Samboer med personlighetsforstyrrelse

[Nina996]

Hallo folkens
Noen som kjenner seg igjen i historien min å som eventuelt kan dele litt erfaringer.

Jeg møtte en mann som jeg forelsket meg i. Ting gikk litt fort, vi fikk en sønn, kort tid etter fikk vi enda en sønn. Vi begynte sånn smått å få problemer allerde under graviditeten, men da var jeg allerede gravid. Jeg var langt nede etter graviditeten pga jeg ble utsatt for psykisk vold i oppveksten, så jeg tenkte bare det var meg som måtte komme over kneika sånn at ting kunne bli bedre. Jeg har gått på kurs og vært og snakket med profesjonelle angående mine problemer, og vil si at jeg har kommet meg over det verste og har det sånn sett fint i dag. Men ting ble ikke bedre mellom oss
Etter lang tid med sykemelding, legebesøk og sinnemestringskurs, så ble han henvist til DPS. Der er det snakk om at han mulig har en personlighetsforstyrrelse.
For meg ga dette meg mange svar på hvorfor ting har vært som det har vært. Men nå vet jeg ikke om det er mulig å fikse problemene våre. Vi går til samtaler, men han mener jeg er problemet, og setter seg selv i offerrollen hele veien. Jeg vet snart ikke om dette er verdt å kjempe for. Grunnen til at jeg holder fast er fordi utredelse ikke er ferdig enda. Det er liksom et indre håp om at han kan få det godt med seg selv igjen, og da også få godt med meg igjen. Og han er veldig flink med barna. 

Er det noen i samme båt som meg? Er det noen andre som har hus og barn med en som har personlighetsforstyrrelse som kan dele litt erfaringer? 

[AnonymBruker]

Barn har IKKE godt av å vokse opp i samme hus som en forelder med sinneproblemer og personlighetsforstyrrelse. Du bør komme deg bort for din egen og barnas skyld. 

Anonymkode: 0fba2...a33

[AnonymBruker]

Det er bare et spørsmål om tid før han ikke lenger er "flink med ungene". 

Anonymkode: 93f42...55a

[AnonymBruker]

Ville ikke vært så sikker på at han er "flink med barna. Ja kanskje når du ser det.

Hadde flyttet så barna har et trygt sted hos deg iallefall. 

Anonymkode: 43654...404

[AnonymBruker]

Hva slags personlighetsforstyrrelse er det snakk om? Engstelig-unnvikende og narsissistisk er jo rake motsetninger for eksempel.

Anonymkode: 89c83...061

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva slags personlighetsforstyrrelse er det snakk om? Engstelig-unnvikende og narsissistisk er jo rake motsetninger for eksempel.

Anonymkode: 89c83...061

Det er felles for personlighetsforstyrrelser i at man er selvsentrert, u0smidig, sliter i nære relasjoner etc.

Mange m/pf har dessuten 2-3 ulike pf, pluss angst, depresjon, traumer etc. 

Anonymkode: 93f42...55a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Barn har IKKE godt av å vokse opp i samme hus som en forelder med sinneproblemer og personlighetsforstyrrelse. Du bør komme deg bort for din egen og barnas skyld. 

Anonymkode: 0fba2...a33

Finnes ikke noe bedre her på kg enn lhs utdannede psykologer som vet absolutt alt om personlighetsforstyrrelser og oppvekstpsykologi

Anonymkode: 48910...7c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Finnes ikke noe bedre her på kg enn lhs utdannede psykologer som vet absolutt alt om personlighetsforstyrrelser og oppvekstpsykologi

Anonymkode: 48910...7c4

Jo, konkurransen her inne om å være mest naiv.

Anonymkode: 43654...404

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har ikke tenkt til å gå i detalj på dette her på nett. Men barnet var ikke planlagt så vi flyttet først sammen rett før fødsel og det var da ting begynte å bli tydelig. Jeg kan ikke egentlig gå inn på diagnoser da behandlere har taushetsplikt og jeg ikke sitter med all informasjonen. Det jeg kan si her er at vedkommende var veldig god på å maskere for omverdenen, han var også god til å prøve å få det til å virke som om det var meg det var noe galt med. Han var veldig "flink" med barnet. Men her er et stort men. I dårlige perioder var det uforsvarlig å la han ta ansvar for barnet. Hans familie hadde null innsikt og så på meg som problemet så null hjelp og støtte. Han utsatte meg for psykisk vold osv. Jeg forlot dette forholdet tidlig. Nektet samvær med overnatting og i starten viste vedkommende en viss innsikt i egne utfordringer og trakk seg fra samvær i vanskelige perioder. Men, her er et stort men. Plutselig ble det bare kaos og "samarbeidet" raknet. Jeg ble redd for han. Han gjorde mye ulovlig og involverte barnet i denne nye konflikten på en svært skadelig måte.

