Hvordan leve bra sammen i 50-åra når barna har flyttet ut?

[AnonymBruker]

Våre barn har nettopp flyttet ut. Men vi er unge da. Fikk barn tidlig i livet. Så vi har så vidt bekka 40 år. Men vi stor trives alene. Han har masse hobbyer uten meg men jeg trives alene for å lese bok og slik. Så for oss så passer det perfekt. Han planlegger turer for oss. Sånn at vi reiser bort mye mere no enn før. Sexlivet blomstret som bare det. Vi er flink til å finne på ting sammen og hver for oss. Jeg er mye flinkere til å prioritere mine venner. Og han elsker å trene. Så han er flink til å gjøre det. 

Anonymkode: 24035...a67

[AnonymBruker]

Hvis du ikke har det bra slik det er nå og savner mer, så bør jo det være viktig for han også å finne ut av? Hvis dere trenger litt hjelp til det av parterapi bør ikke mannen din avslå det selv om han er fornøyd. 

Jeg ville startet med å være helt ærlig med han om egne behov og forventninger til årene fremover. Si hva du savner og vil ha mer av. Fortell positive ting også og hva du føler er bra med dere. Legg alle kortene på bordet, så får dere ryddet på plass og laget dere en slags ny plan på hvordan deres nye  liv sammen skal være. Han bør jo bare bli glad for at du ønsker han fortsatt og savner han. 

Håper det ordner seg for dere og at dere får nyte den nye tilværelsen sammen ☺️

Husk at du fortjener å få dine behov dekket og lyttet til. 

Anonymkode: 2de4d...54f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis du ikke har det bra slik det er nå og savner mer, så bør jo det være viktig for han også å finne ut av? Hvis dere trenger litt hjelp til det av parterapi bør ikke mannen din avslå det selv om han er fornøyd. 

Jeg ville startet med å være helt ærlig med han om egne behov og forventninger til årene fremover. Si hva du savner og vil ha mer av. Fortell positive ting også og hva du føler er bra med dere. Legg alle kortene på bordet, så får dere ryddet på plass og laget dere en slags ny plan på hvordan deres nye  liv sammen skal være. Han bør jo bare bli glad for at du ønsker han fortsatt og savner han. 

Håper det ordner seg for dere og at dere får nyte den nye tilværelsen sammen ☺️

Husk at du fortjener å få dine behov dekket og lyttet til. 

Anonymkode: 2de4d...54f

Nå er det jo to stykker i et parforhold? Kan jo være ting ved deg som framfører dette som ikke er bra også? Som regel har vi vel feil og mangler alle sammen, og da fortjener vel begge å få sine behov dekket. Er snakk om å prate sammen og å gi og ta så kommer man langt. (Og kanskje ikke skills-messe).

Anonymkode: aebeb...689

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tror du at folk på 50 ikke kan finne seg nye partnere? 😅 Er du 15 år?

Anonymkode: 5210b...3ba

Jeg er helt enig med deg. Det er så mange misfornøyde par der ute. Jeg ser det hele tiden. Skilsmisser i godt voksen alder er økende. Om man er trøtt av hverandre og ikke klarer å fortsette, synes jeg virkelig synd på de som fortsetter i slike forhold. 

Anonymkode: 0bff2...6a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg er helt enig med deg. Det er så mange misfornøyde par der ute. Jeg ser det hele tiden. Skilsmisser i godt voksen alder er økende. Om man er trøtt av hverandre og ikke klarer å fortsette, synes jeg virkelig synd på de som fortsetter i slike forhold. 

Anonymkode: 0bff2...6a8

Ikke det at det ikke går an å finne seg ny partner. Men det høres så lettvint ut, og at man ikke tåler litt konflikter. Men tenk ikke bare ego. Er man i 50-åra har man gjerne både barn og barne-barn. Hvor stas tror du dette er for de? Så har man gjerne hus med masse ting og tang og minner. Forlate alt dette? Hva med den psykiske siden? Kanskje den du går fra er nødt til å selge hus for å ha råd til å løse ut deg som startet hele misæren? Er graset grønnere på andre siden? Tenk dere grundig om.

Anonymkode: aebeb...689

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ikke det at det ikke går an å finne seg ny partner. Men det høres så lettvint ut, og at man ikke tåler litt konflikter. Men tenk ikke bare ego. Er man i 50-åra har man gjerne både barn og barne-barn. Hvor stas tror du dette er for de? Så har man gjerne hus med masse ting og tang og minner. Forlate alt dette? Hva med den psykiske siden? Kanskje den du går fra er nødt til å selge hus for å ha råd til å løse ut deg som startet hele misæren? Er graset grønnere på andre siden? Tenk dere grundig om.

