Er gutten vår (4 år) unormalt intens/masete?

[AnonymBruker]

Jobber med barn i samme alder så kan dele min erfaring. Mange av tingene du beskriver høres veldig normalt ut, men det er allikevel ting dere bør jobbe med. For eksempel er det veldig vanlig at fire åringer avbryter voksne som prater, og at de har vansker med å vente på tur. Samtidig må jo dere voksne da kanskje være mer konsekvente på at barnet må vente til dere er ferdig med å prate hvis dere synes at dette skjer ofte. Ellers virker det som at dere har en normal fire åring som trenger veiledning og kanskje litt tydeligere grenser fra dere voksne. 

Anonymkode: 5fd54...6d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Ok Men en 4åring prøver bare å finne sin plass i verden, så om dere tenker noe er unormalt kan dere henvende dere til helsestasjonen? 

Anonymkode: 15c5e...2b0

Tror ikke det er helsestasjon-materiale. Det jeg lurer på er om han er «bortskjemt» av all oppmerksomheten han har fått fra oss (som også har gjort han til verdens beste og mest empatiske gutt), eller om adferden er normal for fireåringer flest. Hvis sistnevnte så fortsetter vi som før, hvis førstnevnte så må vi prøve å finne en måte å sette flere grenser på uten at han skal føle seg avvist.

Anonymkode: b0cc2...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jobber med barn i samme alder så kan dele min erfaring. Mange av tingene du beskriver høres veldig normalt ut, men det er allikevel ting dere bør jobbe med. For eksempel er det veldig vanlig at fire åringer avbryter voksne som prater, og at de har vansker med å vente på tur. Samtidig må jo dere voksne da kanskje være mer konsekvente på at barnet må vente til dere er ferdig med å prate hvis dere synes at dette skjer ofte. Ellers virker det som at dere har en normal fire åring som trenger veiledning og kanskje litt tydeligere grenser fra dere voksne. 

Anonymkode: 5fd54...6d5

Takk for nyttig svar! Det skal vi gjøre 

Anonymkode: b0cc2...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Godt vi er flere 😅 kanskje du har rett i at det er normalt

Anonymkode: b0cc2...327

Hørtes ganske likt ut som min sønn også. Han ble forøvrig også storebror rett før fylte 4 år. Nå er han 8,5 år.

Han var egentlig veldig lik mye av det du beskriver. Pratet non stop, spørsmål på spørsmål, lite selvstendig osv osv. 

Så var han likevel utrolig enkel å ha med å gjøre på andre ting, og det er fortsatt mitt inntrykk nå  når han begynner å bli større. Han er en utrolig tvers igjennom god og grei gutt, lett å ha med å gjøre og godt likt av jevnaldrende og andre voksne. Det eneste er at han fortsatt den dag er litt intens for oss foreldre. Avbryter ikke like mye som før heldigvis og har hatt utrolig godt av å få ssmåsøsken som han alltid har vært flink til å tilpasse seg. Gi det litt tid og ikke bekymre deg for sønnen din. Høres normalt ut i mine ører😊

Anonymkode: 47d54...683

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hørtes ganske likt ut som min sønn også. Han ble forøvrig også storebror rett før fylte 4 år. Nå er han 8,5 år.

Han var egentlig veldig lik mye av det du beskriver. Pratet non stop, spørsmål på spørsmål, lite selvstendig osv osv. 

Så var han likevel utrolig enkel å ha med å gjøre på andre ting, og det er fortsatt mitt inntrykk nå  når han begynner å bli større. Han er en utrolig tvers igjennom god og grei gutt, lett å ha med å gjøre og godt likt av jevnaldrende og andre voksne. Det eneste er at han fortsatt den dag er litt intens for oss foreldre. Avbryter ikke like mye som før heldigvis og har hatt utrolig godt av å få ssmåsøsken som han alltid har vært flink til å tilpasse seg. Gi det litt tid og ikke bekymre deg for sønnen din. Høres normalt ut i mine ører😊

Anonymkode: 47d54...683

Åh, da har vi like gutter ❤️ ble litt glad av å lese dette, er akkurat slik for oss. Verdens beste gutt på så mange måter og for alle andre, men litt intens for oss foreldre til tider, som du også sier.

