Deprimert - vurderer å slå opp med kjæresten

[AnonymBruker]

Reis hjem en stund og se hva som skjer. Han der er ikke noe å samle på, æsj, pusser ikke tenna, dusjer ikke 😳 Rydder ikke… Det blir ikke bedre med alderen, heller verre. 

Anonymkode: e6837...5b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Angående hunden, jeg måtte midlertig flytte hjem til mamma en gang jeg opplevde samlivsbrudd. Hun hadde en hund som virkelig hatet andre hunder, beit og gikk generelt bananas. Den kunne aldri være i samme rom som min hund, så vi lurte virkelig på hvordan det skulle gå. Men det gikk så fint! Var vanskelig i starten, men de ble skikkelig gode venner etter hvert. Mammas hund aksepterte aldri andre hunder, så han endret seg ikke sånn sett, men de to hundene endte til slutt opp med å sove inntil hverandre i sofaen ☺️ 

Beklager avsporingen, ville bare dele at det kan gå fint dersom du flytter hjem (og det håper jeg du gjør). 

Anonymkode: 3ccd1...735

Tusen takk! Det var veldig beroligende å høre. Som sagt så måtte det jo bare ha gått, jeg vil aldri i livet kvitte meg med hunden min. Hunden til foreldra mine begynner å bli veldig gammel og vil bare sove. Så blir kanskje slitsomt for den å forholde seg til en leken valp som er dobbelt så stor som henne i str. Men det måtte jo bare ha gått hvis jeg hadde flyttet hjem en kort periode. 

Ts

Anonymkode: 1eea0...e6d

[AnonymBruker]

Vil bare si tusen takk for de svarene som har kommet inn nå!

Jeg kommer nok til å bli ensom med en gang jeg flytter hjem igjen. Har ikke igjen noe særlig nettverk hjemme da de fleste jeg kjenner har flyttet vekk. Men det er i hvert fall flere muligheter til å bygge seg et nettverk og i det minste få seg en jobb og evt utdanning når jeg er klar for det.

Men jeg ønsker gjerne å bli litt sjef over eget liv igjen på en måte. Jeg får ikke lov av samboer å innrede som jeg vil f.eks. da han har meninger om alt og ønsker å beholde sine ting som er eldgamle og utslitte. Trodde faktisk ikke at mannfolk hadde så mye meninger om interiør... 

Jeg får heller ikke lov til å oppdra MIN hund som jeg selv vil heller. Greit at man skal sette grenser for en valp og lære den til f.eks å ikke bite. Men samboer tar så hardt i hunden at den piper og han truer den også med juling ofte. Dette er noe jeg tviler sterkt på at han faktisk kommer til å gjøre. Men om han virkelig blir sint på den så vet jeg ikke hva han er i stand til. Vet det er en veldig rar tanke, men jeg har tenkt at hvis jeg slår opp og flytter, så er jeg redd for at han kommer til å holde den igjen her eller skade den på noen måte. Kan være angsten min som overtenker her.

Det er også veldig begrenset med jobber her for en som ikke har utdanning. Samt et veldig lite sted så ryktene har gått varmt om hvorfor jeg er sykemeldt. Tør ikke gå på butikken for jeg får spørsmål daglig om det. Det er også veldig vanskelig å få venner her da alle har kjent hverandre siden de var små. Samboer sier jeg bare må sende melding til en av jentene å spørre om å finne på noe. Men da føler jeg at jeg trenger meg på, og det er ikke lett når man har angst heller.

Sikkert mer jeg kan nevne, men var dette jeg kom på.

Anonymkode: 1eea0...e6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.9.2024 den 6.27):

Hei!

Jeg og kjæresten har vært sammen i 1 år og ble kjent for 2 år siden. Har nettopp flyttet til et nytt hus som vi leier her han bor.

Jeg jobbet her i starten, men pga dårlig arbeidsmiljø og angst og depresjon som bare ble værre har jeg vært sykemeldt I noen uker nå. Har ikke energi til så mye annet enn å ta meg av hunden min, det gir meg mye glede. 

Samboer jobber mye og i blant er han borte en hel uke. Jeg blir mye alene her og selv om jeg har blitt kjent med folk her, så ser de ikke på meg som venninna si. 

Jeg og samboer hadde det fint i starten, varte kanskje 6 mnd, så ble vi som et gammelt ektepar. Han blir fort sint og sur av ting og jeg kan vel bli irritert jeg også. Han er veldig sær på ting og skal ha ting på sin måte gjerne. Føler i blant han behandler meg som et barn, eller den som har minst kunnskap om ting på en måte. Vi spiser aldri felles middag pga jobben hans, han liker ikke middagene jeg lager meg og sier at det er ekkelt. Når han kommer hjem prater vi svært lite da han vil se på tv og ikke bli forstyrret.

