Ufrivillig barnløs og TRIGGERE

[AnonymBruker]

Av alle ting så er det faktisk når folk annonserer graviditet på jobben som er verst. Kanskje fordi det skjer oftere på jobb enn privat (arbeider med mange som er i "rett alder"), og fordi man får det så innmari i fleisen. Plutselig så er stemninga på kontoret snudd på hodet, alle gratulerer og stiller tusen spørsmål, og jeg må umiddelbart finne maska og mobilisere det jeg kan av følelser av å være glad for den andre. 

Er ikke helt rasjonelt at det skal være akkurat jobben som trigger dette, men tror det har med en bestemt episode å gjøre. Vi hadde akkurat vært gjennom vårt 3. IVF-forsøk. Frem til da så hadde vi egentlig vært positive om at dette skulle gå an, selv om vi da visste at vi trengte litt hjelp. To forsøk hadde slått feil, men legene var innmari positive til tredje forsøk som skulle være med nedstimulering/lang protokoll. Da også dette forsøket viste seg å gi nøyaktig null blastocyster så slo det meg veldig hardt at dette ikke hadde med "uflaks" å gjøre, men at vi faktisk stod i en situasjon der det plutselig virket veldig lite sannsynlig at vi skulle klare det, selv via IVF. 

Dagen jeg fikk denne beskjeden var jeg langt nede, og hadde egentlig tenkt å droppe julebord dagen etterpå, men siden jeg hadde vært mye innomhus så tenkte jeg at det var lurt å komme seg litt ut av huset. Vel, det viste seg at hun jeg satt ved siden av var gravid og at dette kom frem i løpet av middagen. Plutselig ble det full oppstandelse ved bordet, der mange reiste seg fra andre plasser for å gratulere, og samtalen bestod av 100 spørsmål om lengde på svangerskapet, fysisk form også videre. 

Jeg følte meg veldig lammet og fanget. Siden det var en lengre middag hadde jeg ikke muligheten til å flytte meg til et annet sted, og som en av de som satt aller nærmest ble jeg en naturlig del av alle samtalene om denne graviditeten, og det var jo forventet at jeg skulle være like hoppende glad som de rundt meg. Jeg kjente på en intens misunnelse, men også en intens skam for at jeg ikke klarte å mobilisere positive følelser på vegne av den andre. 

Anonymkode: 12ec0...f68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.9.2024 den 0.10):

Vi slet med å første i lang tid og måtte gjennom ivf for å få barnet da jeg ikke kunne få barn på den naturlige måten. Plutselig fikk vi to tette barn, der barn nr 2 kom som en overraskelse på nettopp den naturlige måten. Akkurat der kunne jeg tenkt meg premie, for det skulle ikke gå ann. Følte meg såååå stolt for at jeg kunne få det til mot alle odds. 

Anonymkode: 761e2...a24

Du ser ikke ironien i at du her gjør AKKURAT det personen har sagt at er en trigger for henne???

Folk as..., jeg gir opp.

Selv de som har gjennomgått IVF klarer ikke holde seg fra å gni det inn.

Anonymkode: b50cc...d7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Av alle ting så er det faktisk når folk annonserer graviditet på jobben som er verst. Kanskje fordi det skjer oftere på jobb enn privat (arbeider med mange som er i "rett alder"), og fordi man får det så innmari i fleisen. Plutselig så er stemninga på kontoret snudd på hodet, alle gratulerer og stiller tusen spørsmål, og jeg må umiddelbart finne maska og mobilisere det jeg kan av følelser av å være glad for den andre. 

Er ikke helt rasjonelt at det skal være akkurat jobben som trigger dette, men tror det har med en bestemt episode å gjøre. Vi hadde akkurat vært gjennom vårt 3. IVF-forsøk. Frem til da så hadde vi egentlig vært positive om at dette skulle gå an, selv om vi da visste at vi trengte litt hjelp. To forsøk hadde slått feil, men legene var innmari positive til tredje forsøk som skulle være med nedstimulering/lang protokoll. Da også dette forsøket viste seg å gi nøyaktig null blastocyster så slo det meg veldig hardt at dette ikke hadde med "uflaks" å gjøre, men at vi faktisk stod i en situasjon der det plutselig virket veldig lite sannsynlig at vi skulle klare det, selv via IVF. 

