Jeg har store problemer med å finne MENING med livet og innser at jeg blir aldri frisk om jeg ikke finner det

[AnonymBruker]

Lang historikk med depresjon og personlighetsforstyrrelse. Gått mye i terapi men ikke klart å hjelpe meg selv til å bli bedre. 

Jeg har innsett at jeg mangler mening. Jeg har ingenting å leve for. Det er lett å si "jammen du lever for deg selv". Nei. Jeg liker ikke meg selv, jeg er ikke den personen jeg ønsker å være, jeg klarer ikke utfolde meg fordi jeg har så dårlig selvtillit som jeg har. Jeg er 30 år gammel og har vært syk alle mine "beste år" og jeg har en vond følelse av at livet mitt er forbi. Jeg aner ikke hvilken utdanning jeg vil ha, jeg aner ikke om jeg vil ha barn (ganske sikker på at jeg ikke vil, men nå har jeg heller ikke vært i et seriøst forhold på flere år). 

Så med andre ord finner jeg ingen grunner til å jobbe med meg selv. Dagene går med til hobbyer som får tankene mine til å stoppe. Jeg tar til meg lite lærdom, søker lite kunnskap. Sliter også med å tilegne meg kunnskap om temaer jeg også syns kan være interessante. En stemme i bakhodet som konstant sier "ingenting er verdt det". 

Vet ikke hva jeg spør etter, kanskje inspirasjon eller å høre fra andre hva dere mener er meningen med livet. Jeg har også en sterk følelse av at der er mye jeg burde gjort og at fordi jeg ikke har gjort disse tingene, så sitter jeg her. For eksempel fått barn (men det hadde aldri gått bra tror jeg), reist jorden rundt, tatt høyere utdanning i ung alder. 

Hva enn jeg gjør og hvor enn jeg er streifer tanker om at jeg ikke er verdt noe, livet er ikke verdt noe, jeg lever det ikke riktig, jeg klarer ikke være voksen. Tro meg når jeg sier at jeg VIL IKKE tenke disse tankene. De går på repeat, som tvangstanker. Jeg får de ikke ut. 

Anonymkode: 8c8b9...910

[AnonymBruker]

Er inne i en slik fase nå, og den har vært langvarig..  hva er poenget med å være her? Har tidligere kommet til konklusjon at det er de bittesmå tingene. En hyggelig prat med kassaperson, kollega eller hvem som helst. Nå er jeg i tvil igjen, og tenker på de som ble munker/nonner før i tiden. For en grei måte å slippe PRESSET på. Jeg har barn og kjæledyr, strever likevel med å finne en mening for meg. Ikke så oppmuntrende dette. Tradisjonelle folk vil svare gå på tur som en quickfix. Jeg hater tur.

Anonymkode: 30ac6...c32

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er noen mening med livet, det er jo bare en biologisk tilfeldighet at vi er her. Du må prøve å skape en mening selv. Det må jeg også. 

Anonymkode: d8666...e8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Lang historikk med depresjon og personlighetsforstyrrelse. Gått mye i terapi men ikke klart å hjelpe meg selv til å bli bedre. 

Jeg har innsett at jeg mangler mening. Jeg har ingenting å leve for. Det er lett å si "jammen du lever for deg selv". Nei. Jeg liker ikke meg selv, jeg er ikke den personen jeg ønsker å være, jeg klarer ikke utfolde meg fordi jeg har så dårlig selvtillit som jeg har. Jeg er 30 år gammel og har vært syk alle mine "beste år" og jeg har en vond følelse av at livet mitt er forbi. Jeg aner ikke hvilken utdanning jeg vil ha, jeg aner ikke om jeg vil ha barn (ganske sikker på at jeg ikke vil, men nå har jeg heller ikke vært i et seriøst forhold på flere år). 

Så med andre ord finner jeg ingen grunner til å jobbe med meg selv. Dagene går med til hobbyer som får tankene mine til å stoppe. Jeg tar til meg lite lærdom, søker lite kunnskap. Sliter også med å tilegne meg kunnskap om temaer jeg også syns kan være interessante. En stemme i bakhodet som konstant sier "ingenting er verdt det". 