I det siste har han blitt sur/sint på nærmest alt jeg sier og gjør. Vi har hatt noen store diskusjoner om ting og da har jeg begynt å gråte i blant. Da har jeg bare fått beskjed om at det ikke er noe å gråte for, men han trøster til slutt om jeg gråter lenge nok.

Jeg føler han tar meg for gitt og at jeg bare er her, hender han har prioritert å dra ut med kompiser eller jobbe når han kommer hjem I helgene. Han mener han må se andre folk enn bare meg (når han ikke har sett meg på 1 uke). 

Det sistnevnte har foreldrene mine reagert på og de gikk så langt som å si at jeg ikke burde være sammen med han hvis han er sånn. Men jeg lot det gå den gangen. De er på besøk her i helga og jeg vurderer å ta det opp med de hvis jeg får muligheten.

Jeg tenker at jeg kanskje hadde hatt det bedre med noen andre. Men gresset er jo ikke alltid grønnere på andre siden. Jeg vet at å slite psykisk kan gjøre en tom for følelser. Så jeg ønsker egt ikke å ta noen hastet beslutning her. Jeg synes det er et ork å skulle slå opp og flytte tilbake til hjemstedet mitt. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, veldig redd for at jeg kommer til å angre. 

Anonymkode: 1eea0...e6d

Grøsset er grønnere på andre siden. Prater av erfaring. Du får det bedre med en annen, eller alene. Han er nok en dårlig person, viste ikke sitt virkelige jeg før dere flytta sammen. Klassisk psykopat. Det er lurt av av deg å søke støtte og råd fra foreldrene dine. 

Hadde jeg vært deg, hadde jeg planlagt flytting neste gang han er bortreist. Kan du bo hos foreldrene dine en periode? 

Anonymkode: 1a4f3...8e8

[AnonymBruker]

Ts her!

Jeg og foreldra har pratet sammen nå og vi har blitt enige om at jeg skal se meg om etter et sted å leie og en jobb på hjemstedet. Så må jeg ta en prat med samboer om det. 

Tenker veldig mye på at han kommer til å bli helt knust både fordi jeg drar og hunden drar. Det kommer nok til å komme ut av det blå for han, selv om jeg har distansert meg en stund. Hvordan tar man denne praten på best mulig måte sånn at det blir greit for begge parter? Gruer meg veldig til denne praten, men samtidig føler jeg meg ganske ferdig med dette forholdet og gleder meg til hvordan veien blir videre!

 

Anonymkode: 1eea0...e6d

[Lakenskrekk]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Ts her!

Jeg og foreldra har pratet sammen nå og vi har blitt enige om at jeg skal se meg om etter et sted å leie og en jobb på hjemstedet. Så må jeg ta en prat med samboer om det. 

Tenker veldig mye på at han kommer til å bli helt knust både fordi jeg drar og hunden drar. Det kommer nok til å komme ut av det blå for han, selv om jeg har distansert meg en stund. Hvordan tar man denne praten på best mulig måte sånn at det blir greit for begge parter? Gruer meg veldig til denne praten, men samtidig føler jeg meg ganske ferdig med dette forholdet og gleder meg til hvordan veien blir videre!

 

Anonymkode: 1eea0...e6d

Forstår at du gruer deg, du tenker jo at du sårer en annen person og det ønsker du jo ikke. 

Jeg er glad for at du har foreldrene dine på din side i dette og at de støtter deg. 

Og hvordan man kan snakke sammen om dette er vanskelig. Kanskje det beste er å være direkte og bare si at "jeg syns ikke dette forholdet fungerer og jeg kommer til å flytte tilbake til hjemstedet mitt". Og så ta det derifra?

[AnonymBruker]

Ts her!

Da er avgjørelsen tatt! Jeg flytter til mine foreldre i en periode for å spare opp litt penger og finne meg en jobb og nytt bosted. 

Jeg kommer til å si til samboer at jeg skal bo hjemme en liten periode for å se om psyken blir bedre av det (dette er jo en sannhet med modifikasjoner, da jeg kommer til å forbli på hjemstedet mitt). Jeg orker rett og slett ikke å slå opp enda og han vil nok ta det bedre om jeg bare sier jeg skal hjem en kort periode. Så får vi ta det med evt brudd litt senere. 

