode: 65aac...dee

Altså, noen samtaler kan faktisk komme inn på barndommen og da kan man nevne og stille hverandre sånne spørsmål.

Vi er tre vennepar som møtes en gang i uka og da snakker vi om absolutt alt. Og kan fint komme inn på barndom, oppvekst, foreldre, mobbing, trening, mat osv.. Så for meg er det ikke utenkelig å få spørsmål om forhold rundt barndommen.

Anonymkode: 22b7c...b50

[AnonymBruker]

Dette blir jo nærmest å gi folk dårlig samvittighet for sine udugelige forledre. 

"ho ødela meg jo totalt, men jeg fikk jo masse lommepenger" 

"åh, så snill din mor var da!" 

Nei, det er faktisk feil fokus i mine øyne, bedre å tenke på hva en har maktet å få til, på egenhånd, på tross av alt. - Det som skjedde i barndommen er ikke din feil, og desverre lite og ingenting du kan gjøre noe med, og fremfor alt ikke din feil. 

 

Anonymkode: 338b7...429

[AnonymBruker]

Tja. Hun lærte meg å bli flink til å lage mat, bake og å bli flink til å sy. Men det var ikke hyggelige stunder, mer "sånt må du kunne, gjør som du får beskjed om". Og så var det gjerne jeg som laget middag etter det. Jeg stod for hele julemiddagen hjemme fra jeg var tolv-tretten år tror jeg. Så det er jo ikke egentlig noe hyggelig jeg har å si om det. 

Anonymkode: 83ad1...15e

[AnonymBruker]

Jeg har mye fint å si om mine foreldre, trossalt. De var foreldre som var veldig dedikert til å være foreldre, og helger og ferier var lagt opp etter at vi barna skulle ha det kjekt. 

Det som likevel ødela for å være gode foreldre var å ikke kunne regulere seg selv i ord og handlinger når de var slitne/noe ikke var optimalt. Vokst opp med bråsinne og ord foreldre ikke burde få seg til å si til barn. Var alltid nervøs for plutselig raseri, og ord og handlinger som var uakseptable har satt seg I meg, selv om jeg virkelig ser at de prioriterte oss barna. 

Heller mindre ferier og aktiviteter som skulle gjøre oss fornøyd og mer stabilt humør og større trygghet i forhold å slippe å oppleve slike brå utbrudd. Det hadde vært bedre å vokse opp med. 

Anonymkode: 55bd1...b78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er ikke alltid man har hyggelige minner, og om det finnes noe der som er positivt så kan det være før du husker det eller noe som er glemt. Uansett så er hele ditt syn på din mor farget av den totale opplevelsen du nå anerkjenner som voksen, så det er ikke så veldig produktivt å lete etter gode minner.

Eneste produktive øvelsen er vel å se på din mor som et produkt av sin egen oppvekst igjen, og at hennes oppførsel handlet om henne og ikke om deg.

Anonymkode: 69286...abc

Alt det der er greit, jeg har jobbet med alt, men jeg ble betenkt når noen spurte. Jeg har virkelig lett i hodet mitt etter gode minner.

Anonymkode: 7e08a...3e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tja. Hun lærte meg å bli flink til å lage mat, bake og å bli flink til å sy. Men det var ikke hyggelige stunder, mer "sånt må du kunne, gjør som du får beskjed om". Og så var det gjerne jeg som laget middag etter det. Jeg stod for hele julemiddagen hjemme fra jeg var tolv-tretten år tror jeg. Så det er jo ikke egentlig noe hyggelig jeg har å si om det. 

Anonymkode: 83ad1...15e

Jeg fikk aldri prøve meg på kjøkkenet, jeg fikk beskjed om at min søster var alltid bedre. Jeg kunne ikke en gang koke egg (mente hun.) Alt jeg kan i dag har jeg lært selv eller av andre. Lite visste moren min at foreldrene til min venninne lærte meg matlaging hjemme hos de. Så jeg kunne mer enn hun trodde, men jeg viste det aldri.

Anonymkode: 7e08a...3e2

[AnonymBruker]

Invester  i mer terapi, vær så jævlig grei....

Anonymkode: e2455...1ff

[AnonymBruker]

Det blir som når man kommer seg ut fra et dårlig forhold, altså endelig klarer å gå fra en som har gjort deg vondt, og så skal man mimre over de gode stundene? Det er jo det som gjør at f eks noen kvinner alltid går tilbake til sin voldelige partner.

Det er ikke det at foreldrene mine var direkte slemme mot meg hele tiden, for det var de ikke. Tvert imot. De var overkommelige og helt ok, og når de hadde fått smørt meg nok til å tro at jeg betydde noe for dem, kom dritten. Slike runddanser var det hele tiden, som et psykologisk spill jeg aldri kunne vinne i. Det skulle liksom utvises en slags godhet, for så å snu alt tvert om i det sekundet jeg senket skuldrene. Til slutt gikk jeg med hevede skuldre hele tiden.

Anonymkode: d333b...464

[AnonymBruker]

Tja, det må være at mor var flink å stille opp for andre (på bekostning av oss) og at far er en bunnsolid fyr som er alt for snill.. 

Anonymkode: 18f06...b84

[AnonymBruker]

Positivt da de sluttet å kjempe for tilbakeføring og ga opp samvær. 

Anonymkode: 08359...673

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at den som spør enten er noen som ikke er klar over hvor ille det faktisk var og som bare prøver å bli bedre kjent. Eller at det er en slektning som er defensiv på vegne av moren din og skal rettferdiggjøre sitt eget bedre forhold til henne med at "hun var jo ikke bare" slem. Eventuelt prøver å døyve den dårlige samvittigheten for å ikke ha gjort noe da du var barn.

Anonymkode: 2cafb...a97

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med fysisk og psykisk distanse. Lite omsorg på det personlige planet. Som voksen skjønte jeg at det var et veldig tøft liv for den voksne og at det var det som var igjen til meg. Tilgitt for lenge siden. Man er et produkt av sin oppvekst og livet som voksen. Man gjør det beste ut av det og det ble gjort. Jeg ble den som ikke fikk det et barn trengte. 

Anonymkode: ddb36...7bb

[AnonymBruker]

Jeg husker jeg spurte pappa om han var glad i meg og han svarte at «alle foreldre er glade i barna sine».

Det er det fineste minnet jeg har av ham og det nærmeste jeg kom å få høre det jeg så sårt ønsket å høre hele barndommen.

Anonymkode: 3a08c...42c