Kronisk singel (og fortsatt ikke desperat)

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært singel. Ulikt mine venner, har jeg heller aldri følt behovet for å være i forhold. Har aldri søkt målrettet etter potensielle partnere, har tenkt at "møter jeg noen, så møter jeg noen og hvis ikke er det helt ok det også." Det har aldri plaget meg å være singel, heller ikke nå som jeg er i en alder der alle venner er godt etablerte.

Derimot som årene går, begynner jeg jo å lure mer og mer på hvorfor jeg er så avslappa på et område som de aller fleste styrer mye med. Fordi, jeg liker jo tanken på en seriøs partner, som alle andre. Jeg har alltid tenkt at jeg sikkert møter en fyr før eller senere som jeg har mer lyst til å være med enn å være uten, og når jeg finner ham der det er gjensidig, skal jeg gå inn i et forhold. Dess eldre jeg blir, jo mer begynner jeg å tvile på at jeg fungerer sånn. Så langt har jeg ikke møtt en fyr som jeg kunne tenkt meg å inngå noe seriøst med, å involvere i livet mitt på en så stor måte. Det setter i gang en del tanker rundt hva er det jeg mangler, som ikke har dette naturlige drivet som "alle" andre later til å ha fra de er 12-14 år? 

Jeg har mange nære relasjoner av andre slag og får lett god kontakt med de jeg liker både på en rent vennskapelig og en rent romantisk måte, så det er ikke der problemet ligger. Det er helt tydelig det seriøse, forpliktende forholdet jeg skyr. Er det et problem med å blande romantikk og nære relasjoner? Føler jeg meg overveldet av tanken på å skulle ta så mye hensyn til et annet menneske? Er det frykt for å miste meg selv, min egen autonomi og selvbestemmelse i et forpliktende forhold? Føler jeg meg kanskje ikke god nok til å dele "hele" livet med noen? Jeg vet egentlig ikke.

Er det andre som kan relatere til dette? Hva er deres tanker rundt hvorfor dere ikke inngår forpliktende, romantiske forhold?
 

Anonymkode: 909ef...534

[AnonymBruker]

Det finnes plenty av damer som deg. Greia er nok at du har alltid vært singel, og da ender du nok gjerne slik. "Old spinsters" er et uttrykk... gamle peppermøer. Jeg kjenner et par sånne. De blir særere og særere med årene. 

 

Få deg en hund, så er du helt garantert å forbli singel for alltid  

Anonymkode: 6d020...1d5

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Jo eldre du blir, jo vanskeligere blir det å endre på egen livsstil og rutiner. Jeg var faktisk ganske misfornøyd den første tiden jeg selv ble samboer i en alder av 24. Jeg var glad i ha ting som de var. Men dette endret seg etter en liten innkjøringsperiode. Men tror jeg hadde hatt enda større problemer i dag å endre mine vaner, som må til for å fungere sammen i hverdagen.

Anonymkode: 2739a...477

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det finnes plenty av damer som deg. Greia er nok at du har alltid vært singel, og da ender du nok gjerne slik. "Old spinsters" er et uttrykk... gamle peppermøer. Jeg kjenner et par sånne. De blir særere og særere med årene. 

 

Få deg en hund, så er du helt garantert å forbli singel for alltid  

Anonymkode: 6d020...1d5

Det er du som er sær.

Anonymkode: dc146...2a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det er du som er sær.

Anonymkode: dc146...2a2

Feil. Jeg har har vært i lange forhold stort sett hele mitt voksne liv, og de korte periodene innimellom har jeg vasset i damer. 

 

Mann 49.

Anonymkode: 6d020...1d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Feil. Jeg har har vært i lange forhold stort sett hele mitt voksne liv, og de korte periodene innimellom har jeg vasset i damer. 

 

Mann 49.

Anonymkode: 6d020...1d5

Det er oppførselen din som gjør deg sær, ikke sivilstatus.

