Jeg blir så trigga av barnet mitt

[AnonymBruker]

Når vi er ute å gjør ting så koser vi oss alltid og ting er stort sett fint. Vi prater og relasjonen blir sterkere. 

Men veldig ofte når vi er her hjemme, så oppfører barnet seg helt annerledes. Hun er 3 år. Det er sååå mange ganger om dagen jeg blir trigga og irritert og frustrert, men jeg jobber hardt med meg selv for å regulere meg. 

F.eks. at hun spytter på gulvet. Første gang hun gjør det så sier jeg: sånn gjør vi ikke. Vi kan spytte i vasken, men ikke på gulvet. Litt strengt, men ikke sint. Men når hun da spytter på gulvet igjen like etterpå så kjenner jeg at jeg blir utrolig trigga. Da klarer jeg ikke være den varme og snille mammaen lenger. Jeg blir ikke sint eller hever stemmen, men jeg blir bare "kjip". 

Jeg prøver å modellere selvregulering. Jeg kan f.eks. si at "nå ble mamma så sur at jeg må gå litt unna og telle til ti". Da klarer jeg ofte å komme litt tilbake til hektene. 

Generelt hører hun veeeldig lite på meg, nesten som hun overser meg. Jeg blir så utrolig irritert av det, og føler meg som en dårlig mamma som er så irritert så mye. Prøver virkelig å jobbe med min egen selvregulering. Hun er også ekstremt nærgående og det bidrar til at jeg blir enda mer irritabel. Vil alltid ha hånda nedi genseren min (som hun ikke får lov til, men hun prøver seg 1000 ganger om dagen likevel). Og så er hun veldig ofte sutrete og tar veldig på vei hvis noe  ble litt feil, som det gjør mange mange ganger om dagen.

Kan jeg ikke bare bli en tålmodig,varm mamma som tåler dette litt bedre? Prøver som sagt det jeg kan for å forbedre meg. Er 100% alene med barnet også og jeg føler jeg sliter så veldig. Jeg har avlastning, men barnet har veldig seperasjonsangst, så hvis hun har vært på overnatting hos besteforeldre så blir det gjerne mange dager med sutring og dårlig humør etterpå. 

Hva kan jeg gjøre for å bli en bedre mamma?

Anonymkode: 57eb9...6e3

[AnonymBruker]

Jeg har også bedt om hjelp fra en lavterskel tjeneste som skal veilede meg og kanskje komme og observere samspillet. 

Har tidligere vært på cos kurs, har lasta ned foreldremestringskurset, og leser en bok om selvregulering som foreldre. 

Håper jeg kan forbedre meg

 

Anonymkode: 57eb9...6e3

[AnonymBruker]

I all verden! Hvorfor skal du tåle spytting?

Anonymkode: 3104c...0fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

I all verden! Hvorfor skal du tåle spytting?

Anonymkode: 3104c...0fa

Jeg tåler det ikke, men hvordan skal barnet mitt skjønne det? Skal jeg bli så sint at jeg roper til henne? For det vil syns jeg ikke at man skal.

Ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I all verden! Hvorfor skal du tåle spytting?

Anonymkode: 3104c...0fa

Jeg fikk henne forresten til å tørke opp spyttet. Men det er ikke alltid hun gjør det. Jeg kan jo ikke fysisk ta tak i henne og tvinge hånda hennes ned på gulvet, tror ikke hun lærer noe av dét. 

Hva gjør man når barnet ikke hører på deg?

Ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

[AnonymBruker]

Kanskje du skal prøve å overse den spyttingen helt. Da er det ikke gøy lenger.

Anonymkode: b2a7c...ef3

[AnonymBruker]

Ikke bruk ordet «trigga» - sett heller ord på følelsene. Du skriver irritert og frustrert - det er bedre. 

Jeg er ikke en psykolog og ikke noen perfekt mor, men for meg høres det ut som om hun søker oppmerksomhet. Du føler sikkert at hun er der 110 % av tiden og at du aldri har to minutter ro (been there), men jeg tror hun trenger tettere positiv kontakt for at hun skal falle til ro.

Rent konkret: kvinn deg opp, ta en dyp pust og tenk på en belønning du skal gi deg selv etter leggetid  (tv? sjokolade?) 

