Å sette grenser rent sosialt på jobb

[AnonymBruker]

Jeg trives svært godt i jobben min, spennende arbeidsoppgaver, hyggelige kollegaer, gode arbeidslokaler, grei lønn og generelt fornøyd jevnt over med det meste. 

Jeg er en person som fremstår veldig ekstrovert når du prater med meg, og jeg opplever ofte at mange ønsker å være venn med meg pga dette (ikke ment som snikskryt, jeg lover). Opplever også dette på privaten, og at jeg må holde folk på avstand i ettertid for å ikke bombarderes med forslag om å finne på ting, eller å motta meningsløse snapper jeg må svare på flere ganger for dag... Jeg orker ikke, og jeg ønsker ikke flere venner enn de jeg har fra før. Jeg forstår ikke helt hvorfor det blir slik, jeg er jo bare et normalt hyggelig menneske uten noe ekstra 😅

Jeg er egentlig veldig introvert og svært kresen på hvem jeg orker å bruke energi på sånn mtp det private. Jeg har få, veldig gode venner, som krever lite oppfølging, samt en samboer som gir meg veldig mye sosial stimuli. Jeg har derfor ingen interesse av å være sosial ovenfor kolleger, mer enn det jeg må, og foretrekker også å ta min ubetalte pause i fred enn i felles kantine feks. 

Ved ulike forespørsler om jeg vil hjelpe til med sosial arrangementer, eller å delta på sånt, har jeg stort sett rodd meg unna. Jeg har prøvd å antyde hva slags person jeg er, feks at jeg liker å holde jobb og privat helt separat, og jeg er på jobb for å jobbe. Jeg er totalt uinteressert i sosiale aktiviteter utenfor jobb og egentlig også mens jeg er på jobb. Jeg opplever som regel at det ignoreres når jeg prøver å prate om det, og at når jeg antyder manglende interesse for å delta, så blir jeg likevel presset til å delta, for å "bidra til godt arbeidsmiljø". Nå har jeg også fått forespørsel om å være med i den sosiale klubben på jobb, som skal sørge for aktiviteter og feiringer av jubilanter osv - selv om jeg nå har antydet nei takk får jeg beskjed om at "jeg MÅ være med, fordi folk liker meg så godt"... Altså...??

Jeg synes det er godt arbeidsmiljø fra før. Og sikkert fordi jeg går overens med alle, er tilpasningsdyktig, og ikke bryr meg så mye om sosial trivsel på jobb så lenge folk er greie å samarbeide med i jobbsammenheng. 

Er det flere særinger som meg? Hva gjør dere for å overholde egen trivsel samtidig som folk ikke skal tro dere er helt asosial? 

Jeg tappes for energi om jeg skal tvinge meg selv gjennom sosiale ting jeg ikke ønsker å være med på. Det går blant annet utover jobbprestasjonen min, og energien min etter jobb, så det ganger verken meg eller arbeidsgiver å tvinge meg selv til å være mer sosial enn jeg ønsker? 

Anonymkode: 24cf9...6c4

[AnonymBruker]

Du må nok bli mer direkte. Og hvis du er godt likt, så går vel det helt fint. 

Du kan jo si at du virkelig ikke brenner for sosiale sammenkomster, så du passer ikke inn i planleggingskomitee for slikt. 

Anonymkode: c5766...5ae

[Daria]

Så lenge du fortsetter å la deg presse og overtale, vil de jo tro at du egentlig har lyst. Sett de grensene som er riktig for deg og stå for dem, uten å gå inn i diskusjoner og forhandlinger. Om du uansett ikke er interessert i å sosialisere med dem, er del vel heller ikke så farlig om de synes du er litt sær og asosial? Det har helt sikkert mine kolleger tenkt om meg av og til (eller ganske ofte...), men til gjengjeld har jeg sluppet å gjøre ting jeg ikke har lyst til eller glede av.

[AnonymBruker]

Jeg er litt som deg. Utadvendt, men ekstremt introvert. 

