Barn i ung alder, tanker om fremtiden?

[AnonymBruker]

Jeg fikk første som 23, veldig planlagt! Vi er nå godt voksne, men voksne barn, holder fremdeles sammen og er unge og friske nok til å nyte tid med barnebarn. Jeg har aldri angret, men så var jeg (som du) sikker på at jeg hadde funnet mannen i mitt liv.

Anonymkode: b8a51...0b7

[jegerrinne]

Var 26 år da vi fikk nr 1 og var 27 når nr 2 kom

 Da hadde vi prøvd i 4 år alt.

Jo nærmere 30 en blir vanskelig kan det være å bli gravid for enkelte ut fra det legen vår sa.

For å si det vi er glad vi fikk såpass tidlig som mange sier. Deilig å kunne tenke på at hvis det kommer barnebarn så har en og litt energi til dem og. 

[AnonymBruker]

Det er ingenting å vente med, og dere er voksne nok. 

Anonymkode: b18e9...6d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er ingenting å vente med, og dere er voksne nok. 

Anonymkode: b18e9...6d3

Ikke i frontallappene.

Anonymkode: 257bb...f49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Når ble egentlig 22 og 26 ung alder i forhold til det å få barn?

Anonymkode: 4a4e3...057

Det er det hele tiden. De som ikke tar høyere og lang utdanning får som regel barn tidlig. 

 

Anonymkode: 257bb...f49

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men naturligvis tanken om å mulig bli alenemor i en alder av 25 hadde ikke fristet heller om det gir mening

Er det verre å bli alenemor som 25-åring enn 40-åring? Og blir du alenemor hvis det skjærer seg eller er han ansvarlig nok til å være en fornuftig far og bidra til et sivilisert samarbeidsklima?

Jeg synes det er lurt å få barn tidlig hvis situasjonen ligger til rette for det. Men man bør stå støtt nok i seg selv til at man vet at alt ikke raser sammen hvis det blir slutt. Det kan man ikke tillate seg hvis man har barn. Og jeg ville ha gitt det rådet til deg uavhengig av alder.

[AnonymBruker]

Jeg var 21 da eldstemann ble født. Ble uplanlagt gravid første gang vi hadde sex. Selv om vi var unge og ikke kjente hverandre, har vi holdt sammen siden, giftet oss og fått flere barn. Dere har selvfølgelig et mye bedre utgangspunkt enn det vi hadde. Dere kjenner hverandre, har vært sammen i flere år allerede og ønsker å bli foreldre begge to. Hvorfor vente? Mange fordeler med å starte tidlig   

Anonymkode: ee344...521

[AnonymBruker]

Det viktigste er at du velger riktig mann. Utdannelse, jobb og leilighet vil mest sannsynlig fikse seg. Denne mannen vil alltid være far til barnet ditt, det valget kan ike ikke endre. 

Anonymkode: 3cc72...f33

[solsolsol]

Det er sikkert forsket på skilsmisserater hos de som etablerer seg som unge vs godt voksne?
Min erfaring, fra min omgangskrets, jobb ol er at det på ingen måte er større sannsynlighet for å klare seg om man venter lenge. Kanskje også fordi de som venter lenge blir mindre kresne etter hvert som den biologiske klokka begynner å tikke. 

Føler vel heller ikke at 22-23 er så veldig ungt. Jeg er glad jeg rekker barnebarn før jeg er alt for gammel.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det viktigste er at du velger riktig mann. Utdannelse, jobb og leilighet vil mest sannsynlig fikse seg. Denne mannen vil alltid være far til barnet ditt, det valget kan ike ikke endre. 

Anonymkode: 3cc72...f33

Dette. Selv er jeg veldig glad for at jeg ikke fikk barn med han jeg var sammen med i 20-åra, selv om han var en helt ok fyr, og kjenner flere som angrer på valg av pappa, selv om de selvfølgelig ikke angrer på barnet. Alle problemer og utfordringer man har i forholdet blir ti ganger forsterket når man får barn. Vil du ha barn, så få barn, men ikke forvent at mannen kommer til å endre seg noe særlig. Er han uansvarlig, dårlig på husarbeid og festglad, som er en KG-klisje, så kommer han neppe til å endre seg av å få barn. Endringen må komme før barnet.

Anonymkode: 066f3...95a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette. Selv er jeg veldig glad for at jeg ikke fikk barn med han jeg var sammen med i 20-åra, selv om han var en helt ok fyr, og kjenner flere som angrer på valg av pappa, selv om de selvfølgelig ikke angrer på barnet. Alle problemer og utfordringer man har i forholdet blir ti ganger forsterket når man får barn. Vil du ha barn, så få barn, men ikke forvent at mannen kommer til å endre seg noe særlig. Er han uansvarlig, dårlig på husarbeid og festglad, som er en KG-klisje, så kommer han neppe til å endre seg av å få barn. Endringen må komme før barnet.

Anonymkode: 066f3...95a

Og videre, gjør et tanke-eksperiment og forestill deg at barnet kommer, dere blir skikkelig uvenner og går fra hverandre. ER han en fyr som klarer å se bort fra følelser og opptre ansvarlig likevel? Kommer det til å bli bra samarbeidsstemning selv om en av dere har gjort noe utilgivelig?

Jeg hadde aldri i verden forestilt meg at han jeg var sammen med i 20-åra skulle være så slem i bruddfasen som han var. Men så hadde jeg ikke sett ham håndtere så følelsesladde hendelser før heller.

Anonymkode: 066f3...95a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hei Hei!

