Til foreldre som følger COS kurset, foreldreveiledning

[AnonymBruker]

Du faen for en jævla drittunge! 

Anonymkode: 94d97...7b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2024 den 13.48):

Jeg hadde grepet tak da han begynte med å herje. Med gutt med adhd og utviklingsforstyrrelse på grunn av lite oksygen ved fødsel lærte jeg å gripe inn før han kom i helt utilsnakkelig modus. Uansett hadde jeg også satt gutten på fanget og snakket ham rolig ned uansett angående de hendelser som er uakseptable. Med å sette ham på fanget betyr regelrett å holde ham der, holde fast, så han ikke hadde mulighet til å verken løpe, slå eller sparke. Jeg kjeftet ikke, men holdt fast og pratet rolig igjen kjærlig til min stemme, ro, trygghet og kjærlighet nådde gjennom til ham. 

Du må sette grenser, og da mener jeg sette grenser for at han kan slå deg og herje vilt, og det såpass fast og bestemt, men også kjærlig, at du når inn til ham. Og ja, man har gjerne ikke tid til dette, men da får dere stå opp 10 minutter tidligere, eller dere får komme for sent, for eneste måten du kan få slutt på slikt er på ikke akseptere det. Ord om å slutte preller som du har erfaring med bare av når barnet er overgiret og søker negativ oppmerksomhet. 

Å bli holdt fast oppleves også negativt, i starten av det, men med bestemte, kjærlige og beroligende ord vil dette bli en trygghet og hjelp til å regulere seg når barnet klarer å komme ut av orkanen sin. 

Anonymkode: 9c3be...3b9

Hvordan har du fått vite at utfordringene skyldes fødselen? Har selv en med adhd og autisme og mistenker at det skyldes fødsel. Navlestreng stramt mange ganger rundt halsen og måtte ut raskt.

Anonymkode: b2119...5db

[AnonymBruker]

 

 

Hilsen PMTO-veileder 

Anonymkode: 655c1...848

[AnonymBruker]

Da jeg jobbet i bhg hørte jeg ped leder si ofte til barnet: "jeg vil at du skal" setninger.. steike for god effekt. Klart og tydelig hva som forventes, ikke noe mikkmakk og det fungerte utrolig bra.

"Jeg vil at du skal ta på deg skoene nå. Trenger du hjelp til det eller kan du gjøre det selv?"

Du tydeliggjør deg selv som autoritet samtidig som du gir klare instrukser og forventninger.

Anonymkode: 323bc...eaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2024 den 11.44):

Hvordan ville dere taklet denne situasjonen?

Fra starten av morran så gikk ting egentlig veldig fint. Jeg fikk skifta på guttungen og han satt seg fint ved bordet og venta på yogurten. Han spiser den, mens jeg går opp å henter minstemann. Jeg steller hu, for å så sette hu rundt samme bordet. Jeg lager brødskiver til de begge og alt går egentlig helt rolig for seg. 

Guttungen blir ferdig å spise og begynner å hærje med kattungen (Bruker sånn fiskestang ting tang). Han hauser seg ekstremt opp og løper frem og tilbake i stua. Jeg ber han roe seg litt, men det går rett forbi ørene på'n. Jentungen er ferdig å spise, så jeg begynner å kle på hu og gjøre hu klar for bhg. Hu er klar, og det er egentlig bare han igjen. 

Han løper igjen rundt som en gærning og hører ikke på noe av det jeg sier. Jeg sier klart og tydelig at nå skal vi ut å ta på jakke. I det jeg skal ta på han jakka så klapper han hardt til meg i ansiktet. Jeg sier klart i fra at "du får ikke lov å slå meg". Han slår igjen. 
Jeg stopper hånda hans før han får slått meg med den andre hånda, å jeg gjentar igjen, du får ikke slå meg. Han fortsetter. 
I basketaket må jeg holde han litt fast så jeg får tatt på glidelåsen, og plutselig så klyper han meg i armen. Jeg gjentar igjen, du får ikke klype meg, også prøver jeg å fjerne hånda hans men han klyper hardere. Jeg gjentar nok en gang, DU får ikke lov å klype meg! Guttungen ler hele tiden. Han skratt ler liksom.. før han slår meg i ansiktet en gang til. 

Så løper han avgårde, og jeg etter han for å få han ut i gangen igjen så vi kan ta på sko. Han løper ut i gangen, tar tak i skoen til faren og kaster den på meg. Jeg tar godt tak i jakkeermene hans og setter han ned så jeg får tatt på han sko, før han får tak i skoen til faren igjen og slår den inn i tinningen på meg så jeg nesten svimer av. Før han rekker å gjøre det igjen tar jeg tak i hånda og sier, du får ikke slå meg! Det er ikke lov, det gjør vondt, noe i den duren. Jeg kjente verden gikk litt rundt meg etter den skoen i trynet. 

