Sårt å ha mistet ungdoms og ung voksen tiden pga psykdom

[AnonymBruker]

Noen som har noen gode råd til meg til hvordan jeg endelig kan begynne å leve livet mitt og få det livet jeg ønsker meg (med kjærste, venner, å like meg selv som person, ett meningsfullt liv)?

Jeg var 20 år da jeg først kom i kontakt med psykiatrien, men jeg burde nok komt i kontakt med de allerede som barn/tenåring for jeg slet en god del allerede da jeg begynte på ungdomsskolen. Var svært innadvendt, hadde det psykisk vondt, slet med å snakke med folk osv. Jeg hadde heldigvis en venninne som var 1 år eldre og som ‘tok vare’ på meg og vi var en del sammen noe som nok reddet meg litt. Men jeg var alltid veldig stille og slet med det sosiale, ble aldri kjent med noen i klassen min verken på ungdomsskolen eller videregående f.eks.

Jeg føler nå som 30 åring at jeg henger langt bak alle andre på min alder sånn erfaringsmessig. Jeg har aldri vært på en fest, har aldri hatt kjæreste (ikke kysset noen eller holdt hender en gang), har ikke klart å ta førerkort eller studere og kommer trolig aldri til å få barn pga jeg sliter psykisk. Og nå som jeg flere år siden dessverre har mistet kontakten med venninnen min som alltid har vært der for meg har jeg ingen venner heller. Har ikke klart å få en vennegjeng slik som det virker som at “alle andre” har.

Jeg forsøker jo å tenke at ting kan endre seg nå. De siste 10 årene har vært tøffe for meg der jeg har vært mye innlagt, psykotisk, deprimert osv. Men det har begynt å bedre seg nå og jeg har ikke vært innlagt på en god stund. Og jeg forsøker jo også å tenke at selv om jeg er ganske sent ute så er det jo fortsatt mulig for meg å finne en kjæreste, tørre holde hender osv, og kanskje finne en vennegjeng som gir meg innpass eller bare en venninne i det minste.

Samtidig så er jeg så flau over den manglende erfaringen min at jeg lar det stoppe meg samt at jeg synes det er vanskelig å skulle gjøre seg selv sårbar og åpne opp noe som jo kreves både ift det å forsøke å finne kjæreste og venninne(r). Jeg er så opptatt av at jeg tenker ingen liker meg og at jeg kommer til å bli såret osv.
 

Anonymkode: 0bb85...d83

[AnonymBruker]

3D år er ingen alder.

Anonymkode: 72c4d...bbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.9.2024 den 19.24):

3D år er ingen alder.

Anonymkode: 72c4d...bbf

Nei, det har du vel rett i. Men jeg føler likevel at jeg henger langt etter jevnaldrende mtp at jeg aldri har hatt kjæreste feks eller trolig aldri kommer til å få barn og a4 livet det er fortsatt sårt for meg selv om det jo ikke er for sent enda. Det bare virker som jeg aldri tør ta det første steget og sjanse... Og da blir jeg dessverre bare helt stuck.

Anonymkode: 0bb85...d83

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (På 25.9.2024 den 19.17):

Noen som har noen gode råd til meg til hvordan jeg endelig kan begynne å leve livet mitt og få det livet jeg ønsker meg (med kjærste, venner, å like meg selv som person, ett meningsfullt liv)?

Jeg var 20 år da jeg først kom i kontakt med psykiatrien, men jeg burde nok komt i kontakt med de allerede som barn/tenåring for jeg slet en god del allerede da jeg begynte på ungdomsskolen. Var svært innadvendt, hadde det psykisk vondt, slet med å snakke med folk osv. Jeg hadde heldigvis en venninne som var 1 år eldre og som ‘tok vare’ på meg og vi var en del sammen noe som nok reddet meg litt. Men jeg var alltid veldig stille og slet med det sosiale, ble aldri kjent med noen i klassen min verken på ungdomsskolen eller videregående f.eks.

