Hvordan takle forhold med en unnvikende/emosjonellt utilgjengelig mann?

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold med en unnvikende og emosjonellt utilgjengelig mann i 6 måneder nå. Han har vært singel de siste 16 årene bortsett fra noen få forhold som han har avsluttet etter et par måneder fordi han ikke "takler" å få følelser. 

I begynnelsen lovet han gull og grønne skoger. Var klar for et forhold og sa han hadde tenkt mye på at han ikke ville være alene for resten av livet (Han er i 50 årene). Han fortalte meg at han elsket meg og at han så for seg mange fine år fremover sammen med meg. Jeg har vitkelig satt meg inn i det med unnvikende tilknytning og gjort alt jeg kan for å få dette til å bli bra. Har gitt han masse space, vi treffes bare annenhver helg, presser han aldri, krever aldri noe som helst og gjør alt jeg kan for at han skal slappe av og ha det bra når vi er sammen. Han har jobbet 7 dager i uka de siste 16 årene og sier at han aldri har tatt så mye fri for å være sammen med noen (altså annenhver helg). Jeg har fortalt han at jeg må ha en bekreftelse innimellom, på at han bryr seg, men krever ikke mer enn det, og det gjorde han de første månedene.

Jeg har gått på eggeskall rundt han de siste månedene, han tåler ikke å snakke om forholdet, han kan aldri legge planer og jeg kan aldri spørre om når jeg får se han igjen. Det føler han blir for mye press siden han er vant til å være alene. 

Vi var sammen nå i helgen og hadde det kjempefint. Jeg lagte god mat og gjorde alt for at han skulle ha det bra. Jeg sier at jeg er glad i han men han svarer ikke lenger, kun sier ja hvis jeg spør direkte om han er glad i meg. Han var blid, koset masse med meg, kysser meg på pannen og på kinnet og klapper og koser hele helgen. Søndag morgen klemmer han meg, kysser meg og sier han har hatt det fint og at alt er fint mellom oss. Så kommer mandag og han skal på reisejobb. Han gruer seg veldig da han ikke liker seg i jobben og syntes det er mye stress, På søndag kveld sender jeg en sms hvor jeg spør om det går bra med han. Ikke noe mer enn det. Og han svarer ikke på det. Hele mandagen går og han svarer ikke på den. I går kveld ringer jeg han og han tar ikke telefonen, noe han pleier å gjøre. Jeg blir litt bekymret siden jeg vet han er deprimert og er veldig stresset pga jobben han ikke liker. På morgenen i dag sendte jeg en sms hvor jeg bare skriver at jeg er bekymret for han og at jeg er redd for at noe har skjedd (han har hatt et par store helseutfordringer hvor han nesten har dødd de siste årene), og det er uvant at han ikke svarer. Og vi hadde det jo kjempefint i helgen. Da svarer han bare at han er op jobb og ikke har lyst til å prate akkurat nå. 

De siste 4 månedene har jeg hatt det helt jævlig. Jeg er glad i han, forteller han det og prøver alt jeg kan for å få han til å bli trygg i relasjonen vår. Han kan si han elsker meg en dag for så å si at han nok har det bedre alene dagen etter. Og det er helt forferdelig å måtte forholde seg til. Jeg aner jo ikke hvor jeg står. Jeg har gått ned mange kilo, klarer ikke konsentrere meg på jobb og er konstant lei meg. Han gir meg smuler en gang i blandt og jeg lever på dem i håp om at han skal klare å være i forholdet og ikke rømme, slik han alltid har gjort tidligere.

Når skal jeg gi opp? Hva kan jeg gjøre? Innerst inne tror jeg virkelig han er glad i meg, men han klarer bare ikke å forholde seg til det.

Anonymkode: 4804f...e5b

[AnonymBruker]

Utilgjengelig og unnvikende har veldig mange likhetstrekk med narsissisme når det ikke blir behandlet eller forsøkt gjort noe med. Jeg hadde løpt, når ting er så helvete 6 måneder inn i, forestill deg 6 år. Ikke bruk opp livet på å tekkes noen som ikke en gang gidder å innse at de bør jobbe med seg selv. 