Han klapper til meg igjen, med andre hånda, å det ender med at jeg må holde begge. Han begynner å sparke meg. Å jeg gjentar igjen og igjen at han må stoppe, vær så snill å stopp. Det gjør vondt. 

Jeg endte til slutt med at jeg måtte bare kjappe meg å få på skoa hans. Å mens jeg holdt på å sette skoa på så dælja han til meg flere ganger i ansiktet med åpen hånd og til slutt knyttnevene. Kløyp og klora meg. Tårene mine rant så det sang etter. 

Han sier; Blei du lei det mamma?? Og ler. Mamma du ble lei deg, og lo enda mer, mens han prøvde å kaste sko på meg igjen. 

Jeg ble så nummen til slutt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg prøvde å forklare. Jeg prøvde å si at; Ja jeg vet du syns det er kjedelig å kle på deg, men det er kaldt ute. Ja jeg vet du syns det var gøy å leke med pus men nå må vi reise til barnehagen. Du kan leke med pus når vi kommer hjem. Men han bare slo, og lo,og kløyp, og lo enda mer, jo mer jeg prøvde å snakke med han. 

Endte med at jeg grein foran den ene barnehageansatte.

Å bare for å tilføye. Vi får oppfølgning av bup, ppt, spes.ped og alt som er. Eneste som ikke får hjelp oppi det her er meg med min mentale helse. 

Anonymkode: 0d1f4...162

Han følte nok at han ikke fikk noe særlig oppmerksomhet på morgenen. 

Anonymkode: 52d06...db4

[AnonymBruker]

Hvordan kan han tenke at noen av de handlingene er ok? Man kan bli så sint man bare vil, men å slå/ sparke gjør man ikke. Nulltoleranse for sånt i vårt hus. 

Anonymkode: 944cb...259

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan kan han tenke at noen av de handlingene er ok? Man kan bli så sint man bare vil, men å slå/ sparke gjør man ikke. Nulltoleranse for sånt i vårt hus. 

Anonymkode: 944cb...259

Sinte småunger tenker ikke.

Anonymkode: c7baf...1c1

[AnonymBruker]

Min sønn kunne utagere sånn når han var liten. Jeg gav han en advarsel om at det ikke var greit og hvis han fortsatte måtte jeg stoppe han ved å holde han til han hadde roet seg ned. Vi snakket alltid om det som skjedde etterpå hvor jeg forklarte hvorfor jeg valgte å holde han fast og han fikk mulighet til å fortelle hvorfor han var sint/frustrert. 

Anonymkode: f6046...5c5

[AnonymBruker]

Dette er ikke svar til ts, men generelt rundt barn som er utagerende og/eller har urolig adferd. Det er viktig å finne ut hvorfor barn handler på den måten som de gjør og eventuelt finne ut hva de ønsker å oppnå med det. Jeg var selv et "vanskelig" barn med udiagnostisert ADHD. Jeg hadde strenge foreldre som både kjeftet og de kunne bruke fysiske avstraffelser en sjelden gang. Jeg fant på mye faenskap bare for å få kjeft. For det gir masse dopamin (noe jeg manglet)!! Jeg ville mye heller ha negativt oppmerksomt (kjeft) enn ingenting reaksjoner. Dette så jeg igjen i eget barn med ADHD. Når jeg sluttet å respondere på negativ adferd ble det mye mindre av det. Har gått på foreldrekurset "de utrolige årene" og der er hovedprinsippet at man får mer av det man gir oppmerksomhet. Adferd som gjør ut over andre mennsker og dyr må selvfølgelig stoppes, men dette bør gjøes på en mest mulig skånsom måte.

Det er også viktig å finne ut om barnet sliter på ulike arenaer for å se om adferden er et resultat av at barnet ikke har det bra. Mitt eget barn hadde ikke bra på skolen (mobbing og manglende tilrettelegging). Når det ble tatt tak i forsvant 90 % av den uønskede adferd. Resten forsvant når jeg sluttet å kjefte 😅 i dag er han er nytt og harmonisk barn 🥰 

Anonymkode: feda6...422

[AnonymBruker]

Mitt råd er å ikke spørre om råd her inne, du får så utrolig mange kjipe svar fra folk som ikke har PEILING på hvordan det er å stå i den situasjonen du står i. Synes du gjør en utrolig god jobb med ikke å klikke fullstendig i denne situasjonen, heldige sønnen din som har en så tålmodig mor❤️

Anonymkode: 3cf3b...e91

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at han lo av at du fikk vondt fordi han ikke klarer å håndtere egne følelser. Han må ha hjelp av deg til å regulere følelser. 

