Si opp doktorgrad 3 måneder før jeg er ferdig

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for svar! Problemet mitt er at jeg ikke kan ferdigstille nå selvom jeg vil, jeg venter fremdeles på å få nok data fra mitt siste prosjekt. Det er også derfor det er så tungt, hvis jeg bare visste at det ville være klart om 2 måneder, så hadde det vært mye lettere å bite tenna sammen. Tar til meg råd om sunn livsstil, er helt enig i at det er så viktig.

Anonymkode: 71a50...4f2

Forstår. Tror uansett det er en god ide å sortere utfordringene, og putte dem i båser. 

Du blir forsinket, på grunn av praktiske forhold. Da er det som det er. Tegn en tidslinje med det utgangspunktet, med milepæler. Pengene tar slutt, så noe må du gjøre. Valgene dine (legens) er arv, sykemelding eller annen jobb. 

Om du ikke strukturerer det slik blir det raskt en "suppe", og da er det lett å ta irrasjonelle valg. 

Anonymkode: a4c77...55c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men da vil du jo være i samme situasjon om du hopper av nå? Uten midler å leve på utenom arv. 

Anonymkode: a4c77...55c

Ja, det vil jeg. Planen ville da vært å bruke noen måneder på å komme meg til hektene hvor jeg lever av egne midler, før jeg så søker tilbake til den samme type jobben jeg hadde før jeg startet doktorgraden. Det er en-eller-annen mental blokkade i hodet mitt som skriker i mot å bruke pengene på å ferdiggjøre doktorgraden, fordi nå har jeg brukt så mye energi og tårer på den, at jeg i hvert fall ikke skal bruke mine egne penger på lønn til meg selv underveis. Men jeg har ingenting i mot å bruke arven på å ha helt fri noen måneder og bare surre rundt, selvom det kanskje ikke gir så mye mening for andre. Rasjonelt er det jo mye mer smart å bruke den på å ferdiggjøre utdannelse enn å være stay-at-home-girlfriend... 

Anonymkode: 71a50...4f2

[AnonymBruker]

Uansett hva det gjelder så er det helt normalt at motivasjon går kraftig ned mot slutten. Jeg har ikke doktorgrad men vært gjennom store årelange prosjekter innen for noen annet og de er alle fullført med motivasjon på 0. Det er helt normalt at det er tungt og det krever veldig mye å bli ferdig.

Det som har gjort at jeg fullfører er at alternativet vil være å ha kastet bort år på noe uten å kunne få noen som helst uttelling for dette. Og det alternativet har jeg alltid syntes var verre enn å ha det kjipt den lille tiden som er igjen. Fordi viss du sammenligner tiden som er igjen med tiden du allerede har investert så er 3 til 6 måneder ingenting.

Jeg skal helt ærlig si at når jeg endelig er i mål så har jeg alltid tatt meg en velfortjent ferie.

 

 

Anonymkode: 660a3...213

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Uansett hva det gjelder så er det helt normalt at motivasjon går kraftig ned mot slutten. Jeg har ikke doktorgrad men vært gjennom store årelange prosjekter innen for noen annet og de er alle fullført med motivasjon på 0. Det er helt normalt at det er tungt og det krever veldig mye å bli ferdig.

Det som har gjort at jeg fullfører er at alternativet vil være å ha kastet bort år på noe uten å kunne få noen som helst uttelling for dette. Og det alternativet har jeg alltid syntes var verre enn å ha det kjipt den lille tiden som er igjen. Fordi viss du sammenligner tiden som er igjen med tiden du allerede har investert så er 3 til 6 måneder ingenting.

Jeg skal helt ærlig si at når jeg endelig er i mål så har jeg alltid tatt meg en velfortjent ferie.

 

 

Anonymkode: 660a3...213

Tusen takk for svar. Det hjelper faktisk å høre at det er helt normalt. Vet det jo egentlig selv, men føler at i det forskningsmiljøet jeg er i, er det mer en konkurranse om hvem jobber mest og er mest lidenskapelig omkring det. Ingen snakker om lav motivasjon eller at de vurderer å slutte... 

Anonymkode: 71a50...4f2

[tebrok]

https://www.khrono.no/regelendring-om-sykefravaer-blant-stipendiater-det-er-fantastisk/812283

Du kan få utvidet stipendiatperioden for den tiden du er sykemeldt men sjekk frist på studiestedet ditt.

