Sunne vennskap med folk en er ganske forskjellig fra

[AnonymBruker]

Hei, kloke kvinner og menn på kvinneguiden! 

Jeg er en kvinne på 35 som har litt relasjonsvansker, mye bagasje fra fortiden, og har gått mye i terapi og bygget meg selv opp, og forsøker å bygge opp relasjonene rundt meg så det skal være sunt og oppbyggende for fremtiden. I tiden jeg har gått i terapi har jeg kuttet ut eller blitt kuttet ut av en del venner. Det typiske der en innser at "hvorfor er vi venner egentlig" der det har gått enveis, eller en har akseptert mye som overhodet ikke var OK, alt handlet om å please, osv. Nå ønsker jeg å være mer meg selv i relasjonene, for hvorfor ellers skal en ha relasjoner om ikke begge har glede av dem, ikke sant. Spørsmålet mitt går på hvor grensen går? 

Tidligere ville jeg også tenke at målet var at en skulle være så tett som mulig, kunne snakke om alt, være enig om det meste osv. Nå innser jeg at det også er et usunt mønster, der jeg frykter ulikhet og må ha det intenst for å føle at jeg har kontroll og er trygg. Jeg innser nå at de færreste er slike "bestevenner" en kan snakke om alt med, at folk har ulike styrker og det er uvanlig å matche på alle områder. Så spørsmålet mitt gjelder de som en da f.eks har det hyggelig med, har en felles interesse med, men der det er ting som også er helt krasj. Hvordan ivaretar en seg selv, samtidig som en får noe hyggelig ut av den type vennskap? 

Jeg kan ta et eksempel, men del gjerne egne eksempler. 

En venninne av meg liker jeg å gå fjelltur og klatre med, hender også vi går ut for å spise, teste ny mat. Det er artig å gjøre aktiviteter sammen og jeg ønsker å ivareta det. Samtidig så er hun svært lite ømfiendtlig og en dårlig menneskekjenner, litt sosialt dum kanskje?, hun vet at jeg har vært utenfor arbeidslivet i mange år på grunn av PTSD men sier regelmessig det jeg vil si er "merkelige" ting, ting jeg kan bli såret av, fordi jeg føler at hun er insensitiv. Nå tenker jeg at det voksne er jo å ikke la henne være ansvarlig for mine følelser, at hun er insensitiv handler jo ikke om meg. Det er bare en slik grunnleggende ulik referanseramme for livet som gjør at vi krasjer av og til. Og det er her jeg strever litt, siden mine gamle tanker var at vi måtte være så næææær, og nå vil jeg øve på å bevare det gode der (for hun er jo også flott på mange måter!), og la det kjipe bare ligge til siden på en måte, samtidig som jeg ikke vil undergrave meg selv og mine grenser. 

Bare et eksempel. 

Spørsmålet er vel hvordan en finner den balansen, når er det greit å se gjennom fingrene på at den andre absolutt ikke forstår deg på et stort område av livet ditt, og hvordan gjør en det? Og hvordan dra nytte av de positive tingene likevel? Hvordan tenker dere om dette? Generelt ønsker jeg meg bare tanker rundt dette med å ha et variert knippe venner som en har til ulikt "bruk", fordi folk er forskjellige. 

Anonymkode: 81ac7...b24

[AnonymBruker]

Det som jeg tenker mer og mer på mine voksne dager (hehe) er at venner skal gi meg noe positivt. Når jeg var yngre godtok jeg mer drama og negativt, fordi det også var fine sider ved vennskapene. Jeg husker spesielt et vennskap som var veldig nært og tidvis veldig bra, men hvor jeg også fikk mye kritikk og motstand. Det hadde jeg aldri godtatt nå. Det hadde ikke vært verdt det. 

Samtidig har jeg nok paradoksalt mer rom for ulikhet og mer toleranse nå enn som ung. Jeg har venner nå som jeg aldri ville hatt før, fordi de ikke har "hele pakken". Eksempelet ditt med klatrevennen er en slik venn. Man må ikke matche perfekt for å henge sammen. 

Jeg har en venninne som er ok i små doser hvor vi gjør noe aktivt sammen. Mye kontakt og lange møter blir slitsomt, men i små doser er hun hyggelig. Som ung ville jeg sikkert droppet henne helt, mens nå møter jeg henne heller innimellom. 