Anonymkode: aebeb...689

Det er ikke lettvint. Jeg er selv skilt og ble i et vanskelig ekteskap i flere år pga det du beskriver. Mange par holder ut for barnas skyld. Så flytter barna ut og de blir sittende igjen og lurer på hva de skal gjøre nå. Dette er ts sitt problem. Man har mange år igjen av livet hva vil man bruke det til? Det er ødeleggende psykisk også å bo med en person man ikke elsker lenger og veldig vanskelig å reparere. 

Anonymkode: 0bff2...6a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det er ikke lettvint. Jeg er selv skilt og ble i et vanskelig ekteskap i flere år pga det du beskriver. Mange par holder ut for barnas skyld. Så flytter barna ut og de blir sittende igjen og lurer på hva de skal gjøre nå. Dette er ts sitt problem. Man har mange år igjen av livet hva vil man bruke det til? Det er ødeleggende psykisk også å bo med en person man ikke elsker lenger og veldig vanskelig å reparere. 

Anonymkode: 0bff2...6a8

Ja, o.k. erkjenner at i noen tilfeller er det håpløst, vold for eksempel. Bare at de som kommer opp i konflikter og sure dager kunne se seg sammen litt tilbake, ikke bare være i nuet. Bli enige om å tenke tilbake i tid og enes om hva og hvordan startet det med å bli sånn? Kan man enes om det, kanskje man kan nøste opp og starte litt på nytt, på en ny måte liksom?

Anonymkode: aebeb...689

[Baratheon]

AnonymBruker skrev (På 23.9.2024 den 15.17):

Min mann og jeg har hatt et langt liv sammen. Barna har flyttet ut. Vi deler noen interesser og kan fortsatt ha interessante samtaler. Han er en god venn og støtte. Samtidig er det ganske dødt på kjærestefronten. Lite kjærtegn og nærhet. Vi sier sjelden at vi er glad i hverandre. Det er som om vi er to room mates, liksom.

Kjenner at jeg ønsker noe mer, og savner mye. Skal jeg ha det slik resten av livet? Har forsøkt å få i gang en samtale med han om disse tingene, men han liker ikke slike samtaler og blir fort irritert. Han vil ikke i parterapi. Virker som han er fornøyd med å bare ha et vennskap. Han er også null interessert i sex.

Hva kan man forvente i denne fasen av livet? Vi deler hus, hytter og familie, og det beste hadde vært å fortsette å holde sammen.

Ønsker gjerne svar og tips fra noen i samme livsfase.

Anonymkode: 5210b...3ba

Vi er ikke i denne livsfasen, vi er i starten av det å ha småbarn, men fordi vi er kjent med denne problematikken så har vi alltid vært bevisste på å pleie og prioritere forholdet vårt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.9.2024 den 15.17):

Min mann og jeg har hatt et langt liv sammen. Barna har flyttet ut. Vi deler noen interesser og kan fortsatt ha interessante samtaler. Han er en god venn og støtte. Samtidig er det ganske dødt på kjærestefronten. Lite kjærtegn og nærhet. Vi sier sjelden at vi er glad i hverandre. Det er som om vi er to room mates, liksom.

Kjenner at jeg ønsker noe mer, og savner mye. Skal jeg ha det slik resten av livet? Har forsøkt å få i gang en samtale med han om disse tingene, men han liker ikke slike samtaler og blir fort irritert. Han vil ikke i parterapi. Virker som han er fornøyd med å bare ha et vennskap. Han er også null interessert i sex.

Hva kan man forvente i denne fasen av livet? Vi deler hus, hytter og familie, og det beste hadde vært å fortsette å holde sammen.

Ønsker gjerne svar og tips fra noen i samme livsfase.

Anonymkode: 5210b...3ba

Vi er  eit par i omlag tilsvarende situasjon / fase  av livet som der ,men vi  har ikkje noen hytte.og arna er forlengst flyttet hjemmefra, fått sitt eget andre stedet. 

Det positive er at dere fortsatt holder saman, og er ein samlet familie selv om barna er flyttet ut.  Dere har  det troleg matrielt sett nokså bra, er gjeldfrie med hus, hytte . Forhåpentlegvis er dere begge fortsatt friske, og  kan ta  turer til hytta, og besøker barna regelmessig.. Det å leve saman som par betyr vel ikkje at ein skal vera avhengi av hverandre alltid. Hos oss er det dama som har null intresse for sex, og det er vel noe av det er ein savner aller mesr

Vi ble småbarnsforeldre på den tiden da det var vanleg at mødre var hjemme, og eneforsørgerstatusen var vanleg.  Heldigvis var ikkje kravmentaliteten som idag, og barna  skulle ha mobiltelefoner, og  foreldre skulle sponse  både bil og førerkort, og inngangbillett til bolig.  Det var igjennomsnittleg flere barn i familiene, og  med en inntekt så hadde ein mer en nok med å betale faste utgifter, Igjennbruk av sykler, barnevogner, klær m.m var vanleg.

