Er gutten vår (4 år) unormalt intens/masete?

[AnonymBruker]

Jobber med barn i samme alder så kan dele min erfaring. Mange av tingene du beskriver høres veldig normalt ut, men det er allikevel ting dere bør jobbe med. For eksempel er det veldig vanlig at fire åringer avbryter voksne som prater, og at de har vansker med å vente på tur. Samtidig må jo dere voksne da kanskje være mer konsekvente på at barnet må vente til dere er ferdig med å prate hvis dere synes at dette skjer ofte. Ellers virker det som at dere har en normal fire åring som trenger veiledning og kanskje litt tydeligere grenser fra dere voksne. 

Anonymkode: 5fd54...6d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Ok Men en 4åring prøver bare å finne sin plass i verden, så om dere tenker noe er unormalt kan dere henvende dere til helsestasjonen? 

Anonymkode: 15c5e...2b0

Tror ikke det er helsestasjon-materiale. Det jeg lurer på er om han er «bortskjemt» av all oppmerksomheten han har fått fra oss (som også har gjort han til verdens beste og mest empatiske gutt), eller om adferden er normal for fireåringer flest. Hvis sistnevnte så fortsetter vi som før, hvis førstnevnte så må vi prøve å finne en måte å sette flere grenser på uten at han skal føle seg avvist.

Anonymkode: b0cc2...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jobber med barn i samme alder så kan dele min erfaring. Mange av tingene du beskriver høres veldig normalt ut, men det er allikevel ting dere bør jobbe med. For eksempel er det veldig vanlig at fire åringer avbryter voksne som prater, og at de har vansker med å vente på tur. Samtidig må jo dere voksne da kanskje være mer konsekvente på at barnet må vente til dere er ferdig med å prate hvis dere synes at dette skjer ofte. Ellers virker det som at dere har en normal fire åring som trenger veiledning og kanskje litt tydeligere grenser fra dere voksne. 

Anonymkode: 5fd54...6d5

Takk for nyttig svar! Det skal vi gjøre 

Anonymkode: b0cc2...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Godt vi er flere 😅 kanskje du har rett i at det er normalt

Anonymkode: b0cc2...327

Hørtes ganske likt ut som min sønn også. Han ble forøvrig også storebror rett før fylte 4 år. Nå er han 8,5 år.

Han var egentlig veldig lik mye av det du beskriver. Pratet non stop, spørsmål på spørsmål, lite selvstendig osv osv. 

Så var han likevel utrolig enkel å ha med å gjøre på andre ting, og det er fortsatt mitt inntrykk nå  når han begynner å bli større. Han er en utrolig tvers igjennom god og grei gutt, lett å ha med å gjøre og godt likt av jevnaldrende og andre voksne. Det eneste er at han fortsatt den dag er litt intens for oss foreldre. Avbryter ikke like mye som før heldigvis og har hatt utrolig godt av å få ssmåsøsken som han alltid har vært flink til å tilpasse seg. Gi det litt tid og ikke bekymre deg for sønnen din. Høres normalt ut i mine ører😊

Anonymkode: 47d54...683

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hørtes ganske likt ut som min sønn også. Han ble forøvrig også storebror rett før fylte 4 år. Nå er han 8,5 år.

Han var egentlig veldig lik mye av det du beskriver. Pratet non stop, spørsmål på spørsmål, lite selvstendig osv osv. 

Så var han likevel utrolig enkel å ha med å gjøre på andre ting, og det er fortsatt mitt inntrykk nå  når han begynner å bli større. Han er en utrolig tvers igjennom god og grei gutt, lett å ha med å gjøre og godt likt av jevnaldrende og andre voksne. Det eneste er at han fortsatt den dag er litt intens for oss foreldre. Avbryter ikke like mye som før heldigvis og har hatt utrolig godt av å få ssmåsøsken som han alltid har vært flink til å tilpasse seg. Gi det litt tid og ikke bekymre deg for sønnen din. Høres normalt ut i mine ører😊

Anonymkode: 47d54...683

Åh, da har vi like gutter ❤️ ble litt glad av å lese dette, er akkurat slik for oss. Verdens beste gutt på så mange måter og for alle andre, men litt intens for oss foreldre til tider, som du også sier.

Anonymkode: b0cc2...327

[AnonymBruker]

Dere må sette grenser så han ikke blir en unge som andre, både voksne og andre barn, synes det er slitsomt å være rundt.

