Gå til innhold

Noen som har vært særboere i tiår?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Søker erfaring fra de som enten er eller har vært særboere mens barna var små, som enten ble samboere, fortsatte særboerskap eller som på et tidspunkt gikk fra hverandre.

Jeg har vært sammen med en mann i et godt halvannet år nå, hvor vi begge har tre barn hver (alder 6-13år). Vi er foreløpig begge enige om at vi ikke ønsker å bo sammen før siste barnet er flyttet ut, og vi har heller ikke introdusert hverandre for barna. Det ønsker vi selvsagt å gjøre på et tidspunkt, men vi vet ikke helt når. Spesielt hans brudd er «ferskt» (2år) og fortsatt sårt for barna hans.

Jeg står egentlig trygt i valget om å være særboere i minimum 13-15år til, kanskje for alltid om vi trivs slik, og han har både gitt utrykk og inntrykk av at han mener det samme. Men allikevel har jeg et nettverk som får meg litt til å tvile innimellom.. både at folk synes det er rart, men det er akkurat som at vi ikke blir tatt seriøse som par når ståa er som den er. Som sår en slags tvil i meg.


Jeg merker også at venninner av meg ikke helt tar meg seriøs når jeg snakker om fremtidsplaner ol., blikk blir vekslet eller de får et slags rart drag over ansiktet, som om jeg er en tenåring som snakker om et kjendiscrush.. og jeg blir irritert over at jeg lar det gå inn på meg!

I sommer giftet en i den gamle venninnegjengen min seg, hvor jeg ble invitert alene. Det var egentlig helt greit frem til det dukket opp et ferskere par enn oss, som jeg vet ikke har et «vennepar»-relasjon til brudeparet, men som nettopp har flyttet sammen. Det ville selvsagt vært rart å ikke invitere dem begge, men jeg syns det er rart at ikke jeg fikk med min livspartner.

Har også venner som er mer tydelig med meg, som sier direkte at det er rart og at slikt ikke vil holde da vi ikke oppnår et «dypere nivå» i forholdet vårt, som at vi aldri vil bli en familie.

Så da er spørsmålet mitt: hvordan gikk det med dere som var lenge særboere? Klarte dere holde løpet ut, både som særboere og kjærester, eller ble dere samboere (med barna under samme tak) eller brudd? Hva var slitasjepunkter, hvordan pleiet dere forholdet og hvordan/i hvilken grad var dere involvert i hverandres barns liv? Hvordan ble dere og forholdet deres møtt av andre?

Anonymkode: 1ca92...ab5

  • Liker 2
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Som en som bor i en bonus familie hvor min samboer har barn fra før - vet at jeg aldri vil bo med andres barn igjen. Det er for komplisert. 

Det er ikke i barnas interesser å få en ny familie og bruddstatestikken er skyhøy for andregangsfamilier. 

Jeg synes dere har funnet ut utmerket løsning!

Jeg er ikke særboer selv men kjenner en del som har valgt det på runde nr 2 (eller 3). Flere har kjøpt hytte sammen, eller kolonihage. Så har de ett sted sammen der de kan lage ett hjem - hvor barna er inkludert (eller ikke).

De har også laget tradisjoner sammen (med og uten barn). Det kan jo begynne i det små - en sommerfest med felles venner, julelunsj osv. 

Jeg kjenner faktisk flere som har giftet seg - men ikke bor sammen. Det kan bo være en måte å bli tatt seriøst 🤷🏻‍♀️

 

 

Anonymkode: 5a2b4...fba

  • Liker 4
  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ingen erfaring selv. Men har svigerfar som har kjæreste. Jeg kaller det kjærester. Er det som er det rette når dem ikke er samboere. Dem har vel vært sammen i over 10 år. Husker ikke helt når dem ble kjærester. Men dem har ingen planer om å flytte sammen. Den reiser sammen. Dem feirer jul sammen. Akkurat som meg og mannen bare at dem ikke bor sammen. Hun blir invitert på det samme som han blir. Så båser jeg og mannen min sier det. Hvis det blir slutt mellom oss så skal vi aldri få samboer igjen. Det forhold som han svigerfar har ser jeg så gærlig opp til. Som han sier. Det er godt å kunne trekke seg tilbake når han har behov for det. Hvis hun har huset full av barnebarn så kan han trekke seg tilbake når han blir sliten uten at det går utover noen andre. Og hun trekker seg tilbake når han har barnebarn. Perfekt synes jeg. 

Anonymkode: b55de...bef

  • Liker 2
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har vært serbere i mer enn 20 år, fra vi var midt i 30-årene. Ingen barn, men jobb, familie/venner og andre interesser er bakgrunn for valget. Avstand gjør at vi er sammen hovedsakelig i helger, og ikke hver helg. Med bruk av fjernkontor får vi iogså noen hverdager sammen. Jeg synes det er viktig. Vi omgås hverandres venner og familie, og de har alltid sett på oss som.et par. 

