Kontakten med de utflytta voksne barna er blitt gradvis svekka !

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Føler med deg. Jeg håper at mine barn vil komme på besøk og ha besøk når de har etablert seg. Mine foreldre er motsatt, de er utrolig dårlig på å ta kontakt. Min mor er unnskyldt fordi hun er syk, og jeg prøver å ringe henne 2-3 ganger i uken. Far har jeg måtte krangle med for å få ham til å dele på å holde kontakt. Han har heldigvis blitt bedre. 
 

Har dere vurdert om dere vil flytte nærmere ett av barna? Jeg vet om flere hvor foreldrene har flyttet etter barna sine. Flytt i så fall dit dere ser for dere at dere vil trives best + ta hensyn til om kommunen har godt senior- og alderstilbud. Man vet aldri når det kan komme godt med. 

Anonymkode: 9e530...7a5

At barna før eller sidan flytter hjemmefra er noe de aller fleste foreldre forventer, og det er slettes ikkje bra at barna  bor forlenge hjemme. Sosialtilhørlighet er truleg ikkje noe ein arver, men noe ein må tilegne seg. 

Flyttet hjemmefra tidleg og omlag 2-3 timers reiseavstand m/ bil , ferge, men regelmessig besøk i hjemmet var prioritert, også om ein var  på reise så ringte ein regelemessig hjem fra telefonbokser eller telegrafstasjoner. 

Nei, vi har selvsagt ikkje vurdert å bryte opp fra hjemmet hvor vi engang etablerte oss, bygde opp, og har lagd ned ufatteleg mange arbeidstimer.  Først den dagen ein føler at ein får helseutfordringer  til å ta hånd om  boligen m/ tilbehør får ein se om ein finner seg en leilighet. Mange boliger bygd på 70-80-90 talet var ikkje bygd med tanke på livsløp standard, og ingen tenkte på at det skulle bop folk der også når de ble eldre. 

Anonymkode: 4f9bb...674

[AnonymBruker]

Alle lever veldig travle liv. Det er bare blitt slik. Det trenger ikke å bety at familierelasjonen er dårlig, men dagene går. Også venner blir det lite tid til så lenge man har småbarn, men det prioriteres ofte mer når man får anledning. 

Ser mine foreldre har en fordel i at de bygget opp en familiehytte med plass til alle. Vi har våre egne soverom der, og det er ikke noe kabal for å få plass til alle. Både jeg og min søsters familie har to rom hver. Ett til voksne og et til barn. Der samles vi noen ganger i året. Dessuten har vi tradisjon om å samles til jul, 17 mai, fødselsdager og diverse med slekt. Mye av vårt jevne samvær er basert på tradisjoner. Selv nå når de er så store at de lever eget liv vil ungene inn på hytta til påske for eksempel. 

Jeg skal ikke overta hytta, men mannen og jeg prioriterer også å bygge et sted hvor ungene får sine rom og hvor de forhåpentligvis vil ønske å reise til. Vi har valgt sør i verden. Det vil ikke bli en plikt, men en raus mulighet vi håper de vil benytte jevnlig, både med og uten oss, og at vi også kan få låne fremtidige barnebarn med oss til. Vi er også innstilt på at å få stille opp som barnevakt ved behov vil være mye av familiesamvær vi har, i tillegg til at jeg håper at tradisjoner ved å samles jul, 17 mai, påske og slikt vedvarer. 

Jeg er inneforstått med at livet til mine barn vil være travle, og at samvær med oss vil være mest enten av praktiske grunner eller lenket til tradisjoner mest, og at det må være ønsket, ikke pålagt, fordi det som ikke er til glede og positivt vil bli prioritert bort i et travelt liv. Vi vil være den trygge og gode basen de alltid er velkommen til, og alltid kan henvende seg til ved utfordringer, men jeg er også innstilt på at vi er så selvfølgelige at å besøke oss ikke kommer til å være høyest prioritert bestandig. At å møtes og prates noenlunde jevlig må være greit.

