Så lei av sur mann…

[lillevill]

 

Ts jeg tror en del folk har mer negative følelser enn andre. Som om hjernen deres er fast i sinte følelser fordi de ikke føler mestring eller fordi de ikke gleder seg over ting i hverdagen. Kansje føler de ikke at de får nok av det dem fortjener feks. Fokus på alt som ikke er bra nok eller som mangler vil jo ikke gjøre dem lykkelig akkurat.. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det verste i dette er når alle vi kjenner og bekjente skryter sånn av hvor ekstremt hyggelig og blid han er. At han virker som verdens snilleste mann. 

Men hjemme er det noe helt annet. Får så lyst til å svare ærlig når noen kommenterer det. «Nei, han er faktisk sur og kjip». Kan jo ikke det. Mine nærmeste har sett humøret hans da. Sier det virker som han har store humørsvingninger. Veldig tydelig når han ikke er glad. Samtidig den mest lekne med barna. Det er nok forvirrende også for dem. Hvilket humør er han i nå, liksom. 

Men ettermiddager, 100 % verst.

Han går til psykolog nå. Han har vært der to ganger, men erfaringsmessig prioriterer han med bort pga stress.

Han hadde en svært belastende jobb med mye stress, det har han ikke på samme måte nå. Han er ikke redd for å miste jobben. Men dette er poenget. Det er helt greit at det er slike bekymringer, men så dårlig gjort å påføre sin egen dårlige følelse på alle oss andre. Jeg kjenner jeg tåler mindre og mindre av det. Jeg også har jo kjipe dager på jobb, men jeg kan jo ikke brøle og være kjip til alle andre for det. Jeg kan si «jeg har hatt en tøff dag, jeg trenger litt fred og ro».

Ts

Anonymkode: e459d...0cc

Han kan med andre oppføre seg om han vil. Men hjemme vil han ikke. Da lar han det går ut over dere alle.

Som du også sier, selv om du har hatt en dårlig dag på jobb, lar du det ikke påvirke alle andre i huset i den grad han gjør. At han har hatt en vanskelig barndom er ingen unnskyldning for å oppføre seg dritt. Jeg hadde gitt han en tidsfrist (kun fordi han faktisk går til psykolog) på å ordne opp i sitt reaksjonsmønster, for slik det er nå fungerer ikke. Det ødelegger hele familien. Det er ikke bra for barna å vokse opp rundt en som er så utagerende og selv oppfører seg som en trassig treåring når det går litt i mot han. For ungenes del, betyr det ikke noe om hvorfor han reagerer som han. De ser reaksjonen hans, og agerer derettter.

Han får da valget om å være en familie eller splittes opp. Jeg tror helt ærlig at han har sjekket ut. Han vil ikke 'leke familie' lenger.

Anonymkode: 9fd00...982

[Trolltunge]

Slutt med å kosemose for å blidgjøre ham iallefall. Det er belønning for å være sur og gretten. Ham er en voksen mann med ansvar for å regulere seg selv. Du skal ikke fikse det for ham, men bør sette krav til normal oppførsel. Han er far. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk for gode, kloke svar!

Jeg fikk pratet med han, og han sier at han skjønner at det er han som er problemet, han sier at han har hatt en så slitsom dag med stress på jobb. Da lar han det gå utover oss ALLE. Tror ikke det er en eneste dag han ikke hever stemmen til barna våre jeg, fordi de tester han. Han biter på. Hvis 3-åringen er trass, går han på nivå med 3-åringen. Det er normalt skjer for oss alle av og til tenker jeg, men kanskje dumt når det er regelen og ikke unntaket. Han sier at han er klar over det, at det er dumt, blir lei seg etterpå, forsøker å reparere. Han handler altså først på følelsen/impulsen. Jeg har satt fra før et ultimatum på dette, og akkurat nå går han til psykolog. Så han tar ansvar, og forsøker å jobbe med seg selv.

Men det er så tungt og utmattende å regulere alle sine følelser. Jeg gjør det på jobb, jeg gjør det med mine barn, og han. Det er tungt når humøret hans setter standarden for resten av familien sin tilværelse og trivsel. 
 

Jeg så en liten endring i dag.

1) Han anerkjente at «det er han, det er ikke oss»

2) Han kom å ga en klem, og sa unnskyld.

Det er fremgang. Tidligere har jeg gått litt i forsvar, og sagt at han må heller ta seg en tur ut enn å ødelegge for oss. Han legger sine vonde følelser på alle oss andre, som du sier. Fordi jeg har hatt en dårlig dag, så skal dere også! 
 