Jeg blir nok sett på som en raring på jobb fordi jeg er på jobb for å jobbe, jeg orker ikke småprat, fjellturer etter jobb, lønningspils, to-kaffe, så deltar svært lite ifht. sosiale sammenkomster o.l. Lunsjen spiser jeg ofte alene. Det gjør meg ingenting. Jeg er grei og hyggelig, imøtekommende og faglig dyktig. Hvis kollegaer synes jeg er rar og asosial, så klarer jeg fint å leve med det altså. 

Bare si nei, jeg har ikke kapasitet til dette akkurat nå. 

Anonymkode: 0d261...7d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er litt som deg. Utadvendt, men ekstremt introvert. 

Jeg blir nok sett på som en raring på jobb fordi jeg er på jobb for å jobbe, jeg orker ikke småprat, fjellturer etter jobb, lønningspils, to-kaffe, så deltar svært lite ifht. sosiale sammenkomster o.l. Lunsjen spiser jeg ofte alene. Det gjør meg ingenting. Jeg er grei og hyggelig, imøtekommende og faglig dyktig. Hvis kollegaer synes jeg er rar og asosial, så klarer jeg fint å leve med det altså. 

Bare si nei, jeg har ikke kapasitet til dette akkurat nå. 

Anonymkode: 0d261...7d5

Så godt å lese at vi er flere! Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hva folk tenker om meg, det eneste jeg kjenner på at jeg er redd for dårlige referanser i fremtiden mtp det sosiale. Heldigvis har jeg også en sjef som jeg tror nok er litt lik meg, og hun skryter veldig av hvor effektiv jeg er sammenlignet med mange andre 😅

Og veldig godt forslag til noe jeg kan si til denne klubben de ønsker jeg skal være med i... 

Jeg HATER to-kaffe (og ti-kaffe for noen) 😅... 

Det irriterer meg dog voldsomt at flertallet av folk mener det skaper godt arbeidsmiljø å tvinge folk sammen i sosiale aktiviteter. For meg ødelegger det, og det gjør at jeg kvier meg til å dra på jobb om det er noe jeg må delta på. 

Anonymkode: 24cf9...6c4

[AnonymBruker]

En ting som er så deilig med å bli eldre er at aksepten for å være seg selv blir større. Jeg er samme type som du, 38år, og er nå så trygg på hvem jeg er og hva jeg trives med at jeg er fullstendig åpen om at jeg trives best hjemme i eget selskap. Kan helt enkelt si at det er ikke det at jeg ikke vil være med, men at jeg heller være hjemme og sitte i en sofakrok med strikketøyet mitt og en lydbok. Eller at jeg er sliten av å være hjemme alene med barna (mann bortreist på jobb) og orker rett og slett ikke. Både meg og kollegene har humor rundt dette og vitser rundt tema hvor vi ler høyt og hjertelig. Jeg blir stort sett invitert, men om det skulle glippe, (noe jeg forstår kan skje siden jeg stort sett står over), kan jeg når som helst si jeg vil være med - om jeg vil det da. 😅 

Innimellom er altså med, og har det veldig hyggelig, men aller helst vil jeg være hjemme mens jeg sender reels om den kjipe kjedelige introverte potensielle seriemorderen, før jeg legger meg tidlig. 😜 

Anonymkode: 7b487...c8f

[AnonymBruker]

Jeg er lik deg: dyktig sosialt, godt likt av kollegaene mine, men introvert. Jeg setter disse grensene: 

- Deltar ikke på sosiale medier med kollegaene mine. Er medlem av en Snap-gruppe for avdelingen, men poster ingenting der. Det meste der er bare pludder og titalls svar på pludderet. 

- Er med på noen få av de sosiale eventene utenom arbeidstid. De jeg velger å gå på er typ sammenkomster med noe faglig innhold og lignende. Ellers er jeg med på julebord og avslutninger for kollegaer. Alt det andre takker jeg som regel nei til;  "det passer dessverre ikke". Gir ingen utdypende forklaring. 

- Jeg gjør en god jobb, får gode tilbakemeldinger, er sjelden syk eller har annet fravær og har verdens beste samvittighet for å sette de grensene jeg har ift det sosiale. 

Fortsett å være en god kollega, men sett grenser for deg selv. 

Anonymkode: 3253b...9dd

[AnonymBruker]

Er litt som å lese om meg selv. 