Litt som at jeg i årevis har hatt venner som bor langt borte og derfor ikke ser så ofte, maks to ganger i året, men når vi møtes er relasjonen like sterk og god. Som om vi knapt har vært fra hverandre.

Jeg regner med at relasjonen til barna også vil være bunnsolid slik. Det grunnlaget er jo lagt. Yngste er nå 20 år, bor vorte, men kommer hjem hver helg likevel. Ønsker det. Begge ønsker fremdeles å dra på ferier med oss. Såpass at jeg har fått tur med min datter i gave. De liker å være sammen med oss, vi med dem, så da har vi et godt grunnlag for å takle at det ikke nødvendigvis blir så veldig ofte når de får travle liv. 

Vi har heldigvis vårt liv også, uavhengig av barna. Stor vennekrets, mange hobbyer og interesser, store ønsker og planer, og ikke minst pleier vi forholdet og hverandre. Alt i alt; Jeg håper og tror at det vil bli ønsket å tilbringe noe tid sammen også fremover, men jeg er innstilt på at mor og far ikke blir førsteprioritet. Synes det er naturlig. Vi er jo dem som bare er, trofast, mens andre ting må ivaretas med innsats. 

Så er vi altså såpass sleipe at vi bygger et gratis og attraktivt feriested å dra til for å snike til oss det vi kan få. 😁

Anonymkode: 51ce4...5e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Alle lever veldig travle liv. Det er bare blitt slik. Det trenger ikke å bety at familierelasjonen er dårlig, men dagene går. Også venner blir det lite tid til så lenge man har småbarn, men det prioriteres ofte mer når man får anledning. 

Ser mine foreldre har en fordel i at de bygget opp en familiehytte med plass til alle. Vi har våre egne soverom der, og det er ikke noe kabal for å få plass til alle. Både jeg og min søsters familie har to rom hver. Ett til voksne og et til barn. Der samles vi noen ganger i året. Dessuten har vi tradisjon om å samles til jul, 17 mai, fødselsdager og diverse med slekt. Mye av vårt jevne samvær er basert på tradisjoner. Selv nå når de er så store at de lever eget liv vil ungene inn på hytta til påske for eksempel. 

Jeg skal ikke overta hytta, men mannen og jeg prioriterer også å bygge et sted hvor ungene får sine rom og hvor de forhåpentligvis vil ønske å reise til. Vi har valgt sør i verden. Det vil ikke bli en plikt, men en raus mulighet vi håper de vil benytte jevnlig, både med og uten oss, og at vi også kan få låne fremtidige barnebarn med oss til. Vi er også innstilt på at å få stille opp som barnevakt ved behov vil være mye av familiesamvær vi har, i tillegg til at jeg håper at tradisjoner ved å samles jul, 17 mai, påske og slikt vedvarer. 

Jeg er inneforstått med at livet til mine barn vil være travle, og at samvær med oss vil være mest enten av praktiske grunner eller lenket til tradisjoner mest, og at det må være ønsket, ikke pålagt, fordi det som ikke er til glede og positivt vil bli prioritert bort i et travelt liv. Vi vil være den trygge og gode basen de alltid er velkommen til, og alltid kan henvende seg til ved utfordringer, men jeg er også innstilt på at vi er så selvfølgelige at å besøke oss ikke kommer til å være høyest prioritert bestandig. At å møtes og prates noenlunde jevlig må være greit.

Litt som at jeg i årevis har hatt venner som bor langt borte og derfor ikke ser så ofte, maks to ganger i året, men når vi møtes er relasjonen like sterk og god. Som om vi knapt har vært fra hverandre.

Jeg regner med at relasjonen til barna også vil være bunnsolid slik. Det grunnlaget er jo lagt. Yngste er nå 20 år, bor vorte, men kommer hjem hver helg likevel. Ønsker det. Begge ønsker fremdeles å dra på ferier med oss. Såpass at jeg har fått tur med min datter i gave. De liker å være sammen med oss, vi med dem, så da har vi et godt grunnlag for å takle at det ikke nødvendigvis blir så veldig ofte når de får travle liv. 