Jeg har spurt han, hva han ønsker, hva som gjør han lykkelig. Han sier at han helt ærlig ikke vet, og at han ikke tror det er noe som gjør han lykkelig. Han kjenner seg ofte tom. Belastende barndom, mye svik og avvisning. Har forsøkt å få han til å se at det kan være et mønster, men han tror ikke det selv/ser det ikke selv. Husker han sa da vi ble sammen at den eneste gangen han følte lykkefølelse var når han var med meg. Opplevde han som melankolsk/tung da også. At jeg ikke så dette tidligere. Han tålte aldri diskusjoner/uenigheter. Hver gang ble det jeg tenker på som «normale» diskusjoner svære og vonde, også før barn. Jeg kunne føle meg forvirret etterpå. At det var min feil. Fikk høre jeg ikke var noen god kjæreste som kunne se eller imøtekomme hans behov. Så da var det meg da, tenkte jeg. Nå er jeg mer usikker… Usikker på om dette kan snu?

 

Ts

Anonymkode: e459d...0cc

Det er veldig bra at han har begynt å gå til psykolog! Men han må følge opp dette, prioritere å gå i behandling!

Det er også positivt at han nå innrømmet at det var han og at han ba om unnskyldning.

Jeg tenker at med en slik barndom som det han har hatt, så har han trolig ikke metoder eller teknikker for å regulere seg selv og egne følelser, og heller ikke forståelse for hvilke strategier og metoder han/dere kan bruke for å skapet en god familie, et godt forhold og det å gjøre oppveksten til barna god. Du nevner en 3-åring. Da synes jeg dere skal høre med helsestasjonen om dere kan gå et slikt Cos-kurs, circle of security - som jeg tror mannen din trenger å lære hvordan han kan bidra til å skape. Noen steder tilbyr også helsestasjonen kurs for foreldre som får barn for første gang, hvor de bevisst - nå har dere riktignok flere barn, men om du forteller hvordan dere sliter, så kanskje dere kunne ha nytte av å ev. få et slikt kurs også.

❤️

Anonymkode: 2b900...b19

[AnonymBruker]

Det er som eksen min. Vokst opp med en alkoholisert mor. Mener at hele verden skylder han å gjøre opp for hans kjipe barndom. Han har 2 supre barn, og en kone som elsket han. Hadde han en kjip dag på jobb eller treg trafikk hjem, så var det hjem og kjefte og gå på personangrep på oss i familien. Og vi "tålte ingenting" og "måtte slutte å ta alt personlig". "Hva med å støtte han når han hadde hatt en kjip dag?". Ikke så lett når jeg for høre hvor kjip jeg er i sengen og ikke tjener 700000 i året, og at ungene får klaging over at de ikke er fotballstjerner eller får toppkarakter i samfunnsfag.

Uansett hva kjekt vi gjorde, så misunte han alle andre på Facebook som tjente flesk, hadde dyr bil, var 20 år yngre, slanke og muskuløse, fest og lekre damer.

Alle synes han var grei og blid. Meg så gjerne sur ut når vi ankom en fest el.l. Etter å hørt på kjefting hele veien dit uten pause... Han himlet med øynene til dem. "Alltid skulle jeg være sur og festbrems"

Han benyttet nesten enhver anledning til å starte en krangel. Til og med ungene hadde lagt merke til at han hadde "klikket" på helt vanlige ord fra meg. Og starter krangler helt utav det blå, så vi alle satt der som noen spørsmålstegn. Hva var det som skjedde nå?

Etter en stund hadde han fått nok. Da hadde han funnet seg ei 10 år yngre, slank og fit dame (jeg bruker str 40, altså). Ungene sier at det er like mye krangling nå. Kanskje det er deg, TS?

Anonymkode: a5d44...e1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

I de siste ukene har jeg forsøkt å få litt positivt tilbake i forholdet vårt. Jeg sier «god morgen» ble blid stemme, møter han i døra når han kommer hjem, med «hei, hvordan har dagen din vært» etterfulgt av et nuss.

Jeg forsøker desperat å få tilbake noe av det positive i forholdet.

Men han er så sur!!! Jeg sliter sånn med å holde positiviteten oppe når han er så negativ. Det er alltid verst etter jobb og på kvelden. Han kjefter, og lager generelt dårlig stemning for alle i familien. Opplever barna i større grad drar bort på besøk etter skole osv fordi han er sur. Jeg rømmer til et annet rom, eller lar han være mest mulig i fred. 
 