Jeg føler nå som 30 åring at jeg henger langt bak alle andre på min alder sånn erfaringsmessig. Jeg har aldri vært på en fest, har aldri hatt kjæreste (ikke kysset noen eller holdt hender en gang), har ikke klart å ta førerkort eller studere og kommer trolig aldri til å få barn pga jeg sliter psykisk. Og nå som jeg flere år siden dessverre har mistet kontakten med venninnen min som alltid har vært der for meg har jeg ingen venner heller. Har ikke klart å få en vennegjeng slik som det virker som at “alle andre” har.

Jeg forsøker jo å tenke at ting kan endre seg nå. De siste 10 årene har vært tøffe for meg der jeg har vært mye innlagt, psykotisk, deprimert osv. Men det har begynt å bedre seg nå og jeg har ikke vært innlagt på en god stund. Og jeg forsøker jo også å tenke at selv om jeg er ganske sent ute så er det jo fortsatt mulig for meg å finne en kjæreste, tørre holde hender osv, og kanskje finne en vennegjeng som gir meg innpass eller bare en venninne i det minste.

Samtidig så er jeg så flau over den manglende erfaringen min at jeg lar det stoppe meg samt at jeg synes det er vanskelig å skulle gjøre seg selv sårbar og åpne opp noe som jo kreves både ift det å forsøke å finne kjæreste og venninne(r). Jeg er så opptatt av at jeg tenker ingen liker meg og at jeg kommer til å bli såret osv.
 

Anonymkode: 0bb85...d83

Du må rett og slett ikke bekymre deg over hvor lite erfaring du har, men heller bli mer selvsikker.

Det finnes andre i lignende situasjoner og kanskje det vil være lettere om dere blir venner? Da vil dere få bedre forståelse for hverandre og samtidig få en venn.

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du beskriver. Jeg var også veldig sjenert og strevde de siste årene av barneskolen- og på ungdomsskolen. Jeg klarte så vidt å begynne på videregående, og så knakk jeg helt sammen, og var "ute av livet" i flere år. Følelsen av å ikke ha de "rette" erfaringene og være på rett plass i livet da jeg var rundt 30, har jeg også hatt. 

For min del tror jeg nok det at jeg fikk noen venner som også strevde psykisk i de årene jeg strevde selv var svært betydningsfullt. Det var på godt og vondt, for vi var jo flere som strevde med følelsesregulering og relasjoner, og det var ikke alltid bare enkle vennskap. Det å ikke være alene, betydde mye.

Selv om en ikke har reist, har hatt kjæreste, har vært på fester osv, som mange andre, så husk at du har klart noe mange andre har sluppet å klare. Du har fått til å kjempe deg igjennom en skikkelig tøff tid. Du har erfaringer som er vonde, men de er erfaringer de også. Og du har klart det, det går bedre med deg nå. 

Jeg hadde veldig lite utover en gryende tro på min egen verdi og på at noe i livet kunne bli bra da jeg var 28. Jeg begynte på en utdanning som interesserte meg. Jeg fikk til å jobbe, og opplevde at jeg bidro et sted. Nå har jeg akkurat blitt 40, har samboer, to barn og jobb. Jeg tenker ikke så mye på at innholdet i siste del av tenårene og første del av 20-årene skiller seg en god del fra innholdet mange andre har i livet i de årene mer. 

 

Anonymkode: 04b68...5a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.9.2024 den 19.17):

Noen som har noen gode råd til meg til hvordan jeg endelig kan begynne å leve livet mitt og få det livet jeg ønsker meg (med kjærste, venner, å like meg selv som person, ett meningsfullt liv)?

Jeg var 20 år da jeg først kom i kontakt med psykiatrien, men jeg burde nok komt i kontakt med de allerede som barn/tenåring for jeg slet en god del allerede da jeg begynte på ungdomsskolen. Var svært innadvendt, hadde det psykisk vondt, slet med å snakke med folk osv. Jeg hadde heldigvis en venninne som var 1 år eldre og som ‘tok vare’ på meg og vi var en del sammen noe som nok reddet meg litt. Men jeg var alltid veldig stille og slet med det sosiale, ble aldri kjent med noen i klassen min verken på ungdomsskolen eller videregående f.eks.