Gidder ikke forklare, slik andre foreslår, da fremstår man raskt sær. Jeg har alltid en forklaring klar, på reise, en annen avtale. besøk.. "kan jo prøve å ringes neste uke", har vært en travel uke. Presset blir mindre ganske raskt når folk forstår du ikke har tid til dem, et-par avvisninger så er stoltheten nok såret til å slutte å spørre. 

Er det store arrangement så jatter jeg med på at jeg skal, uten å ha meldt meg på, eller dropper å møte opp. Det er faktisk sjeldent folk spør i etterkant. Det å være negativ i forkant blir ofte negativt oppfattet. Men later du som at du er positiv så er stemningen en annen. Sist var en strategisamling med middag. Jeg meldte meg på dag, ikke kveld (påfører ikke jobben unødvendige kostnader). Sa til de som spurte at jeg skulle. Ble bare værende hjemme. Ingen har spurt. Er noe rart med det der, mange spørsmål i forkant, ofte glemt etterpå. Er en stor arbeidsplass, da, ville ikke fungert på en liten. 

Sosiale klubben - "det høres jo veldig kjekt ut, jeg skulle gjerne bidratt, men jeg har så mye annet som skjer. Du vet, man må innimellom bare sette grenser for seg selv, og prioritere. Dessuten er det jo supert at andre får mulighet, det er ofte de samme som blir spurt"

Anonymkode: e4130...fc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg trives svært godt i jobben min, spennende arbeidsoppgaver, hyggelige kollegaer, gode arbeidslokaler, grei lønn og generelt fornøyd jevnt over med det meste. 

Jeg er en person som fremstår veldig ekstrovert når du prater med meg, og jeg opplever ofte at mange ønsker å være venn med meg pga dette (ikke ment som snikskryt, jeg lover). Opplever også dette på privaten, og at jeg må holde folk på avstand i ettertid for å ikke bombarderes med forslag om å finne på ting, eller å motta meningsløse snapper jeg må svare på flere ganger for dag... Jeg orker ikke, og jeg ønsker ikke flere venner enn de jeg har fra før. Jeg forstår ikke helt hvorfor det blir slik, jeg er jo bare et normalt hyggelig menneske uten noe ekstra 😅

Jeg er egentlig veldig introvert og svært kresen på hvem jeg orker å bruke energi på sånn mtp det private. Jeg har få, veldig gode venner, som krever lite oppfølging, samt en samboer som gir meg veldig mye sosial stimuli. Jeg har derfor ingen interesse av å være sosial ovenfor kolleger, mer enn det jeg må, og foretrekker også å ta min ubetalte pause i fred enn i felles kantine feks. 

Ved ulike forespørsler om jeg vil hjelpe til med sosial arrangementer, eller å delta på sånt, har jeg stort sett rodd meg unna. Jeg har prøvd å antyde hva slags person jeg er, feks at jeg liker å holde jobb og privat helt separat, og jeg er på jobb for å jobbe. Jeg er totalt uinteressert i sosiale aktiviteter utenfor jobb og egentlig også mens jeg er på jobb. Jeg opplever som regel at det ignoreres når jeg prøver å prate om det, og at når jeg antyder manglende interesse for å delta, så blir jeg likevel presset til å delta, for å "bidra til godt arbeidsmiljø". Nå har jeg også fått forespørsel om å være med i den sosiale klubben på jobb, som skal sørge for aktiviteter og feiringer av jubilanter osv - selv om jeg nå har antydet nei takk får jeg beskjed om at "jeg MÅ være med, fordi folk liker meg så godt"... Altså...??

Jeg synes det er godt arbeidsmiljø fra før. Og sikkert fordi jeg går overens med alle, er tilpasningsdyktig, og ikke bryr meg så mye om sosial trivsel på jobb så lenge folk er greie å samarbeide med i jobbsammenheng. 

Er det flere særinger som meg? Hva gjør dere for å overholde egen trivsel samtidig som folk ikke skal tro dere er helt asosial? 

Jeg tappes for energi om jeg skal tvinge meg selv gjennom sosiale ting jeg ikke ønsker å være med på. Det går blant annet utover jobbprestasjonen min, og energien min etter jobb, så det ganger verken meg eller arbeidsgiver å tvinge meg selv til å være mer sosial enn jeg ønsker? 