Jeg har nok flere venner, men ikke så kjempedype venner som jeg hadde som tenåring og ung voksen. Og det er helt ok, jeg foretrekker det nå

Anonymkode: 7a25f...611

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det som jeg tenker mer og mer på mine voksne dager (hehe) er at venner skal gi meg noe positivt. Når jeg var yngre godtok jeg mer drama og negativt, fordi det også var fine sider ved vennskapene. Jeg husker spesielt et vennskap som var veldig nært og tidvis veldig bra, men hvor jeg også fikk mye kritikk og motstand. Det hadde jeg aldri godtatt nå. Det hadde ikke vært verdt det. 

Samtidig har jeg nok paradoksalt mer rom for ulikhet og mer toleranse nå enn som ung. Jeg har venner nå som jeg aldri ville hatt før, fordi de ikke har "hele pakken". Eksempelet ditt med klatrevennen er en slik venn. Man må ikke matche perfekt for å henge sammen. 

Jeg har en venninne som er ok i små doser hvor vi gjør noe aktivt sammen. Mye kontakt og lange møter blir slitsomt, men i små doser er hun hyggelig. Som ung ville jeg sikkert droppet henne helt, mens nå møter jeg henne heller innimellom. 

Jeg har nok flere venner, men ikke så kjempedype venner som jeg hadde som tenåring og ung voksen. Og det er helt ok, jeg foretrekker det nå

Anonymkode: 7a25f...611

Tusen takk for at du tok deg tid til å dele dine tanker! Det andre avsnittet er slik jeg ønsker å få det også. Tidligere ville jeg vært mer kategorisk, at "men hun forstår jo ikke x og y og forstår overhodet ikke den delen av meg" og derfor tenkt at jeg måtte på en måte få henne til å forstå eller kutte henne ut. Men så vil jeg prøve å bare ta henne som hun er og nyte det gode, uten å tenke på de tingene vi krasjer.

Tidligere har jeg jo også samtidig som du skrev du gjorde godtatt mer drama. Men da er kanskje det jeg strever litt med å forstå hva er "drama og negativt" og hva er at den andre bare er dårlig sosialt og ikke kan forstå xyz side av den jeg er. Har du noen tydelige grenser for deg selv når det gjelder det, hva du aksepterer av ulikhet, og hva som bikker over i drama? Eller er det kanskje noe som bare har blitt sånn med tiden når du ble tydeligere om hvem du var? 

Jeg tror at noe av det handler om å bli mer robust i meg selv, at jeg kan anerkjenne og validere egne erfaringer selv i møte med mennesker som sier en del insensitive/sosialt dumme ting. Folk trenger ikke være enig. 

TS

Anonymkode: 81ac7...b24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tidligere har jeg jo også samtidig som du skrev du gjorde godtatt mer drama. Men da er kanskje det jeg strever litt med å forstå hva er "drama og negativt" og hva er at den andre bare er dårlig sosialt og ikke kan forstå xyz side av den jeg er. Har du noen tydelige grenser for deg selv når det gjelder det, hva du aksepterer av ulikhet, og hva som bikker over i drama? Eller er det kanskje noe som bare har blitt sånn med tiden når du ble tydeligere om hvem du var? 

Vet ikke om jeg har noe svar på det, men jeg tror det handler om hvordan jeg føler meg når jeg er sammen med venner. Med min dype venn kunne jeg komme hjem og føle meg dårlig. En uggen følelse av å bli behandlet dårlig. 

Med venner nå kan jeg kjede meg litt, eller føle at de er clueless om visse tema, men de får ikke meg til å føle meg dårlig. 

Jeg kan godta ulikhet, babling, rare meninger og uvitenhet. Men ikke kritikk av meg som person (og jeg kritisere heller ikke dem). 

Så jeg vet ikke. Om du føler deg bra med dem, så er det bra nok vennskap? Hvis du føler deg verre enn du gjorde før du møtte dem, så er det et dårlig vennskap? 