Vi har heldigvis vårt liv også, uavhengig av barna. Stor vennekrets, mange hobbyer og interesser, store ønsker og planer, og ikke minst pleier vi forholdet og hverandre. Alt i alt; Jeg håper og tror at det vil bli ønsket å tilbringe noe tid sammen også fremover, men jeg er innstilt på at mor og far ikke blir førsteprioritet. Synes det er naturlig. Vi er jo dem som bare er, trofast, mens andre ting må ivaretas med innsats. 

Så er vi altså såpass sleipe at vi bygger et gratis og attraktivt feriested å dra til for å snike til oss det vi kan få. 😁

Anonymkode: 51ce4...5e5

Ja, alle lever tilsynelatende sin travle liv, medan noen velger å leve det enkle liv, det å  ta vare på familiebånd er selvsagt en prioritert  holdning / oppgave.

Kjærnefamilien slik mange av de eldre kjenner den fra sin oppvekst er forlengst historie, og noe ein bare kan prøve å formidle, overfor  dagens genrasjon som de ikkje kan identifisere seg med.  Noen elsker å dra til hytta på fjellet, og noen elsker  båtlivet medan andre ønsker å reise til synden eller campingvogna med spikertelt. o.s.v. Idag har de aller felste også ein jobb de skal ivareta, og ein vet at både hytte på fjellet treng omsorg, og vedlikehold.  Kanskje er det ein samanheng mellom økt behov for valgfrihet, travle tider, tidsklemma. og  det meste  handler  om økonomi.  "Kjekt å ha " men ikkje alltid god  oppsluttningen når det handler om det prakiske vedlikeholdt, og samarbeidet i forhold til det. 

Mange hevder at de har mer en nok med sitt idag, og mange opplever at   venner kommer ikkje på besøk utan de blir innvitert. Når barn kommer hjem så føler de seg som gjester i eget hus medan de gamle foreldre er mer utslitt når de dro eller når de kom. 

De eldre blir bare eldre, og det å kunne få tilbringe tiden saman med foreldre, besteforeldre på deres premisser gir  en form for tilfredsstillelse.  Tiden er ein  har saman med de menneskene som har betydd mye for oss er desv, altfor kort, og  plutseleg en dag er borte.   

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 4f9bb...674

[AnonymBruker]

Baratheon skrev (9 timer siden):

Heldigvis er negativt sosial kontroll et tilbakelagt fenomen blant etniske nordmenn.

Tydeligvis ikke, så bare rein rasisme altså...

Anonymkode: 30f2c...a3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, alle lever tilsynelatende sin travle liv, medan noen velger å leve det enkle liv, det å  ta vare på familiebånd er selvsagt en prioritert  holdning / oppgave.

Kjærnefamilien slik mange av de eldre kjenner den fra sin oppvekst er forlengst historie, og noe ein bare kan prøve å formidle, overfor  dagens genrasjon som de ikkje kan identifisere seg med.  Noen elsker å dra til hytta på fjellet, og noen elsker  båtlivet medan andre ønsker å reise til synden eller campingvogna med spikertelt. o.s.v. Idag har de aller felste også ein jobb de skal ivareta, og ein vet at både hytte på fjellet treng omsorg, og vedlikehold.  Kanskje er det ein samanheng mellom økt behov for valgfrihet, travle tider, tidsklemma. og  det meste  handler  om økonomi.  "Kjekt å ha " men ikkje alltid god  oppsluttningen når det handler om det prakiske vedlikeholdt, og samarbeidet i forhold til det. 

Mange hevder at de har mer en nok med sitt idag, og mange opplever at   venner kommer ikkje på besøk utan de blir innvitert. Når barn kommer hjem så føler de seg som gjester i eget hus medan de gamle foreldre er mer utslitt når de dro eller når de kom. 