Anonymkode: b0cc2...327

[AnonymBruker]

Dere må sette grenser så han ikke blir en unge som andre, både voksne og andre barn, synes det er slitsomt å være rundt.

4-åringer avbryter, men når de får beskjed om at det skal man ikke, så skal de huske "å ja, det var sånn det var", og så vente (ihvertfall hvis dere i starten bare fortsetter samtalen akkurat så lenge at han rekker å føle på "ventefølelsen", og så øker tiden etter hvert som han får det til)

Han kan få beskjed om at han må leke alene til klokka ringer, sett den på fem minutter. For hver gang han avbryter (og ikke får oppmerksomhet, annet enn "klokka har ikke ringt enda"), økes tiden til det har gått fem minutter. Når tiden har gått, får han oppmerksomhet en liten stund uten noen forstyrrelser. 

Du sier han er verdens mest empatiske - men da må du lære ham empati også ved at han respekterer andres samtaler for eksempel. Ellers kan du ikke kalle ham det. Ja, jeg vet han er fire år, men du kan ikke vente at han skal skjønne det av seg selv når han blir 8 år, liksom.... Sett grenser og overhold dem.

Anonymkode: 69a86...31b

[AnonymBruker]

Jeg har en sånn 5-åring, og han får så mye klemmer, kos og beskjed om at jeg elsker ham og at han er verdens beste at han ber meg om å roe ned 😄 Han får også alltid beskjed om å ikke avbryte, vente på tur, osv., og jeg regner med det går seg til 🤷‍♀️

Anonymkode: 039ff...28f

[AnonymBruker]

Han høres bortskjemt ut. Rett og slett enebarnsyndrom. Vandt med å være midtpunktet og vandt til at dere er planet i bane rundt hans ønsker og behov.

Når det er kveld så er det kveld. Har han lagt seg, skal han ligge i senga. Dette høres ut som helt grunnleggende sengetrening - hver gang han kommer ut i stua og skal spørre spørsmål, avbryt og si at det er natta nå. Lei han tilbake igjen på rommet. Ikke re dyna, ikke tull med vannflasken. Pek på begge deler og si at det kan han ordne selv, med en varm og fast stemme. Hvis han kommer inn midt på natta, gjør det samme. Husk at dette egentlig bare er stressende for han - å våkne og føle at han må få dere til å gjøre ting han kan mestre selv. Det går jo utover alles nattesøvn. Så her er det bare å leie tilbake igjen på rommet, selv midt på natta. Et triks kan være lydbok, evt nattlampe for trygghet.

Vedrørende spørsmål, masing, og avbryting er det normalt, men igjen, pass opp for enebarnssyndromet. Det høres jo ut som om han er vandt med å få sin vilje - hvis han trenger svar, skal han få det, og han skal få det nå. Typisk enebarn. Når han stiller et spørsmål, vent i 5 sekunder før du svarer. Ikke fyll 5sekundern med uhhh og ahhh (pauseord). La stillheten dra. Hvis han venter og viser tålmodighet, svar på spørsmålet til beste evne. Hvis han begynner å mase, vær på med én gang, "Ikke mas". Hvis han fortsetter å mase, ignorer han. Ja han blir høylytt, men bare de par 4 første gangene. Når han er stille, gjenta "Jeg orker ikke svare når du maser". 

Anonymkode: 64a66...340

[AnonymBruker]

Er neppe fordi han ikke har hatt søsken før nå - min er enebarn, men oppfører seg virkelig ikke sånn.

Anonymkode: f7aae...37d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Dere må sette grenser så han ikke blir en unge som andre, både voksne og andre barn, synes det er slitsomt å være rundt.

