Har min tweenjente atferdsvansker som krever behandling?

[AnonymBruker]

Veldig slitsomt når den ene i forholdet er veldig unnvikende.. da blir automatisk den andre mer «sint». 

Anonymkode: d9eb0...dde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ts her, takk for engasjement og råd, selv om rådene spriker en god del. Jeg ser flere sier jeg er grenseløs, og den kritikken er det kanskje noe i. Problemet når far er så streng og korrigerende og kan si ganske nedsettende ting til henne (at hun er gal, må ha hjelp osv), føler jeg at jeg må kompensere for det, og det blir veldig vanskelig. Jeg får dårlig samvittighet pga hans oppførsel.
 

I tillegg, ingen av mine barn har vært enkle å sette grenser for. De er på en måte veldig selvdrevne, har en utrolig sterk vilje og er utrolig aktive. Dersom de har bestemt seg er de nesten ikke til å rokke. Jeg greier ikke helt å forklare det. Ute sammen med andre er de heldigvis veldig  greie, hjelpsomme og veldig skoleflinke spesielt i matte/fysikk etc. Har aldri fått tilbakemelding om noen problemer (storebror er voksen, greier seg fint og studerer matematikk).

Nå er jeg veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Far sier han ikke orker mer av datteren vår og at jeg må oppdra henne alene. Det kunne jeg greit gjort, men vi bor i et område som er svært kostbart, selv om jeg tjener bra (faktisk nesten 2 mil i året) kommer jeg ikke langt med det her, vi må da flytte til et annet sted. Samtidig tror jeg kanskje datteren min hadde hatt godt av å bo et annet sted hvor ikke prestasjonskravene og utseendekravene er så sterke som her. 
 

Jeg er veldig usikker, synes mannen min overreagerer, han skylder på meg og mener at dette er min feil, men han ser aldri noe han selv kan gjøre anderledes. 

Anonymkode: 279eb...653

Det høres ut som om du må bli mindre unnvikende, ja. 
Og det er kanskje lettere for deg å bli det, dersom du er alene med datteren, og ikke har far der som du føler du må kompensere for. 
På den annen side vil ting kanskje ikke eskalere like ofte, hvis hun hadde respektert og vært trygg på deg. Altså både vært trygg på hvor hun har deg, og vært trygg på at du er sterk nok til å stå imot og tåle situasjoner både fra henne og fra far. 

Jeg har en mann som normalt sett er rolig og sindig. Men som har slitt litt med at han blir veldig sint når barna har gjort noe helt idiotisk. (Ytterst få ganger, men jeg har opplevd det som problematisk de gangene likevel, og sagt det til han.) 
Hos oss eskalerte det veldig da yngste barn møtte hormonene på vei inn i tenårene. 
For da fikk vi et "barn" som slet med å regulere egne følelser, og som eskalerte veldig (noen ganger uten noen egentlig grunn.) 
Og far eksploderte i slike situasjoner. (Hos oss  var ingen fysiske. Det hadde jeg ikke akseptert.) Men det førte til at situasjonene ble til skrikekamper mellom far og barn. Og at de kunne vare i lang tid, uten at noen roet seg. 

Jeg snakket med mannen om dette i en rolig setting en dag litt etter at det hadde skjedd flere ganger. Hvor vi snakket om dette med at vi nå hadde en hormonbombe av en ungdom i hus, som ikke hadde kontroll på egne følelser. Og hvordan vi (sammen) skulle møte det. (Han mente jo jeg var alt for snill.)
Jeg spurte han hvordan han opplevde disse situasjonene med "barnet". Og han syntes de var veldig frustrerende. Men at han mente at "barnet" oppførte seg helt uakseptabelt. (Noe vi jo var enige om.) 
Og så snakket vi om at han jo egentlig ikke syntes det hjalp noe å bli sint. Og at han ble sliten av dette, fordi det skjedde ofte og pågikk lenge. 
Vi kom frem til at mannens sinne kanskje var med på å eskalere situasjoner, og at de kanskje hadde gått lettere over dersom han klarte å ikke bli sint. 
Etter denne praten, bestemte mannen min seg for å forsøke å ikke bli så sint i et par situasjoner. Og det hjalp veldig på. Hele situasjonen roet seg betydelig raskere, og det ble mye mindre uakseptabel oppførsel og språkbruk. 
Og i etterkant roet ting seg for alle. 
Tenåringen har begynt å håndtere hormonene sine bedre, og de gangene det går litt over styr, så er det ikke lenger noen som eskalerer det. 

