Noen som har vært særboere i tiår?

[Sefanja]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Søker erfaring fra de som enten er eller har vært særboere mens barna var små, som enten ble samboere, fortsatte særboerskap eller som på et tidspunkt gikk fra hverandre.

Jeg har vært sammen med en mann i et godt halvannet år nå, hvor vi begge har tre barn hver (alder 6-13år). Vi er foreløpig begge enige om at vi ikke ønsker å bo sammen før siste barnet er flyttet ut, og vi har heller ikke introdusert hverandre for barna. Det ønsker vi selvsagt å gjøre på et tidspunkt, men vi vet ikke helt når. Spesielt hans brudd er «ferskt» (2år) og fortsatt sårt for barna hans.

Jeg står egentlig trygt i valget om å være særboere i minimum 13-15år til, kanskje for alltid om vi trivs slik, og han har både gitt utrykk og inntrykk av at han mener det samme. Men allikevel har jeg et nettverk som får meg litt til å tvile innimellom.. både at folk synes det er rart, men det er akkurat som at vi ikke blir tatt seriøse som par når ståa er som den er. Som sår en slags tvil i meg.

Jeg merker også at venninner av meg ikke helt tar meg seriøs når jeg snakker om fremtidsplaner ol., blikk blir vekslet eller de får et slags rart drag over ansiktet, som om jeg er en tenåring som snakker om et kjendiscrush.. og jeg blir irritert over at jeg lar det gå inn på meg!

I sommer giftet en i den gamle venninnegjengen min seg, hvor jeg ble invitert alene. Det var egentlig helt greit frem til det dukket opp et ferskere par enn oss, som jeg vet ikke har et «vennepar»-relasjon til brudeparet, men som nettopp har flyttet sammen. Det ville selvsagt vært rart å ikke invitere dem begge, men jeg syns det er rart at ikke jeg fikk med min livspartner.

Har også venner som er mer tydelig med meg, som sier direkte at det er rart og at slikt ikke vil holde da vi ikke oppnår et «dypere nivå» i forholdet vårt, som at vi aldri vil bli en familie.

Så da er spørsmålet mitt: hvordan gikk det med dere som var lenge særboere? Klarte dere holde løpet ut, både som særboere og kjærester, eller ble dere samboere (med barna under samme tak) eller brudd? Hva var slitasjepunkter, hvordan pleiet dere forholdet og hvordan/i hvilken grad var dere involvert i hverandres barns liv? Hvordan ble dere og forholdet deres møtt av andre?

Anonymkode: 1ca92...ab5

Min tante døde nylig, men hun og min onkel var særboere i over 40 år. Grunnen til at det ble sånn var at min tante ikke ville selge sin leilighet, og min onkel har ei datter som bodde hjemme annenhver helg da de møttes. De valgte også å ikke gifte seg da begge hadde vært gift tidligere. Uansett bør vi ha kommet så langt at vi respekterer de valgene folk tar i livet. De er i 70- årene, og overnattet selvfølgelig ofte hos hverandre. Jeg synes det står respekt av valget dere har tatt, mest fordi jeg får en følelse av at det er av hensyn til dine og hans barn. Det er jo mer og mer vanlig å bo hver for seg. Og ikke alle familier med mine/ dine/ våre barn blir lykkelige av å bo sammen heller. Vil si at dette er ett såpass privat valg, at du må kjenne etter hva som er riktig for deg og dine barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det handler vel om man er ekstrovert eller introvert, enkelt og greit. Det går an å ha et kjærlighetsforhold og samtidig være introvert. Da er det å være særboer helt perfekt. Bor litt hos hverandre og noen dager hver for seg, men likevel daglig kontakt.

Anonymkode: 53942...510

Jeg er ekstremt introvert, så skjønner det fortsatt ikke

Anonymkode: 6dd61...da7

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar❤️ Det er godt å se at flere er positive til det!

Hodet er på en litt bedre plass i dag enn i går, og det kjennes ikke like sårt ut at vi ikke helt møter forståelsen hos venner, som jeg tydeligvis trenger innimellom!

Ser det blir spurt om jeg er fra et konservativt miljø, men jeg tror mer det er at jeg er fra en småby (utenfor bibelbeltet om det var det som mentes).

Takk for alle som delte sine og andre næres erfaringer! 
 

-TS

Anonymkode: 1ca92...ab5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

 

 

Hvordann? Man deler ikke hverdagen sammen. Dere er kjærester, som jeg var med mine i tenårene. 
Frekk? Hvordan da?

Vi har også økonomi til å bo hver for oss, men vi VIL bo sammen. 
Det er jo dette folk mener, dere klarer ikke «hverdagsslitasjen» som du kaller det. 
Jeg/vi vil sove sammen, spise sammen og se hverandre (nesten) daglig

Anonymkode: 6dd61...da7

Ved å kalle det «useriøst» vil en del tolke det som at du mener det er mindre verdt.

Vi har alle ulike preferanser, jeg forstår for eksempel ikke alltid foreldre som på død og liv skal tvinge ungene sine til å bo med mennesker de ikke har valgt selv, bare fordi mamma/pappa vil sove og spise sammen med kjæresten sin hver dag. Og jeg forstår enda mindre av barn som blir tvunget til dette flere ganger, fordi forholdene stadig ryker fordi de ikke tålte «hverdagsslitasjen».

Anonymkode: 4f8a1...461

[AnonymBruker]

Litt på kanten, men denne diskusjonen har for meg likhetstrekk til homokampen og hvordan enkelte må kjempe bare for å leve slik de selv ønsker. 

Nå MÅ folk slutte å ha fordommer mot folk som ikke er akkurat helt like som en selv. Hvor kommer det fra? Vi er i 2024.

Anonymkode: 05ab3...48b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

 

 

Hvordann? Man deler ikke hverdagen sammen. Dere er kjærester, som jeg var med mine i tenårene. 
Frekk? Hvordan da?

Vi har også økonomi til å bo hver for oss, men vi VIL bo sammen. 
Det er jo dette folk mener, dere klarer ikke «hverdagsslitasjen» som du kaller det. 
Jeg/vi vil sove sammen, spise sammen og se hverandre (nesten) daglig

Anonymkode: 6dd61...da7

Vi spiser sammen flere ganger i uka,sover sammen flere ganger i uka og ser hverandre ofte. Vi lever sammen med har hvert vårt hjem, vi får det beste utav forholdet og slipper krangel om husarbeid og sure sokker. Vi får tid til å savne hverandre og går aldri lei. 

Kjærester er relasjonen,særboer er boform. 

Anonymkode: a5145...4f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Litt på kanten, men denne diskusjonen har for meg likhetstrekk til homokampen og hvordan enkelte må kjempe bare for å leve slik de selv ønsker. 

Nå MÅ folk slutte å ha fordommer mot folk som ikke er akkurat helt like som en selv. Hvor kommer det fra? Vi er i 2024.

Anonymkode: 05ab3...48b

Og samtidig må man akseptere at ikke alle forstår det, kan ikke sammenlignes med en medfødt legning. 

Anonymkode: 726eb...668