Anonymkode: 24cf9...6c4

Mye tullball du kommer med når du kunne bare sagt at du skulle ønske at arbeidsplassen kunne danse etter din egen pipe. Men det er ikke sånn det fungerer, på samme måte som man heller ikke kan tilpasse en hel skole til en elev. 

La meg også gjette: hvis du kunne velge, så skulle du helst hatt 100% hjemmekontor og unngått alle på jobben og selvsagt hatt kun kontakt via e-mail? 😂

Hadde vært moro å tvinge sånne som deg til å starte noe eget, så skal vi se om du kan være introvert som grunder og gjemme deg vekk fra kunder og klienter. 

Enig i en ting du påpeker, nemlig at du er redd for at det kan gi dårlig referanse. Er det ikke "moro" hvor mye makt en referanse har? I utgangspunktet er jeg svært kritisk til bruk av referanser i det hele tatt, men siden de fortsatt brukes - dessverre - så er det en risiko for at du får en dårlig en. Fine muntlige tilbakemeldinger du har fått så langt har heller ingen verdi. Du burde hatt de fine muntlige tilbakemeldingene som du hevder at du får, skrevet ned på papir og fått en underskrift av lederen på det. Først da har du egentlig noe "håndfast" med tanke på dette.

Generelt er det også noe tragisk over å se at hele verden for deg er jobben du gjør og den mannlige samboeren din som du har gitt deg hen til, og det er visst svært lite rom til noen andre. Ironien er at jeg har selv gjennom mitt liv sett altfor mange slike tilfeller som sjeldent ender noe særlig godt til slutt. Som sagt, enda mer ironisk at den såkalte forskningen sier at kvinner angivelig er bedre til å liksom "holde bredere sosialt nettverk" enn menn, men alt jeg har sett i livet så langt tyder på det motsatte. 

Nå trenger jeg ikke engang å starte med å påpeke at folk som er introvert eller "konfliktsky" er etter min erfaring også 90% sjanse for at det er en kvinne vi snakker om, gjerne da Gen Z generasjon og opptil maks 35-40 år. Denne kommentaren er spesielt med tanke på at du sier at du ikke forstår hvorfor du blir oppfattet som "ekstra hyggelig og ekstrovert". Derfor sier jeg: fordi det er så mange skjøre og konfliktskye kvinner innenfor en viss alder som unngår å faktisk sosialisere seg på jobb, er totalt avstengt fra å bli kjent med nye folk, og har den mannlige samboeren sin som den "høyeste kongen" av dem alle utenom jobb. Du er litt sånn Conservative Wife (gidder ikke kalle det TradWife) som bare rett og slett ikke har råd til å bli det eventuelt ennå. Det blir etter hvert et stort irritasjonsmoment på jobben når den dagen noe skjer at du ikke er så "effektiv" lenger og tro meg, den dagen kommer alltid. Du kan ikke peise på i samme tempo til du fyller 70 år. Det er i slike tilfeller at velviljen kommer de sosiale folkene til gode hvis de har sosialisert seg godt nok på jobb, både med kollegaer og de høyere oppe over seg igjen. 

 

 

 

Anonymkode: 5fc05...702

[AnonymBruker]

Du kan begrense det sosiale på SoMe ved å ikke ha kollegaer lagt til. Si at du kun bruker Snapchat feks med nærmeste venner og familie. 
Du må selv få velge om du skal delta på julebord o.l etter arbeidstid. Men det er faktisk slik på arbeidsplasser at det jevnlig arrangeres ting sosialt både i og utenfor arbeidstid. Ofte bytter kollegaer på hvem som har ansvaret for å dra i gang noe. Jeg tenker derfor at du en eller annen gang må bistå der. Det betyr nødvendigvis ikke at du må delta på julebordet dere arrangerer. Men vær klar på det i forkant til de andre som er med å arrangere. Slik du kan bistå med ting som ikke behøver å rigges på selve arrangementet. 
Bidra heller med å ha noe felles lunsj, quiz med en liten premie over en kaffe på en fredag e.l. 
 