De eldre blir bare eldre, og det å kunne få tilbringe tiden saman med foreldre, besteforeldre på deres premisser gir  en form for tilfredsstillelse.  Tiden er ein  har saman med de menneskene som har betydd mye for oss er desv, altfor kort, og  plutseleg en dag er borte.   

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 4f9bb...674

Tja, det er kanskje der vi er litt uenig. Jeg er innstilt på at å tilbringe tid sammen kommer til å skje mest på barnas og barnebarns premisser frem til vi blir så gamle at vi ikke lenger kan tilpasse oss, og de må tilpasse seg oss. Forhåpentligvis blir ikke det før vi er opp mot 80 år.  Frem til dette er jeg innstilt på å være på tilbudssiden og "ta det jeg får". Ikke forvente å være førsteprioritet jevnlig, men en ressurs og noe trygt og hyggelig å vende tilbake til. Av ønske, ikke plikt. At noen tradisjoner opprettholdes av ønske og ikke plikt også. 

Jeg vet at noen foreldre klager over at barna kun tar kontakt dersom de trenger noe av dem. Råd, barnevakt eller økonomisk hjelp. Jeg ser allerede og vil anser det som et privilegium dersom mine barn gjør dette. Jeg ønsker å være deres støttespiller i livet. Jeg sitter likevel ikke på noe reservebenk og koper. Vi lever også et aktivt liv, og vil fortsette med det, men prioriterer barna når de, ikke vi, prioriterer samvær med oss. Jeg er ikke fornærmet eller såret over at de oftest prioriterer annet. At de innimellom det helt faktisk ønsker å være med oss, av ønske og ikke plikt, er hva jeg henger vår relasjon på. At den er trygg og god. Hadde den ikke vært det ville vi ikke bli prioritert slik innimellom. Jeg vil også gjerne være den de ber om råd, den de ber om barnevakt av, den de vender seg til når noe er utfordrende/umulig. Så er jeg glad for at de har venner, kjærester, studier og jobb, og forhåpentligvis senere får egen familie. Med alt av plikter det innebærer. 

Jeg vet at det er et travelt liv. Frem til jeg ikke lenger kan være til nytte er det å være til nytte og hjelp i det hva jeg forventer, ønsker og anser som naturlig. Da har jeg gjort min jobb godt, og gjør det fremdeles. Så har jo også jeg og min mann et aktivt liv. Vi venter ikke i lengsel på dem, men blir glade og prioriterer dem når de ønsker det. Ringer selv om det er for lenge siden vi har hørt fra dem. Bryr oss, men anklager ikke. 

Jeg har selv foreldre som lever et aktivt liv, men som prioriterer oss når vi har anledning og ønske om det, så dette er helt naturlig for meg. 

Når vi blir så gamle at vi ikke lenger kan tilpasse oss vil bordet snu. Da håper og forventer jeg at de ikke glemmer oss, slik jeg selv vet at om ganske få år vil dette snu angående mine foreldre. At jeg mer bevisst må stille opp mer jevnlig, fordi de da vil trenge det. Jeg tror det blir naturlig når relasjonen har vært god og positiv frem til dette. Om det ikke faller mine barn like naturlig som jeg er innstilt på slikt vil jeg uansett ikke endre noen av mine innstillinger. 

Anonymkode: 51ce4...5e5

[Surpomp]

KaraThrace skrev (13 timer siden):

Helt enig i det. Vi flyttet alle sammen, ikke hjem til barndomshjemmet. Altså, foreldre flyttet på seg også. Vi kom bare hjem til landsdelen. 

Det er riktig. Når folk eldes skal de på død og liv inn i en lettstelt,liten leilighet hvor det hverken er plass til overnattingsgjester eller familiemiddager.
Er vi i ferd med å bli en gjeng rotløse nevrotikere med adhd ?

