Den annerledes søsteren

[AnonymBruker]

Vi er oppvokst sammen med knapt to PRs aldersforskjell. Likevel var vi som natt og dag. Helt ulike interesser. Skjønte ikke hverandre. Hun hadde problemer med å få venner og jeg var mye med henne, mest som plikt fordi vi hadde så ulike interesser. Hun hadde en litt annerledes måte å prate på. Stemmen. Tonefallet. Klarer ikke å sette fingen på det. Det ble svært mye krangling. Fordi jeg ikke forstod henne og hun irriterte meg. Og jeg irriterte henne.

Da vi ble voksne og ferdig med videregående valgte jeg den lette veien med kort videre utdannelse og enkel jobb. Gikk derimot fort opp i gradene og klarer meg i dag svært bra med god jobb, mann ig barn. Søsteren  min valgte lang utdannelse med skyhøye studielån. Studiene var av typen  ‘endeløse’ der man ikke blir noe spesifikt. Fordi hun var så usikker på hva hun ville jobbe med.  Endte likevel med god utdannelse og greie karakterer. Hun jobbet litt  i studietiden og bodde hjemme. Nå er dette snart 5 år siden og hun bor enda hjemma. Jobber ikke og får alt servert. . Hun er stadig på jobbintervjuer og det er mange jobber å søke på med hennes utdannelse, men det stopper ved intervjuet.

Hun er pen og snill . Ikke minst omtenksom og egentlig sosial. Men hun har aldri vært i nærheten av å få seg kjæreste.

Opplever at søsteren min faller utenfor samfunnet. Selv om hun er litt annerledes har det aldri blitt snakket høyt om i familien. Tenker likevel at om hun var barn i dag så hadde hun kanskje fått en diagnose og kanskje lært seg sosiale koder bedre eller fått noe tilrettelegging.

Nå er hun på en måte en vanlig kvinne som faller utenfor fordi samfunnet ikke klarer å håndtere folk som skiller seg ut. Antagelig er det måten hun utrykker seg på og tonefallet som skremmer på intervjuene. Hun kan finne på å snakke litt høyt. Litt tregt. Og le på feil steder.

Nå kjenner jeg nesten daglig på at jeg har så vondt av henne. Klarer å leve meg inn i mislykketheten hun sikkert må kjenne på. Bo hjemme hos foreldrene fortsatt når man nærmer seg 30 år uten noen klare mål for framtiden. Lure på hvor mange flere intervjuer hun må igjennom bare for å oppleve nok et avslag.

Når jeg er hjemme vet jeg nesten ikke hva vi skal prate om lengre. Det blir mingling om løst og fast, men føler at det fakta at hun ikke får jobb, lån og mulighet for å etablere seg blir en elefant i rommet det blir for vanskelig å si noe om.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men er det noen som kjenner seg igjen? Eller er pårørende til mennesker som skiller seg it eller er i lignende situasjon? Hva kan jeg som søster gjøre for henne? Annet enn å bare være en god søster som er vennlig og viser at jeg er glad i henne?

Har dere noen råd jeg kan gi henne? 
 

 

.

Anonymkode: 09f59...f54

[AnonymBruker]

Du høres ut som en god søster. Hva med å prøve og ta opp elefanten i rommet, så det kan føre til en utredning? Trå varsomt og bruke lang tid. 

Anonymkode: 65106...2c6

[AnonymBruker]

Jeg synes det er noe litt rart og trist over at det at hun ikke har en jobb er en så stor greie for deg at du ikke kan snakke om noe som helst med henne. Er jobb og bolig det eneste som interesserer deg? Er det det eneste som definerer et menneske? I motsetning til den som skrev over meg er jeg usikker på om du er en god søster når slike ting står i veien for et søskenforhold. Det er jo en hel verden av samtaleemner og interesser som ikke dreier seg om jobb og bolig! Det er ikke noe galt i å skille seg ut. Og du vet tydeligvis ikke hvordan søsteren din har det, du bare antar at hun føler seg mislykket. Sannsynligvis fordi du selv mener hun er mislykket. Du må ta deg sammen og slutte å dømme henne. Det er du som ødelegger forholdet deres, ikke mangelen på jobb.

Anonymkode: e0da0...379

[AnonymBruker]

Du er fryktelig opphengt i hvor mislykket hun er. Det er ditt syn. Og så overfører du denne på henne også "mislykketheten hun sikkert må kjenne på."

Det beste du kan gjøre for henne er å tenke at hun er god nok som hun er. Og å la det skinne gjennom.

Hun har garantert lagt merke til den nedlatende holdningen din, du er dermed den siste som bør komme med gode råd. Det kommer ikke til å falle i god jord.

Anonymkode: 8e48e...5e0

[AnonymBruker]

Har hun bedt deg om råd? Hvis ikke så holder du det for deg selv.

Selv har jeg venner med autisme og et par av de har bedt meg gi beskjed om det blir for sært. Da er det greit, da gir man beskjed men hvis hun er fornøyd med livet sitt, selv om det er annerledes enn ditt så holder du rådene for deg selv så lenge de ikke spør.

En annen ting er at autisme er arvelig, så om hun har det så har dere mest sannsynlig flere i familien som har det men har lært seg å maskere godt. Barna dere eventuelt får kan og ha autisme.

Vi er alle forskjellige og jeg må si at det hadde vært underholdende og sett et motsvar fra denne søsteren din for jeg tror du er veldig opptatt av deg selv og alle rundt kan kjenne på din overlegenhet.

Anonymkode: e938c...e9f

[AnonymBruker]

Oi, du var skikkelig nedlatende! For alt du vet sitter kanskje søsteren din og hoverer over deg med din lette vei, korte utdannelse og enkle jobb. (Dine ord, TS!) Kanskje hun snart drøfter din triste situasjon på et nettforum? Fremstiller deg som en enkel sjel som tok the easy way og hadde flaks som fant en mann og en god jobb? Hvem vet. 

Anonymkode: 8f670...d73

[AnonymBruker]

Har din søster en diagnose, så har ho tvert i mot utrettet enormt mye iløpet av livet. Ho burde heies på, er det autisme det går på her, så er jeg redd ho må vere ha en omfattende utbrenthet etter år med "stå på vilje" - les deg opp på utbrenthet og autisme, og mye vil falle på plass. 

Og å bo hjemme er jeg redd kommer til å bli mer og mer vanlig nå fremover, folk har ikke råd til anna lenger, - før var det langt vanligere å bo lenge hjemme til en fikk råd til eget. 

Hvorfor i alle dager skal du tre inn i en oppdrager-rolle der du skal vere den som skal formaner henne om hva /hvordan og hvorfor hun skal leve? Kan det vere att foreldrene deres trives med å ha ho i hus? 

Du kan i første omgang "bare" vere søster, slutte å se på ho som mislykket fordi DU mener ho ikke vil noe med livet, og slutt å se på ho som en snylter på mor og far, bosituasjonen hennes er mellom de tre og ingen andre. 

Livet kommer til din søster også, men akkurat nå er ho kanskje akkurat der ho trenger å vere, ilag med folk som bryr seg om ho. 

 

Anonymkode: 2f669...d72

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne med ganske lik historie som deg. Det er "noe" med søsteren hennes. Hun har fått hjelp av foreldrene og søsteren sin (min venninne) til å kjøpe en enkel leilighet. Tror de gav 1.7 for den. De har hjulpet henne med oppussing og gjort det til ett hjem. Her får hun være for seg selv, men de hjelper henne om det er noe. Hun er nå på vei mot ufør. Om du irriterer deg over søsteren din, så hjelp henne istede.  

Anonymkode: c6456...70e