Er det normalt å ikke klare å bli glad på vegne av venner?

[AnonymBruker]

Jeg har vært heldig, hatt en god vennegjeng uten intriger og bare mye kjekt. Vi har vært tette i årevis, ingen typiske sjalusi og krangler som man kan høre om. Alle er veldig inkluderende og fine. Gode vennskap på kryss og tvers i årevis. 

Men nå føler jeg meg så alene og jeg opplever å nesten miste alle vennene mine. 

Fra å ha flere årlige hytteturer sammen, teltturer sammen, julebord, nyttår, påskemiddager, piknik i parken, spillkvelder og annet så er jeg bare ganske ensom nå. Livet var nydelig før pandemien. Men nå bare tomt.

En etter en har mine venner gått videre i livet. De får samboere, gifter seg, og får barn. Noen flytter tilbake til hjembyen, eller møte noen de flytter til. Så etter 15 år med vennskap så er det slutt føler jeg.

Vi er nå i 30 årene, og jeg forstår at det er naturlig. Selv om store deler av meg er så glad på vegne av mine venninner som blir gravid, skal gifte seg eller bli samboer, så kjenner jeg også på en kjip følelse av å miste vennene mine. Kanskje også en smule misunnelig. 

Er det normalt? Fra å ha en fin vennegjeng på ca 15 stk så er jeg den eneste nå som er singel og barnløs. 

Er jeg fæl som får et snev av egoistiske tanker når mine venner deler gode nyheter? Jeg smiler,gratulerer og de merker ikke noe. Spesielt siden dette ofte skjer på meldinger siden man ikke sees så ofte mer. 

Kjenner også et snev av irritasjon når vi prøver å finne på noe Men de kan aldri i helger fordi det er kjærestetid, de inviterer kun eller ønsker å møtes hvis samboer skal på tur, på jobb eller er borte. Og opplevd noen få ganger å ikke bli invitert på ting fordi det er par-ting. 

Sist kunne ingen av mine venner ha babyshower for hun ene fordi kjærestene var hjemme og de ville ikke be de forlate hjemme. Så det ble hos meg. Og det er koselig det. Samtidig så føles det også veldig kjipt. 

Covid var så ensomt, og etter covid har alt bare sluttet av venneting. Savnet livet før covid. 

Jeg hadde bursdag og skulle feire 30 år for to år siden, av 18 inviterte kom 9. Det som skulle bli en kjekk feiring, ble bare til at fire var edru og ville hjem før midnatt og resterende ville sitte på med dem. Ingen av de ville prioritere å spise ute. Men på disse parkveldene med spill så kan de få barnevakt eller drikke alkohol.

Spør jeg om å gå tur så er det stress med barn, eller så kommer samboeren fra jobb den dagen og da vil de være sammen eller alltid noe. 

Anonymkode: 6fe61...fdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har vært heldig, hatt en god vennegjeng uten intriger og bare mye kjekt. Vi har vært tette i årevis, ingen typiske sjalusi og krangler som man kan høre om. Alle er veldig inkluderende og fine. Gode vennskap på kryss og tvers i årevis. 

Men nå føler jeg meg så alene og jeg opplever å nesten miste alle vennene mine. 

Fra å ha flere årlige hytteturer sammen, teltturer sammen, julebord, nyttår, påskemiddager, piknik i parken, spillkvelder og annet så er jeg bare ganske ensom nå. Livet var nydelig før pandemien. Men nå bare tomt.

En etter en har mine venner gått videre i livet. De får samboere, gifter seg, og får barn. Noen flytter tilbake til hjembyen, eller møte noen de flytter til. Så etter 15 år med vennskap så er det slutt føler jeg.

Vi er nå i 30 årene, og jeg forstår at det er naturlig. Selv om store deler av meg er så glad på vegne av mine venninner som blir gravid, skal gifte seg eller bli samboer, så kjenner jeg også på en kjip følelse av å miste vennene mine. Kanskje også en smule misunnelig. 

Er det normalt? Fra å ha en fin vennegjeng på ca 15 stk så er jeg den eneste nå som er singel og barnløs. 