Vet ikke hva jeg spør etter, kanskje inspirasjon eller å høre fra andre hva dere mener er meningen med livet. Jeg har også en sterk følelse av at der er mye jeg burde gjort og at fordi jeg ikke har gjort disse tingene, så sitter jeg her. For eksempel fått barn (men det hadde aldri gått bra tror jeg), reist jorden rundt, tatt høyere utdanning i ung alder. 

Hva enn jeg gjør og hvor enn jeg er streifer tanker om at jeg ikke er verdt noe, livet er ikke verdt noe, jeg lever det ikke riktig, jeg klarer ikke være voksen. Tro meg når jeg sier at jeg VIL IKKE tenke disse tankene. De går på repeat, som tvangstanker. Jeg får de ikke ut. 

Anonymkode: 8c8b9...910

 

Jeg skulle ønske det, i tillegg til psykiatere og psykologer, kunne finnes filosofer å snakke med i helsevesenet. 

Kan du oppsøke en prest? Altså ikke for å snakke om kristendom, men de er ofte åpne for å snakke om "alt mellom himmel og jord". 

Anonymkode: 6defd...ad7

[AnonymBruker]

Vi er sosiale dyr, så flokkens mening om oss betyr noe.

Men. Det er ingen grunn til at andre skal ha mer betydning for deg, enn deg. De fleste bryr seg ekstremt lite om oss, så ikke gå i fella å mist livsmulighetene dine over oppmerksomhet fra noen som neppe kommer til å snakkenom deg mer enn en time maks.

Du må bare begynne, om det er en mening, du bare tror det er en, eller det ikke er noen i det hele tatt, så er det ikke egentlig så viktig. Livet er bare hverdagen, på nytt og på nytt ig på nytt. Noen ganger er det større begivenheter, men de fleste dager er de lavmælte og vi må gjøre dem til det vi trives med. 

Anonymkode: f2470...690

[Stoltskeiv]

Jeg har selv kommet meg fra deprsejon. Har vært uten depresjon nå i 4 måneder kanskje. Det hjelper ikke nødvendigvis å finne mening med livet, fordi det vet ikke jeg hva er, men jeg lever likevel ganske godt. Jeg tror ikke man skal gå å jakte etter meningen med livet. Da kan man fort bli enda mer deprimert, fordi da fokuserer man heller på det man ikke har. Jeg kan ikke si hva som hjelper deg, men jeg kan si hva som hjalp for meg. 

Først og fremst så fikk jeg hjelp av psykolog og andre instanser. Men jeg gjorde jobben selv helt alene. Jeg fant etterhvert hverdagsgleder. Helt enkle små ting. Slik som å kjenne hendene mot den varme tekoppen. Spise varm bakst. Tenne ett lys. Også etterhvert kunne jeg bygge det opp og gjøre andre fine ting som jeg fant glede i. Men det måtte være ekstremt smått i starten for at det skulle gå fremover. Etterhvert kunne jeg se det i de gode samtalene jeg hadde med de som hjalp meg og venner. Også fant jeg glede i andre ting etterhvert. For meg hjalp de små mikrotingene helt i starten. Gaven var at det har jeg tatt med meg nå som jeg er frisk. Jeg setter så utrolig mer pris på tekoppen nå enn før jeg ble psyk. Før var det bare en vanlig ting å gjøre, men nå har det blitt en mye mer hverdagsglede. 

Jeg sier ikke at det er enkelt, men disse tingene gir liksom mening for meg fordi det er helt små hverdagsgleder. Jeg fokuserer ikke på de store tinga fordi da blir jeg fort stressa. Jeg fokuserer heller på det jeg har her og nå ❤️ 

Ja, jeg også ønsker barn, kjæretse (jeg er ikke så langt fra 30 og har aldri hatt kjæreste), jeg ønsker å gjøre masse, og det er mye jeg heller ikke har. Men om jeg fokuserer på det så gjør det meg dårlig. Så jeg måtte rett og slett starte med det jeg har, og hva som gir meg glede her og nå. 

Endret 2. oktober av Stoltskeiv

[AnonymBruker]

Da kan man jo tenke på alle de kvinnene som fødte og oppdro 10-12barn på små karrige gårder for 100år siden....

