Enorm tristhet over singelliv - hvordan fortsette?

[AnonymBruker]

Bbbb skrev (15 timer siden):

Jeg kunne ikke sende deg PM siden du er anonym. Hvor i landet bor du? 😊

Det er snakk om en knapp halvmaraton fra Oslo sentrum, så forholdsvis sentralt.

Anonymkode: 66d52...405

[Bbbb]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er snakk om en knapp halvmaraton fra Oslo sentrum, så forholdsvis sentralt.

Anonymkode: 66d52...405

Da bor vi forholdvis nærme. Du kan sende PM hvis du vil bli kjent. 😊

[Nowayback]

Gitt opp selv, men det er ikke trist lengre.

Slipper i allefall å være noen igjen etter meg når jeg dør.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.9.2024 den 10.17):

Jeg forstår deg godt. Jeg er mann og er i mitt sjette år som singel. Det var greit en stund, men nå kjenner jeg på et enormt savn etter en kvinne å dele hverdagen med. Det verste er at selvtilliten har fått seg en knekk, for det er jo ofte noe kvinner ser etter. Selvtillit er ikke noe statisk, men kan gå opp og ned. Med dårlige erfaringer over tid synker den, og da er man i en nedadgående spiral. Jeg kjenner også på prestasjonsangst etter så lang tid uten intimitet, for jeg husker rett og slett ikke hvordan det føles lenger og føler meg i praksis som en jomfru igjen. Det er et dårlig utgangspunkt når man er i 30-åra og det forventes en viss selvsikkerhet og trygghet på soverommet. Arrangert ekteskap tror jeg er det eneste som hadde funka for meg nå 😄

Anonymkode: 66d52...405

Akkurat som å lese om meg, bare at jeg er kvinne. Jeg har barn da, og valgte å gå ut av ekteskapet da vi slet veldig med kommunikasjon. I starten føltes det godt, nå er det bare pyton, og jeg savner virkelig noen å dele livet med. Men har også null selvtillit, så tør ikke prøve heller. Verste er at jeg innser i ettertid at forholdet kanskje kunne være reddet om vi bare hadde fått hjelp til kommunikasjonen😭 Hater å være skilt, hater å være alene med ungene 50%, og hater meg selv for at jeg ikke klarte det bedre. 

 

Anonymkode: d83ee...b37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.9.2024 den 8.51):

Hei ❤️ Jeg trenger virkelig å snakke med noen om panikkangsten og den dype sorgen rundt det å være singel på 5 året og snart 35 og ingenting å foreta seg. Det er som å være i en kano som går mot et stup, og man prøver hele tiden å hoppe ut, men blir slått rett tilbake hver gang. Noen flere her inne som kjenner på det å prøve og prøve men bare gå på samme smellen med håpløshet i dating?

Jeg ser det er mange store tråder om kjærligheten, men håper kanskje noen kan komme med noen oppløftende ord om det være på kanten av fertilitet og kjenne på at "dette ordner seg virkelig ikke", nå ble jeg hun "alenedama".. hvordan tar man tak i noen sånne vonde følelser? Det er vel ekstra vondt at nå kommer mørketiden, og nå trekker alle seg inn med sine kjære

Apper er vonde. Virkelig vonde. Etter mange små forhold siste 5 årene (hadde samboer før det), og masse ghosting og masse usikker oppførsel hos mennene jeg har datet, har jeg nå fått helt angst for å noen sinne kaste hjertet mitt ut der igjen. Men når jeg spør veninner om tips om å møte noen i virkeligheten, så trekker de bare på skuldre.

Veninner skjønner ikke hvor vondt det er å stå alene i dette. (De få gangene de har tid å sees i kvartalet) Misforstå meg rett, jeg har lært meg å være alene, har elsket å være alene, har fokusert på meg selv, driver med sport, reist alene, fått meg hobbier siste årene, går alene på arrangementer, osv osv,.Jeg har på ingen måte utlyst desperasjon og vært veldig obs på det. Men nå stopper det helt for meg, og har ikke sovet siste nettene og tårene bare renner.

Det handler vel rett og slett om tilhørighet, å kjenne på at man kan gi og bli sett av noen, kjenne på en trygghet om at dette blir bra til slutt.

Hvordan får man giv til å fortsette?

Takk til dere ❤️

Anonymkode: ae07d...db0

Kjære TS. Jeg var, helt inntil nylig, i samme situasjon som deg og kjente på mange av de samme, vonde følelsene.

Etter et langt forhold ble jeg uforberedt kastet ut i singellivet i starten av 30-årene. Deretter fulgte en god del år med avvisninger, savn, depresjon, sorg, lav selvfølelse og stress (med tanke på barn og biologisk klokke). I noen perioder var jeg så langt ned i mørket at det er surrealistisk å tenke på nå. Jeg satt til slutt igjen med den vonde følelsen av at jeg ikke var verdt å elske.

Takket være noen nære venninner, familie, trening (også på de vondeste dagene), psykolog, mestringsfølelse i jobb og et lite håp innerst inne om at jeg skulle klare det til slutt, så gjorde jeg nettopp det. Jeg har fått kjæreste, en snill, god, fantastisk fin mann som elsker meg og verdsetter den jeg er og det jeg har. Om jeg fortsatt har tid og mulighet til å få barn, vil tiden vise. Uansett har en viktig brikke falt på plass.

Plutselig klaffet det for meg, og det er jeg helt sikker på at det vil gjøre for deg også! Gå ut, møt folk, le, vær åpen, gråt gjerne over avvisninger men ikke la dem knekke deg, se fremover og ikke bakover. 

Anonymkode: 4e281...125