4-åringer avbryter, men når de får beskjed om at det skal man ikke, så skal de huske "å ja, det var sånn det var", og så vente (ihvertfall hvis dere i starten bare fortsetter samtalen akkurat så lenge at han rekker å føle på "ventefølelsen", og så øker tiden etter hvert som han får det til)

Han kan få beskjed om at han må leke alene til klokka ringer, sett den på fem minutter. For hver gang han avbryter (og ikke får oppmerksomhet, annet enn "klokka har ikke ringt enda"), økes tiden til det har gått fem minutter. Når tiden har gått, får han oppmerksomhet en liten stund uten noen forstyrrelser. 

Du sier han er verdens mest empatiske - men da må du lære ham empati også ved at han respekterer andres samtaler for eksempel. Ellers kan du ikke kalle ham det. Ja, jeg vet han er fire år, men du kan ikke vente at han skal skjønne det av seg selv når han blir 8 år, liksom.... Sett grenser og overhold dem.

Anonymkode: 69a86...31b

[AnonymBruker]

Jeg har en sånn 5-åring, og han får så mye klemmer, kos og beskjed om at jeg elsker ham og at han er verdens beste at han ber meg om å roe ned 😄 Han får også alltid beskjed om å ikke avbryte, vente på tur, osv., og jeg regner med det går seg til 🤷‍♀️

Anonymkode: 039ff...28f

[AnonymBruker]

Han høres bortskjemt ut. Rett og slett enebarnsyndrom. Vandt med å være midtpunktet og vandt til at dere er planet i bane rundt hans ønsker og behov.

Når det er kveld så er det kveld. Har han lagt seg, skal han ligge i senga. Dette høres ut som helt grunnleggende sengetrening - hver gang han kommer ut i stua og skal spørre spørsmål, avbryt og si at det er natta nå. Lei han tilbake igjen på rommet. Ikke re dyna, ikke tull med vannflasken. Pek på begge deler og si at det kan han ordne selv, med en varm og fast stemme. Hvis han kommer inn midt på natta, gjør det samme. Husk at dette egentlig bare er stressende for han - å våkne og føle at han må få dere til å gjøre ting han kan mestre selv. Det går jo utover alles nattesøvn. Så her er det bare å leie tilbake igjen på rommet, selv midt på natta. Et triks kan være lydbok, evt nattlampe for trygghet.

Vedrørende spørsmål, masing, og avbryting er det normalt, men igjen, pass opp for enebarnssyndromet. Det høres jo ut som om han er vandt med å få sin vilje - hvis han trenger svar, skal han få det, og han skal få det nå. Typisk enebarn. Når han stiller et spørsmål, vent i 5 sekunder før du svarer. Ikke fyll 5sekundern med uhhh og ahhh (pauseord). La stillheten dra. Hvis han venter og viser tålmodighet, svar på spørsmålet til beste evne. Hvis han begynner å mase, vær på med én gang, "Ikke mas". Hvis han fortsetter å mase, ignorer han. Ja han blir høylytt, men bare de par 4 første gangene. Når han er stille, gjenta "Jeg orker ikke svare når du maser". 

Anonymkode: 64a66...340

[AnonymBruker]

Er neppe fordi han ikke har hatt søsken før nå - min er enebarn, men oppfører seg virkelig ikke sånn.

Anonymkode: f7aae...37d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Dere må sette grenser så han ikke blir en unge som andre, både voksne og andre barn, synes det er slitsomt å være rundt.

4-åringer avbryter, men når de får beskjed om at det skal man ikke, så skal de huske "å ja, det var sånn det var", og så vente (ihvertfall hvis dere i starten bare fortsetter samtalen akkurat så lenge at han rekker å føle på "ventefølelsen", og så øker tiden etter hvert som han får det til)

Han kan få beskjed om at han må leke alene til klokka ringer, sett den på fem minutter. For hver gang han avbryter (og ikke får oppmerksomhet, annet enn "klokka har ikke ringt enda"), økes tiden til det har gått fem minutter. Når tiden har gått, får han oppmerksomhet en liten stund uten noen forstyrrelser. 

Du sier han er verdens mest empatiske - men da må du lære ham empati også ved at han respekterer andres samtaler for eksempel. Ellers kan du ikke kalle ham det. Ja, jeg vet han er fire år, men du kan ikke vente at han skal skjønne det av seg selv når han blir 8 år, liksom.... Sett grenser og overhold dem.