Og dermed er det heller ikke noe behov for at jeg som mor må ta rollen som ekstra ettergivende for å roe ned situasjoner. 

Men er ikke mannen tilsnakkendes, så må du som mor sette hardt mot hardt, og ta barnet ditt ut av en uakseptabel situasjon. Dere kan jo evt. starte med å flytte ut litt midlertidig, både for å vise mannen at du mener alvor, og for å se om det bedrer situasjonen. (Evt. at mannen flytter ut litt midlertidig.) 
 

Anonymkode: ad80d...e56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Veldig slitsomt når den ene i forholdet er veldig unnvikende.. da blir automatisk den andre mer «sint». 

Anonymkode: d9eb0...dde

Works both ways. 
Det er veldig slitsomt når den ene i forholdet er veldig "sint", for da blir automatisk den andre med "unnvikende".  I det minste når det kommer til oppdragelse av følsom hormonell ungdom.

Anonymkode: ad80d...e56

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (På 21.9.2024 den 21.50):

Jeg har en jente som er 12 år som kan få voldsomme raserianfall, kaste ting, dytte til meg, rope, og ikke respektere de grensene jeg setter (feks ikke gi seg hvis jeg sier «vi skal ikke til butikken nå» el). Hun har nettopp fått mens og spesielt i forbindelse med dette kan det være ille. Jeg prøver å takle det ved å roe henne, snakke med henne osv, fordi jeg føler at kjeft og sanksjoner rett og slett ikke virker, kanskje mot sin hensikt.

Mannen min håndterer dette helt anderledes. Han blir rasende sint, roper, drar henne inn på rommet, sier han vil flytte fordi han ikke orker å bo med henne og at hun trenger behandling osv osv. Når det har vært slike episoder kan han bare forsvinne og ikke komme tilbake før hun har ringt og sagt unnskyld, selv om han etter min mening da selv har gått langt over grensen.

Han blir også veldig sint på meg, sier at jeg ikke greier å sette grenser, at jeg ikke støtter han, at ingen i hans familie noensinne har oppført seg sånn. Han mener at hvis vi ikke passer på og setter grenser kan hun bli en mobber og ende uten empati for andre, feks i forvaring. Han vil at vi skal sende henne til psykolog og behandling.

For meg er dette veldig vanskelig. Jeg ser en jente som er ressurssterk og har masse driv. Hun er også en veldig intelligent jente (hun har blitt testet i et forskningsprosjekt og har evner blant 10% høyest presterende i sin aldersgruppe) og er vel kanskje den flinkeste i klassen. På skolen er det bare godord å hente, lærer sier hun er en ressurs, hun har mange å være sammen med og hun er heller mer forsiktig enn veldig frempå. Jeg synes far overdriver, hun kan ha en håpløs oppførsel men jeg tenker det mest sannsynlig går over. 
 

Hva tenker dere? Hva  bør jeg gjøre?

 

 

Anonymkode: 279eb...653

Eh... nå har du jo svaret på hvorfor hun oppfører seg som hun gjør da, eller? Han oppfører seg akkurat som hun oppfører seg. Han er hennes rollemodell. 

Det at han driver med stone walling er sinnsykt. Han er helt ekstrem i oppførselen sin. Sier han unnskyld for alle tingene han selv sier?

Endret 23. september av lajlaj

[AnonymBruker]

Jeg har ei med Asperger i samme alder, mye likt her. Høy score på evnetester, voldsomt raseri og utagering. (Men da er det også andre ting som du ikke beskriver, som sosiale vansker osv.)

Det som hjelper litt for oss er å la henne få mer frie tøyler i livet sitt enn vi først var komfortable med. Og ikke sette krav på en direkte måte, for da kommer aggressiviteten.  Det å sette grenser for et slikt barn er. Eldig vanskelig, og kanskje må man snu det om å gi barnet mer ansvar selv, slik at hun selv skjønner hvor grensene vær være…

Det er en veldig vanskelig alder, uansett. Lykke til.