Jeg føler nå som 30 åring at jeg henger langt bak alle andre på min alder sånn erfaringsmessig. Jeg har aldri vært på en fest, har aldri hatt kjæreste (ikke kysset noen eller holdt hender en gang), har ikke klart å ta førerkort eller studere og kommer trolig aldri til å få barn pga jeg sliter psykisk. Og nå som jeg flere år siden dessverre har mistet kontakten med venninnen min som alltid har vært der for meg har jeg ingen venner heller. Har ikke klart å få en vennegjeng slik som det virker som at “alle andre” har.

Jeg forsøker jo å tenke at ting kan endre seg nå. De siste 10 årene har vært tøffe for meg der jeg har vært mye innlagt, psykotisk, deprimert osv. Men det har begynt å bedre seg nå og jeg har ikke vært innlagt på en god stund. Og jeg forsøker jo også å tenke at selv om jeg er ganske sent ute så er det jo fortsatt mulig for meg å finne en kjæreste, tørre holde hender osv, og kanskje finne en vennegjeng som gir meg innpass eller bare en venninne i det minste.

Samtidig så er jeg så flau over den manglende erfaringen min at jeg lar det stoppe meg samt at jeg synes det er vanskelig å skulle gjøre seg selv sårbar og åpne opp noe som jo kreves både ift det å forsøke å finne kjæreste og venninne(r). Jeg er så opptatt av at jeg tenker ingen liker meg og at jeg kommer til å bli såret osv.
 

Anonymkode: 0bb85...d83

Du endrer livet ditt med å ta ansvar for deg selv, kun deg selv. 

Lær deg å akseptere det du ikke kan endre. Fortid er fortid. Den bagasjen eller sykdom du har med deg pga fortiden må du lære å håndtere, leve med, akseptere eller jobbe med. Å sikte mot å være 100% frisk er nok kanskje urealistisk?!? Å ikke akseptere slik ting er nå, er ødeleggende. 

Livet er nå. Ikke i går, eller i morgen. Du lever kun akkurat nå. Så hva kan du gjøre nå for å ha det godt? Hvordan ønsker du at livet ditt skal være og hva må du gjøre for å komme dit? 

Å håpe, tro, forsøke at livet blir bedre får deg igjen vei, og bidrar kun til skuffelser. Da legger du for mye vekt på alt som kan komme i veien. For livet er slikt, ting skjer. Vonde opplevelser. Vansker fra fortiden. Sykdom. Etc. 

Livet blir aldri som man ønsker, men det man jobber for. Senk kravene dine til deg selv. Slutt å sammenligne deg selv. Vi har ALLE skavanker, "feil", er rare på et vis, har problemer, har utfordringer etc.

Prøv heller å fokuser på det positive. Jeg kan nevne noe kun fra teksten din: Empatisk. Sterk. Du er på vei ut av offerrollen og tar mer tak og ansvar i livet ditt. Du ser fremover tross alt det vonde og vanskelige du har vært igjennom. Selvinnsikt. 

Lær deg å like og være glad i den du er. Da faller mye annet på plass. 

 

Anonymkode: 87cf4...3ee

[Stoltskeiv]

Jeg kan fortelle deg litt om hvordan jeg kom meg gjennom ungdomstiden og store deler av voksenlivet. Jeg selv er snart 30. Jeg mistet hele ungdomstiden min pga. mobbing. Jeg var kun hjemme hos mamma og pappa hele ungdomstiden. Men da jeg var ferdig på vgs, så startet jeg på folkehøgskole og fikk noen venner. Jeg var ganske utrent på det å være sosial, men fikk mange gode venner. Mistet kontakt med mange av de, men jeg tok med meg alle opplevelsene der fra. Men roomien min har jeg fortsatt kontakt med. Deretter begynte ting å bli bedre. Jeg trivdes bedre i mitt eget selskap og fant det som et styrke. Da jeg begynte å studere så gikk jeg kraftig på veggen, så mistet par år på det, men heldigvis hadde jeg gode støttefolk rundt meg. Slik som legen, DPS og de på studentskipnaden som tok meg i mot med åpne armer som jeg var myyye hos. Jeg også slet med å ha mistet mye av ungdomstiden og starten av voksenlivet. Det er nå de siste 5 månedene hvor jeg har hatt det greit hvor angsten og depresjonen ikke har hemmet meg. Jeg føler det det første gang på flere år jeg kan si at nå har jeg det ganske bra. Men for å komme ditt, så måtte jeg legge bort de tankene om det jeg ikke har. 

