Er det normalt å ikke klare å bli glad på vegne av venner?

[AnonymBruker]

Det blir jo litt sånn når en står i full jobb, har samboer og barn som skal følges opp, fritidsaktiviteter osv. Helgene går ofte til familietid og innimellom der vaskemaskiner som kjøres døgnet rundt og holde hodet litt over vann. Spesielt i småbarnsfasen.

Da jeg ble skilt og alenemor ble det noen turer ut på kveldene med vin og litt «Weee! Friii!», men ofte kun med en eller to venninner fordi de også har barn i barneskolealder og tidsklemmen og kabaler som ofte ramler sammen som en kortstokk.

Har invitert venninner hjem til meg på kvelden når ungen er i seng og ofte koser vi oss bare rolig her med mat og vin. Er ferdig med å dra ut på byen utenom innimellom på våren/sommeren og ta noen glass vin i sola.

Nå har jeg fått kjæreste som er alene med 2 barn så kjenner enda bedre på hvor travelt ting blir og hvordan prioritere best mulig for at alle skal få det de trenger.

Barna hans mistet moren sin så de trenger meg veldig mye mht kjærlighet og oppmerksomhet. Vi er sammen så ofte som mulig og ferier blir spesielt viktig da vi kan bo sammen og virkelig knytte bånd. Uanvengig av dem er jeg ganske bundet da jeg er alene med min unge også. Det er ikke bare bare å skaffe barnevakter eller dra steder.

 

Anonymkode: ebb32...0a7

[AnonymBruker]

Å, denne er kjip! Det er verken deg eller vennene dine det er noe galt med. Dere er bare i ulike livssituasjoner for tiden! Du kommer nok til å skjønne deres situasjon (at de har noen som kommer først, enten kjæreste og/ eller barn), og at det faktisk blir redusert tid til venner og at de er mer slitne og får dekket mye av sitt sosiale behov hjemme med sine kjære. Den perioden du er i nå kan være veldig ensom fordi du ikke lenger er barn som er nr. 1 hos dine foreldre (kanskje ikke noe du lenger ønsker heller), og har mistet posisjonen i vennskapene fordi dine venner har fått sp mange nye viktige nære i livene sine. Dersom du aksepterer at de har mindre tid til deg, og krever lite av dem, vil jeg tror de fremdeles setter stor pris på deg som venn. Jeg har mine nærmeste venner enda, selv etter ulikt levde liv. Vi går kanskje tur, gjør en del lavterksel aktiviteter, men klarer ikke å pleie vennskapene mer enn kanskje månedlig eller ikke det en gang. Så kommer og din tid hvor noen andre enn vennene må komme først, og hvor du har både jobb og søvn du også skal rekke i tillegg til omsorgsoppgaver og å pleie kjærligheten. Vit at det ikke er du som venn som er kjip p henge med, men at man rett og slett ikke strekker til. Kanskje er det også oppussing for noen. Det er skikkelig tappende og altoppslukende. Dere vil finne tilbale til hverandre dersom du klarer å la være p gi dem dårlig samvittighet. Og dine såre følelse er likevel helt forståelige og gjennkjennbare for mange som også har vært i din situasjon!

Anonymkode: 0e9c3...b61