Er jeg fæl som får et snev av egoistiske tanker når mine venner deler gode nyheter? Jeg smiler,gratulerer og de merker ikke noe. Spesielt siden dette ofte skjer på meldinger siden man ikke sees så ofte mer. 

Kjenner også et snev av irritasjon når vi prøver å finne på noe Men de kan aldri i helger fordi det er kjærestetid, de inviterer kun eller ønsker å møtes hvis samboer skal på tur, på jobb eller er borte. Og opplevd noen få ganger å ikke bli invitert på ting fordi det er par-ting. 

Sist kunne ingen av mine venner ha babyshower for hun ene fordi kjærestene var hjemme og de ville ikke be de forlate hjemme. Så det ble hos meg. Og det er koselig det. Samtidig så føles det også veldig kjipt. 

Covid var så ensomt, og etter covid har alt bare sluttet av venneting. Savnet livet før covid. 

Jeg hadde bursdag og skulle feire 30 år for to år siden, av 18 inviterte kom 9. Det som skulle bli en kjekk feiring, ble bare til at fire var edru og ville hjem før midnatt og resterende ville sitte på med dem. Ingen av de ville prioritere å spise ute. Men på disse parkveldene med spill så kan de få barnevakt eller drikke alkohol.

Spør jeg om å gå tur så er det stress med barn, eller så kommer samboeren fra jobb den dagen og da vil de være sammen eller alltid noe. 

Anonymkode: 6fe61...fdd

Dette høres ikke noe kjekt ut! Du høres helt normal ut, som kke synes at dette er tipp topp. I akkurat denne perioden av livet kan det sikkert være lurt å prøve å bonde litt med hyggelige folk som ikke er midt i denne fasen som resten av gjengen er.

 

Anonymkode: 70672...88e

[AnonymBruker]

Sånn er livet. Venner er ikke de nærmeste for andre enn single. 
Selv som singel og barnløs prioriterte jeg familie over venner

Anonymkode: 7ac5d...a02

[AnonymBruker]

De kommer tilbake. En dag ryker samboerskapet/ekteskapet, og da har de "barnefri" annenhver uke og skal ut og feste igjen og være sååå sosiale og ta igjen det tapte.

Du trenger ikke føle deg unormal. Det er normalt å ville ha det andre har, når de tydeligvis er lykkelige. Og det er klart det er trist å føle at man mister venner man har hatt i årevis. Full forståelse for den følelsen.

Håper det ordner seg for deg. Enten at du finner Den Rette, eller at du finner andre single venner du kan være med som er i samme situasjon som deg!

Anonymkode: e9372...b5a

[Daria]

Jeg kjenner meg så godt igjen fra den perioden "alle" vennene mine etablerte seg med mann og barn og det føltes som om hele det sosiale livet mitt døde en stille død uten at jeg kunne gjøre noe for å forhindre det - og samtidig ble forventet å være glad på deres vegne. Det er vondt, uansett hvor mye det er en naturlig del av livets gang... Det beste rådet jeg kan gi, uten at det er gjort i en håndvending, er å få deg venner i samme situasjon - enhver singel, barnløs kvinne trenger en singel, barnløs venninne. Noen av de gamle vennene dine vil komme ut av småbarnsboblen etterhvert og vil være verdt å vente på, men andre vil være evig tapt, og det er ikke så lett å forutse hvem som havner i hvilken kategori...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Sånn er livet. Venner er ikke de nærmeste for andre enn single. 
Selv som singel og barnløs prioriterte jeg familie over venner

Anonymkode: 7ac5d...a02

Å joda venner kan fint være det

Anonymkode: de428...a90

[AnonymBruker]

Så utrolig merkelig , dessverre mange som ikke skjønner at venner også er viktige, det er kjipt den dagen de står der uten partner 

Anonymkode: de428...a90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Å joda venner kan fint være det

Anonymkode: de428...a90

For single uten barn. Selvfølgelig er kjæreste/samboer/ektefelle (sunne forhold) og barn ens nærmeste. 

Anonymkode: 7ac5d...a02

[AnonymBruker]

De har faset deg ut. Hva gjør du feil? 