Jeg kan ikke fokusere på det jeg ikke har, det jeg ikke får til. Jeg må heller fokusere på det jeg har og det jeg får til. Jeg gjør det beste jeg kan og det holder for meg. Jeg har fine foreldre, søsken, tanter, onkler, fettere, kusiner osv. Jeg mestrer mine hobbyer, har fått gode venner gjennom det. Og som jeg har klart å beholde. Men store deler av mitt liv har vært vanskelig, men ved å endre mitt tankesett (med MASSE hjelp), så har jeg fått det bedre. 

Jeg tror ikke du kan fokusere på alt du ikke har. Hva er det du har som du er ganske fornøyd med og er stolt av?

Det viktigste tror jeg er å akseptere fortiden og heller fokusere på det gode. For meg så tenker jeg ar det er en styrke at jeg måtte bli voksen så fort. Gjennom å bli mobbet og utfryst, så måtte jeg klare meg mye alene gjennom skoletiden, jeg var mye med voksne (trivdes også best med det). Jeg mener jeg ble tidlig voksen fordi, jeg tok bare med meg perspektiver fra de voksne rundt meg. Jeg hadde svært få venner på min alder. Og jeg ble derfor ganske reflektert tidlig. Noe alle rundt meg også har påpekt. Jeg har lenge følt meg mentalt mer fremme enn jevnaldrende, og har derfor likt å være med de som er eldre enn meg. Det vet jeg handler om som nevnt at jeg tidlig ble "voksen" Noe jeg ser på som et styrke i dag.

Endret 29. september av Stoltskeiv

[DelvisPresley]

Jeg fikk aldri en normal ungdomstid/ ung voksen-liv av diverse grunner, og erfaringen min er at det man mister klarer man ikke å ta igjen.

Det er MIN erfaring, kanskje det blir annerledes for deg.

Jeg er nå 38 og har mistet motet, troen og håpet på at noe noengang blir bra.

[AnonymBruker]

Svarer litt på det du spør om helt først: Har du noe du liker å gjøre? Kan det kanskje være en vei til å møte nye mennesker (som potensielt kan bli venner/kjæreste)? Mener feks å ha lest at DNT arrangerer «singelturer», i mange interesse/hobby-grupper på Facebook arrangeres det treff (vet feks av treff i mat-grupper og sy-grupper), evt delta på arrangement i nærmiljøet - trening, språk-kafé, spillkveld på biblioteket… Prøv og se om det finnes noen arenaer hvor du kan møte folk som en del av en gruppe. 
 

Ellers føler jeg med deg i det du opplever. Jeg har nok tilsynelatende «klart meg», med både mann og barn, men med en stor sorg over ungdoms/tidlig voksen-tid som jeg mistet til psykdom fra jeg var 13. Sliter fortsatt, men ikke på samme måte lenger. 

Anonymkode: ed331...1b5

[A new man]

DelvisPresley skrev (27 minutter siden):

Jeg fikk aldri en normal ungdomstid/ ung voksen-liv av diverse grunner, og erfaringen min er at det man mister klarer man ikke å ta igjen.

Det er MIN erfaring, kanskje det blir annerledes for deg.

Jeg er nå 38 og har mistet motet, troen og håpet på at noe noengang blir bra.

Det var leit å høre. Alt kan bli bra, tror jeg. Men jeg tror også at det ikke blir bra av seg selv. Et lykkelig liv i fremtiden må være viktigere enn en ulykkelig fortid. 
 