Anonymkode: cae00...406

[AnonymBruker]

Jeg har litt unnvikende tilknytning selv. (Noe jeg dessverre ikke fant ut før bruddet var et faktum) Men det der er ikke holdbart, det du opplever. Jeg hadde gitt opp for lenge siden

Anonymkode: b7901...0b6

[AnonymBruker]

Les den forrige tråden din igjen, du fikk mange gode råd der.

Anonymkode: c3e7a...66e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg har vært i et forhold med en unnvikende og emosjonellt utilgjengelig mann i 6 måneder nå. Han har vært singel de siste 16 årene bortsett fra noen få forhold som han har avsluttet etter et par måneder fordi han ikke "takler" å få følelser. 

I begynnelsen lovet han gull og grønne skoger. Var klar for et forhold og sa han hadde tenkt mye på at han ikke ville være alene for resten av livet (Han er i 50 årene). Han fortalte meg at han elsket meg og at han så for seg mange fine år fremover sammen med meg. Jeg har vitkelig satt meg inn i det med unnvikende tilknytning og gjort alt jeg kan for å få dette til å bli bra. Har gitt han masse space, vi treffes bare annenhver helg, presser han aldri, krever aldri noe som helst og gjør alt jeg kan for at han skal slappe av og ha det bra når vi er sammen. Han har jobbet 7 dager i uka de siste 16 årene og sier at han aldri har tatt så mye fri for å være sammen med noen (altså annenhver helg). Jeg har fortalt han at jeg må ha en bekreftelse innimellom, på at han bryr seg, men krever ikke mer enn det, og det gjorde han de første månedene.

Jeg har gått på eggeskall rundt han de siste månedene, han tåler ikke å snakke om forholdet, han kan aldri legge planer og jeg kan aldri spørre om når jeg får se han igjen. Det føler han blir for mye press siden han er vant til å være alene. 

Vi var sammen nå i helgen og hadde det kjempefint. Jeg lagte god mat og gjorde alt for at han skulle ha det bra. Jeg sier at jeg er glad i han men han svarer ikke lenger, kun sier ja hvis jeg spør direkte om han er glad i meg. Han var blid, koset masse med meg, kysser meg på pannen og på kinnet og klapper og koser hele helgen. Søndag morgen klemmer han meg, kysser meg og sier han har hatt det fint og at alt er fint mellom oss. Så kommer mandag og han skal på reisejobb. Han gruer seg veldig da han ikke liker seg i jobben og syntes det er mye stress, På søndag kveld sender jeg en sms hvor jeg spør om det går bra med han. Ikke noe mer enn det. Og han svarer ikke på det. Hele mandagen går og han svarer ikke på den. I går kveld ringer jeg han og han tar ikke telefonen, noe han pleier å gjøre. Jeg blir litt bekymret siden jeg vet han er deprimert og er veldig stresset pga jobben han ikke liker. På morgenen i dag sendte jeg en sms hvor jeg bare skriver at jeg er bekymret for han og at jeg er redd for at noe har skjedd (han har hatt et par store helseutfordringer hvor han nesten har dødd de siste årene), og det er uvant at han ikke svarer. Og vi hadde det jo kjempefint i helgen. Da svarer han bare at han er op jobb og ikke har lyst til å prate akkurat nå. 

De siste 4 månedene har jeg hatt det helt jævlig. Jeg er glad i han, forteller han det og prøver alt jeg kan for å få han til å bli trygg i relasjonen vår. Han kan si han elsker meg en dag for så å si at han nok har det bedre alene dagen etter. Og det er helt forferdelig å måtte forholde seg til. Jeg aner jo ikke hvor jeg står. Jeg har gått ned mange kilo, klarer ikke konsentrere meg på jobb og er konstant lei meg. Han gir meg smuler en gang i blandt og jeg lever på dem i håp om at han skal klare å være i forholdet og ikke rømme, slik han alltid har gjort tidligere.

Når skal jeg gi opp? Hva kan jeg gjøre? Innerst inne tror jeg virkelig han er glad i meg, men han klarer bare ikke å forholde seg til det.

Anonymkode: 4804f...e5b

Hvorfor gidder du???

Du må gjøre det slutt i dag. Psykisk vold kalles dette.

Anonymkode: f92b9...742

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Når skal jeg gi opp? Hva kan jeg gjøre? Innerst inne tror jeg virkelig han er glad i meg, men han klarer bare ikke å forholde seg til det.