Dette endte selvsagt opp i retten og det jeg vet om diagnosen er det som politiets sakkyndig og sakkyndig oppnevnt av retten har konkludert med. Dette er da diagnose uten samarbeid fra han som er utredet. Denne diagnosen har også gjort at han ikke regnes som strafferettslig tilregnelig noe som er ganske skummelt. Det endte med at retten kom frem til at han ikke er i stand til å ha samvær med eget barn. Personlighets forstyrrelse er noe jeg ville løpt langt vekk fra. Jeg ville ikke utsatt egne barn for dette. Det kreves såpass mye av en person som lider av dette å kunne fungere godt i relasjon med andre at de aller fleste ikke har mental styrke nok til dette selv med god behandling. Det finnes selvsagt unntak og det kommer ann på kompleksiteten av diagnosen.

Jeg vil aldri utsette mitt barn for dette. Og ja dette er trist men nå skjedde dette for flere år siden. Det var helt jævlig mens det stod på men i ettertid har barnet og jeg det 1000 ganger bedre. Det lille jeg vet om livet til far i ettertid er at han kun fungerer i enkelte perioder også rakner livet sammen igjen. Det er lite sannsynlig at han vil ha et godt liv selv om han har vært innlagt flere ganger og tydeligvis har fått en form for oppfølging men jeg kjenner ikke til detaljer rundt dette. Jeg hadde valget om å la meg å barnet blir dratt med i dragsuget. Jeg valgte å beskytte barnet mitt og har aldri angrett på det valget.

Anonymkode: 11be6...597

[AnonymBruker]

Huff.. Jeg har et familiemedlem med borderline personlighetsforstyrrelse, og det er så tungt. Jeg holder selv på å gå på en smell, prøver å ta avstand men er nesten helt umulig. Jeg er tydeligvis roten til alle problemene hennes og hun tar offerrollen. Hun spiller på samvittigheten min og får meg til å føle at det er meg det er noe i veien med. Hun har et stort kontrollbehov og er samtidig sjalu på alle jeg tilbringer mer tid med enn henne. Forstår deg veldig godt. Håper du klarer å kjempe deg gjennom dette. Styrkeklem. 

Anonymkode: a372f...2fc

[AnonymBruker]

Nina996 skrev (2 timer siden):

Hallo folkens
Noen som kjenner seg igjen i historien min å som eventuelt kan dele litt erfaringer.

Jeg møtte en mann som jeg forelsket meg i. Ting gikk litt fort, vi fikk en sønn, kort tid etter fikk vi enda en sønn. Vi begynte sånn smått å få problemer allerde under graviditeten, men da var jeg allerede gravid. Jeg var langt nede etter graviditeten pga jeg ble utsatt for psykisk vold i oppveksten, så jeg tenkte bare det var meg som måtte komme over kneika sånn at ting kunne bli bedre. Jeg har gått på kurs og vært og snakket med profesjonelle angående mine problemer, og vil si at jeg har kommet meg over det verste og har det sånn sett fint i dag. Men ting ble ikke bedre mellom oss
Etter lang tid med sykemelding, legebesøk og sinnemestringskurs, så ble han henvist til DPS. Der er det snakk om at han mulig har en personlighetsforstyrrelse.
For meg ga dette meg mange svar på hvorfor ting har vært som det har vært. Men nå vet jeg ikke om det er mulig å fikse problemene våre. Vi går til samtaler, men han mener jeg er problemet, og setter seg selv i offerrollen hele veien. Jeg vet snart ikke om dette er verdt å kjempe for. Grunnen til at jeg holder fast er fordi utredelse ikke er ferdig enda. Det er liksom et indre håp om at han kan få det godt med seg selv igjen, og da også få godt med meg igjen. Og han er veldig flink med barna. 

Er det noen i samme båt som meg? Er det noen andre som har hus og barn med en som har personlighetsforstyrrelse som kan dele litt erfaringer? 

Hva er problemene dere sliter med da ? Krangler dere? 