Anonymkode: ce9e5...c67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg har vært heldig, hatt en god vennegjeng uten intriger og bare mye kjekt. Vi har vært tette i årevis, ingen typiske sjalusi og krangler som man kan høre om. Alle er veldig inkluderende og fine. Gode vennskap på kryss og tvers i årevis. 

Men nå føler jeg meg så alene og jeg opplever å nesten miste alle vennene mine. 

Fra å ha flere årlige hytteturer sammen, teltturer sammen, julebord, nyttår, påskemiddager, piknik i parken, spillkvelder og annet så er jeg bare ganske ensom nå. Livet var nydelig før pandemien. Men nå bare tomt.

En etter en har mine venner gått videre i livet. De får samboere, gifter seg, og får barn. Noen flytter tilbake til hjembyen, eller møte noen de flytter til. Så etter 15 år med vennskap så er det slutt føler jeg.

Vi er nå i 30 årene, og jeg forstår at det er naturlig. Selv om store deler av meg er så glad på vegne av mine venninner som blir gravid, skal gifte seg eller bli samboer, så kjenner jeg også på en kjip følelse av å miste vennene mine. Kanskje også en smule misunnelig. 

Er det normalt? Fra å ha en fin vennegjeng på ca 15 stk så er jeg den eneste nå som er singel og barnløs. 

Er jeg fæl som får et snev av egoistiske tanker når mine venner deler gode nyheter? Jeg smiler,gratulerer og de merker ikke noe. Spesielt siden dette ofte skjer på meldinger siden man ikke sees så ofte mer. 

Kjenner også et snev av irritasjon når vi prøver å finne på noe Men de kan aldri i helger fordi det er kjærestetid, de inviterer kun eller ønsker å møtes hvis samboer skal på tur, på jobb eller er borte. Og opplevd noen få ganger å ikke bli invitert på ting fordi det er par-ting. 

Sist kunne ingen av mine venner ha babyshower for hun ene fordi kjærestene var hjemme og de ville ikke be de forlate hjemme. Så det ble hos meg. Og det er koselig det. Samtidig så føles det også veldig kjipt. 

Covid var så ensomt, og etter covid har alt bare sluttet av venneting. Savnet livet før covid. 

Jeg hadde bursdag og skulle feire 30 år for to år siden, av 18 inviterte kom 9. Det som skulle bli en kjekk feiring, ble bare til at fire var edru og ville hjem før midnatt og resterende ville sitte på med dem. Ingen av de ville prioritere å spise ute. Men på disse parkveldene med spill så kan de få barnevakt eller drikke alkohol.

Spør jeg om å gå tur så er det stress med barn, eller så kommer samboeren fra jobb den dagen og da vil de være sammen eller alltid noe. 

Anonymkode: 6fe61...fdd

Vil du bare ha ting slik som det var? På dine premisser? Det er ikke godt nok at du blir prioritert hvis samboer er bortreist?  Eller besteforeldrene har ungene? 
 

du er egoistisk. Hvis du vil beholde vennene dine så må du tilpasse deg. Akseptere å ikke være første pri. Inviter på besøk MED barn eller partnere. Bake pepperkaker eller noe. Spørre om å finne på noe men ikke bli sur hvis det ikke passer osv. de merker helt sikkert at du har for høye forventninger til dem. Da er det lettere å fase deg ut. 
 

og vet du hva. Jeg er i tredve årene og har barn. Jeg ORKER ikke drikke meg drita på fest og være lenge oppe lenger. Jeg vil sove! For gjett hva. Med barn så begynner dagene like tidlig i helgene som i hverdagen. 

Anonymkode: b8de8...a53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

De har faset deg ut. Hva gjør du feil? 

Anonymkode: ce9e5...c67

Hun forventer at de skal være tilgjengelige og feste slik som før 

Anonymkode: b8de8...a53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De har faset deg ut. Hva gjør du feil? 

