Er så Bitter, trenger hjelp til å slutte med det

[AnonymBruker]

Ja jeg er faktisk det. Føler livet først og fremst er et slit. Dårlig råd, dårlig helse, ingenting til felles med venner ergo har jeg snart ikke venner. Synes alle råd jeg får er dårlige. Begynn å tren! Vel, jeg får bare enda mer smerter i kroppen av det. Begynn å jobb som frivillig! Prøvde, og syntes hele greia var en parodi, utakknemlige frekke mennesker ble jeg møtt av. Og de frivillige var heller ikke veldig imøtekomme og hyggelige. 

Tar meg selv i å bli lei meg og sur av å se på Instagram hva alle andre gjør. Jada jeg vet det, "virkeligheten er ikke så fantastisk som de fremstiller det". Men de gjør ting, de får til ting, de får til å samle mange mennesker til det perfekte instagrambildet. Selv måtte jeg betalt folk for å komme antagelig. 

Bare er så lei av å høre at livet er fullt av muligheter. Kun jeg kan gjøre noe med det. Men det går jo ikke uansett hvor mye jeg prøver? Føler meg overhode ikke lettere til sinns av å spise litt sunnere, eller velge vann istedenfor Pepsi max. Å gå i naturen gir meg absolutt ingenting, annet enn trang til å gå hjem. 

Jeg ser at jeg er i ferd med å bli en bitter sur gammel dame. Andre på min alder koser seg med barnebarn eller har det hyggelig med mann. Jeg har ingenting av det, og for hvert år som går blir det vanskeligere og vanskeligere. For menn ser etter yngre. Ikke gamle som meg. 

Tja... hvor begynner jeg egentlig for å få der littegrann bedre med meg selv? Å bli litt glad i seg selv hadde vært noe. Men føler livet anno 2024 handler om konkurranse.....

Anonymkode: 81208...abe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tja... hvor begynner jeg egentlig for å få der littegrann bedre med meg selv? Å bli litt glad i seg selv hadde vært noe. Men føler livet anno 2024 handler om konkurranse.....

Anonymkode: 81208...abe

Hva skal til for deg at du får det bedre med deg selv?

Dritt i de andre. Du trenger absolutt ikke å være med i konkurransen det kan virke som mange er med i. Her må jo du tenke på hva som er best for deg, helt uavhengig av alle de andre.

Anonymkode: 8d4ec...56a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja jeg er faktisk det. Føler livet først og fremst er et slit. Dårlig råd, dårlig helse, ingenting til felles med venner ergo har jeg snart ikke venner. Synes alle råd jeg får er dårlige. Begynn å tren! Vel, jeg får bare enda mer smerter i kroppen av det. Begynn å jobb som frivillig! Prøvde, og syntes hele greia var en parodi, utakknemlige frekke mennesker ble jeg møtt av. Og de frivillige var heller ikke veldig imøtekomme og hyggelige. 

Tar meg selv i å bli lei meg og sur av å se på Instagram hva alle andre gjør. Jada jeg vet det, "virkeligheten er ikke så fantastisk som de fremstiller det". Men de gjør ting, de får til ting, de får til å samle mange mennesker til det perfekte instagrambildet. Selv måtte jeg betalt folk for å komme antagelig. 

Bare er så lei av å høre at livet er fullt av muligheter. Kun jeg kan gjøre noe med det. Men det går jo ikke uansett hvor mye jeg prøver? Føler meg overhode ikke lettere til sinns av å spise litt sunnere, eller velge vann istedenfor Pepsi max. Å gå i naturen gir meg absolutt ingenting, annet enn trang til å gå hjem. 

Jeg ser at jeg er i ferd med å bli en bitter sur gammel dame. Andre på min alder koser seg med barnebarn eller har det hyggelig med mann. Jeg har ingenting av det, og for hvert år som går blir det vanskeligere og vanskeligere. For menn ser etter yngre. Ikke gamle som meg. 

Tja... hvor begynner jeg egentlig for å få der littegrann bedre med meg selv? Å bli litt glad i seg selv hadde vært noe. Men føler livet anno 2024 handler om konkurranse.....

Anonymkode: 81208...abe

Er umulig å bli glad i seg selv når man  sammenligner seg med alle andre. Umulig å få det bedre med seg selv når du lever etter andres ikke eksisterende forventninger til hva du skal og ikke. 

