Morsfølelse for bonusbarn?

[AnonymBruker]

Jeg bor i en ny «moderne» familie med tidligere barn og et felles barn. Før fellesbarnet kom gikk dette stort sett greit, mye som måtte gå seg til og vi brukte god tid på å bli kjent. Når vi kun hadde det ene barnet var det i starten uvant å ha omsorgen for et barn, samtidig som rollene falt litt på plass av seg selv. Dette barnet ville gjerne kalle meg mamma noe som selvfølgelig er en stor tillitserklæring som jeg ikke tar lett på. Men: jeg har ingen morsfølelse for dette barnet. Veldig glad i det og bryr meg om det, men har som sagt ikke den ubetingede kjærligheten som kommer fra hjertet. Det har jeg selvfølgelig for det felles barnet som har kommet senere. Nå synes jeg det er vanskelig å finne ut av hvordan jeg skal være. Føler det «skinner» gjennom med den spontane kjærligheten man føler overfor sitt eget barn og synes derfor hverdagen er strevsom ettersom jeg selvfølgelig skulle ønske jeg kjente den morsfølelsen for begge barna. Noen som har vært i lignende situasjoner og har noen gode råd eller tips til hvordan man kan gjøre noe med denne situasjonen?

Anonymkode: 1c533...8a2

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg i din situasjon, men jeg syns det virker som om du gjør ting riktig. Du skal være en trygg voksen som bryr seg om barnet. Prøv å ikke forskjellsbehandle, så langt det lar seg gjøre.

Anonymkode: 1a2c6...b12

[AnonymBruker]

Det er helt normalt. Bonusbarn flest har jo sin egen mor. Du skal behandle ethvert barn du bor med realt og omsorgsfullt, du trenger ikke erstatte foreldrene.

 

Anonymkode: f01da...0c4

[AnonymBruker]

Jeg tenker sånn i utgangspunktet at det er helt naturlig at du ikke kjenner på den samme morsfølelsen. Du er jo ikke moren, og barnet har en mor - og den rollen skal ikke du overta eller fylle.

Man kan vise barna samme omsorg og kjærlighet uten den morsfølelsen. Det at man behandler barna likt, ikke forskjellsbehandler, at man er der for barna - uavhengig av morsfølelsen. 

Du skriver at rollen falt litt på plass naturlig - la det fortsette. Når det kom felles barn her også, ønsket mitt første barn å kalle ny partner pappa. Men vi snakket da mye om at hun hadde en pappa i livet sitt. En god, snill, omtenksom og tilstedeværende pappa. Men at det selvsagt var greit at hun følte at ny partner også var en farsfigur uten å være pappaen hennes. Og vi snakket om andre ting hun kunne kalle han enn pappa. Hun endte på papsen i det daglige og bruker bonus far ellers - for hun ser på det som en trygg, god relasjon som gir henne et positivt tilskudd. Han behandler barna helt likt. Gir de samme oppmerksomhet og kjærlighet og stiller opp, men han heller har ingen farsfølelse, men det han beskriver som en omsorg og ansvarsfølelse har han. For han er barna likestilt uten farsfølelse. 

Anonymkode: 99189...0ed