Anonymkode: 7a25f...611

[exictence]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

Jeg tror at noe av det handler om å bli mer robust i meg selv, at jeg kan anerkjenne og validere egne erfaringer selv i møte med mennesker som sier en del insensitive/sosialt dumme ting. Folk trenger ikke være enig. 

TS

Anonymkode: 81ac7...b24

Jeg tror du har mye av svaret selv her. 

Jeg har ganske mange venninner. Noen står meg mer nære enn andre. Men det er slett ikke sånn at alt klaffer mellom oss på alle områder. Jeg kan og være ganske dypt uenige med noen, men jeg ser på dem som venninner for det. Jeg ser på det som en berikelse å ha forskjellige venner i livet mitt. Selv om noen vil jeg bare være sammen med i små doser av gangen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Vet ikke om jeg har noe svar på det, men jeg tror det handler om hvordan jeg føler meg når jeg er sammen med venner. Med min dype venn kunne jeg komme hjem og føle meg dårlig. En uggen følelse av å bli behandlet dårlig. 

Med venner nå kan jeg kjede meg litt, eller føle at de er clueless om visse tema, men de får ikke meg til å føle meg dårlig. 

Jeg kan godta ulikhet, babling, rare meninger og uvitenhet. Men ikke kritikk av meg som person (og jeg kritisere heller ikke dem). 

Så jeg vet ikke. Om du føler deg bra med dem, så er det bra nok vennskap? Hvis du føler deg verre enn du gjorde før du møtte dem, så er det et dårlig vennskap? 

Anonymkode: 7a25f...611

Jeg forstår, takk igjen! Det gir veldig mening når du beskriver det sånn. 

Min utfordring er at jeg nok faktisk kan føle meg dårlig når noen ikke forstår meg, men det er fordi jeg fremdeles bærer litt av den holdningen jeg ønsker å forkaste at andre "må forstå meg" og at de må validere meg for at jeg skal kunne validere meg selv. Da blir ulikhet en trussel mot det. Ikke fordi den andre iboende er kjip eller slem mot meg, men fordi jeg føler meg uvel av deres uenighet. Så jeg tror jeg skal prøve meg litt frem, øve på å fokusere på andre ting i praten når vi møtes. 

TS

Anonymkode: 81ac7...b24

[AnonymBruker]

exictence skrev (24 minutter siden):

Jeg tror du har mye av svaret selv her. 

Jeg har ganske mange venninner. Noen står meg mer nære enn andre. Men det er slett ikke sånn at alt klaffer mellom oss på alle områder. Jeg kan og være ganske dypt uenige med noen, men jeg ser på dem som venninner for det. Jeg ser på det som en berikelse å ha forskjellige venner i livet mitt. Selv om noen vil jeg bare være sammen med i små doser av gangen.

Ja, en ting er å ha svaret på papiret, noe helt annet å få det til i praksis, men jeg øver meg! 💪

Det jeg uthevet er dit jeg vil komme. Tilliten til at selv om en bare kan være sammen i små doser, fordi en deretter må beskytte seg eller at det da forsurner, det betyr ikke at det ikke er positivt eller en berikelse. For tidligere ville jeg tenkt at siden jeg bare liker Mette 1 time om gangen, så passer vi egentlig ikke sammen og jeg burde ikke være venner med henne. Det er rett og slett å tilegne meg mer rolige og nyanserte syn på hva vennskap kan være. 

TS

Anonymkode: 81ac7...b24

[exictence]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, en ting er å ha svaret på papiret, noe helt annet å få det til i praksis, men jeg øver meg! 💪

Det jeg uthevet er dit jeg vil komme. Tilliten til at selv om en bare kan være sammen i små doser, fordi en deretter må beskytte seg eller at det da forsurner, det betyr ikke at det ikke er positivt eller en berikelse. For tidligere ville jeg tenkt at siden jeg bare liker Mette 1 time om gangen, så passer vi egentlig ikke sammen og jeg burde ikke være venner med henne. Det er rett og slett å tilegne meg mer rolige og nyanserte syn på hva vennskap kan være. 

TS

Anonymkode: 81ac7...b24

Ja, det behøver ikke å være enten eller. Vi mennesker er jo utrolig forskjellige. Selv de vi "matcher" veldig godt med, oppstår det uoverenskommelser. Jeg synes man skal være venner for det.