Foreldrene (og jeg innerst inne) mener at jeg ikke vil bli lykkelig, hverken på dette stedet eller i forholdet. Samboer er på jobb hele dagen, kommer hjem på kvelden, vi ser kanskje 1 time på tv også legger han seg. Ila den tiden prater vi bare om det vi ser på tv. Det er med andre ord svært få timer jeg tilbringer med samboer. I helgene er vi ofte hos mine svigerforeldre. Koselig det, men skulle jo sett at vi fant på mer bare vi to. Han har ikke en eneste gang jeg har vært sykemeldt spurt meg om hvordan jeg har det, om jeg blir bedre eller om hvordan jeg trives her. Tror han bare tar det for gitt at jeg finner meg til rette her, får masse venner og en jobb. 

Når han jobbet borte hver uke snakket jeg kanskje med han 1 gang om dagen, han tok ikke tlf selv om jeg ringte fordi han ikke mente jeg hadde noe viktig å si. Jeg ville jo bare prate litt med han fordi jeg ikke hadde noen andre å prate med.

I denne perioden hvor han jobbet borte hadde jeg også bursdag. Jeg spurte om han kunne la være å jobbe borte de første dagene av den uken sånn at han kunne være hjemme å feire litt sammen med meg (jeg hadde jo ingen andre). Han har uansett mulighet til å velge om han vil jobbe her i bygda eller borte. Men nei, han dro på jobbuka si og sa jeg måtte finne på noe selv. Så svigermor var snill å bakte kake til meg og jeg inviterte noen av jentene her oppe til å feire. De var der i 1 time også dro de. Jeg var jo ikke alene, men det føltes sånn når de bare snakket med hverandre. 

Dette er jo mitt første forhold, så jeg har jo ikke så mye erfaring med hva man skal forvente av en partner. Men foreldra mener jeg fortjener noen bedre, så da gjør jeg vel kanskje det. Det tyngste med å gå ut av forholdet blir ensomheten. Jeg har mye familie på hjemstedet mitt, men kommer til å savne å bo med bestevennen min og kunne ha noen å prate med (når han først er hjemme). Blir en overgang å skulle gå fra å ha kjæreste til å være singel. Så derfor jeg ikke ønsker å bryte helt enda. 

Trenger nok noen motiverende ord. Til nå har alle jeg har datet før han her vist seg å være noen rasshøl. Så det blir veldig lenge til jeg vil prøve meg på en date eller nytt forhold. Kjenner ensomheten komme krypende bare jeg tenker på å flytte hjem. Men jeg er jo mer ensom her oppe når jeg hverken har venner eller familie.

Anonymkode: 1eea0...e6d

[AnonymBruker]

Lykke til ❤️

Anonymkode: a1305...89f

[AnonymBruker]

Lykke til ts. Du har tatt et godt valg for deg selv. Hvis du bare velger menn som ikke er så hyggelige, så høres det ut som du har lave standarder og ikke er god til grensesetting eller finner deg i dårlig behandling. Bruk tid for deg selv og tenk på hvor dette kommer fra og hva du kan gjøre med det. Uansett, det går bare oppover herifra:)

Anonymkode: d5a4c...579

[Lakenskrekk]

Det var lurt å ta det rolig ift flytting ved å si at du skal  hjem til foreldrene dine en periode, så får du snakket om brudd når du har fått roet deg litt på nytt sted.

Og, du kommer ikke til å være helt alene; du har jo hunden din. Og når du får kommet deg litt ovenpå så kan du finne deg både venner og evt. en kjæreste etterhvert. Tenker at det ikke er det første du trenger å tenke på enda. Kan være greit å fokusere på det som blir bra nå og ta alt annet etterhvert. 

❤️ 

[AnonymBruker]

Ts her igjen!

Nå har jeg vært hos foreldrene mine en stund å fått reflektert litt. Bestemte meg, og i dag sa jeg ifra til kjæresten (over tlf) at jeg kom til å flytte tilbake hjemstedet mitt. 

Ene alternativet mitt var å snakke med han om problemene hans med hygiene, prioriteringer og jobb. Men er redd det bare hadde vært forbedring en liten stund før det hadde vært det samme igjen. Jeg ønsker ikke å mase på en 25 år gammel mann om at han må pusse tenner og dusje. Det er bare slitsomt.

Jeg har ikke kjent på særlig til savn mens jeg har vært her. Bare det at jeg kommer til å savne tilværelsen med å være samboer, men akkurat nå synes jeg det litt godt å være alene også. Har kun grått 1 gang over denne avgjørelsen, og det synes jeg er litt merkelig iom at jeg er en veldig følsom person. Men det betyr vel bare at jeg føler meg ferdig og at det er den rette avgjørelsen. 