Endret 18 timer siden av tebrok

[AnonymBruker]

Jeg må dessverre si at en ikke-fullført doktorgrad ser dårlig ut på cv'en.. Og konflikter er skummelt for en arbeidsgiver 

Anonymkode: a9583...3f5

[AnonymBruker]

Fullfør! Alle jeg kjenner med doktorgrad har vært på randen av sammenbrudd mot slutten, og så kommet seg med det samme det er ferdig. Det er også helt vanlig å brile lengre tid enn 3 år.  

Jeg har selv "bare" master, og har kjent på samme følelse som deg på både bachelor, master og diverse andre årsstudium. 

Det vil helst gå bra!

Anonymkode: c1e8a...03e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tusen takk for svar! Du har helt rett, det er ikke lenge i det lange løp, men jeg føler sånn på at jeg allerede har brukt to år av livet mitt hvor jeg har mistrivdes så fælt. Jeg går til psykolog som hjelper masse. Med de symptomene jeg har nå, kunne jeg lett få forlenget sykemelding, men jeg orker ikke tanken på flere utsettelser... Kanskje jeg bare skal gjøre mitt beste frem til jul og så eventuelt ha 1-2 måneder fri før jeg begynner på den igjen. Problemet er også at jeg er så nedtrykt og umotivert at jeg har maks 1 god arbeidsdag per uke, og da blir jo sannsynligheten for at jeg får ferdiggjort den enda lavere. Det blir veldig ond sirkel, hvor motivasjonen og sannsynligheten for å bli ferdig, faller mer og mer for hver uke som går. 

Anonymkode: 71a50...4f2

Jeg veileder på ph.d.-nivå. Og det jeg pleier å si til mine stipendiater, er at hvis du er syk slik at du ikke klarer å levere det du skal på tiden du skal, så må du få sykmelding tilsvarende det du ikke makter å jobbe. Som stipendiat kan man nemlig komme unna med å la det skure - en stund. Før man har så stor frihet, og ingen ser det hvis man er borte noen dager fordi man ligger i senga og er lei seg, eller ikke får gjort noe fordi man stirrer tomt på skjermen. Men den som vil få svi hvis man ikke får sykmelding tilsvarende faktisk sykdom (produksjonstap), det er en selv på slutten. Hvis du kun får inn én god arbeidsdag i uka, så må du faktisk være sykmeldt 80%. Ellers blir problemet ditt enda verre på sikt. At du bare vil bli ferdig er litt irrelevant sånn sett: Du kommer stadig lengre fra målstreken hvis du bruker opp tiden du har finansiering på å være syk uten sykmelding. 
Kommuniserer du med veileder om dette? Veileder har stor interesse av at du skal komme gjennom og bli ferdig… Veileder kan ikke gjøre jobben for deg, men kan kanskje bidra mer enn du tror. 
Når du vel har kommet så langt, tror jeg du på sikt vil angre hvis du ikke fullfører. Hvis du hadde vært ett år inne i graden hadde det kanskje vært noe annet. Hos oss pleide det å ordne seg med diverse forlengelser og stipender hvis man ikke ble helt ferdig i tide, men nå som det er økonomisk krise i sektoren, er det slutt på det. Så etter tre år (fire hvis pliktarbeid), er det slutt. Sånn sett er det ikke snakk om en oppsigelse. Om tre måneder avsluttes arbeidsforholdet, samme hva du gjør. Med mindre du blir sykmeldt. Det høres ut som at det er slik hos dere også, siden det er snakk om ulønnet. 

Anonymkode: ae6a9...927

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg må dessverre si at en ikke-fullført doktorgrad ser dårlig ut på cv'en.. Og konflikter er skummelt for en arbeidsgiver 

Anonymkode: a9583...3f5

Ja, du har nok rett. Uff, føler jeg står med veggen mot muren og ikke kan komme fri... 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Fullfør! Alle jeg kjenner med doktorgrad har vært på randen av sammenbrudd mot slutten, og så kommet seg med det samme det er ferdig. Det er også helt vanlig å brile lengre tid enn 3 år.  