Så tenker du at nå skal to timer eller resten av dagen settes av til å være med jenta di. Ikke bli utålmodig fordi du har tusen ting å gjøre (la oppvasken stå litt). Sett deg på golvet. Vær rolig. Blir hun for hyper og klengete, pust og smil og finn en distraksjon - noe dere kan se på eller leke med. Gi henne så mye tid hun vil ha. Gjør henne trygg på at mamma ER der, og ikke går sin vei.

Jeg tror følelsen hennes er at du prøver å komme vekk (mentalt, fysisk), og at hun blir litt desperat etter oppmerksomhet. Hun trenger trygging på at du vil være med henne, at du alltid vil være der selv om du må gå f eks på jobb eller ut i blant. At du har tålmodighet til å romme henne. 
Det vil ta tid, men klarer du å trygge henne på dette ved å gi henne store doser ustressa tid, så vil HUN tørre å dra vekk fra deg - til rommet for å leke, f eks - fordi du er tilgjengelig når hun kommer tilbake.

Anonymkode: 5c1fc...ab3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg kan jo ikke fysisk ta tak i henne og tvinge hånda hennes ned på gulvet, tror ikke hun lærer noe av dét. 

Jo, det kan du. 

Anonymkode: 34876...988

[Kvinne87Rogaland]

Jeg tror dette er ganske normalt. Jeg blir ganske trigget av min 1.5 åring jeg også. Men jeg klarer å kontrollere det sånn noenlunde.

Men jeg kan bli litt kjip til tider jeg også. Har litt sånn "Ååååh" utblåsninger og strener bortover gulvet før jeg karer å ta meg i det. Men det går fort over.

90% av tiden har vi det fint og koser oss. 

Jeg tror alle foreldre koker over til tider. Noen perioder er verre enn andre. Det er da det er viktig å reparere. Hvis man har hatt et utbrudd som er urimelig skal man si unnskyld til barnet og forklare hvorfor det ble slik.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jo, det kan du. 

Anonymkode: 34876...988

Nei. Det kunne man på femtitallet. I dag vet vi bedre. 

Anonymkode: 555fb...0e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ikke bruk ordet «trigga» - sett heller ord på følelsene. Du skriver irritert og frustrert - det er bedre. 

Jeg er ikke en psykolog og ikke noen perfekt mor, men for meg høres det ut som om hun søker oppmerksomhet. Du føler sikkert at hun er der 110 % av tiden og at du aldri har to minutter ro (been there), men jeg tror hun trenger tettere positiv kontakt for at hun skal falle til ro.

Rent konkret: kvinn deg opp, ta en dyp pust og tenk på en belønning du skal gi deg selv etter leggetid  (tv? sjokolade?) 

Så tenker du at nå skal to timer eller resten av dagen settes av til å være med jenta di. Ikke bli utålmodig fordi du har tusen ting å gjøre (la oppvasken stå litt). Sett deg på golvet. Vær rolig. Blir hun for hyper og klengete, pust og smil og finn en distraksjon - noe dere kan se på eller leke med. Gi henne så mye tid hun vil ha. Gjør henne trygg på at mamma ER der, og ikke går sin vei.

Jeg tror følelsen hennes er at du prøver å komme vekk (mentalt, fysisk), og at hun blir litt desperat etter oppmerksomhet. Hun trenger trygging på at du vil være med henne, at du alltid vil være der selv om du må gå f eks på jobb eller ut i blant. At du har tålmodighet til å romme henne. 
Det vil ta tid, men klarer du å trygge henne på dette ved å gi henne store doser ustressa tid, så vil HUN tørre å dra vekk fra deg - til rommet for å leke, f eks - fordi du er tilgjengelig når hun kommer tilbake.

Anonymkode: 5c1fc...ab3

Du har nok rett i dette. Når vi er hjemme så leker jeg ikke så mye med henne, men bruker mer tid på husarbeid o.l. Jeg skal prøve å bli flinkere på å fokusere 100% på henne og gjøre ting hun syns er koselig! 

Takk!

Ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jo, det kan du. 

Anonymkode: 34876...988

Vel, jeg har gjort noe lignende et par ganger, og kan love deg at virkelig ingenting ble bedre av det. Det eneste jeg fikk ut av det var at relasjonen vår ble verre og flere problemer.

ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

[AnonymBruker]

Du, barn har ikke vondt av å få grei beskjed om hva som er rett og galt… hun er 3 år gammel.. Hun skjønner absolutt alt du sier til henne.
2åringen min spyttet faktisk på gulvet i går. Først fikk hun beskjed om at det ikke var greit. Gang 2 måtte hun vaske nøye opp selv og gang tre endte hun på timeout etter jeg hadde sagt tydelig til henne at det er strengt forbudt å spytte inne. 

 

jeg blir irritert på ungen min flere ganger i døgnet, spesielt når hun gjør «faenskap» (dunker i veggene, kaster ting ned trappen ect) det er helt normalt og en del av oppdragelsen. De tester grenser konstant for å finne ut «hvor landet ligger» 

Anonymkode: e863d...3b6

[AnonymBruker]

Det er helt dønn vanlig - både ungen din sin oppførsel, og din reaksjon

Unger i den alderen pusher grensene. De eksperimenterer med hvordan du reagerer. 

De har også dårlig impulskontroll, og selv om de VET at noe ikke er lov, er ikke hjernene deres utviklet nok til at de klarer å stagge impulsen til å gjøre det. 

Jeg sliter også helt forferdelig med at jeg blir trigget. Jeg har gått på cos-kurs, lest ørtiførti bøker om psykologi og oppdragelse og whatnot. 

Og det jeg har lært, er at det er helt naturlig å bli trigget, det er ingenting galt med det. I stedet for å fokusere på å ikke bli trigget, fokuserer jeg nå på hvordan jeg skal stå i den følelsen.

Og enda viktigere: barn har godt av å lære hvordan sinte voksne ser ut. De har godt av å lære at sånne følelser er normalt og ok, og ikke farlig. Og så lærer de av hvordan man "rydder opp" i etterkant, ved å snakke om det, be om unnskyldning, osv. 

Jeg (prøver..) å fokusere på å lære barnet mitt i stedet for å kjefte og være sint. "Det er ikke lov å spytte på gulvet. Spytte kan du gjøre i vasken eller i do. Kom, så henter vi en klut og tørker dette opp". 

Anonymkode: 555fb...0e4

[AnonymBruker]

Helt normalt desverre og det øker med alderen. Det er barnas jobb å trykke på knappene til oss foreldre 😅 forstår det er slitsomt. Men de gjør alt for oppmerksomhet. Som nevnt over, om du overser det så er det ikke like gøy lenger.  8åringen kan ofte fortelle at han ikke ønsker å bo her mer, at han vil flytte. Det eneste jeg sier da er "okey det er greit" , så går det 5 minutter og han angrer seg. Da får han ikke den type oppmerksomhet han søker. Så poenget er at dette er bare starten for dere, de vil si og gjøre alt for å trigge oss, nettopp at det er vi de er trygge på. Men det er lov å føle på det, lov å reagere, lov å feile, og man må ta tak i alt som må tas tak i. Spytting/klyping/sparking osv er selvfølgelig noe man må reagere på. Håper der løser seg etterhvert. 5åringen nå som han har mye bedre språk og kommunikasjon går det lettere med på mye😊

Anonymkode: d7849...629

[AnonymBruker]

Snu situasjonen heller, ikke bli stående og stampe. Overse spyttingen, og si «vet du, nå skal jeg (fyll inn x), vil du hjelpe? Og gå resolutt mot kjøkkenet eller et annet rom. La ungen hjelpe deg, og takk henne for god hjelp, gå så videre med dagen deres. Hun søker oppmerksomhet og tester grenser. Mulig hun har sett dette i bhg og vil teste på deg. Senk skulerene, dette går fint! 

Anonymkode: 160e4...cf4

[Million]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg fikk henne forresten til å tørke opp spyttet. Men det er ikke alltid hun gjør det. Jeg kan jo ikke fysisk ta tak i henne og tvinge hånda hennes ned på gulvet, tror ikke hun lærer noe av dét. 

Hva gjør man når barnet ikke hører på deg?

Ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

Jo, det kan du. Dytt kluten i hånden hennes og før hånden ned og tørk opp spyttet med hennes hånd. Hun vil skrike og bli sint, for dette var ikke hennes plan, men gjør det. Hun lærer etter få ganger at spytter hun, må hun tørke opp, og dermed slutter hun med det.