Kan denne negativiteten snu? Jeg må langt ned i kjelleren mange ganger for å holde positiviteten oppe, og kjenner jeg blir sur selv. Uten at jeg egentlig ikke er det. Så det påvirker oss i så stor grad.

Erfaringer? Noen som har fått en sur, negativ mann på en lettere plass?

Anonymkode: e459d...0cc

Mangel på sex tydeligvis. 

Anonymkode: 858bc...aed

[AnonymBruker]

Rosa Gnom skrev (8 timer siden):

Kan det være vitaminmangel? Søvnproblemer? Kanskje han burde ta en tur til legen? For å sjekke verdier av diverese. Er han deprimert / nedfor ?

Nei, mangel på sex. 

Anonymkode: 858bc...aed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Mangel på sex tydeligvis. 

Anonymkode: 858bc...aed

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei, mangel på sex. 

Anonymkode: 858bc...aed

Ok, stryk dette. 

Anonymkode: 858bc...aed

[frivis]

Diskuterte dere ikke om han hadde lyst på barn før dere fikk dem? Jeg tenker at er det noe som driver en Mann, ikke en guttunge, så er det å bli pappa.

[AnonymBruker]

Jeg hadde bedt han holde seg ute så lenge han er sur og stressa. Dra på trening, gå tur i skolen, sitt i bilen eller garasjen, gå rett hjem og lås deg inn på badet, bare ikke kom her og forgift hele bomiljøet for kone og barn. Han kan ha det så fælt og være så sint, deprimert, trist, traumatisert han bare vil, men det skal ikke gå utover barna på denne måten.

Kanskje hadde det faktisk hjulpet hvis han leide seg en hybel en måned for å føle litt på hvordan ting er?

Anonymkode: 47001...6ee

[lillevill]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Ok, stryk dette. 

Anonymkode: 858bc...aed

Ja du leste faktisk det som ts skrev? 

Uansett så er ikke mangel på sex en god nok grunn til å gjøre livet til din egen familie så jævlig. Du er ikke Så viktig. 

[Goodtimes]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Belastende barndom, mye svik og avvisning

Har du egentlig konfrontert han med dette? at hans egne barn får samme type barndom hvis han ikke skjerper seg. 

Hadde en kompis som gikk i klassen min på barneskolen. Han ville aldri være hjemme pga en sur og høylytt far. Han var stort sett borte hos meg eller andre venner! Det er helt klart at dette tærer på barn, at man alltid må være på tåhev for å ikke gjøre noe feil. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.9.2024 den 17.17):

Mitt inntrykk i mange år har vært at han føler seg «fastlåst» i et familieliv han egentlig ikke ønsker seg. Virker generelt misfornøyd og sur.

Har tenkt at hvis jeg forsøker å møte med mer positivitet enn formaninger og mas, at det kanskje snudde. Alltid tenkt det er min feil at han er sur, noe det ofte sies også.

Blant annet nå, holder jeg meg i et annet rom fordi hvis jeg går ut til han begynner han å diskutere. Akkurat som han vil ha en krangel liksom. 
Sier at det er min feil at han er sur i dag fordi jeg ofte klager over at det er rotete. Men poenget her er at han arresterer meg, anklager meg begynner å krangle uten at jeg egentlig har sagt noe. Ble møtt av dette da jeg kom hjem. 
 

Blir lei meg. Forsøker sånn å lage et mindre konfliktfylt hjem for barna, og som jeg har sagt. Bare mer hyggelig og god atmosfære..

Ts

Anonymkode: e459d...0cc

Det som slår meg som litt spesielt er at du faktisk ikke vet hvorfor han er sur. Du antar. Hva med litt kommunikasjon? Spør! 
Du tar «tenkt slik og slik» - det er jo helt vannvittig, si? 
Her må det prates, mye!

Anonymkode: a883a...873

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det som slår meg som litt spesielt er at du faktisk ikke vet hvorfor han er sur. Du antar. Hva med litt kommunikasjon? Spør! 
Du tar «tenkt slik og slik» - det er jo helt vannvittig, si? 
Her må det prates, mye!

Anonymkode: a883a...873

Du må spørre for å forstå? Svaret er at han ikke tar ansvar for å regulere humøret. Livet er hardt for alle. Ingen har allt. Men alle har noe å være takknemlig for, spesielt de som er omgitt av folk som er glad i dem. 

Mange menn er da sure uten å vite hvorfor selv. Noen ganger er de sure fordi de ikke tar ansvar for hvordan de påvirker familien sin. 

Jeg mener at kronisk dårlig humør handler om egoisme og "glasset er halvtomt" tankegang. Det er "meg meg meg og bryr seg ikke om andre."