Helt klin umulig å få et godt liv uansett, så lenge du legger ansvaret for livet ditt i andres hender. Men det har du vel erfart nok nå? Hvis ikke, følg heller folk som ligger for døden på Instagram. Som kjemper mot kreft. Som har mistet barnet sitt. Som lever i krig. Som har brannskader eller syreskader i heke ansiktet. Som har mistet alt......... Føler du deg bedre da? Heldig? Takknemlig? 

Nope, for da kan du jo ikke dyrke offerrollen. Da må du ut av det kjente. Da kan du ikke legge skylden på alle andre for at du har det vondt. 

Så hvordan få det bedre med seg selv? Altså langt forbi littegrann, men faktisk få det MYE bedre? 

Beveg deg ut av offerrollen. Ta ansvar for ditt liv. For ja, verden og livet er fult av muligheter.

"Det går ikke uansett hvor mye jeg prøver?" Åh joda!!! 

Du fjerner automatisk alt det fine, flotte.... Så klart føler du deg ikke bedre med sunnere kosthold, turer i skogen, frivillig arbeid etc. Du motarbeider deg selv. Du ønsker ikke deg selv godt. Du skader deg selv. Du er din største fiende og kun du ødelegger livet ditt og forblir i det negative med alt det vonde som hører med. Og når du kun fokuserer på det negative, alt du ikke får til, alt du ikke klarer og alt andre klarer - ja da gir du kun deg selv en falsk bekreftelse på alt du føler og tenker om deg selv. 

Du fortjener et godt liv som alle andre. Ingenting med deg gjør deg mindre verdt. Du er den viktigste i livet ditt! Når du først tar ansvar for deg selv og ditt liv, så vil en helt ny verden åpne seg å du vil klø seg i hodet over hvor du har vært alke disse årene. 

Har vi like muligheter? Nei! Noen sliter med fysisk sykdom, fysisk sykdom, mangler et ben, har dårlig råd, ser ikke etc. Men vi har alle muligheter til å gjøre det beste ut av livet vårt. 

Så drikk den Pepsi maxen med god samvittighet hvis det gir deg glede. Spis usunt, men ta samtidig ansvaret for at du mest sannsynlig vil legge på seg og få livsstilssykdommer. Alle valg har en konsekvens. 

Det finnes haugevis av foreldre som ønsker seg besteforeldrene til barna sine fordi de ikke har det. Jeg hadde gjort alt for å få en bestemor til barna mine, en som bryr seg om oss og motsatt. Og jeg driter i om en ikke har masse penger, utseende eller beste helsen. Jeg bryr meg om omsorg, kjærlighet, dele gleder og sorger etc. Bare du hadde lyst opp å smilt når du så oss, bare en gang omså, hadde det vært en enorm glede resten av livet mitt. 

Menn ser etter yngre? Nei, de ser etter en partner. En å dele livet med. Det går på kjemi, utstråling etc. Men den skjuler du bak det vonde. 

Ta ansvar! Hva vil du? Hvordan skal du komme dit? Hva vil du fokusere på? Hvordan skal livet ditt se ut fremover? 

 

Anonymkode: 85ea0...490

[AnonymBruker]

Mobilen er vanskelig for mange, selv de med livene du kunne ønske du hadde sitter å drømmer om andre liv når de også sammenligner seg på sin. 

Prøv å finn hva du liker, det er kjempe mye i verden, å bør kanskje helt ikke være en ting, men prøv å fokuser utover og på din reise. 

Anonymkode: 25d00...4c6

[AnonymBruker]

Få deg en diagnose, virker som det er løsningen blant nordmenn i dag. 

Anonymkode: a79a6...6f3

[AnonymBruker]

Sammenlign deg med deg selv (da kan ting bare bli bedre😊), og finn ut hva som kan gjøre livet mer lystbetont for akkurat deg og oppsøk det aktivt. Aksept er viktig for å kunne gå videre i livet, det ser ut til at du har mange drømmer og ønsker som ikke har blitt noe av foreløpig og da er det viktig å snu dette til nederlag til motivasjon. Anbefaler app'en tankevirus, den kan hjelpe å snu negative tanker🙏

Du har allerede gjort det første viktige skrittet; erkjennelse! Jeg heier på deg!

Anonymkode: 62874...d08

[Ulla Ullsokk]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Er umulig å bli glad i seg selv når man  sammenligner seg med alle andre. Umulig å få det bedre med seg selv når du lever etter andres ikke eksisterende forventninger til hva du skal og ikke. 