Anonymkode: 69a86...31b

Ang. det siste du skriver, veldig merkelig sammenligning av deg. En fireårig kan godt ha empati for andre som har det vondt, men for det om ikke forstå at voksne trenger å ha en telefonsamtale. Det er vidt forskjellige ting. Hvor mange voksne der ute finnes det ikke som respekterer kollegaer, venner, bekjente på ulikt vis, men i stor grad mangler empati for andre? 

Anonymkode: b0cc2...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han høres bortskjemt ut. Rett og slett enebarnsyndrom. Vandt med å være midtpunktet og vandt til at dere er planet i bane rundt hans ønsker og behov.

Når det er kveld så er det kveld. Har han lagt seg, skal han ligge i senga. Dette høres ut som helt grunnleggende sengetrening - hver gang han kommer ut i stua og skal spørre spørsmål, avbryt og si at det er natta nå. Lei han tilbake igjen på rommet. Ikke re dyna, ikke tull med vannflasken. Pek på begge deler og si at det kan han ordne selv, med en varm og fast stemme. Hvis han kommer inn midt på natta, gjør det samme. Husk at dette egentlig bare er stressende for han - å våkne og føle at han må få dere til å gjøre ting han kan mestre selv. Det går jo utover alles nattesøvn. Så her er det bare å leie tilbake igjen på rommet, selv midt på natta. Et triks kan være lydbok, evt nattlampe for trygghet.

Vedrørende spørsmål, masing, og avbryting er det normalt, men igjen, pass opp for enebarnssyndromet. Det høres jo ut som om han er vandt med å få sin vilje - hvis han trenger svar, skal han få det, og han skal få det nå. Typisk enebarn. Når han stiller et spørsmål, vent i 5 sekunder før du svarer. Ikke fyll 5sekundern med uhhh og ahhh (pauseord). La stillheten dra. Hvis han venter og viser tålmodighet, svar på spørsmålet til beste evne. Hvis han begynner å mase, vær på med én gang, "Ikke mas". Hvis han fortsetter å mase, ignorer han. Ja han blir høylytt, men bare de par 4 første gangene. Når han er stille, gjenta "Jeg orker ikke svare når du maser". 

Anonymkode: 64a66...340

Takk for råd ☺️ 

Anonymkode: b0cc2...327

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg ha skrevet. Helt lik min 4 åring. Lillesøster kom for litt over 1 år siden. Så neppe det som er problemet. Vi prøver å gi begge like mye oppmerksomhet, men eldste krever ekstemt mye mer. Hun er i tillegg veldig bestemt og egenrådig. Pluss glad, livlig, oppfinnsom. Men alle disse tingene sammen, gjør hun hun blir mye. Høye topper og dype daler. Jeg håper virkelig det er en fase som ikke varer alt for lenge. Jeg er veldig sliten. 

Prøver å være pedagogisk, rose, skryte, klemme, være forståelsesfull. Men når jeg og pappaen ikke får snakket sammen, stolen holder på å knekke pga hopping, armen på lillesøster nesten ute av ledd pga draing. Tålmodigheten tar slutt etter en dårlig natt og lang arbeidsdag. 

Ingen råd, men vi er flere. 

Anonymkode: 4b2e6...554

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

^ Takk for svar, men igjen, dette startet før han fikk søsken. 

Anonymkode: b0cc2...327

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Så det jeg lurte på om det er normalt, eller om det er resultat av at vi har gitt han for mye oppmerksomhet tidligere. Altså, om det er normalt at barn (med/uten søsken) ikke klarer å vente på tur for å snakke, må få svar på spørsmål med en gang, krever mye bistand på kveld og natt, mistrives skikkelig med å leke alene osv. 

Anonymkode: b0cc2...327

Tror nok mye av det er medfødt personlighet, vi har en på 2 år som er lik. Har gitt han mye omsorg og kjærlighet, men også grenser. Noen barn er bare mer "krevende" en andre. Håper det gir resultater på sikt.

Anonymkode: d1123...011

[Petra200]

Vi har ei som er ganske lik, bruker mye tid på veiledning av situasjonen. 4 åringer forstår mer enn vi tror, jeg har blitt overrasket over hvor mye hun har tatt til seg av grundig forklaring av sosial kompetanse.