Anonymkode: 5b3f9...5d8

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har to gode venner som er særboere med sine partnere, begge har voksne barn (nå), men allikevel ikke flyttet sammen. Jeg kunne ALDRI tenkt meg å bo med en ny mann om jeg skulle skilt meg fra den jeg har nå. Eneste grunnen til å bo sammen er fordi det er praktisk for ungene å bo i hus med begge foreldre (og økonomi).

  • Liker 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke det du spør om, TS, men jeg ville ha uttrykt skuffelse over mangelen på respekt for mitt valg neste gang saken ble bragt på bane. Merkelig at voksne mennesker kan være så sneversynte - er det et litt konservativt miljø?

Anonymkode: f8580...5a5

  • Liker 6
  • Hjerte 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Min søster hadde kjæreste, som vi kalte det. Selvfølgelig ble han invitert med som hennes følge på store begivenheter. Og selvfølgelig ble han invitert med henne til alt hun ellers ble invitert til. Et par er et par, enten de deler adresse eller ei. Jeg synes dine venner høres veldig sære ut. Hvorfor skal de bestemme innholdet i ditt forhold? 

Anonymkode: b74fd...30e

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Særboer i snart 20 år, og det skal vi fortsette med. Bortsett fra at vi kunne spart noen kroner på å flytte sammen, ser vi bare fordeler med å bo hver for oss. Kun han har barn, men hun er voksen og har ikke bodd hos ham på flere år. 

De fleste vennene ser på oss som fullgodt par, men det hender at mer perifere venner bare ber én av oss der det ville vært naturlig å be begge dersom vi var samboere eller gift. Det ler vi bare av, og legger ikke noe vekt på hva andre måtte tenke om oss. 

Anonymkode: 5e734...39e

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan til en viss grad skjønne de. Man er liksom ikke så seriøse da. Men det er fint at dere tenker på barna

Anonymkode: 6dd61...da7

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan til en viss grad skjønne de. Man er liksom ikke så seriøse da. Men det er fint at dere tenker på barna

Anonymkode: 6dd61...da7

Ikke meg du svarer men på vegne av andre særboere vil jeg si: slutt og si at særboer ikke er like seriøst som samboer! Det er så feil og det er å nedgradere andre sine valg. Så bare slutt!

Anonymkode: a5145...4f0

  • Liker 3
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært "særboer" i 12 år. Det funker kjempefint. Det er praktiske årsaker til at det her blitt sånn. Vi jobber på helt ulik tid av døgnet, så det hadde vært forstyrrende for oss begge å være tilstede i hverandres hverdag, når den ene parten sover når den andre skal jobbe etc. Men vi har helt fast rutine på å være sammen alle helger og hver eneste fridag. Helt uten unntak, selv når én av oss måtte være syk. 

Har ikke opplevd noe form for ekskludering blant familie eller venner i sosiale sammenkomster pga dette. Har vel kun én venninne som med jevne mellomrom maser og tjater om "hvorfor, hvorfor, hvorfor". 

Anonymkode: fb55b...07d

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kan til en viss grad skjønne de. Man er liksom ikke så seriøse da. Men det er fint at dere tenker på barna

Anonymkode: 6dd61...da7

Du er frekk, sneversynt og gammeldsgs.

Anonymkode: f8580...5a5

  • Liker 2
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke meg, men mine foreldre, dette var på 70-80 tallet. 
De var gift, og hadde bare felles barn. 
Det var jobb, det var gårdsbruk, og de bodde nå tilslutt sammen. Vel egentlig i noen tiår det også.
De hadde sikkert vært gift enda om ikke døden hadde skilt dem ad. 

Jeg ser på særbo som en praktisk løsning om livet krever det. Det betyr jo ikke at man ikke er sammen om livet. 

Et par jeg kjenner hadde en enda «verre» løsning når barna var små. Den ene på dagskift og den andre på ettermiddag i årevis. Det var nødvendig for å få levert og hentet barna. De ble skilt.

Anonymkode: e1dcd...3ce

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Særboere i 9 år med barn på hver vår kant (ingen felles barn). Eneste ulempe (vil ikke kalle det slitasjepunkt for vi har økonomi til det) er at vi betaler dobbelt opp med de utgifter som medfølger to boliger. 

Kritikere av særboerskap må du bare belage deg på at alltid vil være der. Evolusjonen luker dessverre ikke ut folk med en sykelig trang til å kritisere ting som hverken angår eller påvirker dem. MEN! Du bestemmer selv hvor mye du lar de påvirke deg:) 

Særboerskap passer ikke for alle. Feks. menn/ kvinner som ønsker en partner som også er hushjelpen deres ville aldri akseptert særboerskap🤓 Heller ikke de med kontrollerende adferd, eller som ikke fikser å være alene. 
 