Helt klin umulig å få et godt liv uansett, så lenge du legger ansvaret for livet ditt i andres hender. Men det har du vel erfart nok nå? Hvis ikke, følg heller folk som ligger for døden på Instagram. Som kjemper mot kreft. Som har mistet barnet sitt. Som lever i krig. Som har brannskader eller syreskader i heke ansiktet. Som har mistet alt......... Føler du deg bedre da? Heldig? Takknemlig? 

Nope, for da kan du jo ikke dyrke offerrollen. Da må du ut av det kjente. Da kan du ikke legge skylden på alle andre for at du har det vondt. 

Så hvordan få det bedre med seg selv? Altså langt forbi littegrann, men faktisk få det MYE bedre? 

Beveg deg ut av offerrollen. Ta ansvar for ditt liv. For ja, verden og livet er fult av muligheter.

"Det går ikke uansett hvor mye jeg prøver?" Åh joda!!! 

Du fjerner automatisk alt det fine, flotte.... Så klart føler du deg ikke bedre med sunnere kosthold, turer i skogen, frivillig arbeid etc. Du motarbeider deg selv. Du ønsker ikke deg selv godt. Du skader deg selv. Du er din største fiende og kun du ødelegger livet ditt og forblir i det negative med alt det vonde som hører med. Og når du kun fokuserer på det negative, alt du ikke får til, alt du ikke klarer og alt andre klarer - ja da gir du kun deg selv en falsk bekreftelse på alt du føler og tenker om deg selv. 

Du fortjener et godt liv som alle andre. Ingenting med deg gjør deg mindre verdt. Du er den viktigste i livet ditt! Når du først tar ansvar for deg selv og ditt liv, så vil en helt ny verden åpne seg å du vil klø seg i hodet over hvor du har vært alke disse årene. 

Har vi like muligheter? Nei! Noen sliter med fysisk sykdom, fysisk sykdom, mangler et ben, har dårlig råd, ser ikke etc. Men vi har alle muligheter til å gjøre det beste ut av livet vårt. 

Så drikk den Pepsi maxen med god samvittighet hvis det gir deg glede. Spis usunt, men ta samtidig ansvaret for at du mest sannsynlig vil legge på seg og få livsstilssykdommer. Alle valg har en konsekvens. 

Det finnes haugevis av foreldre som ønsker seg besteforeldrene til barna sine fordi de ikke har det. Jeg hadde gjort alt for å få en bestemor til barna mine, en som bryr seg om oss og motsatt. Og jeg driter i om en ikke har masse penger, utseende eller beste helsen. Jeg bryr meg om omsorg, kjærlighet, dele gleder og sorger etc. Bare du hadde lyst opp å smilt når du så oss, bare en gang omså, hadde det vært en enorm glede resten av livet mitt. 

Menn ser etter yngre? Nei, de ser etter en partner. En å dele livet med. Det går på kjemi, utstråling etc. Men den skjuler du bak det vonde. 

Ta ansvar! Hva vil du? Hvordan skal du komme dit? Hva vil du fokusere på? Hvordan skal livet ditt se ut fremover? 

 

Anonymkode: 85ea0...490

Dette! 
 

[Rainstorm2.0]

Hei der! ❤️ 

Det jeg tolket (si fra om jeg bommer) er at livet rett og slett ikke er noe av det du skulle ønsket deg, og da tenker jeg at da er det ikke så rart at du har vonde følelser og til og med bitterhet om det. Når du kanskje ønsker deg så mye annet, og alt virker helt unåelig, ja da fremstår jo livet som et drittliv. Og da faller liksom andres oppfordringer om å se det du har på steingrunn. 

Jeg vil gjerne dele litt om hvordan jeg ser bitterhet, og har fått bukt med mine bitre tanker og følelser, og husk at dette er bare min vei, ta det som måtte passe deg. 

Bitterhet ser jeg som krysningen mellom sorg og sinne, som ikke får komme til uttrykk. Mens bitterhet er en uggen og ussel følelse, en mismodig og passiv følelse, der en opplever seg som et offer for livet som en i liten grad kan påvirke, er sorg en forløsende følelse og sinne en motiverende følelse. I bitterhet kan ingenting gro, verken inititativ til eget liv, og heller ikke kontakt med andre. Bitterhet er frastøtende. Samtidig synes jeg at bitterhet gir veldig mening. Det er ikke rart at en har en sur muggen smak i munnen dersom en har fått mye motgang, og føler at ingen noensinne har lyttet til en. Det var slik jeg hadde det. 