[Sefanja]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Er usikker på om vi bør sette noen grenser for «adferden» videre, eller om det er helt normalt. Har en veldig god og omsorgsfull gutt. Vi har hatt god tid til å gi han omsorg, oppmerksomhet, lek osv, ettersom han fikk søsken først av i år. Lurer på om han har blitt «bortskjemt» av dette, eller om det er vanlig å være så masete som han er nå og har vært lenge. Skal også sies at jeg har litt lav toleransegrense for blant annet mas, så skjønner at det kanskje er meg det går på.
 

I alle fall så snakker han så og si hele tiden, spør om ting, krever ting (dette stopper vi alltid), og spør samme spm flere ganger etter hverandre før man rekker å svare. Han blir veldig fort utålmodig hvis han ikke får svar med en gang. Han skal alltid bryte inn hvis jeg og pappaen forsøker å snakke med hverandre om noe, det er så og si aldri at vi kan ha en liten samtale (om praktiske ting!) i fred. Han snakker bare høyere og høyere, klarer ikke å vente ett sekund. Han kan overhodet ikke leke alene, det skjer nesten aldri. Han ønsker også alltid å ha noen sammen seg for å se barne-TV. Han blir fort «sur» av å få et nei, eller av at vi setter en grense. 

Ved leggetid starter han å spørre oss spørsmål, hjelp med noe fra sekundet etter vi har gått ut døra. Det holder på i 20-45 minutter. Det er det samme hver eneste dag. «Jeg vil ikke sove alene» «rydder du på kjøkkenet?» «kan du ta av meg dyna» (jeg sier hver dag han må gjøre det selv», «jeg er tørst» (jeg sier hver dag at det bare er å drikke fra vannflaska). I tillegg så sover han sammen med pappaen på natta, og trenger bistand flere ganger ila natta. Hjelp til å ta på dyna, finne bamsen, gå på do osv.

Han var sånn også før han fikk søsken, men da vet det mer OK/merket det ikke like godt ettersom han var mindre. 

Anonymkode: b0cc2...327

Han høres ut som en klassisk fireåring. Verken mer eller mindre. Husk å ikke forvent for mye av så små barn. Han er helt avhengig av oppmerksomhet

[issoras]

Syns også han høres helt normal ut, med sin egen personlighet. Man må jo bare fortsette å oppdra og veilede. Noen barn krever mer oppmerksomhet enn andre. 

[Hactar]

Noen barn er veldig intense slik. En fin måte å ikke avvise, men heller ikke gi etter, er å utsette å gi den oppmerksomheten, og forberede barnet på det. Nå skal jeg gjøre ditten og datten, så skal jeg se på deg.

Når vi kommer hjem, skal jeg lage middag. Du kan være med på det eller leke for deg selv. Nå skal jeg prate ferdig med pappa, og så kan jeg prate med deg. Og så er jo utfordringen å ikke gå inn i diskusjoner om dette når han likevel avbryter. 

Tilsvarende ved leggetid: Nå skal vi lese en bok før jeg sier god natt, så skal jeg henge opp en vask og du skal legge deg til å sove. Ikke hjelp til med eller gi råd om ting du vet bare er påskudd. Du skal gjøre husarbeid, han skal legge seg. Nå er det natt. Ingenting annet skal diskuteres nå. 

[Blåbærrips]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Så det jeg lurte på om det er normalt, eller om det er resultat av at vi har gitt han for mye oppmerksomhet tidligere. Altså, om det er normalt at barn (med/uten søsken) ikke klarer å vente på tur for å snakke, må få svar på spørsmål med en gang, krever mye bistand på kveld og natt, mistrives skikkelig med å leke alene osv. 

Anonymkode: b0cc2...327

Jeg syns det høres normalt ut egentlig, kanskje med unntak av at han trenger en god del bistand. Mine klarer heller ikke vente på svar, og må prate når vi voksne prater. (Vi øver mye på at de må vente på tur men det tar tid) foretrekker å leke med andre men nå har de hverandre, eldste ble storebror da han var 2 år. Det eneste jeg egentlig reagerte på i innlegget ditt er at han må ha hjelp til å ha på seg dyne. Det har 2 åringen her i hus begynt å gjøre selv nå. sove sammen med voksne er ikke noe jeg ser på som unormalt. Vi har en som er veldig husredd så en av oss sover sammen med han. Men han greier ha på seg dyne selv. deg med at han maser om at han er tørst er helt normalt
 

[AnonymBruker]

Min sønn var ganske lik din sønn da han var på samme alder. (Han har aldri vært enebarn) Han har alltid vært en snill, ærlig, empatisk og god gutt. Gjør aldri noe galt, men litt sosialt klønete. Men den pratingen, kjære vene. Han var sånn som 4 åring, skravlet hele tiden. Spørsmål, nye spørsmål. Mer prating og mer spørsmål. Man kunne bli gal. Vi prøvde å sette grenser med å si at "nå skal mamma og pappa snakke ferdig, så kan du fortelle det du vil si til oss". Det fungerte, etter hvert.

