Samboer med personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en far i cluster b kategorien og kort sagt har jeg i dag kompleks ptsd og borderline.

Anonymkode: 8f6f8...d61

[Nina996]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2024 den 3.19):

Jeg fikk barn med en som trolig hadde fått en personlighetsforstyrrelse og noen knagger påklistret om han gikk til utredning. Det var utfordringer tilknyttet kontakten med andre mennesker og det gikk fra ok, men rart,  til ille i perioder. Barnet vårt og jeg hadde tegn på stress de periodene han var fjern, rigid og innesluttet.

Det var stor endring i hvordan han var i begynnelsen og hvordan vi etterhvert fungerte som familie sammen. Fysisk sykdom som påvirker energinivået var og medvirkende til dårlige perioder hos oss begge. Forholdet gikk rolig og forsiktig over, da behovene jeg hadde ikke ble imøtegått og hans og mine livsdrømmer var helt forskjellige. Vi mistet omsorgen for barnet i en prosess han var sterkt medvirkende til å kjøre i grøfta.

Jeg har det bedre i dag, han er et reflektert menneske og vi har hatt mange fine samtaler både underveis i forholdet og etter. Hadde jeg trivdes med han og vi hadde hatt samme fremtidsønsker hadde jeg fremdeles vært i lag med han. Det har vært noen konflikter hvor han så negativt på meg, men hovedvekten har vært at han har hatt et nyansert syn på både mitt og hans bidrag og han har opptrådt fullstendig lojalt, selv i de periodene hvor vi har hatt det vanskelig.

Håpet om bedring, at det skulle bli som i starten gjorde at det trakk ut i lengden å ta regnskapet på hvordan det egentlig var for meg i forholdet. Omsorgsovertakelsen ble opplevd som en unødvendig maktdemonstrasjon og det er høyst tvilsomt om ungen har fått det bedre. Selv håndplukkete fosterforeldre er uperfekte mennesker, og følelsen barnet gir meg er at hun trenger kjærligheta og kontakten fra oss som er biologiske foreldre. Ved et brudd uten at vi hadde opplevd dette, hadde jeg hatt hovedomsorgen og han hadde sagt tydelig ifra om hvilken energi han hadde for samvær.

Jeg har ingen svar på hvordan andre i lignende situasjoner med mulige personlighetsforstyrrelser hos partnere bør handle. Det er verd å merke seg at det profesjonelle nettverket var dårlig på å sortere saker, hos oss var det mistenkt at jeg var forstyrret, gal eller noe. Så for sikkerhets skyld har jeg betalt for to omfattende utredninger av meg, uten funn på psykisk sykdom eller personlighetsforstyrrelse. Så «problemet» de siktet mot eksisterte ikke og tiltak hadde derfor ingen effekt eller funksjon.

Når TS sier at han i terapi fremstiller seg som offer og hun som problemet, er det for meg med min erfaring et tegn på at det kanskje er usunt å gå i felles terapi med han. Jeg anser det som lite sansynelig at terapeuten gjennomskuer påstandene hans, kun mennesker som ser hverdagssamspillet mellom partnere vil kunne riste på plass adekvat innsikt i hvem og hvordan og plassere hans påstander riktig. Med sinnemestringskurs og slike usympatiske trekk hos mannen tror jeg at jeg hadde lagt en stille plan om å forlate hele forholdet helt plutselig og godt mulig via krisesenter. Ungene hadde jeg selvfølgelig tatt med meg.

Anonymkode: 3478f...b9b

Tusen takk for at du deler! Dette var veldig nyttig for meg å lese ❤️

[AnonymBruker]

Nina996 skrev (På 2.10.2024 den 15.57):

Hallo folkens
Noen som kjenner seg igjen i historien min å som eventuelt kan dele litt erfaringer.

Jeg møtte en mann som jeg forelsket meg i. Ting gikk litt fort, vi fikk en sønn, kort tid etter fikk vi enda en sønn. Vi begynte sånn smått å få problemer allerde under graviditeten, men da var jeg allerede gravid. Jeg var langt nede etter graviditeten pga jeg ble utsatt for psykisk vold i oppveksten, så jeg tenkte bare det var meg som måtte komme over kneika sånn at ting kunne bli bedre. Jeg har gått på kurs og vært og snakket med profesjonelle angående mine problemer, og vil si at jeg har kommet meg over det verste og har det sånn sett fint i dag. Men ting ble ikke bedre mellom oss
Etter lang tid med sykemelding, legebesøk og sinnemestringskurs, så ble han henvist til DPS. Der er det snakk om at han mulig har en personlighetsforstyrrelse.
For meg ga dette meg mange svar på hvorfor ting har vært som det har vært. Men nå vet jeg ikke om det er mulig å fikse problemene våre. Vi går til samtaler, men han mener jeg er problemet, og setter seg selv i offerrollen hele veien. Jeg vet snart ikke om dette er verdt å kjempe for. Grunnen til at jeg holder fast er fordi utredelse ikke er ferdig enda. Det er liksom et indre håp om at han kan få det godt med seg selv igjen, og da også få godt med meg igjen. Og han er veldig flink med barna. 

Er det noen i samme båt som meg? Er det noen andre som har hus og barn med en som har personlighetsforstyrrelse som kan dele litt erfaringer? 

Spørsmålet er heller om du har det bra med han og om du vil ha der sånn framover? 

Anonymkode: 1c799...4c5