[KaraThrace]

Surpomp skrev (22 minutter siden):

Det er riktig. Når folk eldes skal de på død og liv inn i en lettstelt,liten leilighet hvor det hverken er plass til overnattingsgjester eller familiemiddager.
Er vi i ferd med å bli en gjeng rotløse nevrotikere med adhd ?

Du lever opp til nicket ditt i alle fall. 💯

[AnonymBruker]

Som flere andre, legger også jeg merke til det som skrives om plikt.

Min eksmanns mor ble enke i 50-årene. Etter dette ble hun veldig avhengig av, og dominerende overfor, sine barn. Min eksmann brukte veldig mange helger der på både å hjelpe henne med diverse, og til å holde henne med selskap. Jeg og barna var også regelmessig med på besøk, og hun var hos oss.

Det som er trist, er at hun stadig kom med stikk om at vi var der for lite. Virket som at hun mente at det var kun henne som skulle stå i fokus, hun hadde veldig liten forståelse for at vi ble bedt bort til andre, og selv ønsket besøk av venner, eller rett og slett hadde ønske om å slappe av etter lange dager på jobb. Det var hos henne vi skulle være.

Sønnen vår ble stadig mer opptatt med skole og toppidrett, men han var med så ofte han hadde anledning. Likevel måtte han forklare seg når det var gått en tid uten at han hadde vært der. Sånt synes jeg er utidig og utakknemlig, og sønnen vår ble skikkelig lei av maset.

Så å pålegge noen å komme ut av plikt, det er en dårlig ide. Vær heller glad når man kan samles, og vis forståelse for at andre må få lov til å leve et liv utenom, med både venner og skole/jobb.

Anonymkode: c1d0a...3f5

[Surpomp]

KaraThrace skrev (7 timer siden):

Du lever opp til nicket ditt i alle fall. 💯

Festlig at du har synspunkter på nicket, men er meningsløs om temaet…..

[Baratheon]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Tydeligvis ikke, så bare rein rasisme altså...

Anonymkode: 30f2c...a3b

Hva snakker du om?

Negativ sosial kontroll er et stort problem blant familier fra MENA-land. Det har ingenting med rasisme å gjøre, det er fakta.

[AnonymBruker]

besøkelsesplikt - for et krevende ord! 

Mine foreldre bor fire timer og to ferger unna, mine barn er spredt over landet, den lengste bor 14 timer unna mine foreldre - de har ingen besøkelsesplikt, det ville rett og slett bli for mye, men de tar ansvar for kontakt via andre måter som mail, telefon og facetime og det er fint, men at det skal være en plikt? Nei det blir for mye.. Jeg vil ikke at mine skal føle de er forpliktet til å finne tid til meg i sine liv når hele poenget med å oppdra og bringe frem barna er at de skal vokset til å få egne liv. 

Anonymkode: adb5d...4c1

[AnonymBruker]

Vel, jeg er nok en av de som ikke besøker foreldrene mine ofte nok. Grunnen er ikke bare lang avstand fra foreldrene mine, men heller det at det ikke er så hyggelig å dra på besøk til de, i mitt tilfelle har det egentlig aldri vært helt hyggelig å være der heller i oppveksten. De bor ikke sammen. En far som røyker seg ihjel, så hyggelig å reise på besøk når han ikke gir meg oppmerksomhet og det svir i øynene av røyklukt når en er der. For ikke å glemme at det kreves 3 dusjer + en dag for å bli kvitt røyklukta helt som setter seg i håret når en først er på besøk. Klær må tas av, luftes i 24 timer for så å vaskes for å få vekk lukta. Er så ille at snørret mitt blir farget svart når jeg er på besøk der i noen timer. Moren min derimot er mentalt ustabil, det klikker for henne ved det minste problem. Som barn gikk jeg alltid på tå rundt henne, og relasjonen vår ble bare verre gjennom oppveksten. Fikk det mye bedre da jeg flyttet ut fra foreldrene mine. Har noe kontakt i voksen alder, men er bare jeg som kontakter de i blant. De ringer aldri meg, eller sender en melding. Når jeg reiser på besøk en gang i året blir de så fort slitne da de ikke er sosiale heller. Har en svigermor som er fantastisk, så hyggelig, respektfull, mer lyst til å prioritere svigerforeldre enn egne.