Anonymkode: 189d6...e59

[Snublefot62]

I stede for å kaste bort tid på å finne mening MED livet vil jeg anbefale deg å finne mening I livet.

Jeg vet det høres floskete ut men når en innser hva det betyr så tror jeg det kan bety mye.

Det gjorde det for meg i det minste. Som enda ikke finner noen mening med livet, men har skapt mye mening i livet allikevel.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er inne i en slik fase nå, og den har vært langvarig..  hva er poenget med å være her? Har tidligere kommet til konklusjon at det er de bittesmå tingene. En hyggelig prat med kassaperson, kollega eller hvem som helst. Nå er jeg i tvil igjen, og tenker på de som ble munker/nonner før i tiden. For en grei måte å slippe PRESSET på. Jeg har barn og kjæledyr, strever likevel med å finne en mening for meg. Ikke så oppmuntrende dette. Tradisjonelle folk vil svare gå på tur som en quickfix. Jeg hater tur.

Anonymkode: 30ac6...c32

De små tingene er viktig. Men på slutten av dagen blir de plutselig ubetydelige, noe som svir, for jeg ønsker jo ikke tenke slik. Det har ikke skjedd de siste 10 årene at jeg har tenkt at livet er verdt noe for meg. Du har barn og kjæledyr, vil ikke dette berike livet ditt på mange punkt og gi deg en grunn til å stå opp daglig og mening å føle på? For ordens skyld så anklager jeg ikke, "shamer" deg ikke, jeg bare spør da jeg selv er barnløs, uten dyr, uten venner og lignende. Jeg vet jo at det ikke er løsningen på mine problemer, og det å høre fra de som har alt jeg mangler at de kjenner på det samme som meg, det er det en viss trøst i. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror ikke det er noen mening med livet, det er jo bare en biologisk tilfeldighet at vi er her. Du må prøve å skape en mening selv. Det må jeg også. 

Anonymkode: d8666...e8e

Ja, og hva er din mening? Jeg vet jo at jeg ble født fordi foreldrene mine ville ha barn og jeg regner med at begge hadde en forventing om hva det skulle bli av meg. Det jeg vet er at jeg har skuffet de på alle punkt, noe som er ille nok. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Jeg skulle ønske det, i tillegg til psykiatere og psykologer, kunne finnes filosofer å snakke med i helsevesenet. 

Kan du oppsøke en prest? Altså ikke for å snakke om kristendom, men de er ofte åpne for å snakke om "alt mellom himmel og jord". 

Anonymkode: 6defd...ad7

Usikker. Jeg er på ingen måte religiøs, og vet ikke helt hva jeg skulle fått ut av å snakke med en prest. Men jeg vet ikke. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi er sosiale dyr, så flokkens mening om oss betyr noe.

Men. Det er ingen grunn til at andre skal ha mer betydning for deg, enn deg. De fleste bryr seg ekstremt lite om oss, så ikke gå i fella å mist livsmulighetene dine over oppmerksomhet fra noen som neppe kommer til å snakkenom deg mer enn en time maks.

Du må bare begynne, om det er en mening, du bare tror det er en, eller det ikke er noen i det hele tatt, så er det ikke egentlig så viktig. Livet er bare hverdagen, på nytt og på nytt ig på nytt. Noen ganger er det større begivenheter, men de fleste dager er de lavmælte og vi må gjøre dem til det vi trives med. 

Anonymkode: f2470...690

Bare begynne, ja. Det er vanskelig å begynne når jeg ikke har noe å gå etter, men jeg skjønner hva du mener. 

Stoltskeiv skrev (1 time siden):

Jeg har selv kommet meg fra deprsejon. Har vært uten depresjon nå i 4 måneder kanskje. Det hjelper ikke nødvendigvis å finne mening med livet, fordi det vet ikke jeg hva er, men jeg lever likevel ganske godt. Jeg tror ikke man skal gå å jakte etter meningen med livet. Da kan man fort bli enda mer deprimert, fordi da fokuserer man heller på det man ikke har. Jeg kan ikke si hva som hjelper deg, men jeg kan si hva som hjalp for meg. 