Det å få barn tidleg er utvilsamt ein fordel ettersom det  selvsagt er ein fordel å  ha overskudd, og  vere en støtte for barna under oppveksten. Å sitte på gamlehjemmet m/ dement  den dagen barn, og barnebarn blir konfirmert er selvsagt ikkje noe hyggeleg. 

 

 

 

Anonymkode: b662e...851

[AnonymBruker]

Min mann ville ikke ha sex for ett par år siden. Jeg tenkte det samme som deg. Javel, er jeg ikke attraktiv lenger, og er dette "it"?

Så viste det seg at han hadde problemer med å få den opp, og det hang litt sammen med at forhuden sprakk osv... Jeg skal ikke gå videre inn på detaljer  Men- han hadde prøvd å fikse dette med legen, men det var kvinnelig lege, og mye om og men. Han ga litt opp. Til slutt etter litt press fra meg, så kom da dette fram. Jeg var helt rystet. Heller enn å være ærlig slik at vi kunne finne ut av det sammen, så bare holdt han det for seg selv og liksom avviste meg. 

Jeg trodde egentlig ikke noe på han. Jeg trodde at han ikke hadde lyst på meg. Men i hodet sitt så hadde han det, og når han fikk hjelp, så tok det av. Litt for mye for min smak 😅 ...for det var gutten med det nye (gamle) leketøyet sitt. 

Jeg vet ikke om det kan være noe slikt? Han blir sur og gretten sier du. Så det er noe som kanskje stikker litt dypt. Men jeg tenker jo at du kan fortelle han om din bekymring for framtidem. Spør han det du spør oss om; Hva skal vi gjøre framover? Synes du jeg er attraktiv? Fortell om dine bekymringer der du tar utgangspunkt i deg selv. Han kan ikke bli sur fordi du snakker om dine drømmer og også håp...

Anonymkode: b8245...5d7

[AnonymBruker]

Brunello skrev (På 23.9.2024 den 17.38):

Jeg tror faktisk en av de mest negative sidene ved å få barn tidlig, er at man har så mye igjen av livet etter at barna har flyttet ut. Mange merker at de er forskjellige, og at de ikke orker å leve sammen i 30-40 år til uten et felles prosjekt (barna). Mange har også holdt sammen på grunn av barna.

Får man barn senere og er rundt 60 når den siste flytter ut, vil man ofte ha slått seg til ro og tidsperspektivet er kortere.

Men dette er selvsagt bare en teori fra min side etter å ha observert de som skiller seg i eget miljø. Selvsagt mange avvik også.

Idag er det blitt mine og dine barn, og mange barn  lever med delt omsorg mellom  foreldre, og det er  skolen og barnehagene som tar det meste av omsorgen for barna. Begge foreldre må vera yrkesaktive, ettersom det handler om økonomi, og foreldre har mindre tid saman med barna idag en før. 

Idag bor mange ungdomer hjemme lenger en før, og mange går på skole lenger en før, og  mange får barn senere en før. Når de begynner å nerme seg  30-35 år og kanskje  såvidt har begynt i en jobb er de komt i panikkalderen. Da skal de plutseleg ha inngangsbilett til egen bolig, og de har kanskje funnet seg en partner, og ønsker seg barn.

Foreldre som ikkje får barn før fylte 30-35 år er fylte 50 år før barna er blitt konfirmert, foreldre er komt på alderhjemmet før barna kanskje har etablert .

Anonymkode: b662e...851

[AnonymBruker]

Føler du at du er i et dårlig forhold TS eller er det bare at dette ikke gir deg noen ting du savner? Det er forskjell på å bli gamle sammen på tross av manglende romantiske føelser men at man har noen der som bryr seg, viser en omsorg, er til selskap osv og det å bli gammel alene - for det som er helt sikker er at det ikke nødvendigvis er slik at om du avslutter denne relasjonen vil du finne en ny som er bedre.. 

Anonymkode: 94b27...07c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Idag er det blitt mine og dine barn, og mange barn  lever med delt omsorg mellom  foreldre, og det er  skolen og barnehagene som tar det meste av omsorgen for barna. Begge foreldre må vera yrkesaktive, ettersom det handler om økonomi, og foreldre har mindre tid saman med barna idag en før. 