Og så må du være mer direkte når du avviser sammenkomster og deltakelse. Vær hyggelig, men svar at du ikke er typen til å finne på ting etter jobb og har mer behov for ro eller noe på fritiden.
Jeg opplevde en kollega en gang som sa at h*n var totalt uinteressert i å delta på sosiale ting med kollegaer etter arbeidstid for så å klage en gang h*n ikke ble spurt om å være med på noe arrangert etter arbeidstid. Så her må en være bevisst på om en ønsker å avslå per gang eller bare stå opp for seg selv og faktisk mene at man ikke ønsker å delta på noe overhodet. For har man først gitt tydelig beskjed om at man ikke ønsker eller aldri tar initiativ eller er engasjert selv så kan en ikke forvente at noen andre alltid skal pushe og dra lasset sånn i tilfelle du ombestemmer deg. For det finnes ikke noe mer umotiverende enn de som aldri bistår med noe men som likevel forventer oppvartning. Nå tror ikke jeg det gjelder deg ut fra det du skriver. Men om det skulle gjelde andre i tråden.

Anonymkode: cf027...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Mye tullball du kommer med når du kunne bare sagt at du skulle ønske at arbeidsplassen kunne danse etter din egen pipe. Men det er ikke sånn det fungerer, på samme måte som man heller ikke kan tilpasse en hel skole til en elev. 

La meg også gjette: hvis du kunne velge, så skulle du helst hatt 100% hjemmekontor og unngått alle på jobben og selvsagt hatt kun kontakt via e-mail? 😂

Hadde vært moro å tvinge sånne som deg til å starte noe eget, så skal vi se om du kan være introvert som grunder og gjemme deg vekk fra kunder og klienter. 

Enig i en ting du påpeker, nemlig at du er redd for at det kan gi dårlig referanse. Er det ikke "moro" hvor mye makt en referanse har? I utgangspunktet er jeg svært kritisk til bruk av referanser i det hele tatt, men siden de fortsatt brukes - dessverre - så er det en risiko for at du får en dårlig en. Fine muntlige tilbakemeldinger du har fått så langt har heller ingen verdi. Du burde hatt de fine muntlige tilbakemeldingene som du hevder at du får, skrevet ned på papir og fått en underskrift av lederen på det. Først da har du egentlig noe "håndfast" med tanke på dette.

Generelt er det også noe tragisk over å se at hele verden for deg er jobben du gjør og den mannlige samboeren din som du har gitt deg hen til, og det er visst svært lite rom til noen andre. Ironien er at jeg har selv gjennom mitt liv sett altfor mange slike tilfeller som sjeldent ender noe særlig godt til slutt. Som sagt, enda mer ironisk at den såkalte forskningen sier at kvinner angivelig er bedre til å liksom "holde bredere sosialt nettverk" enn menn, men alt jeg har sett i livet så langt tyder på det motsatte. 

Nå trenger jeg ikke engang å starte med å påpeke at folk som er introvert eller "konfliktsky" er etter min erfaring også 90% sjanse for at det er en kvinne vi snakker om, gjerne da Gen Z generasjon og opptil maks 35-40 år. Denne kommentaren er spesielt med tanke på at du sier at du ikke forstår hvorfor du blir oppfattet som "ekstra hyggelig og ekstrovert". Derfor sier jeg: fordi det er så mange skjøre og konfliktskye kvinner innenfor en viss alder som unngår å faktisk sosialisere seg på jobb, er totalt avstengt fra å bli kjent med nye folk, og har den mannlige samboeren sin som den "høyeste kongen" av dem alle utenom jobb. Du er litt sånn Conservative Wife (gidder ikke kalle det TradWife) som bare rett og slett ikke har råd til å bli det eventuelt ennå. Det blir etter hvert et stort irritasjonsmoment på jobben når den dagen noe skjer at du ikke er så "effektiv" lenger og tro meg, den dagen kommer alltid. Du kan ikke peise på i samme tempo til du fyller 70 år. Det er i slike tilfeller at velviljen kommer de sosiale folkene til gode hvis de har sosialisert seg godt nok på jobb, både med kollegaer og de høyere oppe over seg igjen. 

 

 

 

Anonymkode: 5fc05...702

Jeg er som TS. Og jeg har mulighet for 100% hjemmekontor. Så jeg drar helt frivillig inn på kontoret 2-3 ganger i uka. 