Først og fremst så fikk jeg hjelp av psykolog og andre instanser. Men jeg gjorde jobben selv helt alene. Jeg fant etterhvert hverdagsgleder. Helt enkle små ting. Slik som å kjenne hendene mot den varme tekoppen. Spise varm bakst. Tenne ett lys. Også etterhvert kunne jeg bygge det opp og gjøre andre fine ting som jeg fant glede i. Men det måtte være ekstremt smått i starten for at det skulle gå fremover. Etterhvert kunne jeg se det i de gode samtalene jeg hadde med de som hjalp meg og venner. Også fant jeg glede i andre ting etterhvert. For meg hjalp de små mikrotingene helt i starten. Gaven var at det har jeg tatt med meg nå som jeg er frisk. Jeg setter så utrolig mer pris på tekoppen nå enn før jeg ble psyk. Før var det bare en vanlig ting å gjøre, men nå har det blitt en mye mer hverdagsglede. 

Jeg sier det ikke er enkelt, men disse tingene gir liksom mening for meg fordi det er helt små hverdagsgleder. Jeg fokuserer ikke på de store tinga fordi da blir jeg fort stressa. Jeg fokuserer heller på det jeg har her og nå ❤️ 

Ja, jeg også ønsker barn, kjæretse (jeg er ikke så langt fra 30 og har aldri hatt kjæreste), jeg ønsker å gjøre masse, og det er mye jeg heller ikke har. Men om jeg fokuserer på det så gjør det meg dårlig. Så jeg måtte rett og slett starte med det jeg har, og hva som gir meg glede her og nå. 

Du har et poeng der, at det er bedre å fokusere på det man har her og nå i stedet for å tenke på alt man ikke har, samt gruble over fremtid og mening. Det du skriver er fornuftig. 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Da kan man jo tenke på alle de kvinnene som fødte og oppdro 10-12barn på små karrige gårder for 100år siden....

Anonymkode: 189d6...e59

Det kan man, men man kommer ingen vei med å tenke på de. De levde i en helt annen tid, med helt andre forutsetninger, andre forventninger fra samfunnet. Det var en tydelig regel om at man skulle gifte seg, få så mange barn som mulig, bygge et hjem og lignende. Der var ingen andre alternativer. Sjeldent ville noen andre gå en annen vei enn dette. 

Jeg ønsker ikke en debatt rundt dette for det er jo ikke relevant for meg og min problemstilling i det hele tatt. Men jeg tenker at det å få barn ikke er oppskriften på lykke eller mening med livet selv om det naturligvis gir mange mening. Det er ikke noe poeng i å dra inn biologi og "hva vi mennesker egentlig er skapt for" når vi lever i en verden der ingenting er "som det skal". 

Takk for svar alle sammen. 

Anonymkode: 8c8b9...910

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (3 minutter siden):

I stede for å kaste bort tid på å finne mening MED livet vil jeg anbefale deg å finne mening I livet.

Jeg vet det høres floskete ut men når en innser hva det betyr så tror jeg det kan bety mye.

Det gjorde det for meg i det minste. Som enda ikke finner noen mening med livet, men har skapt mye mening i livet allikevel.

Ok, så hvilken mening skapte du? 

Anonymkode: 8c8b9...910

[Flintis]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Lang historikk med depresjon og personlighetsforstyrrelse. Gått mye i terapi men ikke klart å hjelpe meg selv til å bli bedre. 

Jeg har innsett at jeg mangler mening. Jeg har ingenting å leve for. Det er lett å si "jammen du lever for deg selv". Nei. Jeg liker ikke meg selv, jeg er ikke den personen jeg ønsker å være, jeg klarer ikke utfolde meg fordi jeg har så dårlig selvtillit som jeg har. Jeg er 30 år gammel og har vært syk alle mine "beste år" og jeg har en vond følelse av at livet mitt er forbi. Jeg aner ikke hvilken utdanning jeg vil ha, jeg aner ikke om jeg vil ha barn (ganske sikker på at jeg ikke vil, men nå har jeg heller ikke vært i et seriøst forhold på flere år). 