[AnonymBruker]

Vi kommuniserer masse. Vi er åpne på et vis om at ting er vanskelig. Blitt enig om at det står mot stupet av samlivsbrudd. Jeg har informert han om at jeg er villig til en siste sjanse, men at fokuset vårt da ikke er at «vi er enige om at dette ikke funker», til å tenke «vi er enige i at dette blir en lang, bratt vei oppover, men at vi står i det sammen». Vi har begge pratet om hvor vi kan bli bedre, og at for min del har det vært å si «hei, komme å gi han en klem», før jeg begynner rett på praktiske gjøremål.

Han har fått beskjed om å snu sinne sitt, spesielt ovenfor barna. Det har jeg satt som ultimatum.

Men så kommer slike dager/perioder hvor han er muggen, kjeftete og sur. Uansett hva vi andre gjør ender det galt.

Svar på om han er på vei ut. Jeg vil tørre påstå at jeg er mer på vei ut, enn han. Han sier vi er tryggheten hans, og at han ikke ønsker å miste oss eller meg. Han er mer hengivende enn meg. Koser, masserer og inviterer til sånn nærhet. Men ikke sex, det har han ikke overskudd til. Han sier han føler seg nedstemt og tom. Poenget er at

1) Han vet ikke hva han trenger for å føle seg glad

2) Han fokuserer på ting som er negativt. Pessimistisk holdning til livet

3) Han tenker hele tiden at, «hvis dette skjer», eller «jeg får dette», «eller vi blir ferdige med dette» så blir alt bedre. Men det er som det alltid er noe som hindrer han i å være lykkelig, og å leve her og nå.

I dag har han vært helt annerledes. Mye mer glad og hjelpsom. Håper han kommer til bunns i ulykkeligheten sin ved hjelp av terapi. Men hvis det stemmer slik han noen ganger sier, at jeg er grunn til at han er ulykkelig, så må jeg gå. Jeg vil ikke være årsak til at noen er ulykkelig.
 

Ts.

Anonymkode: e459d...0cc

[AnonymBruker]

Han lever et familieliv han ikke vil.

Ungene liker seg ikke hjemme.

Du liker ikke han sure fyren og blir avvist.

Hvorfor går du ikke...økonomi?

Anonymkode: 24095...0f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Han lever et familieliv han ikke vil.

Ungene liker seg ikke hjemme.

Du liker ikke han sure fyren og blir avvist.

Hvorfor går du ikke...økonomi?

Anonymkode: 24095...0f2

Fordi dager som i dag vekker håpet i meg. Jeg tenker at nå blir det bra! Tenker at jeg må gi han en sjans, ingen er perfekte. Vi har alle våre uting.

Vanskelig å ta den endelige avgjørelsen om å gå. Økonomisk har jeg tro på at jeg klarer meg. Jeg har stort nettverk og familie. Han har liten nettverk, omtrent ikke familie. Jeg står nok tryggere i et slik brudd, selv om han har bedre lønn enn meg.

Sånn alt i alt, så elsker jeg jo han. Eller tanken på hva vi er? Jeg vet ikke. Vi har alltid hatt en stor kjærlighet til hverandre, selv om jeg ærlig tror vi også har vært vonde for hverandre. Herregud. Slo meg nå at det er så destruktivt som det kan bli, er det ikke?? 😧

Ts

Anonymkode: e459d...0cc

[AnonymBruker]

Mann her. Ektemannen din er sykt barnslig og egoistisk. Men hvis du tenker du ønsker å beholde forholdet så må han gjøres oppmerksom på oppførselen sin. Han må få det inn med teskje. "Når du gjør xxx så gjør det at jeg og barna xxx". Og så må han faktisk reflektere over det og gi deg et velformulert svar rundt dette

Anonymkode: b2aea...599

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Fordi dager som i dag vekker håpet i meg. Jeg tenker at nå blir det bra! Tenker at jeg må gi han en sjans, ingen er perfekte. Vi har alle våre uting.

Vanskelig å ta den endelige avgjørelsen om å gå. Økonomisk har jeg tro på at jeg klarer meg. Jeg har stort nettverk og familie. Han har liten nettverk, omtrent ikke familie. Jeg står nok tryggere i et slik brudd, selv om han har bedre lønn enn meg.