Det handler om å akseptere og respektere hverandre selv om man har forskjellige syn og meninger. Noen ganger er det beste å ta litt avstand for en stund. Men man kan alltid vise en god tone og dannelse. 

[AnonymBruker]

Jeg har aldri 100% match med noen over tid😄Men det er heller ikke viktig.  Det viktige er, som nevnt over, at jeg ikke føler meg dårlig av kontakt. Tidligere fant jeg meg i det utroligste fra andre, noe som var et resultat av både mobbing, og det å bli fortalt (ikke kun av en person!) at jeg var for sensitiv hvis jeg uttrykte motstand mot å bli snakket ned/gaslightet/latterliggjort etc. Så i dag har jeg ikke så mange venner igjen😄Men er dessverre for syk til å kunne opparbeide meg en kontaktflate IRL. Denne uka kuttet jeg ut en veninne jeg har hatt i 20 år, fordi hun de siste årene har tråkket over meg, mer og mer. Vet ikke hvorfor, men har en mistanke om mindreverdighetskompleks og det å heve seg selv. Jeg hadde kjempeangst en periode da hun gned inn at ingen i bygda likte meg, og at alle lo og pratet dritt om meg. Jeg innså til slutt at saken er at hun ikke har noen venner, mens jeg som relativt utadvendt kommer i kontakt med mange, og det er eget valg at jeg er mye alene(sett bort fra fysisk sykdom). Venner er fint, men jaggu kan det være skadelig også🥹

Anonymkode: a31f7...2d9

[AnonymBruker]

exictence skrev (På 28.9.2024 den 13.58):

Ja, det behøver ikke å være enten eller. Vi mennesker er jo utrolig forskjellige. Selv de vi "matcher" veldig godt med, oppstår det uoverenskommelser. Jeg synes man skal være venner for det.

Det handler om å akseptere og respektere hverandre selv om man har forskjellige syn og meninger. Noen ganger er det beste å ta litt avstand for en stund. Men man kan alltid vise en god tone og dannelse. 

Takk for innspill, tar med meg dette! Det er her jeg ønsker å ende, mer fleksibilitet og toleranse for andres annerledeshet. Og jeg må bli flinkere til å bevare meg selv. Jeg har en sånn tendens til å forsvinne eller begynne å være den jeg tror andre vil jeg skal være, så kanskje ta det gradvis slik at jeg bevarer min opplevelse av å ha et selv i det hele. 

TS

Anonymkode: 81ac7...b24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.9.2024 den 14.48):

Jeg har aldri 100% match med noen over tid😄Men det er heller ikke viktig.  Det viktige er, som nevnt over, at jeg ikke føler meg dårlig av kontakt. Tidligere fant jeg meg i det utroligste fra andre, noe som var et resultat av både mobbing, og det å bli fortalt (ikke kun av en person!) at jeg var for sensitiv hvis jeg uttrykte motstand mot å bli snakket ned/gaslightet/latterliggjort etc. Så i dag har jeg ikke så mange venner igjen😄Men er dessverre for syk til å kunne opparbeide meg en kontaktflate IRL. Denne uka kuttet jeg ut en veninne jeg har hatt i 20 år, fordi hun de siste årene har tråkket over meg, mer og mer. Vet ikke hvorfor, men har en mistanke om mindreverdighetskompleks og det å heve seg selv. Jeg hadde kjempeangst en periode da hun gned inn at ingen i bygda likte meg, og at alle lo og pratet dritt om meg. Jeg innså til slutt at saken er at hun ikke har noen venner, mens jeg som relativt utadvendt kommer i kontakt med mange, og det er eget valg at jeg er mye alene(sett bort fra fysisk sykdom). Venner er fint, men jaggu kan det være skadelig også🥹

Anonymkode: a31f7...2d9

Takk for at du deler! Så veldig leit at du er så syk. ❤️ 

Og så vil jeg si, bra jobbet! Å kutte ut mennesker en har hatt så lenge kan umulig være bare lett.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Jeg vokste også opp med mobbing og hadde så enormt lite grenser, fant meg i de utroligste ting. De som er mer destruktivt enn positivt, eller destruktivt på en måte som er "dealbreaker" har jeg nå kuttet ut. Good riddance! Det er faktisk veldig herlig å ikke ha energityver i livet lenger. Det jeg ser er at jeg kan gå litt langt i hvor de grensene skal gå, og i tillegg har jeg jo litt problemer med meg selv, som gjør at jeg noen ganger er for ømfiendtlig, eller mer needy enn jeg selv ønsker å være, og der er det jeg må finne en balanse. Slik at jeg ikke kutter ut andre når de faktisk er snill og sunn, men bare setter grenser for hvordan de kan møte meg på en måte. 