Dagen jeg fikk denne beskjeden var jeg langt nede, og hadde egentlig tenkt å droppe julebord dagen etterpå, men siden jeg hadde vært mye innomhus så tenkte jeg at det var lurt å komme seg litt ut av huset. Vel, det viste seg at hun jeg satt ved siden av var gravid og at dette kom frem i løpet av middagen. Plutselig ble det full oppstandelse ved bordet, der mange reiste seg fra andre plasser for å gratulere, og samtalen bestod av 100 spørsmål om lengde på svangerskapet, fysisk form også videre. 

Jeg følte meg veldig lammet og fanget. Siden det var en lengre middag hadde jeg ikke muligheten til å flytte meg til et annet sted, og som en av de som satt aller nærmest ble jeg en naturlig del av alle samtalene om denne graviditeten, og det var jo forventet at jeg skulle være like hoppende glad som de rundt meg. Jeg kjente på en intens misunnelse, men også en intens skam for at jeg ikke klarte å mobilisere positive følelser på vegne av den andre. 

Anonymkode: 12ec0...f68

Kjenner meg så igjen. Synes gravide på jobb er særlig triggende. For min del er det kanskje også fordi jeg er så innmari lei jobben, og alt jeg vil er å få være hjemme med en etterlengtet baby. Da 3 av 4 (fjerdemann var nettopp tilbake fra permisjon) av mine nærmeste kollegaer  var gravide samtidig slet jeg enormt med mine egne følelser. De er alle yngre enn meg også. Grusom blanding av misunnelse og skam. 

Anonymkode: 0b051...f0d

[Lisegikkpåskolen]

AnonymBruker skrev (På 29.9.2024 den 3.56):

Dette er et diskusjonsforum. 

Her deler man sparing, om lønn, graviditeter, folk diskuterer hvilket kjønn de ønsker seg, og enda mer sensitive ting. Ting man ikke sier rett ut, selv til venninner. 

Du har prøver på prøver som har klart å bli gravid i disse trådene. Om det trigger bør man vurdere om dette er rett sted å være. 

Anonymkode: cd899...3f4

Jeg har vel ikke argumentert mot noe av dette? Og har heller ikke noe imot at folk som prøver blir gravide eller sier det. Nå handlet vel denne tråden om triggere og jeg bare forklarte hva mine var. Så skjønte bare ikke poenget med å svare på innlegget mitt med nettopp det jeg sa var en trigger når det ikke hadde noe med tråden å gjøre. Var aldri meningen at det skulle spore av og skjønner at ingen vil noe vondt. Men må vel vær lov å gi beskjed uten at det ligger noe mer bak enn det. 

[AnonymBruker]

Det begynte gradvis hos meg ettersom månedene gikk.
En av de tingene som jeg hadde som trigger var merkelig nok tigeren i dyreparken. Den fikk unger samtidig som vi startet å prøve, og så ble den mirakuløst gravid igjen selv om mannen var kastrert. Da kjente jeg virkelig på missunelse... ovenfor en tiger.

Utenom det så var det gravidmager, barnevogner, latter fra babyer og andre lyder, gravid-annonseringer på sosiale medier, babyer og graviditet i film/serie etc.
Heldigvis klarte vi det til slutt etter 3 år, men nå har nettopp jakten på nr 2 begynt og jeg kjenner at nervøsiteten begynner å vokse allerede for om det blir for seint når jeg begynner å nærme meg slutten av 30-årene.

Anonymkode: fb580...b47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.9.2024 den 3.56):

Dette er et diskusjonsforum. 

Her deler man sparing, om lønn, graviditeter, folk diskuterer hvilket kjønn de ønsker seg, og enda mer sensitive ting. Ting man ikke sier rett ut, selv til venninner. 

Du har prøver på prøver som har klart å bli gravid i disse trådene. Om det trigger bør man vurdere om dette er rett sted å være. 

Anonymkode: cd899...3f4

Ja, så derfor sier vi meningen vår når noen er så frekk at de trigger et menneske som skriver hva hennes triggere er. Hvor tankeløs er man ikke da liksom, da er det jo svarte natta mellom øra.

Anonymkode: b50cc...d7c

[Nowayback]

Håper det er plass til et mannlig synspunkt her.

Jeg er 38 og har lenge hatt et romantisk bilde av det å ha barn. Samtidig har jeg vært langt unna å kunne få muligheten i det hele tatt.

Det avhenger at en kvinne vil ha meg, noe som er blitt helt utenkelig. Jeg gjør rett og slett ingenting for å møte noen lengre. Det er verre å skulle leve i håpet.

For fire år siden skulle min nærmeste kamerat få sitt første barn. Jeg ble ekstremt selvopptatt og tenkte kun på hvor utenfor jeg var. Ikke utad selvsagt. 