Anonymkode: 4804f...e5b

Nå, i dag. Dette er en mann som bare vil ha fitte annenhver helg, ikke være fulltidskjæreste. 

Anonymkode: 27a66...aa6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

De siste 4 månedene har jeg hatt det helt jævlig. Jeg er glad i han, forteller han det og prøver alt jeg kan for å få han til å bli trygg i relasjonen vår. Han kan si han elsker meg en dag for så å si at han nok har det bedre alene dagen etter. Og det er helt forferdelig å måtte forholde seg til. Jeg aner jo ikke hvor jeg står. Jeg har gått ned mange kilo, klarer ikke konsentrere meg på jobb og er konstant lei meg. Han gir meg smuler en gang i blandt og jeg lever på dem i håp om at han skal klare å være i forholdet og ikke rømme, slik han alltid har gjort tidligere.

Se bare på det du skriver her, dette er ikke normalt og du er alvorlig hektet. Hvorfor skal du ødelegge deg selv på å trygge og temme noen som har problemer som gjør at de ikke kan? Hvorfor har fire MÅNEDER vært så jævlig at du sliter med helse og på jobben din? Dette forholdet ødelegger deg, du prøver desperat å få bekreftelse og anerkjennelse fra noen som ikke klarer å gi det. Hvorfor lever du for de smulene fra en som er så lukket og stengt av at han med hele seg avviser deg? 

Hva er det du sliter med, hva slags smerter og traumer går du med, som gjør at denne mannen virker som en god ide å brenne seg ut på? 

Anonymkode: cae00...406

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har vært i et forhold med en unnvikende og emosjonellt utilgjengelig mann i 6 måneder nå. Han har vært singel de siste 16 årene bortsett fra noen få forhold som han har avsluttet etter et par måneder fordi han ikke "takler" å få følelser. 

I begynnelsen lovet han gull og grønne skoger. Var klar for et forhold og sa han hadde tenkt mye på at han ikke ville være alene for resten av livet (Han er i 50 årene). Han fortalte meg at han elsket meg og at han så for seg mange fine år fremover sammen med meg. Jeg har vitkelig satt meg inn i det med unnvikende tilknytning og gjort alt jeg kan for å få dette til å bli bra. Har gitt han masse space, vi treffes bare annenhver helg, presser han aldri, krever aldri noe som helst og gjør alt jeg kan for at han skal slappe av og ha det bra når vi er sammen. Han har jobbet 7 dager i uka de siste 16 årene og sier at han aldri har tatt så mye fri for å være sammen med noen (altså annenhver helg). Jeg har fortalt han at jeg må ha en bekreftelse innimellom, på at han bryr seg, men krever ikke mer enn det, og det gjorde han de første månedene.

Jeg har gått på eggeskall rundt han de siste månedene, han tåler ikke å snakke om forholdet, han kan aldri legge planer og jeg kan aldri spørre om når jeg får se han igjen. Det føler han blir for mye press siden han er vant til å være alene. 

Vi var sammen nå i helgen og hadde det kjempefint. Jeg lagte god mat og gjorde alt for at han skulle ha det bra. Jeg sier at jeg er glad i han men han svarer ikke lenger, kun sier ja hvis jeg spør direkte om han er glad i meg. Han var blid, koset masse med meg, kysser meg på pannen og på kinnet og klapper og koser hele helgen. Søndag morgen klemmer han meg, kysser meg og sier han har hatt det fint og at alt er fint mellom oss. Så kommer mandag og han skal på reisejobb. Han gruer seg veldig da han ikke liker seg i jobben og syntes det er mye stress, På søndag kveld sender jeg en sms hvor jeg spør om det går bra med han. Ikke noe mer enn det. Og han svarer ikke på det. Hele mandagen går og han svarer ikke på den. I går kveld ringer jeg han og han tar ikke telefonen, noe han pleier å gjøre. Jeg blir litt bekymret siden jeg vet han er deprimert og er veldig stresset pga jobben han ikke liker. På morgenen i dag sendte jeg en sms hvor jeg bare skriver at jeg er bekymret for han og at jeg er redd for at noe har skjedd (han har hatt et par store helseutfordringer hvor han nesten har dødd de siste årene), og det er uvant at han ikke svarer. Og vi hadde det jo kjempefint i helgen. Da svarer han bare at han er op jobb og ikke har lyst til å prate akkurat nå. 