Han ble selvfølgelig litt overrasket og skuffa, men han forstår vel avgjørelsen innerst inne. Han ønsker gjerne at jeg kommer opp en tur og blir der noen dager sånn at vi får prata. Det er forsåvidt fair, men egt vil jeg bare dra opp, hente tingene mine og dra ned igjen.

Så nå blir det å etablere seg på nytt igjen her hjemme. Blir deilig å starte med blanke ark, men litt skummelt også.

Anonymkode: 1eea0...e6d

[Lakenskrekk]

Virker som det er rette avgjørelsen for deg, TS. Godt at du har fått det litt på avstand og funnet ut hva som var riktig å gjøre. 

Følg dine følelser og sett grenser for deg selv nå, og vil du bare opp og hente tingene og så dra igjen så gjør du det. Kan hende han vil prøve å manipulere deg tilbake.

(Jeg hadde et noenlunde likt forhold som deg da jeg var mye yngre og jeg tok med meg noen da jeg skulle hente tingene mine for å være sikker på at jeg ikke skulle bli smisket og sjarmert og manipulert til å prøve enda litt til. Jeg hadde jo bestemt meg og visste at det var det rette, men følelser er følelser. Det var litt sommerfugler i magen da jeg dro oppover, men jeg angret ikke i det hele tatt etter at jeg fikk hentet tingene og kommet meg tilbake til hjemplassen min.)

[AnonymBruker]

Lakenskrekk skrev (4 timer siden):

Virker som det er rette avgjørelsen for deg, TS. Godt at du har fått det litt på avstand og funnet ut hva som var riktig å gjøre. 

Følg dine følelser og sett grenser for deg selv nå, og vil du bare opp og hente tingene og så dra igjen så gjør du det. Kan hende han vil prøve å manipulere deg tilbake.

(Jeg hadde et noenlunde likt forhold som deg da jeg var mye yngre og jeg tok med meg noen da jeg skulle hente tingene mine for å være sikker på at jeg ikke skulle bli smisket og sjarmert og manipulert til å prøve enda litt til. Jeg hadde jo bestemt meg og visste at det var det rette, men følelser er følelser. Det var litt sommerfugler i magen da jeg dro oppover, men jeg angret ikke i det hele tatt etter at jeg fikk hentet tingene og kommet meg tilbake til hjemplassen min.)

Tusen takk❤️ jeg håper og tror at det er det riktige for meg til slutt, selv om jeg fortsatt kan tvile litt i blant. 

Enig med deg, er redd han bare kommer til å gjøre alt han kan for å få meg til å bli hvis jeg drar opp dit noen dager alene. Foreldrene mine og jeg har allerede avtalt at vi skal dra sammen for å hente tingene. Tror det bare blir rart og leit for oss begge hvis vi skal ha noen siste dager hvor vi lever som kjærester. Likevel maser han om det og sier at jeg burde ha dårlig samvittighet som bare drar fra han ut av det blå. Men jeg er sikker på at han hadde skjønt det hvis han tenkte over hva han har prioritert i forholdet vi har hatt. 

Selv om jeg føler meg ferdig med forholdet, så ønsker jeg fortsatt å holde kontakten med han. Vi er jo fortsatt gode venner. Men er det rart å skulle ringes en gang om dagen for å prate med han? Eller burde jeg bare minimere kontakten og komme meg videre? Har ikke fått noen nye venner på hjemstedet mitt enda, så han er liksom den eneste jeg kan prate med enn så lenge.

Ts

Anonymkode: 1eea0...e6d

[Lakenskrekk]

Tror det er lurt at foreldrene dine blir med deg for å hente tingene dine. Og det at han sier at du burde ha dårlig samvittighet viser igjen hvor manipulerende han er. Og nei, du bør ikke ha noe dårlig samvittighet for at du bryter med han. Selv om han føler at det er ute av det blå. (Fikk høre det av en eks jeg også, men det fikk være hans problem at han ikke hadde hørt meg eller fulgt med på forholdet vårt og hvor dårlig det hadde blitt)

Jeg tror ikke det er lurt å holde kontakten. Det vil kanskje holde håpet oppe hos han om at du kommer tilbake. Det beste er nok, sånn jeg ser det i hvert fall, å kutte kontakten helt. Han kan komme til å dytte sine følelser over på deg og så føler du at du har gjort noe galt og bør ha dårlig samvittighet, eller han blir plutselig bare fin og god og søt og så blir du manipulert tilbake.