4-åringer avbryter, men når de får beskjed om at det skal man ikke, så skal de huske "å ja, det var sånn det var", og så vente (ihvertfall hvis dere i starten bare fortsetter samtalen akkurat så lenge at han rekker å føle på "ventefølelsen", og så øker tiden etter hvert som han får det til)

Han kan få beskjed om at han må leke alene til klokka ringer, sett den på fem minutter. For hver gang han avbryter (og ikke får oppmerksomhet, annet enn "klokka har ikke ringt enda"), økes tiden til det har gått fem minutter. Når tiden har gått, får han oppmerksomhet en liten stund uten noen forstyrrelser. 

Du sier han er verdens mest empatiske - men da må du lære ham empati også ved at han respekterer andres samtaler for eksempel. Ellers kan du ikke kalle ham det. Ja, jeg vet han er fire år, men du kan ikke vente at han skal skjønne det av seg selv når han blir 8 år, liksom.... Sett grenser og overhold dem.

Anonymkode: 69a86...31b

Ang. det siste du skriver, veldig merkelig sammenligning av deg. En fireårig kan godt ha empati for andre som har det vondt, men for det om ikke forstå at voksne trenger å ha en telefonsamtale. Det er vidt forskjellige ting. Hvor mange voksne der ute finnes det ikke som respekterer kollegaer, venner, bekjente på ulikt vis, men i stor grad mangler empati for andre? 

Anonymkode: b0cc2...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han høres bortskjemt ut. Rett og slett enebarnsyndrom. Vandt med å være midtpunktet og vandt til at dere er planet i bane rundt hans ønsker og behov.

Når det er kveld så er det kveld. Har han lagt seg, skal han ligge i senga. Dette høres ut som helt grunnleggende sengetrening - hver gang han kommer ut i stua og skal spørre spørsmål, avbryt og si at det er natta nå. Lei han tilbake igjen på rommet. Ikke re dyna, ikke tull med vannflasken. Pek på begge deler og si at det kan han ordne selv, med en varm og fast stemme. Hvis han kommer inn midt på natta, gjør det samme. Husk at dette egentlig bare er stressende for han - å våkne og føle at han må få dere til å gjøre ting han kan mestre selv. Det går jo utover alles nattesøvn. Så her er det bare å leie tilbake igjen på rommet, selv midt på natta. Et triks kan være lydbok, evt nattlampe for trygghet.

Vedrørende spørsmål, masing, og avbryting er det normalt, men igjen, pass opp for enebarnssyndromet. Det høres jo ut som om han er vandt med å få sin vilje - hvis han trenger svar, skal han få det, og han skal få det nå. Typisk enebarn. Når han stiller et spørsmål, vent i 5 sekunder før du svarer. Ikke fyll 5sekundern med uhhh og ahhh (pauseord). La stillheten dra. Hvis han venter og viser tålmodighet, svar på spørsmålet til beste evne. Hvis han begynner å mase, vær på med én gang, "Ikke mas". Hvis han fortsetter å mase, ignorer han. Ja han blir høylytt, men bare de par 4 første gangene. Når han er stille, gjenta "Jeg orker ikke svare når du maser". 

Anonymkode: 64a66...340

Takk for råd ☺️ 

Anonymkode: b0cc2...327

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg ha skrevet. Helt lik min 4 åring. Lillesøster kom for litt over 1 år siden. Så neppe det som er problemet. Vi prøver å gi begge like mye oppmerksomhet, men eldste krever ekstemt mye mer. Hun er i tillegg veldig bestemt og egenrådig. Pluss glad, livlig, oppfinnsom. Men alle disse tingene sammen, gjør hun hun blir mye. Høye topper og dype daler. Jeg håper virkelig det er en fase som ikke varer alt for lenge. Jeg er veldig sliten. 

Prøver å være pedagogisk, rose, skryte, klemme, være forståelsesfull. Men når jeg og pappaen ikke får snakket sammen, stolen holder på å knekke pga hopping, armen på lillesøster nesten ute av ledd pga draing. Tålmodigheten tar slutt etter en dårlig natt og lang arbeidsdag. 

Ingen råd, men vi er flere. 

Anonymkode: 4b2e6...554