Har du lengtet ordentlig etter noen?

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg har følt på akkurat den type lengsel du tenker på. Men jeg hadde en relasjon, rent profesjonelt, til en dame som jeg syntes var utrolig flott. Jeg vet ikke om jeg var forelsket akkurat, og jeg visste jo at det aldri kunne bli noe mellom oss, men hun var bare så utrolig hyggelig å være sammen med. Jeg har aldri møtt noen som jeg har følt meg så trygg på og komfortabel med og kunnet prate så lett med. Møtene med henne var tilværelsens høydepunkter, og jeg gledet meg alltid til å treffe henne. En dag, når hun nevne at nå begynte det å nærme seg at vi var ferdige med prosjektet vi jobbet på, så fikk jeg en voldsom reaksjon når jeg kom hjem. Jeg satt å gråt og gråt, det var forferdelig vondt å føle på at jeg snart ikke kom til å få treffe henne mer. Og når det litt senere ble slutt, etter at vi hadde jobbet sammen i ett år, så ble jeg forferdelig nedfor, og følte på et voldsomt savn. Jeg forsøkte litt forsiktig å holde litt kontakten, og hadde en stund et lite håp om at vi skulle treffes igjen, men skjønte fort at det var helt urealistisk. Nå, ett år senere, tenker jeg fortsatt på henne og savner henne. Hun betydde så utrolig mye for meg, og jeg vil alltid være takknemlig for at jeg fikk møte dette flotte mennesket.

Anonymkode: b567a...c40

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (48 minutter siden):

Ja. Kjærlighetssorg. Det vanskeligste ved det var at jeg gikk og visste at jeg bare kunne ringe, så kom han, men samtidig hadde det forholdet ingen fremtid, så jeg måtte være sterk og ikke ta kontakt. 

I ettertid er jeg ufattelig glad for at jeg var så sterk. Mannen i mitt liv traff jeg etter å ha håndtert det savnet i 1 1/2 år. Trodde ikke engang at jeg var klar for det, men det var jeg helt plutselig i møte med den rette. 

Dette er interessant, synes jeg. Hvis du ikke har noe imot at jeg spør: Hvorfor hadde ikke forholdet noen framtid? Og ikke minst, hvordan klarte du å stå imot? Det virker jo umulig.

Anonymkode: 34c3f...9a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vet ikke hva som har skjedd men jeg får ikke en person ut av huet mitt. 
Jeg var på en behandling og falt så inni helvete for denne personen og nå klarer jeg ikke tenke på noe annet. 
Skal sies at jeg er ulykkelig gift og denne personen var bare dødshyggelig. Har tilogmed vært så gal at jeg har tenkt å sende en mld men fy f..n helt helt idiotisk. 
Kommer IKKE til å gjøre det

Anonymkode: 807dc...1cb

Hvorfor ikke? Tenk om han falt for deg og!!! Just do it!!!

Anonymkode: a520e...64e

[AnonymBruker]

Har hatt en romantisk relasjon til en mann i lang tid nå. Vi er begge gift… det har aldri skjedd noe fysisk, bare gjennom mye kontakt på sosiale media. Det har dabbet av nå, vi har bestemt å slutte med flørtinga, men en gang i blant sender han en flørtete melding og da er det vanskelig å ikke svare…så er det pån igjen…. Tenker på denne mannen ofte..

Anonymkode: 72e82...635

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har du noen gang vært gal av lengsel? Hva var årsaken til lengselen, var du ulykkelig forelsket, var vedkommende gift, bortreist eller noe annet?

Anonymkode: 34c3f...9a8

Xen min, kjærligheten slutter aldri. Desverre 😪

Anonymkode: 88d79...1eb

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Dette er interessant, synes jeg. Hvis du ikke har noe imot at jeg spør: Hvorfor hadde ikke forholdet noen framtid? Og ikke minst, hvordan klarte du å stå imot? Det virker jo umulig.

Anonymkode: 34c3f...9a8

Jeg hadde brukt to år på å prøve å nå gjennom til ham med noe som styrte vårt forhold mot stupet. Fra seriøse samtaler til bønn og sinne. Ikke noe urimelig krav (det var han til og med enig angående både under forholdet og etterpå), men han var for selvopptatt og egoistisk til å gjøre noe med dette. "Glemte seg." (Bare løgn/tull det.) Så toppet han det til og med med å dra dette enda lengre, istedenfor å gi seg/endre seg som lovet, til et stort svik. 