Målet er at vennskap skal være fint, og NULL skadelig. Høres ut som du snart er kommet dit, med tanke på at du har kuttet ut nå denne venninnen også. 

TS

Anonymkode: 81ac7...b24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.9.2024 den 11.48):

En venninne av meg liker jeg å gå fjelltur og klatre med, hender også vi går ut for å spise, teste ny mat. Det er artig å gjøre aktiviteter sammen og jeg ønsker å ivareta det. Samtidig så er hun svært lite ømfiendtlig og en dårlig menneskekjenner, litt sosialt dum kanskje?, hun vet at jeg har vært utenfor arbeidslivet i mange år på grunn av PTSD men sier regelmessig det jeg vil si er "merkelige" ting, ting jeg kan bli såret av, fordi jeg føler at hun er insensitiv. Nå tenker jeg at det voksne er jo å ikke la henne være ansvarlig for mine følelser, at hun er insensitiv handler jo ikke om meg. Det er bare en slik grunnleggende ulik referanseramme for livet som gjør at vi krasjer av og til. Og det er her jeg strever litt, siden mine gamle tanker var at vi måtte være så næææær, og nå vil jeg øve på å bevare det gode der (for hun er jo også flott på mange måter!), og la det kjipe bare ligge til siden på en måte, samtidig som jeg ikke vil undergrave meg selv og mine grenser. 

Anonymkode: 81ac7...b24

Jeg synes det høres ut som du prøver å finne deg i at en venninne er ufølsom. Dette mener jeg blir helt feil, at du skal lære deg å tolerere at din venninne er ufølsom. Det blir en underdanig oppførsel. Lær deg heller å stå opp for deg selv. Si til henne at det hun sier virker støtende. 

Anonymkode: 987a1...9f9

[AnonymBruker]

Kan du gi et konkret eksempel, ts, på hva denne veninnen sier? jeg har alltid tenkt slik som deg, at jeg er for sensitiv bla bla. Men har nådd min grense nå, fordi det skaper veldig mange vonde følelser å bli tråkket på. Har konkludert med at det er bedre å være uten venner(ihvertfall de som tråkker på deg). 

Anonymkode: a31f7...2d9

[AnonymBruker]

Jeg har selv ptsd og har vært utenfor arbeidslivet i lang tid. Jeg kan derfor relatere til en del av de utfordringene du møter på rent sosialt ifb dette. 

Vi jobbet med disse grensene i behandlingen, det kan du også gjøre sammen med din psykolog. Det er ingenting i veien for at du kan fortelle venninnen din at du verdsetter alt det koselige dere kan gjøre sammen, som å spise, gå tur osv, men at du ikke ønsker at din psykiske helse skal være et tema. Høre om hun også syns det høres ut som en fin løsning? 

Og så er det jo dette med å puste og ikke bli så involvert i det andre sier. Når hun kommer med en kommentar som du opplever vanskelig, så kan du ta et steg tilbake mentalt, puste og grunne deg. Du trenger ikke svare henne på det, eller forklare. Må du si noe, kan du spørre om det er greit at dere snakker om noe annet siden akkurat det er et følsomt tema. 

Dersom vennene dine derimot ikke respekterer den avstanden som du blir nødt til å ha mellom dere, så er det ikke liv laget. For avstanden trenger du. Du kan ikke ha alle som nære bestevenner, når du er veldig lite fleksibel. For da er du avhengig av at noen svarer deg kun på den måten du selv liker -og det er ikke rettferdig ovenfor den andre. Er du veldig fleksibel derimot så kan du ha masse nære vennskap der dere kan snakke om alt. Men da må du mestre å trekke til deg følehornene dine i langt større grad, som jo er veldig vanskelig med din diagnose. 