Jeg har selv "bare" master, og har kjent på samme følelse som deg på både bachelor, master og diverse andre årsstudium. 

Det vil helst gå bra!

Anonymkode: c1e8a...03e

Takk for kommentar! Godt, men trist også, å vite at jeg ikke er alene hva gjelder randen av sammenbrudd. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg veileder på ph.d.-nivå. Og det jeg pleier å si til mine stipendiater, er at hvis du er syk slik at du ikke klarer å levere det du skal på tiden du skal, så må du få sykmelding tilsvarende det du ikke makter å jobbe. Som stipendiat kan man nemlig komme unna med å la det skure - en stund. Før man har så stor frihet, og ingen ser det hvis man er borte noen dager fordi man ligger i senga og er lei seg, eller ikke får gjort noe fordi man stirrer tomt på skjermen. Men den som vil få svi hvis man ikke får sykmelding tilsvarende faktisk sykdom (produksjonstap), det er en selv på slutten. Hvis du kun får inn én god arbeidsdag i uka, så må du faktisk være sykmeldt 80%. Ellers blir problemet ditt enda verre på sikt. At du bare vil bli ferdig er litt irrelevant sånn sett: Du kommer stadig lengre fra målstreken hvis du bruker opp tiden du har finansiering på å være syk uten sykmelding. 
Kommuniserer du med veileder om dette? Veileder har stor interesse av at du skal komme gjennom og bli ferdig… Veileder kan ikke gjøre jobben for deg, men kan kanskje bidra mer enn du tror. 
Når du vel har kommet så langt, tror jeg du på sikt vil angre hvis du ikke fullfører. Hvis du hadde vært ett år inne i graden hadde det kanskje vært noe annet. Hos oss pleide det å ordne seg med diverse forlengelser og stipender hvis man ikke ble helt ferdig i tide, men nå som det er økonomisk krise i sektoren, er det slutt på det. Så etter tre år (fire hvis pliktarbeid), er det slutt. Sånn sett er det ikke snakk om en oppsigelse. Om tre måneder avsluttes arbeidsforholdet, samme hva du gjør. Med mindre du blir sykmeldt. Det høres ut som at det er slik hos dere også, siden det er snakk om ulønnet. 

Anonymkode: ae6a9...927

Tusen takk for kommentar! Veldig nyttig å høre fra en ph.d.-veileder. Jeg har tidligere kommunisert med veileder opp og ned i mente, jeg har grått på kontoret hans sikkert 20 ganger, og han vet jo om mine utfordringer fordi jeg var sykemeldt i en måned i fjor og deltidssykemeldt på nyåret/våren, der var jeg helt åpen om hva jeg slet med. Jeg la merke til at når jeg prøvde forklare at det var arbeidsrelatert, så virket det som om han ikke helt ville akseptere det og snakket masse om at det nok var sorgreaksjon involvert grunnet dødsfall. Hver gang vi har møte er han optimistisk som gjør meg mer optimistisk, men så går det minst 2 uker mellom hvert møte og jeg bygger opp masse angst og bekymringer i den tiden. Jeg jobber relativt tett med en kollega jeg er veldig utrygg på grunnet tidligere forfatterskapskonflikt, og jeg vet at denne kollegaen er min veileders "favoritt", så det gjør at jeg ikke føler meg helt trygg på veileder. Jeg er veldig bekymret for at veilederen skal foreslå at denne kollegaen skal overta mine resterende prosjekter og bli førsteforfatter på de (noe som skjedde med mitt hovedprosjekt) hvis jeg uttrykker for mye usikkerhet omkring prosjektene. 

Tusen takk til alle som har svart. Jeg er veldig glad for at jeg opprettet denne tråden, og har bestemt meg for at jeg må ta meg sammen.

TS

Anonymkode: 71a50...4f2

[AnonymBruker]

Det er trist at du ødelegger deg selv og tror det bare er å "kjøre på" uansett hva hodet og kroppen signaliserer. Det går ikke an å "ta seg sammen" ut av dette. At du gråter ukontrollert på kontoret minst 20 ganger er liksom "cherry on the cake" når det gjelder det kroppen og hodet sier og det er at du bør stoppe opp nå. 