Sånn alt i alt, så elsker jeg jo han. Eller tanken på hva vi er? Jeg vet ikke. Vi har alltid hatt en stor kjærlighet til hverandre, selv om jeg ærlig tror vi også har vært vonde for hverandre. Herregud. Slo meg nå at det er så destruktivt som det kan bli, er det ikke?? 😧

Ts

Anonymkode: e459d...0cc

Jo, det høres virkelig ikke helt bra ut 💔

Anonymkode: 24095...0f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.9.2024 den 17.08):

I de siste ukene har jeg forsøkt å få litt positivt tilbake i forholdet vårt. Jeg sier «god morgen» ble blid stemme, møter han i døra når han kommer hjem, med «hei, hvordan har dagen din vært» etterfulgt av et nuss.

Jeg forsøker desperat å få tilbake noe av det positive i forholdet.

Men han er så sur!!! Jeg sliter sånn med å holde positiviteten oppe når han er så negativ. Det er alltid verst etter jobb og på kvelden. Han kjefter, og lager generelt dårlig stemning for alle i familien. Opplever barna i større grad drar bort på besøk etter skole osv fordi han er sur. Jeg rømmer til et annet rom, eller lar han være mest mulig i fred. 
 

Kan denne negativiteten snu? Jeg må langt ned i kjelleren mange ganger for å holde positiviteten oppe, og kjenner jeg blir sur selv. Uten at jeg egentlig ikke er det. Så det påvirker oss i så stor grad.

Erfaringer? Noen som har fått en sur, negativ mann på en lettere plass?

Anonymkode: e459d...0cc

Jeg lever i eksakt samme forhold. Nå sitter jeg på er rom for meg selv fordi mannen skulle ha masse space. Sitter med akkurat samme følelse som deg, at han er bitter over livet fordi han hater å ha barn. Vi har en datter, og det var jeg som ønsket meg barn mest, men han ville jo han også. Uansett, spist er spist. Hadde han enda sluttet å kjempe imot og gjort det beste ut av situasjonen hadde ting blitt litt bedre for alle. Det er tragisk hvordan livet har blitt med sure gubber. Jeg ser andre fedre med glede og smil henter barna i barnehagen, tar de med seg på kjøpesenter, har de med til venner og poster på some hvor forelsket de er i barna sine. Her er det stort sett bare klaging og surmuling. Føler jeg har stoppeklokke på armen de få minuttene jeg gjør noe uten jentungen. Kan telle på en hånd hvor mange fine samtaler vi har hatt rundt middagsbordet de siste to årene. Han bare gjør det som må gjøres, klager, kjefter, banner litt and that’s it. Det er som å være gift med en robot. Det eneste jeg merker av hans menneskelige følelsesliv er negativiteten de få gangene han sier noe. Vi har sjelden sex, men det er fordi jeg ikke orker tanken på det når vi krangler så mye. Jeg mister helt interessen og føler nesten hat mot han de dagene han ikke så mye som svarer meg. Hva får de til å tenke at sånn oppførsel er ok? Har i klartekst sagt at jeg avskyr sex med sur gubbe. Har sagt at han ikke vinner annet enn at jeg kommer til å flytte ut om han ikke tar seg sammen. Selv har jeg vært mye sur i barseltiden, men alltid reflektert over egen oppførsel og strevd etter å bli bedre. Jeg vet jo når det har bikket over, og da har jeg til og med notert i en dagbok hva som trigget det slik at jeg kan forhindre at samme reaksjon kommer igjen. Jeg er mye sprudlende og levende, og har pms og kan bli sliten og sur, men jeg forsurer ikke tilværelsen til familien dag ut og dag inn. Stort sett møter jeg alle med et smil, men får grynt tilbake. Jeg syns også at han er stygg når han er sur. Kjenner bare hat når jeg ser det sure ansiktet se tomt på meg. Forsøkt å si at måten han behandler meg, er måten vår datter vil akspeptere å bli behandlet. Det er også sånn hun tror vi skal behandle mamma. Det synker bare ikke inn.

Han hjemme her vil ikke en gang si unnskyld. Det er liksom helt greit å forsure hverdagen til alle ved å ikke svare evt svare med småfrekke kommentarer. Jeg angrer meg noen ganger på å ha fått barn med han. Tenker på alt jeg tenkte var litt off med han, det var pokker meg veldig OFF. En mann på nesten 35 som aldri hadde hatt dame, med mange sære interesser, aldri festet, men kun leste som fritidssyssel.  Jeg valgte kun å se det positive ved dette. Jeg tror han egentlig likte seg best alene uten mennesker rundt seg, så hvorfor han ba meg med på date etter date har jeg ikke forstått. Hvorfor ville han ha kone og barn hvis det er så grusomt

Anonymkode: c10bb...e0e