Veldig nære vennskap fra din side der dere kan "prate om alt" og du føler deg trygg og har kontroll kan også være vennskap der den andre ikke føler det likedan og faktisk føler at den må ta umenneskelig mye hensyn til deg, både i fremlegging av meninger,  tonefall og tema. 

Så nei, ikke søk de der ekstremt nære greiene. Prøv å akseptere forskjeller mens du jobber med grenser. Og ikke ta opp tema du ikke er veldig fleksibel rundt. Ikke snakk om din mentale helse eller vanskelige ting dersom du har 15000 regler rundt hva du tåler som svar. Ikke pålegg andre mennesker hele ansvaret for din opplevelse av samtalen. Du kan føle deg trygg og god i deg, uavhengig av om du hører en uheldig setning i ny og ne. Det handler om ditt tolkningsmønster, og du vet med din diagnose at det er skadet. 

Anonymkode: 13971...20c

[AnonymBruker]

Det var interessant å lese. Jeg har også ptsd, men har ikke opplevd ekstreme traumer som vold eller overgrep. 

Anonymkode: a31f7...2d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.9.2024 den 23.45):

Jeg synes det høres ut som du prøver å finne deg i at en venninne er ufølsom. Dette mener jeg blir helt feil, at du skal lære deg å tolerere at din venninne er ufølsom. Det blir en underdanig oppførsel. Lær deg heller å stå opp for deg selv. Si til henne at det hun sier virker støtende. 

Anonymkode: 987a1...9f9

Det kan vel også hende at ts er for sensiriv, og tar alt direkte til seg. Så her ville jeg nok hatt is i magen og utforsket det litt. 

. 

Anonymkode: c347d...9a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg har selv ptsd og har vært utenfor arbeidslivet i lang tid. Jeg kan derfor relatere til en del av de utfordringene du møter på rent sosialt ifb dette. 

Vi jobbet med disse grensene i behandlingen, det kan du også gjøre sammen med din psykolog. Det er ingenting i veien for at du kan fortelle venninnen din at du verdsetter alt det koselige dere kan gjøre sammen, som å spise, gå tur osv, men at du ikke ønsker at din psykiske helse skal være et tema. Høre om hun også syns det høres ut som en fin løsning? 

Og så er det jo dette med å puste og ikke bli så involvert i det andre sier. Når hun kommer med en kommentar som du opplever vanskelig, så kan du ta et steg tilbake mentalt, puste og grunne deg. Du trenger ikke svare henne på det, eller forklare. Må du si noe, kan du spørre om det er greit at dere snakker om noe annet siden akkurat det er et følsomt tema. 

Dersom vennene dine derimot ikke respekterer den avstanden som du blir nødt til å ha mellom dere, så er det ikke liv laget. For avstanden trenger du. Du kan ikke ha alle som nære bestevenner, når du er veldig lite fleksibel. For da er du avhengig av at noen svarer deg kun på den måten du selv liker -og det er ikke rettferdig ovenfor den andre. Er du veldig fleksibel derimot så kan du ha masse nære vennskap der dere kan snakke om alt. Men da må du mestre å trekke til deg følehornene dine i langt større grad, som jo er veldig vanskelig med din diagnose. 

Veldig nære vennskap fra din side der dere kan "prate om alt" og du føler deg trygg og har kontroll kan også være vennskap der den andre ikke føler det likedan og faktisk føler at den må ta umenneskelig mye hensyn til deg, både i fremlegging av meninger,  tonefall og tema. 

Så nei, ikke søk de der ekstremt nære greiene. Prøv å akseptere forskjeller mens du jobber med grenser. Og ikke ta opp tema du ikke er veldig fleksibel rundt. Ikke snakk om din mentale helse eller vanskelige ting dersom du har 15000 regler rundt hva du tåler som svar. Ikke pålegg andre mennesker hele ansvaret for din opplevelse av samtalen. Du kan føle deg trygg og god i deg, uavhengig av om du hører en uheldig setning i ny og ne. Det handler om ditt tolkningsmønster, og du vet med din diagnose at det er skadet. 

Anonymkode: 13971...20c

Dette var veldig godt skrevet.

Anonymkode: c347d...9a3