Du har startet på noe du egentlig aldri skulle startet på og selv om du har folk her som sier "du bør fullføre", så må du se på det perspektivet jeg kommer med og det er at du waster bare enda flere måneder av livet ditt på noe du aldri skulle startet på. 

Jeg forstår ikke hvorfor ei kvinne utsetter seg for slikt stress der du har møtt veggen. Å ta en PhD er ganske så sært egentlig med tanke på arbeidslivet, og det øker ikke sjansene dine i det generelle arbeidslivet hvis det er slik at noen tror at "jo høyere akademisk tittel, jo bedre". Nei, sånn er det ikke, og med tanke på at en hel haug med folk kommer til å få sparken nå, så burde du få opp øynene. Jeg snakker om diverse kutt i akademia og folk som allerede har PhD og arbeidserfaring holder nå på å få en fin støvel inn i ræva. 

I tillegg, så sier du følgende: Jeg "MÅ IKKE" ha PhD for å jobbe i yrket mitt". 

Hva er det som driver denne machosismen du har ovenfor deg selv, der du kollapser psykisk, stresser ihjel, gråter ukontrollert 2-sifret antall ganger på kontoret og mange andre ganske alvorlige symptomer. Hva er vitsen? Er det for at du skal kunne si at du har tittelen "PhD" i hva var det nå igjen, eller la meg gjette: "av hensyn til diskresjon vil du ikke si hva den sære greia er det du forsker på". OK, men som du har sagt: Du trenger IKKE PhD for å jobbe i yrket ditt, samtidig som jeg også påpeker at du øker ikke sjansene dine med en PhD på det generelle markedet. Heller tvert imot. 

Regner med at du ikke trenger at jeg skal bruke tid på å finne frem helt ferske linker der det står at det blir støvel i ræva på en rekke PhD-folk som har relevant arb.erfaring i år og til neste år. 

 

Anonymkode: 013e5...af9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Ja, du har nok rett. Uff, føler jeg står med veggen mot muren og ikke kan komme fri... 

Takk for kommentar! Godt, men trist også, å vite at jeg ikke er alene hva gjelder randen av sammenbrudd. 

Tusen takk for kommentar! Veldig nyttig å høre fra en ph.d.-veileder. Jeg har tidligere kommunisert med veileder opp og ned i mente, jeg har grått på kontoret hans sikkert 20 ganger, og han vet jo om mine utfordringer fordi jeg var sykemeldt i en måned i fjor og deltidssykemeldt på nyåret/våren, der var jeg helt åpen om hva jeg slet med. Jeg la merke til at når jeg prøvde forklare at det var arbeidsrelatert, så virket det som om han ikke helt ville akseptere det og snakket masse om at det nok var sorgreaksjon involvert grunnet dødsfall. Hver gang vi har møte er han optimistisk som gjør meg mer optimistisk, men så går det minst 2 uker mellom hvert møte og jeg bygger opp masse angst og bekymringer i den tiden. Jeg jobber relativt tett med en kollega jeg er veldig utrygg på grunnet tidligere forfatterskapskonflikt, og jeg vet at denne kollegaen er min veileders "favoritt", så det gjør at jeg ikke føler meg helt trygg på veileder. Jeg er veldig bekymret for at veilederen skal foreslå at denne kollegaen skal overta mine resterende prosjekter og bli førsteforfatter på de (noe som skjedde med mitt hovedprosjekt) hvis jeg uttrykker for mye usikkerhet omkring prosjektene. 

Tusen takk til alle som har svart. Jeg er veldig glad for at jeg opprettet denne tråden, og har bestemt meg for at jeg må ta meg sammen.