Det var litt annet også, men det var dette som ble altfor drøyt. 

Han mente at jeg dumpet ham brått og brutalt (og skulle selvfølgelig endre seg), men alvorlig talt! Han hadde fått tydelige meldinger i to år, og det han gjorde var svært ugreit. Jeg trodde ikke på ham lenger, og ville dessuten aldri ha klart å legge det sviket bak meg. Det var så drøyt at i etterkant, da savnet stilnet, har jeg svært vonde følelser, og skjønner egentlig ikke at jeg kunne elske eller savne "en slik". Likevel, jeg elsket ham høyt, og tross dette savnet jeg ham også inderlig, lenge. Alt det gode. At jeg kom meg bort fra DET som medførte brudd... jeg skulle løpt myyyye tidligere! Det var fullstendig uakseptabelt. 

Jeg har fortalt om det her på kg, men det er så vonde ting å tenke på at jeg ikke orket å være klarere akkurat nå. 

Jeg klarte å stå imot fordi jeg ikke orket mer, og ikke kunne tilgi. Rasjonelt sett var det bare en ting å gjøre; Holde seg unna. 

Jeg tvang meg til å holde meg opptatt med annet/andre når savnet ble for ille. Så løsnet det mer og mer. 

Endret 11 timer siden av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvorfor ikke? Tenk om han falt for deg og!!! Just do it!!!

Anonymkode: a520e...64e

Går ikke! Har ikke noe å tilby/gi en ny mann. Kronisk syk😩.

Ellers hadde jeg ikke nølt et sekund. Dritkjekk😘

Anonymkode: 807dc...1cb

[AnonymBruker]

Tja. Tjo. Det handler vel mer om at jeg lengter etter noe, som jeg ikke har i mitt nåværende forhold. Vi er sammen av "gammel vane" og trygghet. Glad i hverandre, men mye som skurrer. Savner en følelse av at noen genuint vil ha meg, og bryr seg om mine behov. Har vært småbetatt av noen opp gjennom, men det er type avstandsforelskelse som jeg aldri har agert på. 

Anonymkode: 51cfd...ee4

[AnonymBruker]

Lengsel er kanskje ikke ordet jeg ville brukt, da jeg forbinder det med savn. Men kjenner på en stor attraksjon til en jeg har et profesjonelt forhold til. Det har vært slik en god stund og kommer i bølger med varierende intensitet. I våres var jeg virkelig yr 🙈

Han er ikke singel, jeg er ikke singel. Tror ikke vi er veldig kompatible heller, men herrefred som jeg kunne tenkt meg å knulle han 😂 

Anonymkode: dd02b...f69

[AnonymBruker]

Ja, jeg var forelsket i en gift mann.. det er jo bare lengsel.

Anonymkode: 4248a...22a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, jeg var forelsket i en gift mann.. det er jo bare lengsel.

Anonymkode: 4248a...22a

Samme her. Desperat forelsket. Nå gjør vi ikke annet enn å krangle. Men det er nesten som om det også er bedre enn ingenting. 

Jeg har hatt en så enorm sorg over lang tid. Fra den dagen jeg møtte ham egentlig, det sa pang med en gang - men jeg visste han ikke kom til å bli min, så det startet med sorg. Hele opplegget er totalt latterlig. Men jeg holder ikke ut sorgen. Jeg klarer ikke å kutte kontakten, jeg prøver og prøver men for hver gang sorgen blir for vond - går jeg tilbake som en rusavhengig som går tilbake når smerten er for stor.. Det er så uutholdelig vondt, og jeg kan ikke fortelle noen om det eller ham. Jeg kan gråte hvor som helst og når som helst. Jeg vet sammenligningen kan være arrogant av meg, men for meg kjennes det ut som om han dør fra meg hele tiden, men sorgen må jeg være alene i stillhet. Jeg har kjent ham veldig lenge (og det er sikkert urettferdig å sammenligne med noen som faktisk mister noen til døden). Men denne sorgen rippes opp og opp og opp igjen. 

Nok en gang forsøker jeg å gjøre slutt på det nå. Jeg har sørget tungt de siste årene. Jeg er sliten og vil bare ha slutt på det. Men jeg sprekker hver eneste gang. 

Anonymkode: d621f...811