Er det sånn at han bærer på mye frustrasjon og irritasjon, er manipulernde og egoistisk? Det som er bra, er tross alt at han får diagnosen sin, og vil lære masse om hvorfor HAN sliter i relasjonen med deg ( og på jobb osv ) 

Men husk også siden du har opplevd psykisk vold i oppveksten, så kan du ha en del triggere som kansje andre hadde taklet på en annen måte uten å bli stresset. Jeg har forresten en kollega som er under utredning for emosjonelle forstyrrelser, jeg vet ikke hva slags diagnose hun har, men jeg vet at hun blir trigget av meg på de underligste ting. Hun kan være rasende på meg over en bitte liten greie ( feks at jeg sa ifra om at hennes oppførsel var ikke okay. ) Det jeg gjør da er å bare sitte helt rolig i båten og si okay, Vi kan snakkes når du er klar. Og så lar jeg henne være i fred og så har hun gjerne roet seg etter en uke eller noe sånt. Det som er litt vanskelig er at hun er så manipulerende at hun kan få andre til å tro at jeg er grusomt slem, feks. Eller fryktelig snarsint. Hun setter andre kolleger opp mot hverandre og folk er så sure. Men jeg må jo bare tenke at voksne folk greier å skjønne at det handler om sykdom. 🤔  Vet ikke om du opplever noe sånt med din mann feks ref venner og bekjente og hans familie. Alt man kan gjøre er å være tydelig og stødig og ikke la dem komme under huden, antar jeg. 💓

Anonymkode: 8f71e...0c2

[Nina996]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har ikke tenkt til å gå i detalj på dette her på nett. Men barnet var ikke planlagt så vi flyttet først sammen rett før fødsel og det var da ting begynte å bli tydelig. Jeg kan ikke egentlig gå inn på diagnoser da behandlere har taushetsplikt og jeg ikke sitter med all informasjonen. Det jeg kan si her er at vedkommende var veldig god på å maskere for omverdenen, han var også god til å prøve å få det til å virke som om det var meg det var noe galt med. Han var veldig "flink" med barnet. Men her er et stort men. I dårlige perioder var det uforsvarlig å la han ta ansvar for barnet. Hans familie hadde null innsikt og så på meg som problemet så null hjelp og støtte. Han utsatte meg for psykisk vold osv. Jeg forlot dette forholdet tidlig. Nektet samvær med overnatting og i starten viste vedkommende en viss innsikt i egne utfordringer og trakk seg fra samvær i vanskelige perioder. Men, her er et stort men. Plutselig ble det bare kaos og "samarbeidet" raknet. Jeg ble redd for han. Han gjorde mye ulovlig og involverte barnet i denne nye konflikten på en svært skadelig måte.

Dette endte selvsagt opp i retten og det jeg vet om diagnosen er det som politiets sakkyndig og sakkyndig oppnevnt av retten har konkludert med. Dette er da diagnose uten samarbeid fra han som er utredet. Denne diagnosen har også gjort at han ikke regnes som strafferettslig tilregnelig noe som er ganske skummelt. Det endte med at retten kom frem til at han ikke er i stand til å ha samvær med eget barn. Personlighets forstyrrelse er noe jeg ville løpt langt vekk fra. Jeg ville ikke utsatt egne barn for dette. Det kreves såpass mye av en person som lider av dette å kunne fungere godt i relasjon med andre at de aller fleste ikke har mental styrke nok til dette selv med god behandling. Det finnes selvsagt unntak og det kommer ann på kompleksiteten av diagnosen.

Jeg vil aldri utsette mitt barn for dette. Og ja dette er trist men nå skjedde dette for flere år siden. Det var helt jævlig mens det stod på men i ettertid har barnet og jeg det 1000 ganger bedre. Det lille jeg vet om livet til far i ettertid er at han kun fungerer i enkelte perioder også rakner livet sammen igjen. Det er lite sannsynlig at han vil ha et godt liv selv om han har vært innlagt flere ganger og tydeligvis har fått en form for oppfølging men jeg kjenner ikke til detaljer rundt dette. Jeg hadde valget om å la meg å barnet blir dratt med i dragsuget. Jeg valgte å beskytte barnet mitt og har aldri angrett på det valget.

Anonymkode: 11be6...597

Tusen takk! Dette var til stor hjelp å lese. Utredelsen han sin er ikke ferdig, så jeg vil gjerne vente til han eventuelt får diagnosen med å ta noen valg videre. Tror det kan være en fordel for meg hvis han har fått diagnosen, med tanke på veien videre med barna. Han kommer til å kjempe for sin eldste sønn. Men som du skriver, så er det ikke forsvarlig når de har en negativ periode! 

Jeg vil virkelig bare det beste for barna mine, så jeg skjønner at jeg må ta noen grep. 

Igjen tusen takk for nyttig svar 😊

[Baktusen]

Det er veldig avgjørende hvilken personlighetsforstyrrelse han har. Veldig viktig forskjell.