Jeg (22) og min samboer (26) har vært litt inne på diskusjonen om å få en liten gutt eller jente ila det neste året, vi har hus, bil og alt av økonomi godt på plass så disse punktene er ikke problemet, mine tanker er mer om hva dere tenker rundt dette å få barn som unge? 
 

Vi har et kjempe stabilt forhold nå og har hatt dette i 3 år, vi er også enige om veien videre, men man vet jo aldri hva livet vil si om 8 år. Har noen av dere erfaringer på godt eller vondt rund dette? Er dere enda sammens med partneren deres om dere var rundt samme alder? Jeg ønsker ikke å bli forelder i midten av 30 åra, og føler ikke jeg mister noe tid av å få barn tidlig, da reising, fest og videre ikke har vært noe for noen av oss. Men naturligvis tanken om å mulig bli alenemor i en alder av 25 hadde ikke fristet heller om det gir mening… Jeg har ikke troen på at det blir fremtiden, men skilsmisse er jo ikke uvanlig for noen aldersgrupper heller de siste årene

 

Takker for svar, mvh ungt par

Anonymkode: 0f68a...d4d

Jeg fikk første da jeg var 32 og jeg skulle ønske jeg fikk barn i 20-årene! Jeg var ikke moden nok, men synes det er så viktig å få barn tidlig. Alle vi andre foreldre som er "ferdig med alt" ser på barnet som livets neste prosjekt. Det er så sjukt usunt for ungene. Og flere er for gamle til å herje med ungene sine, barn trenger herjing!

Anonymkode: abc89...4fc

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om selve alderen er så relevant. Jeg er ikke lenger sammen med han jeg var med da. Grunnen er sammensatt, men når jeg ser tilbake nå hadde vi dårlig samarbeid, begge var mest opptatt av seg selv og sitt, kommuniserte dårlig og vi var ikke særlig modne. Jeg trodde vi kommuniserte bra fordi vi snakket om alt, men vi gjorde det på feil måte. Trodde vi hadde rett til å endre på den andre, det var ingen aksept for at vi var forskjellige f.eks. Jeg forsto ikke hva som skulle til for å få han til å faktisk høre på meg og delta, og han jatta med for husfredens skyld.

Han var ikke fæl, han var en snill fyr og hadde nok blitt en morsom pappa. Men han hadde blitt en uansvarlig en og. Jeg også egentlig, hadde ikke tatt nok stilling til min egen barndom og hva jeg måtte passe på å ikke videreføre. Den delen kan være veldig viktig! 

Hvordan man samarbeider og om man har respekt for hverandre er mye viktigere enn alder. Det ene venneparet jeg har som har vært sammen siden de var 19 år fikk barn da de var 25. De gikk på en smell nettopp fordi de var umodne og ikke hadde gode nok metoder for å samarbeide på et slikt nivå. De holdt sammen, men ikke alle kommer seg gjennom det.

Så spørsmålet er om det er mye som plager deg/dere i forholdet, om dere evt. er klare for å ta tak i det, være ydmyk og jobbe med dere selv (det må de fleste som får barn). Ingenting løser seg av seg selv.

Om dere av en eller annen grunn hadde vanskelige barndommer selv er det ekstremt lurt å jobbe seg gjennom dette først.

Anonymkode: 2cfba...3c4

[AnonymBruker]

Jeg var 24 da jeg ble mor. Mannen min er noen år eldre. Hadde da vært sammen i seks år og gift i ett. Vi er fortsatt gift og barna nærmer seg myndighetsalder. Jeg har bare positive opplevelser ved å være ung da jeg fikk barn. Har fått noen få reaksjoner på at jeg giftet meg og fikk barn som ung, og at vi fortsatt er gift. Men da mer positivt overraskende at vi har holdt sammen siden vi var unge.

Anonymkode: bb7f5...e7b

[AnonymBruker]

Ønsker dere barn så få barn. Det er ingen som er sikret mot en skillsmisse, så hvis du er redd for å bli alenemor bør du kanskje ikke få barn.

Har dere viktige forsikringer på plass? Skulle det bli skillsmisse, hvordan står du i forhold til økonomi da? Smart å tenkte igjennom at en av dere kan bli syke/uføre som vil dra økonomien ned. 

Anonymkode: 31e97...8df

[MariaIsabel]

Jeg er glad jeg fikk barn tidlig, selv om jeg aldri hadde et stabilt forhold til barnefar (ble gravid 3 mnd etter at vi møttes, og vurderte sterkt å gå da jeg fikk positiv test), og ble alenemamma etter 4 år, da jeg var 22. Jeg er nå gift med en annen, og sønnen min har en fantastisk stefar, og gleder seg til å bli storebror i oktober. Denne gangen måtte vi ha hjelp for å få det til også, da jeg tydeligvis er på vei inn i tidlig overgangsalder (vi begynte å prøve da jeg var 27), så det er ingen garanti for å få det til senere, selv om man fortsatt er under den alderen som regnes som innafor.

Vil forresten ikke si dere er spesielt unge. 

Endret 30. september av MariaIsabel

[AnonymBruker]

Jeg fikk første barn da jeg var 34 og er glad for at jeg venta. Men det er fordi jeg har to exer som var idioter. Hadde jeg fått barn med en av de hadde jeg ikke hatt det bra nå. Hadde jeg møtt samboer tidligere hadde vi nok fått barn tidligere. Jeg tenker sånt er viktigere enn økonomi, hus, bil og jobb. Vær sikker på at du får barn med en du kan leve med!

Anonymkode: d2c39...f5c

[AnonymBruker]

Synes ikke dere er spesielt unge. Kanskje du, men ikke han

Anonymkode: 390e3...869