Jeg ble lei av at sønnen min kastet vannkoppen sin (tutekopp) rett i gulvet der han sto til enhver tid, og ikke gadd å høre på meg da jeg sa at "koppen skal stå på bordet, sett den der". Så hver gang han kastet den på gulvet, ba jeg han plukke opp, og da han ikke gjorde det, gikk jeg bort og tok hånden hans. Brettet fingrene rundt koppen så han måtte holde den og geleidet så gutten bort til bordet og satte koppen der og slapp taket i hånden hans. Han ble kjempesint, for hans plan var ikke å rydde etter seg eller høre på mor. Men det tok jamen ikke lang tid med denne tvangs-opplukkingen av vannkoppen før han gikk og satte den på bordet frivillig. Hver gang. 

Vil ikke barnet høre, så får du vise med mild tvang at det skal gjøres. Ingen får noe vondt, ungen blir bare sint og liker det ikke. Ingen varige men.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Når vi er ute å gjør ting så koser vi oss alltid og ting er stort sett fint. Vi prater og relasjonen blir sterkere. 

Men veldig ofte når vi er her hjemme, så oppfører barnet seg helt annerledes. Hun er 3 år. Det er sååå mange ganger om dagen jeg blir trigga og irritert og frustrert, men jeg jobber hardt med meg selv for å regulere meg. 

F.eks. at hun spytter på gulvet. Første gang hun gjør det så sier jeg: sånn gjør vi ikke. Vi kan spytte i vasken, men ikke på gulvet. Litt strengt, men ikke sint. Men når hun da spytter på gulvet igjen like etterpå så kjenner jeg at jeg blir utrolig trigga. Da klarer jeg ikke være den varme og snille mammaen lenger. Jeg blir ikke sint eller hever stemmen, men jeg blir bare "kjip". 

Jeg prøver å modellere selvregulering. Jeg kan f.eks. si at "nå ble mamma så sur at jeg må gå litt unna og telle til ti". Da klarer jeg ofte å komme litt tilbake til hektene. 

Generelt hører hun veeeldig lite på meg, nesten som hun overser meg. Jeg blir så utrolig irritert av det, og føler meg som en dårlig mamma som er så irritert så mye. Prøver virkelig å jobbe med min egen selvregulering. Hun er også ekstremt nærgående og det bidrar til at jeg blir enda mer irritabel. Vil alltid ha hånda nedi genseren min (som hun ikke får lov til, men hun prøver seg 1000 ganger om dagen likevel). Og så er hun veldig ofte sutrete og tar veldig på vei hvis noe  ble litt feil, som det gjør mange mange ganger om dagen.

Kan jeg ikke bare bli en tålmodig,varm mamma som tåler dette litt bedre? Prøver som sagt det jeg kan for å forbedre meg. Er 100% alene med barnet også og jeg føler jeg sliter så veldig. Jeg har avlastning, men barnet har veldig seperasjonsangst, så hvis hun har vært på overnatting hos besteforeldre så blir det gjerne mange dager med sutring og dårlig humør etterpå. 

Hva kan jeg gjøre for å bli en bedre mamma?

Anonymkode: 57eb9...6e3

På høy tid å bryte et destruktivt mønster og la uønsket oppførsel få konsekvenser.
Bedre å heve stemmen enn å bli kjip. Hvis du trekker deg tilbake, forsøker bare barnet å få tilbake oppmerksomheten.

Er barnet i barnehage ?

 

Anonymkode: 1858a...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Du har nok rett i dette. Når vi er hjemme så leker jeg ikke så mye med henne, men bruker mer tid på husarbeid o.l. Jeg skal prøve å bli flinkere på å fokusere 100% på henne og gjøre ting hun syns er koselig! 

Takk!

Ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

Jeg skrev det fordi jeg har vært den travle mammaen selv. Og noen ganger ville jeg bare ha tre minutter med avisa…

Anonymkode: 5c1fc...ab3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg tåler det ikke, men hvordan skal barnet mitt skjønne det? Skal jeg bli så sint at jeg roper til henne? For det vil syns jeg ikke at man skal.

Ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

har du spurt hvorfor, altså ikke barnet men deg selv? Hvilken setting er det - blir hun sett, er hun lei seg, kjeder hun seg? 

Anonymkode: 8deb5...e4e