Så med andre ord finner jeg ingen grunner til å jobbe med meg selv. Dagene går med til hobbyer som får tankene mine til å stoppe. Jeg tar til meg lite lærdom, søker lite kunnskap. Sliter også med å tilegne meg kunnskap om temaer jeg også syns kan være interessante. En stemme i bakhodet som konstant sier "ingenting er verdt det". 

Vet ikke hva jeg spør etter, kanskje inspirasjon eller å høre fra andre hva dere mener er meningen med livet. Jeg har også en sterk følelse av at der er mye jeg burde gjort og at fordi jeg ikke har gjort disse tingene, så sitter jeg her. For eksempel fått barn (men det hadde aldri gått bra tror jeg), reist jorden rundt, tatt høyere utdanning i ung alder. 

Hva enn jeg gjør og hvor enn jeg er streifer tanker om at jeg ikke er verdt noe, livet er ikke verdt noe, jeg lever det ikke riktig, jeg klarer ikke være voksen. Tro meg når jeg sier at jeg VIL IKKE tenke disse tankene. De går på repeat, som tvangstanker. Jeg får de ikke ut. 

Anonymkode: 8c8b9...910

Hvem ønsker du å være og hvorfor tør du ikke være denne personen?

 

[AnonymBruker]

Det som hjelper meg, som også har en kronisk psykdom, er troen på Gud. At han har skapt meg og vil at jeg skal være på denne jorda. I Bibelen står det også at Gud elsker det enkelte menneske, og det gir meg stor trøst. Ingen er ubetydelige for Gud, samma hvor skrøpelig en måtte føle seg.

Anonymkode: 2f320...2d6

[Trolltunge]

Personlig synes jeg det er befriende å tenke at det ikke er noe mening med mitt liv, og at jeg er ubetydelig i det store og hele. Da skal jeg bare prøve å få kose meg mest mulig i livet, og om jeg feiler angående noe betyr det absolutt ingenting. 

[AnonymBruker]

Er det noen mening med livet da? Tviler jeg på. For da kan man jo også si at det er en mening med et dyrs liv? En plante? Vi er alle her på jorda fordi det er slik biologien fungerer. Så da får man gjøre det best ut av det. Ja, vi har alle forskjellige forutsetninger for livet. Du bør slutte å tenke på det du ikke har fått til og heller fokusere på det du får til og det du ønsker. Ikke lett, jeg vet. 

Jeg har tilbakevennende depresjon og vet veldig godt at livet ikke føles bra for alle. Hadde jeg helt seriøst fått velge, så hadde jeg aldri villet blitt født. Har vært suicidal og det er fælt. Helt grusomt faktisk. Å se meg selv som en håpløs liten dritt er vondt. Men nå er jeg her og da er det mitt valg om jeg ønsker å grave meg ned og tenke på alt jeg ikke får til og alt alle andre får til. Eller å finne mine muligheter og godta det jeg ikke får til eller har. Jeg prøver så godt jeg kan på det siste.

Anonymkode: 58d61...e34

[AnonymBruker]

Kjenner du noen gang glede TS? For meningen med livet ligger i de tingene som gir tilfredshet, små øyeblikk og streif av en god følelse - ikke i de store tingene. Livet har ingen mening i seg selv - det er de tingene man fyller livet med som gir en mening. Det kan være følelsen av å trekke sjøluften inn og kjenne lukten av sjøen, det kan være å høre pulsen i ørene når man går raskt oppover en bakke, det kan være føelsen av at hodet treffer puten når man er sliten og søvnen er like rundt hjørnet, små små "meningsløse" øyeblikk hver for seg men som gir en tilfredshet i kroppen og sjelen. 

 

 

Anonymkode: d22cc...e1d

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ok, så hvilken mening skapte du? 

Anonymkode: 8c8b9...910

For min del ble det etablering av bedrift, mer familie, hund, bøker og et par hobbyer. Jeg prioriterer disse tingene fordi det gir meg glede. Noe som resulterer i mening i livet for meg.

Men dette er individuelt. En kollega bruker mye tid på akvariefisk og familie. Og finner mye mening og glede i det. En kamerat gir veldig mye av seg selv på jobb og til religiøse aktiviteter.