Jeg tar ikke lenger kontakt, og han tar ikke kontakt med meg. Barna til min kamerat har jeg kun sett i forbifarten. Føler meg ikke likeverdig mine jevnaldrende lengre.

[Pilga]

Jeg synes det også er kjedelig å feire år! og at jeg noen ganger på natten begynner å stresse enormt over hvor "gammel jeg er, det blir aldri barn etc grunnet det m.m"...

Noe som også sikkert er veldig normalt som ufrivillig barnløs er at man kjenner en liten sorg hver gang noen sier dem er gravide, og du ikke er det   følelsen av at alle reiser " i fra" med familielivet og barn mens du og partneren står stille. Jeg håper så inderlig at det ikke synes da folk deler den nyheten med meg, at jeg også er litt trist innerst inne.

Annet som også satte en litt sørgelig følelse i meg for en stund tilbake er å høre at et annet par var ufornøyde med hvilket kjønn barnet deres hadde i magen.. Ah, bare vi ble gravide så hadde jeg ikke kunne brydd meg mindre om hvilket kjønn barnet hadde...

[AnonymBruker]

Det jeg kanskje skammer meg aller mest over er hvor trigget jeg kan bli av de som forteller om hvordan de sliter med å få barn nummer to og tre osv. Jeg forstår jo rasjonelt sett at det kan være svært smertefullt å stå i, men likevel så trigger det meg - for jeg har jo ikke en engang. 

Anonymkode: 0b051...f0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det jeg kanskje skammer meg aller mest over er hvor trigget jeg kan bli av de som forteller om hvordan de sliter med å få barn nummer to og tre osv. Jeg forstår jo rasjonelt sett at det kan være svært smertefullt å stå i, men likevel så trigger det meg - for jeg har jo ikke en engang. 

Anonymkode: 0b051...f0d

Samme her 😔 Kan til og med kjenne på en liten misunnelse over at noen har blitt gravid, men dessverre har hatt spontanabort (før uke 12), da de i det minste har greid å bli gravide.. jeg har aldri fått to streker på testen, etter mange år med prøving og IVF-behandling. 
 

En annen massiv trigger. Min venninne tok nylig abort etter et ons. Jeg ville gitt en arm mm for å ha hennes fruktbarhet.

Anonymkode: 8311e...e80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det jeg kanskje skammer meg aller mest over er hvor trigget jeg kan bli av de som forteller om hvordan de sliter med å få barn nummer to og tre osv. Jeg forstår jo rasjonelt sett at det kan være svært smertefullt å stå i, men likevel så trigger det meg - for jeg har jo ikke en engang. 

Anonymkode: 0b051...f0d

Veldig enig i denne.

Det er enorm forskjell på det å ønske å være mamma til flere, og det å aldri få oppleve å være mamma i det hele tatt. Det kan ikke sammenlignes.

Anonymkode: b50cc...d7c

[AnonymBruker]

Pilga skrev (På 6.10.2024 den 21.21):

Jeg synes det også er kjedelig å feire år! og at jeg noen ganger på natten begynner å stresse enormt over hvor "gammel jeg er, det blir aldri barn etc grunnet det m.m"...

Noe som også sikkert er veldig normalt som ufrivillig barnløs er at man kjenner en liten sorg hver gang noen sier dem er gravide, og du ikke er det   følelsen av at alle reiser " i fra" med familielivet og barn mens du og partneren står stille. Jeg håper så inderlig at det ikke synes da folk deler den nyheten med meg, at jeg også er litt trist innerst inne.

Annet som også satte en litt sørgelig følelse i meg for en stund tilbake er å høre at et annet par var ufornøyde med hvilket kjønn barnet deres hadde i magen.. Ah, bare vi ble gravide så hadde jeg ikke kunne brydd meg mindre om hvilket kjønn barnet hadde...

Jeg sliter også med å svelge det mår folk klager over kjønn eller barnehageplass. For C sake! De forsår ikke hvor heldige de er

Anonymkode: 0fbb5...07d

[Gjest winterchild]

Innan jag fick barn prövade jag och min man i flera år, varje gång jag såg att en vän eller bekant var gravid blev jag otroligt triggad. Också nu efter att jag har fått barn så måste jag komma på mig själv, för blir triggad då någon lägger ut att de är gravida. Jag måste påminna mig själv att jag ju äntligen fick barn och att det går bra att andra också får det. Man känner sig inte direkt som världens bästa vän eller ens människa när ens första reaktion är sån

[AnonymBruker]

Når kjendiser skal få barn.