Nå vet jeg at min oppvekst overhodet ikke er normal. Men det er nok andre som også har oppvekst likner som påvirker lysten til å prioritere i livet.

Anonymkode: d3e64...0f5

[AnonymBruker]

Virker som om ting generelt er i endring angående det å pleie sosiale relasjoner.

Det er ikke bare foreldre og slekt som ikke besøkes. Folk går mye mindre på besøk til venner også. 

Det holder liksom ikke å invitere til fiskeboller på en tirsdag, det må være noe fancy og Instagramvennlig i et ny shina hus før en kanskje inviterer. Eller folk sitter musestille og later som om de ikke er hjemme om noen ringer på døra.

Sosiale medier er nok roten til mye av dette.

Vi sitter hjemme i hver vår stue og setter hjerter og tommel opp på bilder og små filmsnutter fra andres liv, og føler at vi engasjerer oss. Mens egentlig er vi alle blitt til fjerne tilskuere, som sitter der og scroller.

Det er forskere som nå seriøst begynner å se koblinger mellom inntoget av smarttelefoner og sosiale medier - og en brå nedgang i fødselstall, som rammer stort sett hele verden.

Unge folk er ikke ute og puler mer. De ligger hjemme på ungdomsrommet og scroller kattevideoer og eller gamer.

Folk generelt omgåes andre mennesker mindre enn før.

 

Anonymkode: e2e92...ed0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.9.2024 den 23.54):

Etterhvert som de 5 barna kom inn i voksenalderen valgte dei å flytte fra hjemstedet på grunn av skolegang, jobb etsc. og  bor idag spredt i landet

De nermste bor omlag ca 2-3 timer reiseavstand fra hjemmet, og  som foreldre besøker dem  oftest. En av våre sønner  var samboer  inntil i fjor sommer, med  2 barn som ble konfirmert henholdsvis  2022 / 23 og de bur saman med mor nærmiljøet de vokste opp.

Har  besøkt vår sønn  eit par ganger på sitt nye bosted hvor han leier en leilighet, og jobber, men  kontakten med sine s  2 barn er utvilsamt svekket.     

Tidligere kjente  alle sin besøkelsestid i i barndomshjemmet , og tok regelmessig kontakt, og  undret på hvordan det stod til hjemmer. Som foreldre har ein lagd vekt på å besøke barna, regelmessig  ved  deres bopel, men det skaper utfordringer.  Missunner ofte foreldre som har sin barn, og barnebarn rundt seg i nærmiljøet som de kan få besøke regelmessig, og er  igjennsidig. Når barna flytter mister de  utvilsamt gardvis noe av tilhørligheten  hjemstedet, og barndomshjemmet. Mange av de  menneskene som ein eingong hadde rundt seg er forlengst blitt borte. 

Da mine avdøde  foreldre svigerforeldre som var jordnere mennesker  levde stod dei og hjemmet ders  alltid i sentrum, og ein kjente alltid på sin besøkelsesplikt der.  Til tross for at vi selve måtte flytte hjemmefra nokså tidleg  så var kommunikasjonen  med foreldre, og søsken alltid gode , og  familiebåndene internt var sterk. 

Ei tid var og en annen tid vart som gir grunn til ettertanke. 

 

 

Anonymkode: 4f9bb...674

Er vist ikkje bare TS som har utfordringer etter at barna er flyttet hjemmefra.

Mange foreldre føler  det nok  stusseleg, og  ein omstilling,  etter at barna er flyttet ut, de står overfor en ny hverdag som det  nå er satt navn på også «Empty nest syndrome»

https://www.kk.no/mamma/plutselig-kom-jeg-hjem-og-det-var-ingen-der/81993919

Anonymkode: 4f9bb...674