Han var noe selvstendig hvis han fikk gjøre noe han virkelig likte, men dette kom også etter hvert. Han var ikke interessert i tv, men likte å perle, bygge lego og sånne type ting. Da kunne han være rolig i noen minutter. Dette økte heldigvis etter hvert. Men han skulle stadig ha oss til å sitte ved siden av han og vise oss. Han var og er en noe usikker gutt og er redd for å gjøre feil. Så han vil trygges på at det han gjør er riktig. Og det har vi gjort veldig, veldig mye av.

Nå er han 17 år og prater fortsatt like mye. Men han kan vente på tur. Så det blir bedre. Men usikkerheten er fortsatt der, selv om den også har blitt bedre. Det er nok litt personligheten hans å være sånn. Han trenger bekreftelse, å bli sett og vite at det han gjør er riktig. Min sønn har alltid vært krevende, men på en annen måte enn mange andre barn. 

Anonymkode: a8cbd...117

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Er usikker på om vi bør sette noen grenser for «adferden» videre, eller om det er helt normalt. Har en veldig god og omsorgsfull gutt. Vi har hatt god tid til å gi han omsorg, oppmerksomhet, lek osv, ettersom han fikk søsken først av i år. Lurer på om han har blitt «bortskjemt» av dette, eller om det er vanlig å være så masete som han er nå og har vært lenge. Skal også sies at jeg har litt lav toleransegrense for blant annet mas, så skjønner at det kanskje er meg det går på.
 

I alle fall så snakker han så og si hele tiden, spør om ting, krever ting (dette stopper vi alltid), og spør samme spm flere ganger etter hverandre før man rekker å svare. Han blir veldig fort utålmodig hvis han ikke får svar med en gang. Han skal alltid bryte inn hvis jeg og pappaen forsøker å snakke med hverandre om noe, det er så og si aldri at vi kan ha en liten samtale (om praktiske ting!) i fred. Han snakker bare høyere og høyere, klarer ikke å vente ett sekund. Han kan overhodet ikke leke alene, det skjer nesten aldri. Han ønsker også alltid å ha noen sammen seg for å se barne-TV. Han blir fort «sur» av å få et nei, eller av at vi setter en grense. 

Ved leggetid starter han å spørre oss spørsmål, hjelp med noe fra sekundet etter vi har gått ut døra. Det holder på i 20-45 minutter. Det er det samme hver eneste dag. «Jeg vil ikke sove alene» «rydder du på kjøkkenet?» «kan du ta av meg dyna» (jeg sier hver dag han må gjøre det selv», «jeg er tørst» (jeg sier hver dag at det bare er å drikke fra vannflaska). I tillegg så sover han sammen med pappaen på natta, og trenger bistand flere ganger ila natta. Hjelp til å ta på dyna, finne bamsen, gå på do osv.

Han var sånn også før han fikk søsken, men da vet det mer OK/merket det ikke like godt ettersom han var mindre. 

Anonymkode: b0cc2...327

Har en sånn en selv, alltid krevd masse oppmerksomhet. Aller helst skulle han vært i sentrum for alle hele tiden og han får aldri nok oppmerksomhet, for vi har prøvd det. Vi må bare sette strenge grenser på at han må stoppe når andre prater. Han må ha beskjed 5 ganger når andre prater. Han er nå 6 år og har vært slik hele veien. Jeg er strengere på alt jeg vet at han får til selv. Jeg må stoppe han daglig på det å sjefe og kontrollere alle rundt seg. 

Det hendte den gangen at han ikke ville sove alene, men det må han. Han får nattlampe, leser en bok og har en bamse eller leke. Så må han sove alene. Han får ikke styre og det er likt for alle barna. 

Nei, du klarer selv er noe man må bruke mye. 

Dere må bli strengere og ikke la dere styre av en 4 åring. Han får det som han vil fordi han blir sur? 

Anonymkode: 5fc07...5c7