De siste 4 månedene har jeg hatt det helt jævlig. Jeg er glad i han, forteller han det og prøver alt jeg kan for å få han til å bli trygg i relasjonen vår. Han kan si han elsker meg en dag for så å si at han nok har det bedre alene dagen etter. Og det er helt forferdelig å måtte forholde seg til. Jeg aner jo ikke hvor jeg står. Jeg har gått ned mange kilo, klarer ikke konsentrere meg på jobb og er konstant lei meg. Han gir meg smuler en gang i blandt og jeg lever på dem i håp om at han skal klare å være i forholdet og ikke rømme, slik han alltid har gjort tidligere.

Når skal jeg gi opp? Hva kan jeg gjøre? Innerst inne tror jeg virkelig han er glad i meg, men han klarer bare ikke å forholde seg til det.

Anonymkode: 4804f...e5b

Jeg forstår ikke hvorfor vi higer sånn etter det med å hente frem den tapte mannens følelser. "Stakkars mann som ikke klarer å vise meg kjærlighet eller respekt. Om jeg bare gjør alt riktig så kommer det frem og da får jeg det bra." 

Jeg har levd slik i 5 år! 5 år med å gi alt av meg selv og det ser likt ut som i starten. Så ikke gjør det.

Jeg er endelig på vei ut, jeg har mistet alt av følelser  

Anonymkode: a3d22...855

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg forstår ikke hvorfor vi higer sånn etter det med å hente frem den tapte mannens følelser. "Stakkars mann som ikke klarer å vise meg kjærlighet eller respekt. Om jeg bare gjør alt riktig så kommer det frem og da får jeg det bra." 

Jeg har levd slik i 5 år! 5 år med å gi alt av meg selv og det ser likt ut som i starten. Så ikke gjør det.

Jeg er endelig på vei ut, jeg har mistet alt av følelser  

Anonymkode: a3d22...855

Føler med deg, jeg var i et slikt "forhold" som dette i 6-7 mmd og føler det spiste en del av sjelen min. Etter 5 år vet jeg ikke hvem jeg hadde vært. Håper du nå ser at verdien din ikke avhenger av en emosjonellt død manns syn på deg. 

Anonymkode: cae00...406

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har vært i et forhold med en unnvikende og emosjonellt utilgjengelig mann i 6 måneder nå.

De siste 4 månedene har jeg hatt det helt jævlig. 

Når skal jeg gi opp? Hva kan jeg gjøre? 

Anonymkode: 4804f...e5b

Du burde gitt opp for flere måneder siden.

Anonymkode: c4c5e...319

[AnonymBruker]

Omg kvinne, hvorfor gjør du det mot deg selv?!?

Anonymkode: f92cf...371

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Føler med deg, jeg var i et slikt "forhold" som dette i 6-7 mmd og føler det spiste en del av sjelen min. Etter 5 år vet jeg ikke hvem jeg hadde vært. Håper du nå ser at verdien din ikke avhenger av en emosjonellt død manns syn på deg. 

Anonymkode: cae00...406

Det er så sårt om dagen, så vondt. Han vil ikke finne på noe med meg, han vil ikke snakke med meg om ting, han vil ikke dele noe med meg på noen måte. Han vil ha en husmor som ordner alt og som han har sex med.

Jeg har sett at i perioder gjennom årene har jeg vært sint og trist og pratet med han om alt jeg savner. Så har han gitt nok til at jeg blir rolig og blir litt til.

Min tillit til andre mennesker er svekket av den holdningen. Jeg tenker at alle er hyggelige en kort stund, det varer ikke. Jeg isolerer meg i perioder fordi jeg tenker at jeg er slitsom å være med. 

Nå er jeg trist for jeg har fått opp øynene mer. Jeg ser mer. Jeg ser at han går å legger seg med et enkelt natta uten noe mer. Jeg ser han kan være hyggelig i en hel dag, men det er for å få sex. Jeg er sint for at han har så lite respekt for meg. Jeg skammer meg for at jrg har blitt så lenge. Jeg føler skyld ovenfor barna i dette. 