Først må han håndteres på en annen måte enn å spise frokost alene. Han trengte mer av deg. Så trenger han hjelp til å vise dette på en annen måte enn å bli sint på deg. 

Enkelte ler i en begravelse, det er en måte å beskytte seg selv på. Han lo da du gråt, det sier meg at du bør finne ut av hvorfor han ikke ble trist da du ble trist. 

Min 4 åring blir trist av å se andre triste, han gråter av enkelte filmer. Da søker han seg til meg for å gråte ferdig og få kos. Han ler når jeg ler, følelser smitter over. Vi har alltid pratet masse om følelser. "Nå ser jeg at du ble lei deg/sint/trist." Slik begynte vi å bare sette ord på det. 

Anonymkode: 52d06...db4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvordan har du fått vite at utfordringene skyldes fødselen? Har selv en med adhd og autisme og mistenker at det skyldes fødsel. Navlestreng stramt mange ganger rundt halsen og måtte ut raskt.

Anonymkode: b2119...5db

Det er bare blitt antatt, fordi han fikk fostervann i lungene og ble blå før det ble oppdaget. Han er nemlig en av to tvillinger, og det var en svært hektisk fødsel, der den andre tvillingen måtte kjapt ut, for denne kunne bli kvalt. Dette skjedde samtidig som et annet planlagt keisersnitt og et til hastekeisersnitt, så det var mangel på hjelp og med fokus på andre tvillingen ble dette oversett såpass lenge at han ikke fikk nok oksygen av å ikke kunne puste skikkelig. Han fikk en veldig typisk trappetrinn- utvikling på grunn av dette som tydet på at hjernen var blitt påvirket av dette. Ikke så mye at han ble definert som permanent hjerneskadet av hendelsen, men likevel merkbart. Hjernen har heldigvis en viss evne til å reparere seg selv, men som nevnt er det typisk at barn som er blitt litt skadet av for lite oksygen ikke har en like jevn utvikling som andre barn, men mer en trappetrinn- utvikling. Hver gang vi begynte å bli skikkelig redd for at han var varig skadet tok han plutselig et jumbo- steg i utvikling, og tok mer eller mindre de andre igjen (lå bare på litt umodent nivå for sin alder), og slik var hele oppvekst. Han hang mer og mer bakpå, og så tok han dem (nesten) igjen i et sprang, så hang han mer og mer bakpå, og nytt sprang. Igjen og igjen. 

Fra han var 16 år ble dette historie, og ingen kan nå merke noe til slikt, men ja det var utvikling i trappetrinn istedenfor på det jevne som medførte slik konklusjon. Hjernen trengte lengre tid på å utvikle seg, fordi det var småskader på grunn av oksygenmangel som krevde at det måtte lages nye koblinger for å kompensere for skader, slik jeg har fått det forklart. Det tar mer tid enn at koblinger er helt ok og klare for utvikling. Derfor utvikling i trappetrinn. 

Anonymkode: 9c3be...3b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2024 den 11.44):

Hvordan ville dere taklet denne situasjonen?

Fra starten av morran så gikk ting egentlig veldig fint. Jeg fikk skifta på guttungen og han satt seg fint ved bordet og venta på yogurten. Han spiser den, mens jeg går opp å henter minstemann. Jeg steller hu, for å så sette hu rundt samme bordet. Jeg lager brødskiver til de begge og alt går egentlig helt rolig for seg. 

Guttungen blir ferdig å spise og begynner å hærje med kattungen (Bruker sånn fiskestang ting tang). Han hauser seg ekstremt opp og løper frem og tilbake i stua. Jeg ber han roe seg litt, men det går rett forbi ørene på'n. Jentungen er ferdig å spise, så jeg begynner å kle på hu og gjøre hu klar for bhg. Hu er klar, og det er egentlig bare han igjen. 

Han løper igjen rundt som en gærning og hører ikke på noe av det jeg sier. Jeg sier klart og tydelig at nå skal vi ut å ta på jakke. I det jeg skal ta på han jakka så klapper han hardt til meg i ansiktet. Jeg sier klart i fra at "du får ikke lov å slå meg". Han slår igjen. 
Jeg stopper hånda hans før han får slått meg med den andre hånda, å jeg gjentar igjen, du får ikke slå meg. Han fortsetter. 
I basketaket må jeg holde han litt fast så jeg får tatt på glidelåsen, og plutselig så klyper han meg i armen. Jeg gjentar igjen, du får ikke klype meg, også prøver jeg å fjerne hånda hans men han klyper hardere. Jeg gjentar nok en gang, DU får ikke lov å klype meg! Guttungen ler hele tiden. Han skratt ler liksom.. før han slår meg i ansiktet en gang til. 