TS

Anonymkode: 71a50...4f2

Jeg ville vært litt bekymret for å si at du bare skal «ta deg sammen», for det er åpenbart vesentlige problemer i bunnen her. Jeg mener virkelig det jeg skrev, at du, hvis du ikke klarer å levere 100% pga sykdom, bør få delvis sykmelding. Å «ta seg sammen» når man er syk, er bare oppskriften på å bli utbrent. Du får jo behandling hos psykolog og har vært sykmeldt nylig, så jeg regner med det er snakk om sykdom her.
Jeg anbefaler deg å være åpen med veileder, men kanskje uten for mye detaljer. Han trenger ikke alle detaljer rundt hva som er vanskelig med arbeidssituasjonen. Det er nok med «jeg er nå 50% sykmeldt. Årsaken er nok kompleks, en blanding av vanskelig livssituasjon med dødsfall i familien og press på jobben nå som jeg er i sluttfasen av doktorgraden. (Ikke åpne for diskusjon rundt dette.) Jeg trenger støtte til… kan du hjelpe meg med… kan du hjelpe meg med å lage en plan for… kan vi ha ukentlige møter nå i sluttfasen?» Det høres ut som at du kan ha behov for hyppigere veiledning, kanskje er det bedre med 30 minutter én gang i uka enn 60 minutter annenhver uke for deg? Bare som et eksempel. 
Når det gjelder forfatterskap, du må vel være førsteforfatter på de fleste artiklene dine? Er det ikke krav om første forfatterskap på minst to av tre publikasjoner? Eller tilsvarende flere, hvis du må ha fire? Jeg ville derfor ikke vært så bekymret for at veileder skal foreslå endringer i medforfatterskap. Hvis veileder begynner å ymte om det som en løsning, kan du si at «jeg ønsker å være førsteforfatter, og jeg skal få det til hvis xyz (ting veileder kan hjelpe deg med)». 
Slutten av stipendiatperioden kan være tøff, og det er viktig å ta vare på seg selv - og også å ha realistiske forventninger til hva man klarer. Jeg var selv sykmeldt pga graviditet mot slutten av min ph.d. Jeg var veldig bevisst på å faktisk ha en sykmeldingsprosent som reflekterte det jeg (ikke) klarte å prestere, og hadde et godt samarbeid med fastlegen. Bruk fastlegen din! Av og til trenger man at fastlegen setter grenser. Jeg hadde også for lenge siden lagt fra meg alle forestillinger om at dette var banebrytende forskning, jeg ville bare gjøre det beste jeg kunne ut fra forutsetningene. Og det gikk fint! Det skal sies at jeg syntes det i utgangspunktet var helt fantastisk å være stipendiat da, det er en vesentlig forskjell fra deg. Men du har kommet så langt, og holdt ut så lenge, at det hadde vært synd å gi seg nå? Men vær litt snill mot deg selv. ❤️ Det er et maraton, ikke en sprint. Ett hinder i gangen! Kan du bryte ned arbeidet du har igjen i mindre biter som hver for seg kanskje føles mer overkommelige?

Anonymkode: ae6a9...927

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er trist at du ødelegger deg selv og tror det bare er å "kjøre på" uansett hva hodet og kroppen signaliserer. Det går ikke an å "ta seg sammen" ut av dette. At du gråter ukontrollert på kontoret minst 20 ganger er liksom "cherry on the cake" når det gjelder det kroppen og hodet sier og det er at du bør stoppe opp nå. 

Du har startet på noe du egentlig aldri skulle startet på og selv om du har folk her som sier "du bør fullføre", så må du se på det perspektivet jeg kommer med og det er at du waster bare enda flere måneder av livet ditt på noe du aldri skulle startet på. 

Jeg forstår ikke hvorfor ei kvinne utsetter seg for slikt stress der du har møtt veggen. Å ta en PhD er ganske så sært egentlig med tanke på arbeidslivet, og det øker ikke sjansene dine i det generelle arbeidslivet hvis det er slik at noen tror at "jo høyere akademisk tittel, jo bedre". Nei, sånn er det ikke, og med tanke på at en hel haug med folk kommer til å få sparken nå, så burde du få opp øynene. Jeg snakker om diverse kutt i akademia og folk som allerede har PhD og arbeidserfaring holder nå på å få en fin støvel inn i ræva. 

I tillegg, så sier du følgende: Jeg "MÅ IKKE" ha PhD for å jobbe i yrket mitt". 

Hva er det som driver denne machosismen du har ovenfor deg selv, der du kollapser psykisk, stresser ihjel, gråter ukontrollert 2-sifret antall ganger på kontoret og mange andre ganske alvorlige symptomer. Hva er vitsen? Er det for at du skal kunne si at du har tittelen "PhD" i hva var det nå igjen, eller la meg gjette: "av hensyn til diskresjon vil du ikke si hva den sære greia er det du forsker på". OK, men som du har sagt: Du trenger IKKE PhD for å jobbe i yrket ditt, samtidig som jeg også påpeker at du øker ikke sjansene dine med en PhD på det generelle markedet. Heller tvert imot. 