Jeg ble diagnosert med en personlighetsforstyrrelse for noen år tilbake. Fikk sjokk, og alle rundt meg ble veldig overrasket. Alle mente det var feil, jeg med. Men så leste vi mer om personlighetsforstyrrelsen jeg nå hadde fått beskjed at jeg hadde utslag på, og etter å ha lest om unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse så var det mye som ga mening. Og ja, det falt mange brikker på plass. 

Men dette er jo noe helt annet enn å være narssisist. Og det er viktig å få frem.

[AnonymBruker]

Vokste opp med en mor med personlighetsforsryrrelse. Hun nektet å la seg behandle, fordi hun mente det var alle andre de var noe galt med. Ikke hun. Det var svært ødeleggende for min bror og meg. Mennesker med psykiske lidelser som ikke har sykdomsinnsikt og som ikke vil la seg behandle, bør fratas omsorg for barn. Og kun ha overvåket samvær med barna. Ellers påfører det barna stor skade. Det vet jeg fra min egen oppvekst og fra å ha jobbet mange år i psykiatrien 

Anonymkode: 96524...88d

[AnonymBruker]

Du greier sikkert avgjøre om han er en god far og partner eller ikke uten at en diagnose er det som er utslagsgivende..det er nok av folk som feiler absolutt ingenting som er rævva fedre og kjærester og vice versa.

Anonymkode: e1cae...c9c

[AnonymBruker]

SLUTT Å SAMMENLIGNE DE FORSKJELLIGE PERSONLIGHETSFORSTYRRELSENE SOM EN OG SAMME DIAGNOSE!
 

Det finnes flere typer. Ikke kast alle i samme bås. Noen har diagnoser som ikke er forenelig med et familieliv, mens andre funker topp. Det er ENORM forskjell her, så for å be om råd så må man vite hvilke type kjæresten din har.

Har han paranoid pf? Blandet pf? Unnvikende pf? Dramatiserende pf? Dyssosial pf? Schizoid pf? Emosjonelt ustabil pf? Tvangspreget pf?

Det ligger vel i navnene her at det er enorme forskjeller i diagnosene. 

Anonymkode: d5424...5cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

SLUTT Å SAMMENLIGNE DE FORSKJELLIGE PERSONLIGHETSFORSTYRRELSENE SOM EN OG SAMME DIAGNOSE!
 

Det finnes flere typer. Ikke kast alle i samme bås. Noen har diagnoser som ikke er forenelig med et familieliv, mens andre funker topp. Det er ENORM forskjell her, så for å be om råd så må man vite hvilke type kjæresten din har.

Har han paranoid pf? Blandet pf? Unnvikende pf? Dramatiserende pf? Dyssosial pf? Schizoid pf? Emosjonelt ustabil pf? Tvangspreget pf?

Det ligger vel i navnene her at det er enorme forskjeller i diagnosene. 

Anonymkode: d5424...5cd

Vil ikke si at noen som helst personlighetsforstyrrelse funker topp i et familieliv. Men noen skader barn i mindre grad enn andre. Det kan jeg si meg enig i.

Anonymkode: 11be6...597

[AnonymBruker]

Har erfaring, i 25 år, hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg avsluttet forholdet. Fikk barn, sendte han til lege, fikk diagnose depresjon, så da kunne det vel fikses, sant? Ble i forholdet, han prøvde ut medisiner, lite effekt men nok til at jeg ble, i håp om at det på sikt ville bli ennå bedre eller ny medisin. Jeg ble også i forholdet fordi han var så bevisst på problemene hans, når han ble i «dårlig humør» holdt han seg på soverommet, så til barna sa vi pappa var plaget med hodepine. Årene går med utprøving av medisiner, opp og masse nedturer, så kommer han under dps for utredning av bipolar. Men ting tar tid, imellomtiden ble de dårlige dagene flere enn de gode, og etter han i tre dager hadde vært på rommet, uten vått eller tørt, tok jeg kontakt med dps, fikk han innlagt dagen etter, og han kom ut igjen etter noen uker med diagnosen personlighetforstyrrelse. Dette forklarte veldig mye, og jeg forsto hvorfor han hadde vært «en tosk» han fikk enda en ny medisin mot depresjon, og denne virker suverent, i dag har vi det bra sammen, en og annen dag er han i dårlig humør og blir på soverommet, men det er ytterst sjeldent. Han har så klart fortsatt sitt å slite med, men nå forstår jeg hvorfor, så hverdagen er mye lettere. En ting som reddet forholdet, jeg var etter en krangel, ganske klar i meldingen om at personangrep var totalt uakseptabelt, da tar jeg barna og drar! Var etter det han begynte gå på soverommet å være der, og ganske utrolig, han kom aldri mer med personangrep. Ja vi har det bra sammen i dag, men, veien hit har vært et rent helvete, jeg har vært gjennom depresjon selv pga han, og hatt mange tanker om at det er som han sa, jeg som var gal. Mitt råd, kom deg unna, beklager, men du gjør degselv og barna en tjeneste. 