Så løper han avgårde, og jeg etter han for å få han ut i gangen igjen så vi kan ta på sko. Han løper ut i gangen, tar tak i skoen til faren og kaster den på meg. Jeg tar godt tak i jakkeermene hans og setter han ned så jeg får tatt på han sko, før han får tak i skoen til faren igjen og slår den inn i tinningen på meg så jeg nesten svimer av. Før han rekker å gjøre det igjen tar jeg tak i hånda og sier, du får ikke slå meg! Det er ikke lov, det gjør vondt, noe i den duren. Jeg kjente verden gikk litt rundt meg etter den skoen i trynet. 

Han klapper til meg igjen, med andre hånda, å det ender med at jeg må holde begge. Han begynner å sparke meg. Å jeg gjentar igjen og igjen at han må stoppe, vær så snill å stopp. Det gjør vondt. 

Jeg endte til slutt med at jeg måtte bare kjappe meg å få på skoa hans. Å mens jeg holdt på å sette skoa på så dælja han til meg flere ganger i ansiktet med åpen hånd og til slutt knyttnevene. Kløyp og klora meg. Tårene mine rant så det sang etter. 

Han sier; Blei du lei det mamma?? Og ler. Mamma du ble lei deg, og lo enda mer, mens han prøvde å kaste sko på meg igjen. 

Jeg ble så nummen til slutt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg prøvde å forklare. Jeg prøvde å si at; Ja jeg vet du syns det er kjedelig å kle på deg, men det er kaldt ute. Ja jeg vet du syns det var gøy å leke med pus men nå må vi reise til barnehagen. Du kan leke med pus når vi kommer hjem. Men han bare slo, og lo,og kløyp, og lo enda mer, jo mer jeg prøvde å snakke med han. 

Endte med at jeg grein foran den ene barnehageansatte.

Å bare for å tilføye. Vi får oppfølgning av bup, ppt, spes.ped og alt som er. Eneste som ikke får hjelp oppi det her er meg med min mentale helse. 

Anonymkode: 0d1f4...162

Har du delt omsorg? Er du samboer? Hvordan er hans liv ellers? Gåir du barnet nok kjærlighet? Er du rolig men bestemt uansett hva? Viktig å være rolig uansett eskalering. 

Anonymkode: 1b1dc...3d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2024 den 13.13):

Det er viktig å møte barns følelser, men oppfører de seg som skikkelige rasshøl MED VILJE, så er det lov å være bestemt/streng. Alt trenger ikke føles ihjel.  

Kanskje du skal prøve å stoppe han før han rekker å bli helt rabiat? Jeg ville stoppet han bestemt, da han begynte å herje med kattungen. Spesielt om han er et type barn som ikke greier å roe seg ned selv. Det er helt uaktuelt å herje sånn på morgenen hjemme hos oss.

Han må stoppes og få tydelig beskjed lenge før det går over styr for han. Da mister dere begge kontrollen. 

Gi han beskjed om hva han får lov til å leke med etter frokost. Legg fram to alternativer. En bok eller et puslespill for eksempel.

Vi bruker timeglass. Vi har timeglass på 1 time, 30 minutter, 15 minutter, 5 minutter og 1 minutt.

 Når sanden i timeglasset på 15 minutter er ferdig, så skal vi kle oss å gå i barnehagen.

Når sanden i timeglass på 30 minutter er ferdig, så skrur vi av barnetv, og gjør oss klar til å dusje. 

Er han gammel nok og kan vanlig klokka, så ville jeg selvfølgelig brukt vanlig klokke. Timeglass fungerer veldig bra på min 3 åring. Skal begynne med vanlig klokke etterhvert. Mitt barn trives best med forutsigbarhet og trygge rammer. 

Anonymkode: 1307b...33d

Kaller du barn rasshøl? Noe er veldig galt her....

Anonymkode: 1b1dc...3d5

[tussi84]

Jeg hadde klikka på barnet om barnet mitt oppførte seg sånn. Jeg sier tydelig i fra på en pen måte to- tre ganger maks at det ikke er lov å slå og prøver å forstå hvorfor barnet holder på sånn. Fortsetter barnet mitt så holder jeg det fast slik at det ikke får slått noe mer, og kjefter. Barnet må tåle at mamma hever stemmen når grensene for akseptabelt oppførsel tråkkes over fullstendig, og det nekter å høre på meg. Vi går ikke noe sted før han har roet seg ned. Om jeg ikke får tak i han, så trekker jeg meg unna selv. Både for å sikre meg selv og lillebror. Vi kan prate ordentlig om situasjonen som oppstod når barnet har roet seg ned.

Jeg har gått cos kurs, men jeg er ikke enig at barna skal behandles med silkehandsker til enhver tid, og at vi skal forstå oss i hjel på barnas følelser til enhver tid. Oppfører barnet seg bedritent så fortjener barnet å bli snakket til på en hard måte.