Anonymkode: ce9e5...c67

Jeg tror egentlig ikke det stemmer helt heller. Hvis de faset meg ut ville dem jo ikke tatt noe kontakt. Jeg blir bare litt glemt i farta. Typisk så hadde noen av parene reist en langhelg sammen på spa og da avtalt å feire nyttårsaften sammen i fjor. Også glemte de meg, men så kom hun ene på meg når vi snappet to dager før nyttårs og spurte om jeg hadde planer. 

Så opplever mer at jeg blir nedprioritert fordi de glemmer meg. Ikke at de unngår meg. Så opplever ikke at jeg gjør noe galt overhode. Men bare at jeg blir glemt. 

Jeg har også en jobb hvor jeg er på jobb 100% i en periode, også en friperiode. Jeg går også glipp av endel i mine jobb perioder.

Anonymkode: 6fe61...fdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vil du bare ha ting slik som det var? På dine premisser? Det er ikke godt nok at du blir prioritert hvis samboer er bortreist?  Eller besteforeldrene har ungene? 
 

du er egoistisk. Hvis du vil beholde vennene dine så må du tilpasse deg. Akseptere å ikke være første pri. Inviter på besøk MED barn eller partnere. Bake pepperkaker eller noe. Spørre om å finne på noe men ikke bli sur hvis det ikke passer osv. de merker helt sikkert at du har for høye forventninger til dem. Da er det lettere å fase deg ut. 
 

og vet du hva. Jeg er i tredve årene og har barn. Jeg ORKER ikke drikke meg drita på fest og være lenge oppe lenger. Jeg vil sove! For gjett hva. Med barn så begynner dagene like tidlig i helgene som i hverdagen. 

Anonymkode: b8de8...a53

Av de som kom i min 30 årsdag så hadde ingen av dem barn. Og de var drita noen uker etterpå da ei annen venninne hadde sommerfest. Det handler gjerne om prioriteringer. 

Ja, jeg er egoistisk. Også? Det er vi alle. Det er helt normalt. Jeg skulle ønske ting var som det var. Og det er dritkjipt! 

Men det er også noe irriterende med venninner som alltid skal ha kjæresten med seg når man skal treffes. Akkurat som om man er limt sammen bare fordi man er kjærester. 

Anonymkode: 6fe61...fdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Av de som kom i min 30 årsdag så hadde ingen av dem barn. Og de var drita noen uker etterpå da ei annen venninne hadde sommerfest. Det handler gjerne om prioriteringer. 

Ja, jeg er egoistisk. Også? Det er vi alle. Det er helt normalt. Jeg skulle ønske ting var som det var. Og det er dritkjipt! 

Men det er også noe irriterende med venninner som alltid skal ha kjæresten med seg når man skal treffes. Akkurat som om man er limt sammen bare fordi man er kjærester. 

Anonymkode: 6fe61...fdd

Og der har du det. Du irriterer deg over kjærestene og vil ha dem for deg selv. Og det er problemet ditt

 

jeg har en sånn venninne jeg og. Og hun har jeg faset ut. Hun var singel veldig lenge og helt tydelig ikke glad på mine vegne. Alt hun ville finnne på var konserter og ut på byn. Hun har aldri spurt om å komme å treffe ungene mine og hun skal alltid ha meg for seg selv. 
 

 

så har jeg andre venner som anser min mann som sin venn og som er interessert i barna. Gjett hvem jeg prioriterer

Anonymkode: b8de8...a53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Og der har du det. Du irriterer deg over kjærestene og vil ha dem for deg selv. Og det er problemet ditt

 

jeg har en sånn venninne jeg og. Og hun har jeg faset ut. Hun var singel veldig lenge og helt tydelig ikke glad på mine vegne. Alt hun ville finnne på var konserter og ut på byn. Hun har aldri spurt om å komme å treffe ungene mine og hun skal alltid ha meg for seg selv. 
 

 

så har jeg andre venner som anser min mann som sin venn og som er interessert i barna. Gjett hvem jeg prioriterer

Anonymkode: b8de8...a53

Irriterer meg ikke over kjærestene, men irriterer meg over venninnene som ikke kan gjøre noe uten kjæresten. Venninner som dropper venner med en gang de får kjærester. Venner jeg har hatt i årevis men som plutselig ikke kan gå en dag uten kjæresten. 