Jeg er derimot ikke redd for å bli enslig. Når han er borte så føler jeg meg så lett innvendig. 

Anonymkode: a3d22...855

[AnonymBruker]

Alvorlig talt! Dette vil du vel ikke bruke mer tid på? Samme faen om han er glad i deg eller ikke. Spiller ingen rolle. Du er ulykkelig!

Anonymkode: bfd63...ba1

[AnonymBruker]

Du skal jo ikke «takle» å være i et forhold. Et forhold skal være et positivt tilskudd til livet ditt, noe som gjør livet triveligere. Det er det åpenbart ikke.

Anonymkode: bab8a...57d

[AnonymBruker]

4 av 6 måneder har vært forferdelige? Dette er jo bare selvskading fra din side. Avslutt med en gang, helst i går.

Anonymkode: 51163...4ba

[AnonymBruker]

Hva du skal gjøre? 

Du skal gi deg selv samme rådet som du ville gitt din aller beste venninne om ho hadde vært i en slik situasjon, - og så skal du følge det. 

😊

Du er en voksen kvinne. Ikke gjør deg selv til ett offer, menn vil oppriktig vise deg sunn og god oppmerksomhet om de vil, og ikke pine noen som de er glad i, for menn oppfører seg faktisk ikke slik mot kvinner de bryr seg om. 

En ting er att han har sjelelige problemer, men du må ta ett alvorlig tak i dine egne, og lære deg egenverdien din, og att du også fortjener å leve i ett sunt og godt forhold, og det finner du ikke hos menn som faktisk ikke er interessert. 

Anonymkode: cbf0f...b54

[AnonymBruker]

Hold tunga rett i munnen.

Jeg har en mann med litt unnvikende tilknytning selv, men sånt tull som å la det gå dager før man svarer/ta kontakt gidder jeg ikke å være en del av. Hadde blitt rasende; eller gått. 

Man ser fort om noen prøver å endre seg eller om de bare er happy med tingenes tilstand. 

Anonymkode: fcba7...5aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Se bare på det du skriver her, dette er ikke normalt og du er alvorlig hektet. Hvorfor skal du ødelegge deg selv på å trygge og temme noen som har problemer som gjør at de ikke kan? Hvorfor har fire MÅNEDER vært så jævlig at du sliter med helse og på jobben din? Dette forholdet ødelegger deg, du prøver desperat å få bekreftelse og anerkjennelse fra noen som ikke klarer å gi det. Hvorfor lever du for de smulene fra en som er så lukket og stengt av at han med hele seg avviser deg? 

Hva er det du sliter med, hva slags smerter og traumer går du med, som gjør at denne mannen virker som en god ide å brenne seg ut på? 

Anonymkode: cae00...406

Jeg tenkte det samme. Ts virker veldig empatisk , men du ikke hadde tolerert dette om du hadde det bra med det selv og hadde god selvtillit. Du fortjener så mye mer ts. Hvorfor har denne mannen en jobb 7 dager i uka han hater? Kan det ikke like gjerne være en annen dame han har på si de 7 dagene i uka han "jobber"? 

Anonymkode: 1411f...ea4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg tenkte det samme. Ts virker veldig empatisk , men du ikke hadde tolerert dette om du hadde det bra med det selv og hadde god selvtillit. Du fortjener så mye mer ts. Hvorfor har denne mannen en jobb 7 dager i uka han hater? Kan det ikke like gjerne være en annen dame han har på si de 7 dagene i uka han "jobber"? 

Anonymkode: 1411f...ea4

TS virker selvutslettende.

Samtidig må kvinner slutte å skylde dårlig oppførsel på at menn ikke klarer å uttrykke seg eller har en eller annen diagnose. Han har vært singel i 16 år og har bare ustabile småforhold innimellom. Det er det faktisk en grunn til.

Anonymkode: dc037...655

[Pingvinen]

Dere har vært sammen i 6 måneder og i 4 av de har du følt deg ille. Hva i allverden er poenget med ett sånt forhold? Han er i 50 årene og da kommer han ikke til å endre seg. Og det er i starten man viser seg fra sin beste side. Var selv i ett sånt forhold. Det tappet meg helt. Tok nesten knekken på meg. Har bare ett råd. Gå og se deg aldri tilbake