Regner med at du ikke trenger at jeg skal bruke tid på å finne frem helt ferske linker der det står at det blir støvel i ræva på en rekke PhD-folk som har relevant arb.erfaring i år og til neste år. 

 

Anonymkode: 013e5...af9

En avbrutt PhD - særlig en man ifølge CVen har brukt tre år på - hjelper heller ikke på arbeidsmarkedet akkurat. Og ja, PhD stenger noen dører i arbeidsmarkedet siden man blir overkvalifisert, men dette regner jeg med TS allerede har tenkt på. Men en PhD åpner også andre dører. Spørsmålet er jo hvilke dører TS ønsker å gå gjennom. 
Jeg er enig i at ukontrollert gråting og angstanfall ikke er bra, men spørsmålet er jo om TS kan klare å snu dette slik at hun kan fullføre UTEN gråting og angst. Ikke å «holde ut» helt ukritisk, for det er jeg enig i ikke er en god strategi. 

Anonymkode: ae6a9...927

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Det er trist at du ødelegger deg selv og tror det bare er å "kjøre på" uansett hva hodet og kroppen signaliserer. Det går ikke an å "ta seg sammen" ut av dette. At du gråter ukontrollert på kontoret minst 20 ganger er liksom "cherry on the cake" når det gjelder det kroppen og hodet sier og det er at du bør stoppe opp nå. 

Du har startet på noe du egentlig aldri skulle startet på og selv om du har folk her som sier "du bør fullføre", så må du se på det perspektivet jeg kommer med og det er at du waster bare enda flere måneder av livet ditt på noe du aldri skulle startet på. 

Jeg forstår ikke hvorfor ei kvinne utsetter seg for slikt stress der du har møtt veggen. Å ta en PhD er ganske så sært egentlig med tanke på arbeidslivet, og det øker ikke sjansene dine i det generelle arbeidslivet hvis det er slik at noen tror at "jo høyere akademisk tittel, jo bedre". Nei, sånn er det ikke, og med tanke på at en hel haug med folk kommer til å få sparken nå, så burde du få opp øynene. Jeg snakker om diverse kutt i akademia og folk som allerede har PhD og arbeidserfaring holder nå på å få en fin støvel inn i ræva. 

I tillegg, så sier du følgende: Jeg "MÅ IKKE" ha PhD for å jobbe i yrket mitt". 

Hva er det som driver denne machosismen du har ovenfor deg selv, der du kollapser psykisk, stresser ihjel, gråter ukontrollert 2-sifret antall ganger på kontoret og mange andre ganske alvorlige symptomer. Hva er vitsen? Er det for at du skal kunne si at du har tittelen "PhD" i hva var det nå igjen, eller la meg gjette: "av hensyn til diskresjon vil du ikke si hva den sære greia er det du forsker på". OK, men som du har sagt: Du trenger IKKE PhD for å jobbe i yrket ditt, samtidig som jeg også påpeker at du øker ikke sjansene dine med en PhD på det generelle markedet. Heller tvert imot. 

Regner med at du ikke trenger at jeg skal bruke tid på å finne frem helt ferske linker der det står at det blir støvel i ræva på en rekke PhD-folk som har relevant arb.erfaring i år og til neste år. 

 

Anonymkode: 013e5...af9

Tusen takk for svar og for et annet perspektiv. Jeg MÅ ikke ha PhD, men det vil hjelpe meg betydelig med å få visse type stillinger i fremtiden. Jeg skal ikke fortsette i akademia, men tilbake i klinisk stilling når jeg er ferdig. Jeg er lege, så en PhD vil øke sjansene mine betydelig for en fast overlegestilling. I Oslo er det f.eks. nesten obligatorisk i enkelte spesialiseringer. Jeg er ellers ikke så bekymret for å ikke få jobb i fremtiden som lege, og jeg vil jo alltids få jobb også uten PhD. Jeg er enig i at jeg ikke skulle startet, og jeg skulle nok også sagt opp for to år siden, men det gjorde jeg jo dessverre ikke, det toget er liksom kjørt. Mener du det er mindre sannsynlig at jeg får sparken i fremtiden hvis jeg sier opp en PhD-stilling 3 måneder før tid, enn hvis jeg gjør den ferdig? 