Jeg innså at jeg trengte å "få lov" til å være sint for de tingene som ikke var greit. Jeg tillot meg både sinnet og sorgen helt fritt, som var en langvarig prosess i seg selv, for jeg levde som så mange med affektfobi og frykt for egne følelser. Hvem var vel jeg til å tro at jeg hadde lov å være sint, jeg burde jo bare være takknemlig! Takknemlighet kan slik bli bare enda en form for giftig positivitet. Men det å bruke takknemlighet eller oppløftende tenking til å invalidere andre følelser er bare bagatellisering og det er ikke sunt. Da jeg tillot alle følelser, og regelmessig øvde meg på å føle dem, og gjorde alt mulig for å få kontakt med mine følelser, så forsvant bitterheten. Som en tyv i natten, brått var den borte, og av og til er det som at jeg ikke har vært bitter noen gang. 

Det hender jeg får bitre følelser, og det jeg innser da er at jeg har tatt steget inn i en passiv rolle i mitt eget liv. X gjorde Y mot meg og nå er Z ødelagt! Jeg har igjen tatt på meg brillene der jeg bare er et løv i vinden og verden herser med meg. Når jeg igjen da finner igjen sinnet mitt, lar det informere meg om hva som er viktig for meg, hvor grensene mine går, hva jeg ønsker og trenger her i livet, og bruker det aktivt for å ta aktive steg i MITT liv, så tar jeg den aktive rollen, og brått fordufter bitterheten igjen. 

Dette med passiv og aktiv rolle tror jeg er vesentlig. Det er et helt tankesett det der, å tenke at en kan kontrollere noe versus at en ikke kan kontrollere noe. Det jeg tror mange gjør, er som meg, at de forsøker å kontrollere det de ikke kan kontrollere, og så unnlater å ta kontroll over det de ikke kan, fordi en er så utslitt av å forsøke å kontrollere alt annet! Det å innta en aktørrolle i livet sitt, og jeg sier ikke det er vanskelig, strever fremdeles med det å tro på at jeg faktisk kan endre mitt eget liv, det tror jeg er helt vesentlig for å få et godt liv. Nå kan jeg kjenne at selv om mange ting i livet mitt er dritt så har jeg gode dager der jeg er superfornøyd fordi jeg gjorde det jeg kunne påvirke! Og jeg ga slipp på det jeg ikke kunne påvirke. For meg har dette med medavhengighet vært viktig blant annet. 

Det er rart der jeg før så andre som gjorde ting jeg ønsket meg, og det vekket bitterhetens stygge ansikt i meg, så kan jeg nå heller tenke "det ønsker jeg også" og så forsøker jeg å spørre meg hva er neste steg i retning av et liv jeg liker? Jeg tenker mye mer på hva jeg ønsker fra livet, blir kjent med meg selv, hva er spesifikt disse tingene som jeg gikk glipp av og som jeg fremdeles ønsker meg. 

Og noen av tingene har jeg gått glipp av for alltid, der sørger jeg. Og før noen påstår at en marinerer seg i sorgen, det er ikke slik det funker, i alle fall ikke for meg. Når jeg tillot meg å sørge, og regelmessig gjør det, så ofte som det kommer opp, så mister det grepet om meg. Jeg anerkjenner meg som et menneske som var viktig nok, at ting burde vært annerledes, og jeg er helt enkelt lei meg for at ting ikke ble slik. Uavhengig av hvilken rolle jeg spilte i det selv. Noen tenker "men jeg kan jo bare skylde meg selv". Både med de tingene en har skyld i selv, eller det en ble påført, slik jeg ser det er det ingen grunn til å holde tilbake på sorgen. Og jeg mener at er det sorg, til forskjell fra grubling og bekymring, så kan det ikke bli usunt. (Naturligvis finnes det langvarig og annerledes sorg enn den jeg tenker på.) 

Så kort oppsummert: 

1) Føl på sorg og sinne, regelmessig
2) Bli en aktiv deltager i eget liv, ta kontroll over det du kan ta kontroll over, og gi slipp på alt annet
3) Bli kjent med deg, her og nå, hva vil du egentlig, og hva er et steg du kan ta i dag, denne uka, denne måneden for å komme dit? 

Det kan nok være en langvarig prosess. Og de tingene jeg har skrevet om, det er mange veier til hvordan en får til de tingene også. Men nå har jeg allerede skrevet langt om lenge. Jeg ønsker deg masse lykke til, jeg unner deg virkelig et liv du elsker å leve. ❤️