Det er ikke mange år siden samboerskap ble kritisert (man måtte jo være gift, ellers så levde man i synd og ble ikke tatt seriøst). Så har utviklingen gått videre og nå er det særboerskap som er den nye hårreisende samlivsformen. 

Anonymkode: b37f3...de8

  • Liker 3
  • Hjerte 2
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes dere har funnet ut utmerket løsning!

Hold fast! Veldig klok beslutning. 

At noen ikke anser dere som par/partnere er merkelig og må være unntaket.

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan til en viss grad skjønne de. Man er liksom ikke så seriøse da. Men det er fint at dere tenker på barna

Anonymkode: 6dd61...da7

Jo, jeg er seriøs, men jeg har økonomi til å bo alene og hverdagsslitasjen tar ikke livet av forholdet. 

Mindre seriøst å bo sammen for at en ikke klarer seg alene på verken den ene eller andre måten og måtte være innafor andres trange A4 rammer på livet.

Anonymkode: d0eae...c4e

  • Liker 4
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Har en venninne som har vært særboer i 13 år. Ble slutt med barnefar når minstebarnet var nyfødt og eldste var tenåring, de hadde mange barn, hun møtte en mann med like mange barn og for barna, økonomien og hus så var det lettest å bare bo hver for seg. De måtte hatt et enormt hus om de skulle delt hus med så mange barn, det hadde blitt for mye selv om de begge har utenom det vanlige godt betalte jobber. Nå har et par av barna blitt så store at de har flyttet ut (på begge sider) men de er begge fornøyde med å ha det som de har det. De har begge hatt delt ansvar med eksen så de har hatt kjærestetid når barna har vært hos den andre forelderen.

Skulle jeg hatt en ny partner så hadde jeg og gjort det slik for jeg har ikke interesse av å bo med en mann igjen. Liker friheten og ønsker å være fri til å gjøre hva jeg vil og at barna slipper at noen invaderer huset.

Anonymkode: 41b96...69a

  • Liker 4
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ikke meg du svarer men på vegne av andre særboere vil jeg si: slutt og si at særboer ikke er like seriøst som samboer! Det er så feil og det er å nedgradere andre sine valg. Så bare slutt!

Anonymkode: a5145...4f0

 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Du er frekk, sneversynt og gammeldsgs.

Anonymkode: f8580...5a5

 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jo, jeg er seriøs, men jeg har økonomi til å bo alene og hverdagsslitasjen tar ikke livet av forholdet. 

Mindre seriøst å bo sammen for at en ikke klarer seg alene på verken den ene eller andre måten og måtte være innafor andres trange A4 rammer på livet.

Anonymkode: d0eae...c4e

Hvordann? Man deler ikke hverdagen sammen. Dere er kjærester, som jeg var med mine i tenårene. 
Frekk? Hvordan da?

Vi har også økonomi til å bo hver for oss, men vi VIL bo sammen. 
Det er jo dette folk mener, dere klarer ikke «hverdagsslitasjen» som du kaller det. 
Jeg/vi vil sove sammen, spise sammen og se hverandre (nesten) daglig

Anonymkode: 6dd61...da7

  • Liker 2
  • Hjerte 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

 

 

Hvordann? Man deler ikke hverdagen sammen. Dere er kjærester, som jeg var med mine i tenårene. 
Frekk? Hvordan da?

Vi har også økonomi til å bo hver for oss, men vi VIL bo sammen. 
Det er jo dette folk mener, dere klarer ikke «hverdagsslitasjen» som du kaller det. 
Jeg/vi vil sove sammen, spise sammen og se hverandre (nesten) daglig

Anonymkode: 6dd61...da7

Det handler vel om man er ekstrovert eller introvert, enkelt og greit. Det går an å ha et kjærlighetsforhold og samtidig være introvert. Da er det å være særboer helt perfekt. Bor litt hos hverandre og noen dager hver for seg, men likevel daglig kontakt.

Anonymkode: 53942...510

  • Liker 3
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er litt rart å kalle ham din «livspartner»når dere ikke har truffet hverandres barn en gang. Da kan dere ikke være veldig mye sammen. Og hvem vet hvordan det går når den dagen kommer. Det er jo ofte da det skjærer seg.

Men du lever så klart akkurat som du vil. Tror ikke folk har så sterke meninger rundt det som du tror. Du må jo bare stå trygt i valget ditt og slutte å tolke folk sine ansiktsuttrykk. 

 

Anonymkode: 7fc0c...50f

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...