Jeg har forresten ikke skrevet noe om at jeg er kvinne... Det finnes også menn på kvinneguiden. 

Anonymkode: 71a50...4f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

En avbrutt PhD - særlig en man ifølge CVen har brukt tre år på - hjelper heller ikke på arbeidsmarkedet akkurat. Og ja, PhD stenger noen dører i arbeidsmarkedet siden man blir overkvalifisert, men dette regner jeg med TS allerede har tenkt på. Men en PhD åpner også andre dører. Spørsmålet er jo hvilke dører TS ønsker å gå gjennom. 
Jeg er enig i at ukontrollert gråting og angstanfall ikke er bra, men spørsmålet er jo om TS kan klare å snu dette slik at hun kan fullføre UTEN gråting og angst. Ikke å «holde ut» helt ukritisk, for det er jeg enig i ikke er en god strategi. 

Anonymkode: ae6a9...927

Jeg tror at du overdriver med at det skal være "så ille" å bruke nesten 3 år på en PhD som man velger å ikke fullføre. For nå er vi i en situasjon der folk som faktisk har PhD i tillegg til arbeidserfaring knyttet til dette holder på å få sparken på rekke og rad. 

Det er nettopp nå som er det riktige tidspunktet for å avslutte noe man ikke burde startet på i det hele tatt, og det blir lett å forklare dette for den som enn måtte spørre med tanke på dagens situasjon i akademia. Man kan si det som det er: "Grunnet situasjonen i akademia og ingen utsikter for å få en stilling ved å fullføre PhD, så valgte jeg å legge videre arbeid på is".  Helt fair og logisk å si det og henvise til alle PhD forskere som må forlate stillingen sin. 

Jeg må også minne igjen på det TS sa og dette er helt sentralt. TS sier at hun IKKE må ha PhD for å drive med yrket sitt. Så jeg stiller spørsmålet igjen: hvorfor denne machosismen og titteljaget som ser ut til å være utbredt blant en del kvinner til det ytterste punkt hvor man risikerer total psykisk og fysisk kollaps?  Helsa er ikke basert på "ta seg sammen". Det er faktisk skremmende hvis folk går rundt med PhD og tror at man kan forbedre helsen til et menneske ved å angivelig "ta seg sammen". Det er sånne argumenter de med grunnskole bruker - eller de som har hørt på en eller annen idiotisk podcast fra en ullen "livscoach".

 

Anonymkode: 013e5...af9

[AnonymBruker]

PS: som lege blir man faktisk aldri overkvalifisert med en PhD. I hvert fall ikke universitetssykehusene. På avdelingen jeg jobber nå har ALLE overlegene PhD. Det er en lege som er ferdig spesialist, har vært ferdig i 10 år, men han blir forbigått hver gang de utlyser overlegestilling av eksterne søkere som har PhD. Så de tar heller inn søkere med PhD fra andre sykehus og andre avdelinger, en enn som har jobbet hos de lenge og som alle vet er veldig dyktig. 

Anonymkode: 71a50...4f2

[AnonymBruker]

Hold ut! Dette er kuneniten periode av resten av ditt liv, ikke glem det. Samle mot og krefter, så kan du vil når det er over.

Anonymkode: 899d0...b48

[AnonymBruker]

PhD-veileder her også. Om du absolutt ikke klarer å jobbe, så bli sykmeldt og få hentet deg inn. Ikke si opp, i alle fall. Stå uansett perioden ut i stillingen. Om du sier opp selv har du lang karantene mht. dagpenger. Vær ansatt ut perioden og meld deg som arbeidssøker. Da har du rettigheter med en gang. 
 

Nå har du jo en profesjon å falle tilbake på, og jeg tolker det som om du i framtida først og fremst ønsker å  jobbe klinisk, ikke akademisk. Men uansett ville jeg ha prøvd å fullføre om jeg var deg. Ikke nødvendigvis om et halvt år, men innen rimelig tid.
 

