Har min tweenjente atferdsvansker som krever behandling?

[Baratheon]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Mannen min håndterer dette helt anderledes. Han blir rasende sint, roper, drar henne inn på rommet, sier han vil flytte fordi han ikke orker å bo med henne og at hun trenger behandling osv osv. Når det har vært slike episoder kan han bare forsvinne og ikke komme tilbake før hun har ringt og sagt unnskyld, selv om han etter min mening da selv har gått langt over grensen.

Hun kopierer jo bare faren sin…?

[Pippi Lotta]

Supermerry skrev (4 timer siden):

Ut fra det du beskriver, tror jeg ikke hun trenger behandling, men oppdragelse. Hvis hun har vokst opp med så manglende grenser at det har utartet til det du beskriver, er det imidlertid mulig at oppdragelse er for sent. I så fall profesjonell hjelp for deg og henne. Det høres ut som om salderingsposten i denne ulykksalig misforståtte frie oppdragelsen er far. Stakkars mann, og honnør til ham for at han tross alt fremdeles er der.

Honør til manene som fysisk DRAR en 12 år gamel jente rundt? Som truer med å flyte fra sit eget barn? Som forlater barne sitt i sinne og nekter å kome tilbake før hun ringer å unskylder seg? Forstår du ikke hvor skadelig dette er for et barn? Faren som skal elske henne ubetinget blir fysisk med henne og sier ret ut at han ikke er glad nok i henne til å bli værende. Mannen burde ikke bli, så lenge han har så store adferdsvansker! Han trenger terapi og veiledning, og burde flyte ut i en periode slik at jenten sliper å bli utsatt for dette. Det er helt naturlig at hun selv får sinne problemer så lenge hun er oppdrat av en mann med så store sinne problemer. Hun burde selv få komme til psykolog som kan hjelpe henne å bearbeide den veldig vanskelige situasjonen hun har levd i over tid.

 

[AnonymBruker]

Her er det dere foreldre som trenger veiledning, ikke jenta som trenger behandling. Jeg jobber i BUP og dette er en klassisk problemstilling hos oss. Foreldre som har totalt ulik tilnærmingsmåte ovenfor barna som igjen skaper barn med ulike atferdsutrykk. Disse blir gjerne henvist for ADHD hos oss.. men ender opp med at foreldrene tilbys veiledning. Noen tar i mot med god effekt, andre blir sure og vil ikke ta inn over seg at de selv kan gjøre endringer med seg selv for å skape endringer hos barnet/barnet får det bedre. 

Du høres litt grenseløs ut, mens far høres jo ut som bedriver noe som nærmer seg psykisk vold. Ingen av delene skaper et trygt barn, men klart, far tar kaka her. Oppsøk et lavterskeltilbud i kommunen deres for PMTO, COS P eller liknende veiledning.

 

lykke til❤️

Anonymkode: 13332...208

[Baratheon]

Supermerry skrev (4 timer siden):

Ut fra det du beskriver, tror jeg ikke hun trenger behandling, men oppdragelse. Hvis hun har vokst opp med så manglende grenser at det har utartet til det du beskriver, er det imidlertid mulig at oppdragelse er for sent. I så fall profesjonell hjelp for deg og henne. Det høres ut som om salderingsposten i denne ulykksalig misforståtte frie oppdragelsen er far. Stakkars mann, og honnør til ham for at han tross alt fremdeles er der.

Har du barn?😶‍🌫️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har en jente som er 12 år som kan få voldsomme raserianfall, kaste ting, dytte til meg, rope, og ikke respektere de grensene jeg setter (feks ikke gi seg hvis jeg sier «vi skal ikke til butikken nå» el). Hun har nettopp fått mens og spesielt i forbindelse med dette kan det være ille. Jeg prøver å takle det ved å roe henne, snakke med henne osv, fordi jeg føler at kjeft og sanksjoner rett og slett ikke virker, kanskje mot sin hensikt.

Mannen min håndterer dette helt anderledes. Han blir rasende sint, roper, drar henne inn på rommet, sier han vil flytte fordi han ikke orker å bo med henne og at hun trenger behandling osv osv. Når det har vært slike episoder kan han bare forsvinne og ikke komme tilbake før hun har ringt og sagt unnskyld, selv om han etter min mening da selv har gått langt over grensen.

Han blir også veldig sint på meg, sier at jeg ikke greier å sette grenser, at jeg ikke støtter han, at ingen i hans familie noensinne har oppført seg sånn. Han mener at hvis vi ikke passer på og setter grenser kan hun bli en mobber og ende uten empati for andre, feks i forvaring. Han vil at vi skal sende henne til psykolog og behandling.