Nå skal Erling Braut Haaland bli pappa også. Og så mye han er i media vet jeg at det kommer til å stå mye om dette. Han OG Martin Ødegaard samtidig.

Anonymkode: b50cc...d7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.10.2024 den 9.59):

Når kjendiser skal få barn.

Nå skal Erling Braut Haaland bli pappa også. Og så mye han er i media vet jeg at det kommer til å stå mye om dette. Han OG Martin Ødegaard samtidig.

Anonymkode: b50cc...d7c

Ser den. Jeg mistet i andre trimester, samtidig med at Sophie Elise viste fram en struttende mage. Det var utfordrende. 

Anonymkode: 348f8...faa

[AnonymBruker]

Når de man snakket med i trådene "Prøverør 2020", "Prøverør 2021", "Prøverør 2022" eller "Prøverør 2023" er på barn nr 2 eller 3 og snakker om det her inne i diverse tråder... og spesielt når det går fort for dem å bli gravide fordi de kan bruke embryoer de allerede har på frys...

Anonymkode: b50cc...d7c

[AnonymBruker]

Jeg blir faktisk trigget av mitt eget mensentrasjonsblod. Mensen, og blod, er en påminnelse om abortene jeg har hatt, og at det ikke "denne gangen" heller gikk. Selv nå, hvor vi har en liten pause i prøvingen, gir mensen meg en veldig vond og trist følelse. 

 

Anonymkode: 8108e...203

[AnonymBruker]

17. mai, julaften, høstferie - disse minner meg sterkt om min ufrivillige barnløse tilværelse og lengsel etter en egen familie. 
 

Kjenner også jeg blir svært irritert over folk med barn som klager over tidsklemma, eller som uttrykker lettelse over «barnefri» om de skal reise bort. For et sinnsykt privilegert liv tenker jeg. 
 

Har dessverre mye misunnelse til de som har barn og sammenligner mitt liv med deres. Har lett for å glemme det som tross alt er fint i eget liv, selvom det ikke inneholder barn og familieliv (enda).

Anonymkode: 8311e...e80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

17. mai, julaften, høstferie - disse minner meg sterkt om min ufrivillige barnløse tilværelse og lengsel etter en egen familie. 
 

Kjenner også jeg blir svært irritert over folk med barn som klager over tidsklemma, eller som uttrykker lettelse over «barnefri» om de skal reise bort. For et sinnsykt privilegert liv tenker jeg. 
 

Har dessverre mye misunnelse til de som har barn og sammenligner mitt liv med deres. Har lett for å glemme det som tross alt er fint i eget liv, selvom det ikke inneholder barn og familieliv (enda).

Anonymkode: 8311e...e80

Jeg glemmer selv dette og klager over tidsklemma. Har jo selv vært prøver med IVF og vet godt hvor vondt det er å være på den andre siden. Det er fort gjort å glemme. Samtidig kom mye som et sjokk da barnet omsider kom til verden. Livet uten barn gir en helt enorm livskvalitet som jeg tok for gitt. Den får du aldri tilbake. Jeg kjente til og med på anger.

Så når jeg « klager», er det fordi jeg har stresset meg syk og samlivsbrudd er kort vei unna. Det er så ille på hjemmebane at jeg ikke klarer å fake at ting er fantastisk. Men for den som ikke har barn, kan det høres ut som et luksusproblem. Jeg vet det så godt. Takk for påminnelsen

Anonymkode: 0fbb5...07d

[AnonymBruker]

Det som trigget meg mest var når venninner og folk rundt ble gravide, og særlig de som trøstende skulle begynne å planlegge at «tenk om du også blir gravid nå, da kan vi gjøre sånn og sånn i permisjonen vår». Det var nok godt ment, men det hadde helt motsatt virkning på meg og minte meg jo bare enda mer om et liv jeg ikke kom til å få. Etter venninnene mine fikk barn trigget det meg når de klagde på hvor slitsomt det var og ønske om barnefri.

Kunne også bli trigget av å se/høre om barn som ikke har det bra hjemme. Følte på en enorm urettferdighet over at vi som ønsker et barn så sterkt og ville gitt det masse omsorg og kjærlighet, ikke har muligheten, men de som ikke burde hatt barn får barn i fleng. 
 

Ellers var det selvsagt alle uvitne menneskers kommentarer om at «nå ble du vel babysyk» når jeg feks var med ei venninne med barn, «nå må du også snart få»

Anonymkode: 47f6c...dc6