Disse tingene gir ikke nødvendigvis noen mening MED livet. Når livet mitt er over er mye av disse tingene borte for de fleste. Men det gir MEG mening I livet mens jeg lever. Og det er viktig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Kjenner du noen gang glede TS? For meningen med livet ligger i de tingene som gir tilfredshet, små øyeblikk og streif av en god følelse - ikke i de store tingene. Livet har ingen mening i seg selv - det er de tingene man fyller livet med som gir en mening. Det kan være følelsen av å trekke sjøluften inn og kjenne lukten av sjøen, det kan være å høre pulsen i ørene når man går raskt oppover en bakke, det kan være føelsen av at hodet treffer puten når man er sliten og søvnen er like rundt hjørnet, små små "meningsløse" øyeblikk hver for seg men som gir en tilfredshet i kroppen og sjelen. 

 

 

Anonymkode: d22cc...e1d

For en fin (og nyttig) kommentar. 
Jeg tror at jakten på mening kan være skummel for mange. For mening finnes vel egentlig ikke. Er det noe som du liker å gjøre og som bringer deg glede? Hvis ja ville jeg prøvd å gjøre så mye som mulig av det. 

Anonymkode: 8a2bb...882

[AnonymBruker]

Jeg har også vanskelig for å finne mening for meg selv, men siden jeg har 3 barn så er de mer enn mening nok for meg. Kjærligheten og morsfølelsen er så sterk at den gir meg drivkraft til å ta vare på å skape et godt liv for dem. Men uten de så hadde jeg nok vært rimelig lost sa egenverd, utdanning, jobb etc er vanskelig for meg. Har ADD+Høy IQ.
Synes generelt menneskeheten ikke utvikler seg særlig positivt så prøver å holde fokus på de små tingene i livet og gleden med det. Håper du finner en løsning for deg! 💛

Anonymkode: 558f2...9bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har innsett at jeg mangler mening. Jeg har ingenting å leve for. Det er lett å si "jammen du lever for deg selv". Nei. Jeg liker ikke meg selv, jeg er ikke den personen jeg ønsker å være, jeg klarer ikke utfolde meg fordi jeg har så dårlig selvtillit som jeg har. Jeg er 30 år gammel og har vært syk alle mine "beste år" og jeg har en vond følelse av at livet mitt er forbi. Jeg aner ikke hvilken utdanning jeg vil ha, jeg aner ikke om jeg vil ha barn (ganske sikker på at jeg ikke vil, men nå har jeg heller ikke vært i et seriøst forhold på flere år).  

Anonymkode: 8c8b9...910

Jeg er 40 og har de samme tankene som deg. Så min anbefaling er å prøve å gjøre det beste ut av 30-årene for som 40-årig kommer du til å tenke at det var idiotisk å tro at livet var forbi som 30-åring. 

Nå skriver du at du har vært i terapi så jeg skal ikke gi deg noen flere råd enn det jeg har gitt deg. For du har trolig fått høre alle rådene før. Men jeg kan nærmest garantere at du som 40 åring kommer til å ønske at du var 30 igjen om du ikke prøver å gjøre det beste ut av 30-årene. 

Anonymkode: 9d819...3ac

[AnonymBruker]

Meningsløsheten er en katalysator for stor vekst og forandring hvis du lar det skje. For livet har mening. Meningen er å leve det. Være nærværende i det. Selv har jeg hatt store opplevelser av enhet og samhørighet med krafta som fins i alt levende etter årevis med veldig mørke og separasjon fra denne forbundetheten. I ettertid ser jeg at det at jeg følte så sterkt på å være avskjært fra den krafta er det som gjorde at jeg måtte kjempe meg gjennom og få den forbindelsen. Dette er mulig for deg også. Små steg i øyeblikket er nøkkelen. Hva føler du deg bare bittelitt mere dratt mot å gjøre akkurat nå? Gjør den tingen. Når den tingen ikke lenger er det du føler deg dratt mot, still deg selv spørsmålet på nytt. Små steg blir til slutt store, og vips så holder du på med dypt meningsfulle ting for deg. 
 

Anonymkode: de60d...7ac