For meg er dette veldig vanskelig. Jeg ser en jente som er ressurssterk og har masse driv. Hun er også en veldig intelligent jente (hun har blitt testet i et forskningsprosjekt og har evner blant 10% høyest presterende i sin aldersgruppe) og er vel kanskje den flinkeste i klassen. På skolen er det bare godord å hente, lærer sier hun er en ressurs, hun har mange å være sammen med og hun er heller mer forsiktig enn veldig frempå. Jeg synes far overdriver, hun kan ha en håpløs oppførsel men jeg tenker det mest sannsynlig går over. 
 

Hva tenker dere? Hva  bør jeg gjøre?

 

 

Anonymkode: 279eb...653

Familieterapi. Far er akkurat lik, han bør skjerpe seg, så datteren deres kan reagere på en bedre måte..

Anonymkode: 16ae5...602

[Bbbb]

Det høres ut som hun har mye hormoner som igjen gir mye følelser som hun ikke vet hvordan hun skal regulere.  Oppførselen hennes er absolutt ikke grei, men måten hennes far reagerer på som en voksen mann og omsorgsperson er mye verre. Man kan ikke snakke og oppføre seg sånn ovenfor barnet sitt under noen omstendighet. Hans oppførsel vil bare gjøre det verre. Datteren deres kommer ikke til å ville være sårbar eller si ifra når noe er vanskelig når det er måten hun blir møtt på. Jeg ville tatt kontakt med kommunen/bydelen dere bor for å få foreldreveiledning. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har en jente som er 12 år som kan få voldsomme raserianfall, kaste ting, dytte til meg, rope, og ikke respektere de grensene jeg setter (feks ikke gi seg hvis jeg sier «vi skal ikke til butikken nå» el). Hun har nettopp fått mens og spesielt i forbindelse med dette kan det være ille. Jeg prøver å takle det ved å roe henne, snakke med henne osv, fordi jeg føler at kjeft og sanksjoner rett og slett ikke virker, kanskje mot sin hensikt.

Mannen min håndterer dette helt anderledes. Han blir rasende sint, roper, drar henne inn på rommet, sier han vil flytte fordi han ikke orker å bo med henne og at hun trenger behandling osv osv. Når det har vært slike episoder kan han bare forsvinne og ikke komme tilbake før hun har ringt og sagt unnskyld, selv om han etter min mening da selv har gått langt over grensen.

Han blir også veldig sint på meg, sier at jeg ikke greier å sette grenser, at jeg ikke støtter han, at ingen i hans familie noensinne har oppført seg sånn. Han mener at hvis vi ikke passer på og setter grenser kan hun bli en mobber og ende uten empati for andre, feks i forvaring. Han vil at vi skal sende henne til psykolog og behandling.

For meg er dette veldig vanskelig. Jeg ser en jente som er ressurssterk og har masse driv. Hun er også en veldig intelligent jente (hun har blitt testet i et forskningsprosjekt og har evner blant 10% høyest presterende i sin aldersgruppe) og er vel kanskje den flinkeste i klassen. På skolen er det bare godord å hente, lærer sier hun er en ressurs, hun har mange å være sammen med og hun er heller mer forsiktig enn veldig frempå. Jeg synes far overdriver, hun kan ha en håpløs oppførsel men jeg tenker det mest sannsynlig går over. 
 

Hva tenker dere? Hva  bør jeg gjøre?

 

 

Anonymkode: 279eb...653

 

Oi, uff det høres ikke bra ut. 

Min umiddelbare tanke er om far har vært veldig streng også mens hun var liten, men hun har latt det kue seg. Mens nå med hormoner så renner det fullstendig over? Som en reaksjon på far gjennom oppveksten? Eller har hun vært pappas snille lille prinsesse, som nå plutselig ikke viser han samme idolisering, og han blir sint fordi hun ikke lenger er hans lille dukke? 

Barns reaksjoner ikke nødvendigvis feil, men de blir voldsomme fordi det er så mye følelser samtidig. 

Om noen skal til psykolog så skal hvertfall far også, ingen tvil om det. 

Hun er intelligent, det kan medføre mye forventing om å alltid være flink. Men så opplever hun disse reaksjonene og føler seg alt annet enn flink, og blir forvirret over alle de motstridende kravene hun opplever. 

Jenter skal liksom ikke få lov å utagere heller, der er det noen kjønnsstereotypier vi foreldre må ta oss i. 

Mange tanker her som selvsagt ikke kan si noe spesifikt om dere. 

Anonymkode: 00d54...7e0

[AnonymBruker]

Tillegg: å "sende jenta til psykolog" vil fortelle henne at det er noe feil med henne. Det er det største stigma man kan ha som ung, å bli sendt til psykolog. Så start med dere selv!! For å lære å møte henne. 

 

Anonymkode: 00d54...7e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hun dytter deg? Og du lar henne gjøre det? Og det har skjedd mer enn én gang? 

Jeg er enig med mannen din. 