Det sosiale samspillet med kollegaer er viktig for å levere bedre faglig. Ja, man kan ta telefoner. Men kontakten og diskusjonene man får i et landskap og i fysiske møter er noe helt annet. I tillegg kommer praten med kaffemaskinen og lunsjen. Der man også blir kjent privat. Noe som gjør at samarbeid generelt går bedre, og at man hjelper hverandre. 

Denne sosiale kontakten er hyggelig. Men etter en slik dag har jeg fått nok. Ofte så nok at jeg ikke orker middag med mannen en gang, og velger å ta tallerkenen foran en skjerm. 

Dager der jeg har fått ro på hjemmekontoret går jeg ofte tur med venninner, ringer familie og snakker en times tid og annet sosialt. 

Anonymkode: e4130...fc2

[AnonymBruker]

Synes ikke det er sosialt å omgås en kollega etter jobb med mindre jeg ønsker det selv, da har vi brukt nok tid sammen, Hele 8t! Tenk på hvor mye tid man bruker på jobben. Er selv voksen i 40årene, jeg skiller også 100% mellom jobb og fritiden. Variasjon og miljøskifte er viktig.

Problemet med nordmenn er jo det konforme diktaturet, sauer som bare følger flokken stort sett. Tør ikke ta egne valg.

Så har du en annen ting, hva er sosialt? Hvem skal definere dette, jeg selv ser på det sosiale som relasjonen mellom mennesker. Hvordan man omgås mennesker, det er her problemet kommer inn. Man forventer å kunne styre/konforme andre mennesker. Nedgraderer mennesker til å ta egne valg i livet, jeg klarer å styre mitt eget liv selv. Min egen tid.

Vurderer selv hva som skal skje på min ubetalte tid, hva jeg får sosialt utbytte av. Grenser MÅ du sette selv, for det fleste har ikke antenner til å forstå slikt.

Anonymkode: c751b...980

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ingen tips. Dessverre har jeg skjønt at det sosiale er en del av karriereutviklingen mange steder. I min forrige jobb var dette en faktor som ble vurdert når folk ba om høyere lønn (høyere enn den generelle økningen alle fikk). Jeg fikk høre flere ganger at jeg tok for lite ansvar sosialt. Det handlet ikke bare om å bli med, men om å ta initiativ.

Hos oss var det konstant mas om after work, vinklubb, gameklubb, matklubb, kundekveld, maraton(!!), quiz-kveld, til og med en klubb som reiste til utlandet sammen. Jeg endte opp med å lage min egen klubb om min interesse, som jeg så lærte bort til de som var interessert. Ble helt sjokkert når 26 stk meldte seg opp, som om det ikke var nok å velge i.

Dette presset var enormt. Opplevde også, minst annenhver dag, at en halv til en hel time gikk bort i skitprat fordi noen kom og satt seg ved plassen min for å prate. Vanskelig å avvise noen når du har fått beskjed om å engasjere deg mer. Jeg tror jeg var en av veldig få introverte de hadde ansatt. Fikk ingen respekt for hva jeg trengte for å fungere på jobb, selv om de visste at jeg hadde sosial angst når jeg begynte.

Jeg slutta til slutt og begynte en ny plass hvor det skjer noe sosialt hver 3.måned. det er SÅ deilig.

Anonymkode: f6069...fd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har dessverre ingen tips. Dessverre har jeg skjønt at det sosiale er en del av karriereutviklingen mange steder. I min forrige jobb var dette en faktor som ble vurdert når folk ba om høyere lønn (høyere enn den generelle økningen alle fikk). Jeg fikk høre flere ganger at jeg tok for lite ansvar sosialt. Det handlet ikke bare om å bli med, men om å ta initiativ.

Hos oss var det konstant mas om after work, vinklubb, gameklubb, matklubb, kundekveld, maraton(!!), quiz-kveld, til og med en klubb som reiste til utlandet sammen. Jeg endte opp med å lage min egen klubb om min interesse, som jeg så lærte bort til de som var interessert. Ble helt sjokkert når 26 stk meldte seg opp, som om det ikke var nok å velge i.

