Sårt og vanskelig

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg vil holde med så anonym som mulig da veldig få vet dette, så beklager hvis noe er litt vagt.

Jeg gjennomgikk en spontanabort for 4 måneder siden og jeg strever noe fryktelig med det nå. Det hjelper ikke at det er babyboom på jobben (jobber i et kvinnedominert yrke i et ganske tøft felt). Kjæresten min bor ikke i Norge, men vi har vært sammen nesten 7 år. Det skulle være en midlertidig løsning hvor han etter hvert skulle komme hit, men ting skjer og dermed ble det ikke slik. Da jeg ble gravid ble vi veldig glade til tross for at vi lever hver for oss. Prosessen ved flytting ble satt i gang (han bor i et annet skandinavisk land). Da jeg mistet gikk jeg gjennom en spiral av følelser. Jeg dro rett til jobb etter beskjeden om at jeg hadde mistet (mener legen kalte det en MA). Jeg fikk ingen oppfølging, la inn masse overtid på jobb og er nå i en fase hvor jeg rett og slett er helt låst. Jeg kommer hjem, låser meg inne, gråter, sover dårlig og spiser minimalt. Jeg kommer meg på jobb, men greier ikke yte like mye. Greier så vidt å holde fasaden på jobb og de få gangene jeg er ute. Jobben min er av den sort at hvis jeg ikke er på jobb på en uke, ligger jeg etter tre uker og får dobbelt så mye å gjøre. Det er fryktelig mange sykemeldte og vi er få på jobb konstant. Jeg er mindre sosial og jobber lengre fordi jeg ikke greier å fullføre oppgavene mine som vanlig. Rett før jeg oppdaget graviditeten mistet jeg også en forelder som selvfølgelig gikk hardt innpå meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. I og med at jeg ikke bor med min kjære, så er det ikke gitt at vi får til å møtes når jeg har eggløsning. Nå har det gått 4 måneder og det har ikke truffet en eneste gang til tross for at vi hadde lik sommerferie i år. Neste sjanse blir i oktober, men det er jo ikke sikkert det sitter da. Jeg har også prøvd med på en sosial aktivitet som er en gang i uken, men det varierer hvilken dag. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget mitt, men jeg har ingen å prate med om dette enn kjæresten min. Det virker som han har glemt det og gått videre. Jeg vet ikke hvordan jeg kan ta vare på meg selv opp i det her. Jeg har aldri vært sykemeldt og vil helst ikke gå den veien, da jeg greier som sagt å komme meg på jobb. Samtidig greier jeg ikke oppgavene mine på jobb og føler meg helt udugelig. Vi har en rådgiver på jobb som ba meg vurdere 80% sykemelding hvor jeg får hentet meg litt inn igjen med søvn og mat, men jeg føler på en liten skam da jeg føler sykemelding er hvis man er ordentlig syk, noe jeg føler jeg ikke er. Er det noen som han noen råd å gi meg annet enn å ta seg sammen? 

Anonymkode: 2decd...4d6

[AnonymBruker]

Forstår du har og står i en tung og vanskelig tid og situasjon. Beste rådet jeg kan gi - du må snakke med noen. Noen du kjenner, profesjonelle - hva som helst. Men du må snakke med noen om de vanskelige følelsene du sitter med. De forsvinner ikke av seg selv, og det at låser deg inne og isolerer deg selv slik vil ikke hjelpe <3  Du kan eventuelt kontakte organisasjonen Amathea. 

Har selv gått igjennom flere SA og MA - og det er beintøft. Og man må bearbeide det og snakke om det.  Det oppleves svært ofte helt annerledes for menn. De kjenner ikke alt som skjer fysisk og psykisk rundt graviditet eller det å miste. 

Det er dessverre lite oppfølging å gå rundt slikt, da det dessverre er vanlig og skjer mange. Burde absolutt vært bedre oppfølging. 

 

Anonymkode: 63bf5...b55

[Brunello]

Ut fra det du skriver, tolker jeg dette til å være første spontanabort. Det er ingen ting som tilsier at du ikke vil kunne få barn senere. 

Husk at sa veldig ofte skyldes at fosteret ikke er levedyktig, så isolert sett er det bra at kroppen frastøter seg det.

Du bør oppsøke psykolog når du får så tunge tanker i lang tid. 

[AnonymBruker]

Så utrolig trist å lese, sender alle gode tanker ❤️

Jeg har vært gjennom liknende. Gikk gjennom flere SAer på kort tid i en periode der jeg allerede nærmet meg utbrent pga stor arbeidsbelastning over tid. I likhet med deg følte jeg at jeg ikke var syk og at jeg fint kunne gå på jobb. Til slutt tøyde jeg det for langt. Endte med at jeg sluttet å sove og til slutt fikk jeg panikkanfall om natten som var helt forferdelig (trodde jeg skulle dø). Etter dette ble jeg sykemeldt.. 

I ettertid har jeg angret veldig på at jeg ikke sykemeldte meg tidligere. Selv om man fysisk sett er i stand til å gå på jobb, betyr ikke det at det er lurt. Så mitt råd til deg er å ta bedre vare på din psykiske helse og sørge for at du ikke møter veggen - da kan det være mye verre å frisk. Alt godt ❤️

 

Anonymkode: 53938...64f

[Pysa]

Å, kjære! Dette høres tungt ut! God klem!

Det er absolutt ikke feil å få en sykmelding for dette, husk at du trenger krefter for neste graviditet også. Jobb er jobb, familien kommer først. Og selv om du kanskje bor alene nå, så er du en liten familie for deg selv. Men selvfølgelig, om du vil jobbe, så er det heller ikke feil. Husk at jobben din ville funnet en erstatning for deg om noe skjedde med deg, men du er uerstattelig i privatlivet. 

Angående kjæresten din, så er det ikke så lett for ham å sette seg inn i hvor tøft dette er for deg. For det første har han jo den kromosomfeilen som gjør at han er mann, men så er graviditet også oftere litt fjernere for mennene enn det er for oss, som kjenner det fysisk på kroppen.

 

Jeg har hatt to kronisk syke barn, og til tider et enormt fravær fra jobben. Det er fremdeles ikke lett å sende inn melding om fravær, klassen min får ikke vikar for meg, og mister derfor mye. Men familien og egen helse kommer før jobben, sånn må det bare være.

 

Det kommer til å bli tunge stunder for deg fremover, men det lysner etter hvert. Finn ut hva som er best for deg, og prøv å hive skyld og skam ut av livet, de hjelper deg ikke. 

[AnonymBruker]

Brunello skrev (44 minutter siden):

Ut fra det du skriver, tolker jeg dette til å være første spontanabort. Det er ingen ting som tilsier at du ikke vil kunne få barn senere. 

Husk at sa veldig ofte skyldes at fosteret ikke er levedyktig, så isolert sett er det bra at kroppen frastøter seg det.

Du bør oppsøke psykolog når du får så tunge tanker i lang tid. 

Fullt klar over at dette ikke har noe å si på om jeg kan bli gravid igjen. Jeg er kjempeglad for at jeg slapp å bære frem et potensielt sykt barn som hadde levd noen timer. Kroppen er fantastisk sånn sett. Likevel er det vondt og jævlig, men denne reaksjonen har kommet nå. Flere og flere går ut i svangerskapspermisjon på jobben, det treffer merkelig nok hardere og hardere for hver gang nå. 

Anonymkode: 2decd...4d6

[t0nje]

Sykemeld deg. Psykisk helse er like viktig som fysisk helse. Psykisk uhelse vil på et tidspunkt påvirke din fysiske helse og det er bedre å forebygge nå enn å reparere senere.