Selv opplevde jeg å få en kronisk sykdom under arbeidet med avhandlingen, og var også frikjøpt til å gjøre andre tung innimellom, så leverte 2 år på overtid. Likevel har jeg hatt en bra vitenskapelig karriere etterpå. Det går an! Men: min profesjon driver  ikke med lab eller forsøk, så for oss er der lettere å fullføre i etterkant enn for dere på med. 
 

 

 

 

 

Anonymkode: 596e6...269

[AnonymBruker]

Ikke doktor grad. Men  jeg var svært syk under mine studier. Jeg bestemte meg for ar det var nå eller aldri, iht å få ferdig studiene.

I tillegg  tror jeg alt skjedde på en gang midt i eksamens tiden siste året.

Ble bla bolig løs, og måtte flytte midt oppi alt i tillegg.  Jeg hadde 8 eksamener på 2,5 uker.

.ed sykdom,  flytting og mye annet  kom jeg igjennom det. Ved hele tiden å tenke på at det var nå eller aldri.

Jeg vet ikke hva som er problemet i gruppa. Men om det er mye uenighet, så kanskje det kan være lurt å trekke seg litt bak og heller følge en av de, og få det til å fungere sånn.

Litt vanskelig om alle er alfa og alle har forskjellige meninger

Anonymkode: ac6c1...6de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, du har nok rett. Uff, føler jeg står med veggen mot muren og ikke kan komme fri... 

Takk for kommentar! Godt, men trist også, å vite at jeg ikke er alene hva gjelder randen av sammenbrudd. 

Tusen takk for kommentar! Veldig nyttig å høre fra en ph.d.-veileder. Jeg har tidligere kommunisert med veileder opp og ned i mente, jeg har grått på kontoret hans sikkert 20 ganger, og han vet jo om mine utfordringer fordi jeg var sykemeldt i en måned i fjor og deltidssykemeldt på nyåret/våren, der var jeg helt åpen om hva jeg slet med. Jeg la merke til at når jeg prøvde forklare at det var arbeidsrelatert, så virket det som om han ikke helt ville akseptere det og snakket masse om at det nok var sorgreaksjon involvert grunnet dødsfall. Hver gang vi har møte er han optimistisk som gjør meg mer optimistisk, men så går det minst 2 uker mellom hvert møte og jeg bygger opp masse angst og bekymringer i den tiden. Jeg jobber relativt tett med en kollega jeg er veldig utrygg på grunnet tidligere forfatterskapskonflikt, og jeg vet at denne kollegaen er min veileders "favoritt", så det gjør at jeg ikke føler meg helt trygg på veileder. Jeg er veldig bekymret for at veilederen skal foreslå at denne kollegaen skal overta mine resterende prosjekter og bli førsteforfatter på de (noe som skjedde med mitt hovedprosjekt) hvis jeg uttrykker for mye usikkerhet omkring prosjektene. 

Tusen takk til alle som har svart. Jeg er veldig glad for at jeg opprettet denne tråden, og har bestemt meg for at jeg må ta meg sammen.

TS

Anonymkode: 71a50...4f2

Hurra…bit tennene sammen og fullfør. Syns rådet om delvis sykemelding er godt. Da får du forlenget tiden tilsvarende. Jeg har faktisk gjort det samme. Det var helt nødvendig. Er et stykke unna levering enda, men har det mye bedre nå og er mer produktiv igjen. 

Anonymkode: a05b3...4c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

PS: som lege blir man faktisk aldri overkvalifisert med en PhD. I hvert fall ikke universitetssykehusene. På avdelingen jeg jobber nå har ALLE overlegene PhD. Det er en lege som er ferdig spesialist, har vært ferdig i 10 år, men han blir forbigått hver gang de utlyser overlegestilling av eksterne søkere som har PhD. Så de tar heller inn søkere med PhD fra andre sykehus og andre avdelinger, en enn som har jobbet hos de lenge og som alle vet er veldig dyktig. 

Anonymkode: 71a50...4f2

Juridisk har man vel ikke lov til å regne noen som overkvalifisert i det offentlige. 
I det offentlige er det krav om at den best kvalifiserte får jobben og der kravet ville jo bli helt hult om man kunne slippe å ansette noen om de var overkvalifisert. Da hadde man jo bare stemplet de kvalifiserte man ikke ønsket å ansette som overkvalifiserte.

Anonymkode: b5492...606