Og jeg er godt oppdratt, aldri i verden om jeg ville tenkt tanken på å dytte til min egen mor da jeg var 12 (eller noen sinne)! 

Anonymkode: 0d15f...0b7

Har du vokst opp med en far med sinneproblemer? Hvis nei, usaklig svar. Hvis ja, du burde vite bedre. 

Anonymkode: 00d54...7e0

[AnonymBruker]

Trening, skikkelig trening som får henne til å bruke opp denne energien på en god måte. Få ut alt av sinne og være sliten når hun kommer hjem, det trengs. 

Anonymkode: ab48c...c25

[AnonymBruker]

Nei, din mann derimot…

Anonymkode: c3e86...efa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her er det dere foreldre som trenger veiledning, ikke jenta som trenger behandling. Jeg jobber i BUP og dette er en klassisk problemstilling hos oss. Foreldre som har totalt ulik tilnærmingsmåte ovenfor barna som igjen skaper barn med ulike atferdsutrykk. Disse blir gjerne henvist for ADHD hos oss.. men ender opp med at foreldrene tilbys veiledning. Noen tar i mot med god effekt, andre blir sure og vil ikke ta inn over seg at de selv kan gjøre endringer med seg selv for å skape endringer hos barnet/barnet får det bedre. 

Du høres litt grenseløs ut, mens far høres jo ut som bedriver noe som nærmer seg psykisk vold. Ingen av delene skaper et trygt barn, men klart, far tar kaka her. Oppsøk et lavterskeltilbud i kommunen deres for PMTO, COS P eller liknende veiledning.

 

lykke til❤️

Anonymkode: 13332...208

Støttes! 

Anonymkode: c22b9...5aa

[Anonymaaaa]

Høres akkurat ut som min datter og hennes far. Vi er skilt, og hun må pga en rettsli dom på mye samvær hos sin far selv om hun ikke vil. Sinnet går utover meg. Klarer ikke jeg møte henne riktig og blir sint så eskalerer det. Håpløs situasjon. Eneste som hjelper her er at vi snakker sammen om hennes relasjon til faren og vi snakker om oss når hun og jeg er ferdig med krangelen. 

[Hactar]

Far møter sin datters følelsesutbrudd med stor aggresjon, fysisk inngripen og trussel om å bli forlatt, og hun må krype og be om unnskyldning for at han skal komme tilbake.

Hva hvis hun finner seg en partner som reagerer likt på konflikt? Hvordan skal hun vite at dette er et destruktivt forhold, og ikke noe hun fortjener fordi hun er så umulig å leve med?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her er det dere foreldre som trenger veiledning, ikke jenta som trenger behandling. Jeg jobber i BUP og dette er en klassisk problemstilling hos oss. Foreldre som har totalt ulik tilnærmingsmåte ovenfor barna som igjen skaper barn med ulike atferdsutrykk. Disse blir gjerne henvist for ADHD hos oss.. men ender opp med at foreldrene tilbys veiledning. Noen tar i mot med god effekt, andre blir sure og vil ikke ta inn over seg at de selv kan gjøre endringer med seg selv for å skape endringer hos barnet/barnet får det bedre. 

Du høres litt grenseløs ut, mens far høres jo ut som bedriver noe som nærmer seg psykisk vold. Ingen av delene skaper et trygt barn, men klart, far tar kaka her. Oppsøk et lavterskeltilbud i kommunen deres for PMTO, COS P eller liknende veiledning.

 

lykke til❤️

Anonymkode: 13332...208

Jeg reagerer på at du som jobber hos BUp bruker setningen «foreldre med ulik tilnærming» 

Det er en setning mange instanser feks barnevern har innlært uten og egentlig tenke over hva den betyr og bruker der problemstillingen egentlig er: psykisk vold/vold i nære relasjoner/ maktubalanse/disfunksjonelle familier. Håper ikke deres Bupkontor også bruker ordet «foreldrekonflikt» og unnlater barn hjelp. ADHD symptomer kan skyldes mishandling og ikke «ulik tilnærming og foreldrekonflikt» De som ikke tar til seg kurs er personen med «feil tilnærming og konflikt»

Ikke ment som personlig altså for det kommer nok fra noen over deg.

Anonymkode: 0c92e...73c

[AnonymBruker]

Alt det far er redd skal skje er nettopp slikt barn gjør når de har en forelder som han. Han pusher henne til å bli mer utagerende. For en fæl oppførsel han har!

Ta det fra ei som fikk en sinna stefar da jeg var 12: Jeg mistet all kapasitet til å bry meg om andre fordi jeg var i fight or flight hele tiden. Var stygg med folk på skolen nettopp for å sparke fra meg, og for å kunne hevde meg på en eller annen måte. Når man er smart gjør man det på en måte så ingen noen gang finner ut at det er deg. Jeg slapp unna alt.