Jeg har ikke forslår hverken fest eller konsert. Men at vi ikke kan gå på stranda på sommeren en eneste gang uten kjærsten? Ja det er spesielt. Synd du er en av dem. Når skilsmissen er realitet så.står du uten venner, synd. Du bør lære deg å være uten din mann også og ikke være så avhengig av han. 

Merkelig jeg sikkert, men ja, huff tenk å kunne ha sett sin venninne en gang i året uten sin kjærste som dilter etter. Ja huff..

Anonymkode: 6fe61...fdd

[Trolltunge]

Å ha et livsforløp som går litt i utakt med venners livsforløp blir gjerne litt ensomt i perioder ja. Jeg har følt på det selv, for jeg fikk et barn da jeg var 20 og to barn da jeg var 29, mens mine venner fikk barn først fra 35 år og utover. I annen livssituasjon enn dem ble det noen år der jeg var låst på måter de ikke var, og selv om vi holdt kontakt var det mye jeg ikke kunne være med på, og det føltes innimellom svært ensomt. Da barna mine etterhvert ble så store at jeg hadde muligheter de ennå ikke hadde på grunn av småbarn var også litt ensomt. Så tross venner har jeg følt en del på det at jeg har vært fulstendig i utakt med deres livsforløp. Jeg hadde venner, men de har levd så ulikt fra meg at jeg likevel ikke hadde venner tilgjengelig i situasjonen jeg sto i. 

Jeg tror det er viktig å erkjenne at det kan føles slik når venner er i en annen fase enn man selv er, men likevel ikke bli så sår over at de helt faktisk er i en annen fase at man blir ugrei mot dem eller kutter dem ut. Jeg har taklet dette ved å innse at det trossalt er jeg som gikk i utakt med dem, og derfor ikke bruke slikt mot dem, eller få dårlige følelser ovenfor dem, og så var jeg med på det jeg kunne være med på. 

Nå har alle begynt å få store barn, og siden jeg aldri ble furt eller ugrei, eller kuttet dem ut for å ikke være der jeg helst skulle hatt dem (i takt med meg), så har jeg fremdeles disse gode vennskap, og nå kan vi omsider gå mer i takt igjen. Jeg har stor glede av disse vennskapene, og er veldig glad for at jeg ivaretok dem så godt som mulig gjennom de årene vi var i ulikt livsforløp. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg hadde bursdag og skulle feire 30 år for to år siden, av 18 inviterte kom 9. Det som skulle bli en kjekk feiring, ble bare til at fire var edru og ville hjem før midnatt og resterende ville sitte på med dem. Ingen av de ville prioritere å spise ute. Men på disse parkveldene med spill så kan de få barnevakt eller drikke alkoho

Jeg forstår det kan føles vanskelig ut. Men det var faktisk 9 stk der, som ville feire akkurat deg.  

Anonymkode: b8eec...94c

[AnonymBruker]

Du må finne deg single venninner  Trenger ikke kutte ut dem du har, men du trenger nye! Jeg har vært singel mesteparten av voksenlivet. Har venninner som er single, samboere, særboere, gift. Dem jeg ser definitivt mest til er single/særboere! Er glad i de andre også, men vi ser hverandre ikke like mye. 
Men med single venninner feirer jeg 17. mai eller nyttår, drar på helgeturer og ferier, har det gøy og backer hverandre. 

Anonymkode: c7732...1df

[AnonymBruker]

Nei. Det er selvfølgelig ikke normalt å mangle den egenskapen for folk du er glad i.

Anonymkode: aeacf...5e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Dette høres ikke noe kjekt ut! Du høres helt normal ut, som kke synes at dette er tipp topp. I akkurat denne perioden av livet kan det sikkert være lurt å prøve å bonde litt med hyggelige folk som ikke er midt i denne fasen som resten av gjengen er.

 

Anonymkode: 70672...88e

Signerer denne. På tide å finne seg nye single venner  Må være noen du kan ta kontakt med. 

Anonymkode: 00cfc...7aa