Til TS: Slutt å måle deg mot andre. Hvis du skulle se deg tilbake, så fokuser på veien du har gått, hvor langt du har kommet. 
 

Finn glede i de små ting? Vakre høstfarger? God kaffe? 
 

Fiks noe å glede deg til? En tur eller noe? 
 

Gjør noe du aldri har gjort før, i en uke, i en måned. Der trenger ikke være en stor greie, bare at det er helt nytt. 
 

Tren! På et gym eller løp med Strava. Strava er visst det nye stedet å møte folk. 

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen slik at du kan få 30-årene bra. Selv er jeg i lignende situasjon som deg og blir 40 neste år.  Det kan i hvert fall være viktig om du tenker på å få barn. Selv synes jeg det er sårt at det toget begynner å løpe fra meg. 

Anonymkode: 0f2e2...0e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg anbefaler å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen slik at du kan få 30-årene bra. Selv er jeg i lignende situasjon som deg og blir 40 neste år.  Det kan i hvert fall være viktig om du tenker på å få barn. Selv synes jeg det er sårt at det toget begynner å løpe fra meg. 

Anonymkode: 0f2e2...0e1

Edit: Jeg skjønner at det er sårt å ha mistet ungdomstiden og ung-voksentiden. Jeg synes det er sårt jeg også. 

Anonymkode: 0f2e2...0e1

[AnonymBruker]

Jeg følte det samme frem til jeg innså at ungdomstid og ung-voksentid var oppskrytt. De færreste ser på denne tiden som rosenrød, spesielt kvinner. De fleste jeg kjenner opplevde fæle ting i denne tiden, og har gått på mange smeller. Mine venner føler denne tiden bare var for å feile, lære og bli ydmyket. Det er vanskelig å være ungdom uten å ha lært særlig grensesetting og selvverdi, og som ung voksen skal man begynne i jobb og samarbeide med folk i 50- og 60-årene som behandler deg som et barn, samtidig som du skal lære deg å være en ansvarlig voksen.

Vi er alle langt mer lykkelig i 30-årene. Da vi bikket 30 år fikk vi en ny ro og trygghet i oss selv, ble ikke så redd for andre og hva de tenkte, har langt færre venner (men vet bedre hva vi trenger fra et vennskap). Vi klarer å stå i det som er tungt og likevel ha det fint.

Om det kan gi deg håp:

Min søster har nettopp fått seg en kjæreste. Han er i 30-årene. Hun er hans første kjæreste, han har aldri hatt hverken kjæreste eller venner før for 2 år siden. Da ble han inkludert i en gjeng som ga han motivasjon til å være sosial, trene og prøve nye hobbyer. Han har blitt mye tryggere. Hun sier at han er den mest genuine og ekte personen hun noen gang har møtt. Han er ikke ødelagt av dårlig datingkultur eller påvirket av uansvarlige guttegjenger i 20-årene. Jeg vil derfor påstå at din bakgrunn gjør deg unik, og når det finnes så mange generiske folk å velge i vil du skille deg postivt ut. ❤️ Min erfaring er at folk som har slitt i 20-årene er mye mer jordnære, har livserfaring og er mer interessante.

Anonymkode: 0996c...e64

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (14 timer siden):

Jeg fikk aldri en normal ungdomstid/ ung voksen-liv av diverse grunner, og erfaringen min er at det man mister klarer man ikke å ta igjen.

Det er MIN erfaring, kanskje det blir annerledes for deg.

Jeg er nå 38 og har mistet motet, troen og håpet på at noe noengang blir bra.

Jeg er på din alder. Man kan ikke ta igjen det tapte. Men man kan jo prøve å "redde stumpene" og få noe bra ut av 40-årene, 50-årene, osv. 

Når det er sagt selv om du ikke burde miste motet så skjønner jeg følelsene dine. Jeg skal til fastlegen denne uka fordi jeg sliter med depresjon og fordi jeg mistenker at jeg kan ha noen diagnoser. 

Anonymkode: 0f2e2...0e1