Anonymkode: e7768...b84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.9.2024 den 21.50):

Jeg har en jente som er 12 år som kan få voldsomme raserianfall, kaste ting, dytte til meg, rope, og ikke respektere de grensene jeg setter (feks ikke gi seg hvis jeg sier «vi skal ikke til butikken nå» el). Hun har nettopp fått mens og spesielt i forbindelse med dette kan det være ille. Jeg prøver å takle det ved å roe henne, snakke med henne osv, fordi jeg føler at kjeft og sanksjoner rett og slett ikke virker, kanskje mot sin hensikt.

Mannen min håndterer dette helt anderledes. Han blir rasende sint, roper, drar henne inn på rommet, sier han vil flytte fordi han ikke orker å bo med henne og at hun trenger behandling osv osv. Når det har vært slike episoder kan han bare forsvinne og ikke komme tilbake før hun har ringt og sagt unnskyld, selv om han etter min mening da selv har gått langt over grensen.

Han blir også veldig sint på meg, sier at jeg ikke greier å sette grenser, at jeg ikke støtter han, at ingen i hans familie noensinne har oppført seg sånn. Han mener at hvis vi ikke passer på og setter grenser kan hun bli en mobber og ende uten empati for andre, feks i forvaring. Han vil at vi skal sende henne til psykolog og behandling.

For meg er dette veldig vanskelig. Jeg ser en jente som er ressurssterk og har masse driv. Hun er også en veldig intelligent jente (hun har blitt testet i et forskningsprosjekt og har evner blant 10% høyest presterende i sin aldersgruppe) og er vel kanskje den flinkeste i klassen. På skolen er det bare godord å hente, lærer sier hun er en ressurs, hun har mange å være sammen med og hun er heller mer forsiktig enn veldig frempå. Jeg synes far overdriver, hun kan ha en håpløs oppførsel men jeg tenker det mest sannsynlig går over. 
 

Hva tenker dere? Hva  bør jeg gjøre?

 

 

Anonymkode: 279eb...653

Høres veldig  hormonell ut iht det du beskriver. Mi bøe sånn i begynnelsen. 

Så jeg tok en prat  når ikke hormoner styrte. Snakket om at slike hormoner kan få frem monster i seg. Pg at det var viktig å kjenne igjen slikt selv, og evnt gå på rommet til det  værste roet seg ned. 

Og det fungerte bra, og hun klarye mer kontroll. 

Man merker det jo,  når reaksjoner er mye større enn man kan forvente, så jeg valhte å aldri krangle med hormoner.  Det går ikke. Så da lot jeg henne blåse ut eller minne om at det nå kanskje var tiden inne å finne den roen på rommet sitt.der var lettere når vi hadde snakket om det.

Din mann er redd for at hun skal begynne med mobbing. Ja hans oppførsel er iallefall et godt ekseplel på hvordan man lager en mobber og en som gir faan i andre.

Anonymkode: 091d2...9e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Høres veldig  hormonell ut iht det du beskriver. Mi bøe sånn i begynnelsen. 

Så jeg tok en prat  når ikke hormoner styrte. Snakket om at slike hormoner kan få frem monster i seg. Pg at det var viktig å kjenne igjen slikt selv, og evnt gå på rommet til det  værste roet seg ned. 

Og det fungerte bra, og hun klarye mer kontroll. 

Man merker det jo,  når reaksjoner er mye større enn man kan forvente, så jeg valhte å aldri krangle med hormoner.  Det går ikke. Så da lot jeg henne blåse ut eller minne om at det nå kanskje var tiden inne å finne den roen på rommet sitt.der var lettere når vi hadde snakket om det.

Din mann er redd for at hun skal begynne med mobbing. Ja hans oppførsel er iallefall et godt ekseplel på hvordan man lager en mobber og en som gir faan i andre.

Anonymkode: 091d2...9e8

 

Han *er* en mobber, og i tillegg en som avviser sitt eget barn. Ikke rart barnet reagerer med desperasjon. 

Anonymkode: 00d54...7e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ts her, takk for engasjement og råd, selv om rådene spriker en god del. Jeg ser flere sier jeg er grenseløs, og den kritikken er det kanskje noe i. Problemet når far er så streng og korrigerende og kan si ganske nedsettende ting til henne (at hun er gal, må ha hjelp osv), føler jeg at jeg må kompensere for det, og det blir veldig vanskelig. Jeg får dårlig samvittighet pga hans oppførsel.
 