Dette presset var enormt. Opplevde også, minst annenhver dag, at en halv til en hel time gikk bort i skitprat fordi noen kom og satt seg ved plassen min for å prate. Vanskelig å avvise noen når du har fått beskjed om å engasjere deg mer. Jeg tror jeg var en av veldig få introverte de hadde ansatt. Fikk ingen respekt for hva jeg trengte for å fungere på jobb, selv om de visste at jeg hadde sosial angst når jeg begynte.

Jeg slutta til slutt og begynte en ny plass hvor det skjer noe sosialt hver 3.måned. det er SÅ deilig.

Anonymkode: f6069...fd9

Hørtes ut som et giftig asosialt arbeidsmiljø. Preget av frykt, sosial kontroll og streng konformitet.

Anonymkode: c751b...980

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat som deg, godt likt og virker sosial utad, men må ha mye tid til å lade opp og må begrense mye/ det meste sosialt. Så jeg sier mye nei. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg ikke trenger så mye forhandlinger med meg selv rundt dette. Dette går veldig greit for meg etter som jeg har akseptert det mer og mer, jeg bryr meg ikke om hvordan man «bør» være, jeg setter egne grenser og kan la det gå vinter og vår før folk hører fra meg. Venner treffer jeg noen ganger i året, det holder for meg. Har familie og jeg jobber med mennesker, det er nok for meg.

Anonymkode: ab0a1...ba1

[AnonymBruker]

Jeg har det likt, og endte faktisk opp med å bli utbrent av jobbsituasjonen. Der jeg jobber er det et veldig ekstrovert miljø, og det forventes at man deltar på sammenkomster, arrangementer og tar sosiale initiativ. Det sosiale/nettverking er viktigere enn selve jobben vi gjør, og nettverk avgjør karriere og lønnsutvikling.
 

Jeg har begynt å si at jeg er introvert, slik at kolleger har forståelse for at jeg ikke deltar på alt, og slik at de forstår hvorfor jeg eks trenger lunsjen for meg selv. Vet dog ikke om det er et godt tips - men jeg er såpass gammel (snart 40) at jeg bryr meg ikke lenger hva de tenker om meg som person. Og skulle referansen bli dårlig - så har jeg uansett ikke lyst å jobbe i et (så ekstremt) ekstrovert miljø igjen. 
 

 

Anonymkode: 55843...5b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har det likt, og endte faktisk opp med å bli utbrent av jobbsituasjonen. Der jeg jobber er det et veldig ekstrovert miljø, og det forventes at man deltar på sammenkomster, arrangementer og tar sosiale initiativ. Det sosiale/nettverking er viktigere enn selve jobben vi gjør, og nettverk avgjør karriere og lønnsutvikling.
 

Jeg har begynt å si at jeg er introvert, slik at kolleger har forståelse for at jeg ikke deltar på alt, og slik at de forstår hvorfor jeg eks trenger lunsjen for meg selv. Vet dog ikke om det er et godt tips - men jeg er såpass gammel (snart 40) at jeg bryr meg ikke lenger hva de tenker om meg som person. Og skulle referansen bli dårlig - så har jeg uansett ikke lyst å jobbe i et (så ekstremt) ekstrovert miljø igjen. 
 

 

Anonymkode: 55843...5b1

Kjør ditt eget løp, drit i hva andre synes om dette.

Anonymkode: c751b...980

[lillevill]

På jobb bør vi fungere sosialt til den grad at vi er tilgjengelig for faglige diskusjoner. Når du ikke lengre orker faglige diskusjoner så begynner du å bli utbrent, så fullstår 100% at du ønsker å ladde opp på kvelden. 

Kommentarer som "jammen alle liker deg du må komme" er skikkelig uproft. Om man skal arrangere sosiale ting på jobb, så skal alle inkluderes, ikke bare de som "alle liker så godt" 

[AnonymBruker]

Du er så lik meg at jeg ble flau av å lese det du skrev! Flau fordi jeg ikke vil at venner og kollegaer ++ skal vite at jeg er på KG 😂 

ingen gode råd dessverre, jeg klarer ikke sette grenser og har derfor gått på en smell. «Alle» tror at jeg vil være med på alt fordi jeg er så glad og koselig. Sannheten er at jeg kunne hatt hjemmekontor alle ukens dager uten å savne en sjel!

Anonymkode: 98d70...a37