Idag bor mange ungdomer hjemme lenger en før, og mange går på skole lenger en før, og  mange får barn senere en før. Når de begynner å nerme seg  30-35 år og kanskje  såvidt har begynt i en jobb er de komt i panikkalderen. Da skal de plutseleg ha inngangsbilett til egen bolig, og de har kanskje funnet seg en partner, og ønsker seg barn.

Foreldre som ikkje får barn før fylte 30-35 år er fylte 50 år før barna er blitt konfirmert, foreldre er komt på alderhjemmet før barna kanskje har etablert .

Anonymkode: b662e...851

Det her er jo bare tull. Ja, mange lever med delt omsorg, det er jo ikke de som er i TS' situasjon. Jeg opplever slett ikke at folk har mindre tid med barna, og særlig ikke de som fikk barn relativt sent, man følger jo opp barn i så stor grad at nettopp livet blir 100% annerledes når barna flytter ut. Jeg opplever at foreldre er altoppslukende opptatt av barna sine, og curler og støtter og har mer kvalitetstid og kvantitetstid enn før. Når var dette "før" som du snakker om? 
Og barna som bor hjemme lengre enn før, hvordan får de mindre tid med foreldrene sine? Jeg er over 50 og yngste er ikke konfirmert, mine foreldre igjen er over 80 og ikke på aldershjem ennå, enda jeg har vært etablert i over 20 år. 
Og hvordan er alt dette relevant for prolemstillingen til ts?

Anonymkode: 121c8...77b

[Brunello]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Idag er det blitt mine og dine barn, og mange barn  lever med delt omsorg mellom  foreldre, og det er  skolen og barnehagene som tar det meste av omsorgen for barna. Begge foreldre må vera yrkesaktive, ettersom det handler om økonomi, og foreldre har mindre tid saman med barna idag en før. 

Idag bor mange ungdomer hjemme lenger en før, og mange går på skole lenger en før, og  mange får barn senere en før. Når de begynner å nerme seg  30-35 år og kanskje  såvidt har begynt i en jobb er de komt i panikkalderen. Da skal de plutseleg ha inngangsbilett til egen bolig, og de har kanskje funnet seg en partner, og ønsker seg barn.

Foreldre som ikkje får barn før fylte 30-35 år er fylte 50 år før barna er blitt konfirmert, foreldre er komt på alderhjemmet før barna kanskje har etablert .

Anonymkode: b662e...851

Dagens gjennomsnittsalder for første barn er bare litt høyere enn det som historisk har vært vanlig. Selv på 1700 tallet var førstegangsfødende i slutten av 20-åra. Og før fikk man flere barn, slik at siste barn kom senere enn det som er vanlig nå.

Det er faktisk bare i noen få tiår fra 1950-60 tallet til midt på 80 tallet at gjennomsnittsalderen var nærmere 20 enn 30 år for førstegangsfødende.

[AnonymBruker]

Vi har mine og dine barn, men har vært sammen i mange år. Nå har den yngste flyttet ut, og vi har det veldig fint. Men rett etter barna flyttet, var det veldig vanskelig. Jeg gikk inn i en sorgprosess og synes alt var trist. Kan det være at mannen din kjenner på sorg? Og at det er derfor han ikke er så imøtekommende og positiv? 
 

Min sorg bunnet i at en epoke var over. Tiden med barn var over og da ble jeg smertelig klar over at nå begynner jeg virkelig å bli godt voksen. Og det var trist å akseptere, for jeg følte livet var over.  Jeg slet med å finne ut hvem jeg var uten disse ungdommene rundt meg, for jeg knyttet mye av min identitet opp mot morsrollen. Og jeg savnet de utflytta unge voksne så det gjorde fysisk vondt. 
Jeg skjøv bort mannen min, og ville ikke prate om hva som plaget meg. 
Men etter en stund så ble jeg vant til den nye hverdagen og lærte meg å sette pris på friheten. Nå er det et halvt år siden minstemann flyttet, og forholdet mellom mannen min og meg blomstrer. Jeg har fått det travelt med å nyte livet, og har det veldig fint med meg selv. 

Anonymkode: acc52...644

[AnonymBruker]

jeg skjønner deg veldig godt, men husk å tenke godt gjennom alle aspektene ved alternativet også, dvs ikke ha et felles hjem for barna, annenhver jul med barna, se eventuelle barnebarn mindre, være alene om du ikke finner en annen

Anonymkode: 02aab...128