I tillegg, ingen av mine barn har vært enkle å sette grenser for. De er på en måte veldig selvdrevne, har en utrolig sterk vilje og er utrolig aktive. Dersom de har bestemt seg er de nesten ikke til å rokke. Jeg greier ikke helt å forklare det. Ute sammen med andre er de heldigvis veldig  greie, hjelpsomme og veldig skoleflinke spesielt i matte/fysikk etc. Har aldri fått tilbakemelding om noen problemer (storebror er voksen, greier seg fint og studerer matematikk).

Nå er jeg veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Far sier han ikke orker mer av datteren vår og at jeg må oppdra henne alene. Det kunne jeg greit gjort, men vi bor i et område som er svært kostbart, selv om jeg tjener bra (faktisk nesten 2 mil i året) kommer jeg ikke langt med det her, vi må da flytte til et annet sted. Samtidig tror jeg kanskje datteren min hadde hatt godt av å bo et annet sted hvor ikke prestasjonskravene og utseendekravene er så sterke som her. 
 

Jeg er veldig usikker, synes mannen min overreagerer, han skylder på meg og mener at dette er min feil, men han ser aldri noe han selv kan gjøre anderledes. 

Anonymkode: 279eb...653

Det er jo veldig tragisk at det har gått så langt. Mannen din sier at han skal flytte. Er han ikke villig til å prøve noe annet før han flytter? 

Vi har et ekstremt tilfelle der vår datter ble psykotisk som 14 åring (Det begynte tidligere uten at vi skjønte det) og det var jo selvsagt helt krise for hele familien. Poenget er at etter en stund gikk vi i familiegruppe, der ungdom og foreldre deltok. Her var nok far mest oppgitt i vår familie, men det at vi kunne sitte sammen og hver av oss fikk snakke i en gruppe, gjorde jo at han forstod en del. Vi forstod hverandre, og ungdommene forstod mer av oss. Det reddet familien vår, og det reddet datteren vår. En ungdom med alt som kommer trenger mye mer enn et barn gjør. 

Dere vet ikke enda hva som skjer med datteren deres. Det er SÅ mange ting det kan være. og er det ikke bedre at han setter seg ned og lytter litt, oppsøker hjelp for sin datter og dere som familie, enn  at han bare drar? Er det noe han sier i affekt, eller er det hans generelle holdning?

Du havner jo i en lei situasjon der du ikke kan sette så mange grenser, siden han er grenseløs sier du. Du må jo kompensere for han. Tenker han selv at han oppnår noe bra med å slenge ut bemerkninger? Det virker jo som han bare skal få reagere og ikke bygge opp/oppdra. Her er det jo noe litt overskridene med hennes oppførsel, og heller enn å finne ut av det på en voksen måte, og finne både grenser, men også måter å "nå henne", virker det som han gidder å delta på. Det er jo ikke greit. I tillegg så bruker han metoder som han vet ikke er lov med å oppdra barn. Kanskje det er derfor han vil rømme? Fordi han vet at han ikke holder mål. Han takler det ikke. Men det er jo mulig for han å takle dette. Tro meg!! Jeg har sett det verste som han ikke engang kan forestille seg. 

Vi har en harmonisk familie, og en datter på 19 som vi har et veldig godt forhold til, men vi måtte finne nye metoder for å møte hverandre på.  Det er vanskelig å være ungdomsforledre og vite hva som er beste måten å møte dette på, og det må man lære seg. Men det er ingen håpløs sak. Det er håp!

Vi har høyt utdannende unge voksne, og de er blitt veldig gode mennesker og harmoniske, men det har vært en læringskurve. Kanskje du kan vise mannen din denne tråden? For jeg tenker at han ikke må gi opp håp, og at dere kanskje må søke råd, og bytte litt roller. Har han snakket ordentlig med jenta deres? Der han tar noe selvkritikk på måten å reagere, og prøvd å lære henne å sette ord på frustrasjonen heller enn å utagere. Det virker jo som hun - i likhet - med sin far mangler ord og alt eksploderer. Mannen må jo forstå at hvis DU også eksploderer, så er kaoset komplett. 

Anonymkode: d31bd...c7c