Anonymkode: 12cdb...fe7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

SLUTT Å SAMMENLIGNE DE FORSKJELLIGE PERSONLIGHETSFORSTYRRELSENE SOM EN OG SAMME DIAGNOSE!

Det finnes flere typer. Ikke kast alle i samme bås. Noen har diagnoser som ikke er forenelig med et familieliv, mens andre funker topp. Det er ENORM forskjell her, så for å be om råd så må man vite hvilke type kjæresten din har.

Har han paranoid pf? Blandet pf? Unnvikende pf? Dramatiserende pf? Dyssosial pf? Schizoid pf? Emosjonelt ustabil pf? Tvangspreget pf?

Det ligger vel i navnene her at det er enorme forskjeller i diagnosene. 

Anonymkode: d5424...5cd

Hvilken personlighetsforstyrrelse funker "topp" med familielivet?  

Anonymkode: 93f42...55a

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn med en som trolig hadde fått en personlighetsforstyrrelse og noen knagger påklistret om han gikk til utredning. Det var utfordringer tilknyttet kontakten med andre mennesker og det gikk fra ok, men rart,  til ille i perioder. Barnet vårt og jeg hadde tegn på stress de periodene han var fjern, rigid og innesluttet.

Det var stor endring i hvordan han var i begynnelsen og hvordan vi etterhvert fungerte som familie sammen. Fysisk sykdom som påvirker energinivået var og medvirkende til dårlige perioder hos oss begge. Forholdet gikk rolig og forsiktig over, da behovene jeg hadde ikke ble imøtegått og hans og mine livsdrømmer var helt forskjellige. Vi mistet omsorgen for barnet i en prosess han var sterkt medvirkende til å kjøre i grøfta.

Jeg har det bedre i dag, han er et reflektert menneske og vi har hatt mange fine samtaler både underveis i forholdet og etter. Hadde jeg trivdes med han og vi hadde hatt samme fremtidsønsker hadde jeg fremdeles vært i lag med han. Det har vært noen konflikter hvor han så negativt på meg, men hovedvekten har vært at han har hatt et nyansert syn på både mitt og hans bidrag og han har opptrådt fullstendig lojalt, selv i de periodene hvor vi har hatt det vanskelig.

Håpet om bedring, at det skulle bli som i starten gjorde at det trakk ut i lengden å ta regnskapet på hvordan det egentlig var for meg i forholdet. Omsorgsovertakelsen ble opplevd som en unødvendig maktdemonstrasjon og det er høyst tvilsomt om ungen har fått det bedre. Selv håndplukkete fosterforeldre er uperfekte mennesker, og følelsen barnet gir meg er at hun trenger kjærligheta og kontakten fra oss som er biologiske foreldre. Ved et brudd uten at vi hadde opplevd dette, hadde jeg hatt hovedomsorgen og han hadde sagt tydelig ifra om hvilken energi han hadde for samvær.

Jeg har ingen svar på hvordan andre i lignende situasjoner med mulige personlighetsforstyrrelser hos partnere bør handle. Det er verd å merke seg at det profesjonelle nettverket var dårlig på å sortere saker, hos oss var det mistenkt at jeg var forstyrret, gal eller noe. Så for sikkerhets skyld har jeg betalt for to omfattende utredninger av meg, uten funn på psykisk sykdom eller personlighetsforstyrrelse. Så «problemet» de siktet mot eksisterte ikke og tiltak hadde derfor ingen effekt eller funksjon.

Når TS sier at han i terapi fremstiller seg som offer og hun som problemet, er det for meg med min erfaring et tegn på at det kanskje er usunt å gå i felles terapi med han. Jeg anser det som lite sansynelig at terapeuten gjennomskuer påstandene hans, kun mennesker som ser hverdagssamspillet mellom partnere vil kunne riste på plass adekvat innsikt i hvem og hvordan og plassere hans påstander riktig. Med sinnemestringskurs og slike usympatiske trekk hos mannen tror jeg at jeg hadde lagt en stille plan om å forlate hele forholdet helt plutselig og godt mulig via krisesenter. Ungene hadde jeg selvfølgelig tatt med meg.

Anonymkode: 3478f...b9b