Send far i terapi, dere begge bør på kurs for å lære å veilede henne, og datter bør få noen å snakke med.

Anonymkode: 2e1a8...ea1

[AnonymBruker]

du høres fullstendig grenseløs og tafatt ut, mannen din bedriver psykisk terror, og ungen din reagerer overhodet ikke aldersadekvat. Dere trenger hjelp, alle tre.

Anonymkode: 7cbbd...b62

[fru Alving]

Har svart deg før.

Mannen din kan ikke oppføre seg sånn som han gjør, dette skaper utrygghet og er en slags psykisk terror. Vi voksne må forsøke og beholde roen og være de som er stødige og forutsigbare, jeg vet det ikke er lett.

Datteren din har en oppførsel som heller ikke er grei, men det er lettere å forstå (og unnskylde) en hormonell tenåring enn en voksen. Det å dytte foreldre og hive ting eller gå fullstendig i lås er uheldig og uakseptabelt.

Når du sier hun er grei ute så tenker jeg at hun likevel har forstått mye om oppførsel, men som sagt du skal ikke være en huggestabbe for hennes frustrasjon.

Og kanskje har du og noe skyld her, ved å ikke sette tydeligere grenser og forventninger.

[AnonymBruker]

Ts her, takk for engasjement og råd, selv om rådene spriker en god del. Jeg ser flere sier jeg er grenseløs, og den kritikken er det kanskje noe i. Problemet når far er så streng og korrigerende og kan si ganske nedsettende ting til henne (at hun er gal, må ha hjelp osv), føler jeg at jeg må kompensere for det, og det blir veldig vanskelig. Jeg får dårlig samvittighet pga hans oppførsel.
 

I tillegg, ingen av mine barn har vært enkle å sette grenser for. De er på en måte veldig selvdrevne, har en utrolig sterk vilje og er utrolig aktive. Dersom de har bestemt seg er de nesten ikke til å rokke. Jeg greier ikke helt å forklare det. Ute sammen med andre er de heldigvis veldig  greie, hjelpsomme og veldig skoleflinke spesielt i matte/fysikk etc. Har aldri fått tilbakemelding om noen problemer (storebror er voksen, greier seg fint og studerer matematikk).

Nå er jeg veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Far sier han ikke orker mer av datteren vår og at jeg må oppdra henne alene. Det kunne jeg greit gjort, men vi bor i et område som er svært kostbart, selv om jeg tjener bra (faktisk nesten 2 mil i året) kommer jeg ikke langt med det her, vi må da flytte til et annet sted. Samtidig tror jeg kanskje datteren min hadde hatt godt av å bo et annet sted hvor ikke prestasjonskravene og utseendekravene er så sterke som her. 
 

Jeg er veldig usikker, synes mannen min overreagerer, han skylder på meg og mener at dette er min feil, men han ser aldri noe han selv kan gjøre anderledes. 

Anonymkode: 279eb...653

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ts her, takk for engasjement og råd, selv om rådene spriker en god del. Jeg ser flere sier jeg er grenseløs, og den kritikken er det kanskje noe i. Problemet når far er så streng og korrigerende og kan si ganske nedsettende ting til henne (at hun er gal, må ha hjelp osv), føler jeg at jeg må kompensere for det, og det blir veldig vanskelig. Jeg får dårlig samvittighet pga hans oppførsel.
 

I tillegg, ingen av mine barn har vært enkle å sette grenser for. De er på en måte veldig selvdrevne, har en utrolig sterk vilje og er utrolig aktive. Dersom de har bestemt seg er de nesten ikke til å rokke. Jeg greier ikke helt å forklare det. Ute sammen med andre er de heldigvis veldig  greie, hjelpsomme og veldig skoleflinke spesielt i matte/fysikk etc. Har aldri fått tilbakemelding om noen problemer (storebror er voksen, greier seg fint og studerer matematikk).

Nå er jeg veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Far sier han ikke orker mer av datteren vår og at jeg må oppdra henne alene. Det kunne jeg greit gjort, men vi bor i et område som er svært kostbart, selv om jeg tjener bra (faktisk nesten 2 mil i året) kommer jeg ikke langt med det her, vi må da flytte til et annet sted. Samtidig tror jeg kanskje datteren min hadde hatt godt av å bo et annet sted hvor ikke prestasjonskravene og utseendekravene er så sterke som her. 
 

Jeg er veldig usikker, synes mannen min overreagerer, han skylder på meg og mener at dette er min feil, men han ser aldri noe han selv kan gjøre anderledes. 

Anonymkode: 279eb...653

Med 2 mill i inntekt klarer du deg fint. Sjekk hva slags mulighet du har i nærheten og i andre områder. 

Er mannen snill mot deg eller er han like nedlatende og stygg i ordbruken til deg også?

Anonymkode: 7cb66...7bf