Anonymkode: dc146...2a2

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk singel og aldri vært på utgikk etter en partner heller. Er på tinder, men tar det ikke seriøst nok til å en gang gidde å dra på første date. Er kun for å se etter bekjente av nysgjerrighet. 

Stoler ikke på noen, slipper ingen inn. Føler meg mindre verdt enn andre. Har ikke troen på at noen kan like en som meg. Liker ikke meg selv en gang, så hvorfor skal andre det. Har gått i terapi uten at det har hjulpet noe særlig. Føler ikke noe spesielt rundt det. Noen er bare verdiløse og dømt til å være alene, sånn er det bare og det hjelper ikke å grine over det. Så jeg sitter ikke å synes synd på meg selv. 
Har kompleks PTSD og diverse relasjonelle traumer og opplevd overgrep i oppveksten. 

Anonymkode: d3d6e...b9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hvor gammel er du? Jo eldre du blir, jo vanskeligere blir det å endre på egen livsstil og rutiner. Jeg var faktisk ganske misfornøyd den første tiden jeg selv ble samboer i en alder av 24. Jeg var glad i ha ting som de var. Men dette endret seg etter en liten innkjøringsperiode. Men tror jeg hadde hatt enda større problemer i dag å endre mine vaner, som må til for å fungere sammen i hverdagen.

Anonymkode: 2739a...477

Så bra at det ordnet seg for deg. Hva følte du at du måtte gi slipp på da, siden du var misfornøyd? Var det mest det å finne fram til felles vaner og måter å gjøre ting på som føltes utfordrende for deg?

Det er jo en typisk stereotyp at kronisk single må være sære, egoistiske og dominerende. At det er folk som skal ha "alt på sin måte" og ikke evner å ta hensyn til andre. Føler ikke selv at jeg er noe særere enn mine venner i forhold, og får stort sett tilbakemeldinger på at jeg er rund i kantene (omgjengelig). Har som sagt mange nære relasjoner av annen karakter, noen har jeg bodd med i perioder i tjueårene. Å ta hensyn og vise respekt og forståelse for andres ønsker og behov er jeg vant til.
Det er mer det at jeg ikke har funnet noen jeg ønsker å måtte ha den type påkobling på for hele tiden, om du skjønner? Å gå rundt å bekymre meg for den andre, har de det bra, hva ønsker/trenger de nå av meg, hvordan skal vi løse dette de/jeg vil ha som jeg/de ikke vil gi osv. I mine andre nære relasjoner, får jeg alltid pauser (tid alene) der jeg kan "slå av" dette hensynet og fokuset på den andre. Så oppsummert, jeg føler at jeg vil bli litt kvalt hvis jeg skal yte som jeg gjør i andre relasjoner med en partner 24/7, og det faktum leder kanskje til at jeg ender med å tenke at jeg aldri blir helt "god nok" for å være noens partner også.

 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er kronisk singel og aldri vært på utgikk etter en partner heller. Er på tinder, men tar det ikke seriøst nok til å en gang gidde å dra på første date. Er kun for å se etter bekjente av nysgjerrighet. 

Stoler ikke på noen, slipper ingen inn. Føler meg mindre verdt enn andre. Har ikke troen på at noen kan like en som meg. Liker ikke meg selv en gang, så hvorfor skal andre det. Har gått i terapi uten at det har hjulpet noe særlig. Føler ikke noe spesielt rundt det. Noen er bare verdiløse og dømt til å være alene, sånn er det bare og det hjelper ikke å grine over det. Så jeg sitter ikke å synes synd på meg selv. 
Har kompleks PTSD og diverse relasjonelle traumer og opplevd overgrep i oppveksten. 

Anonymkode: d3d6e...b9f

Så trist å lese om hvordan du har det og hva du har opplevd. Kan godt forstå at man ikke drar ut for å søke etter partner når man har slike tanker om seg selv.

Har du andre relasjoner i livet ditt? Ingen er verdiløse og ingen fortjener å være alene. 

Anonymkode: 909ef...534

[AnonymBruker]

Mange kronisk single bor jo allikevel med folk, for eksempel i voksne kollektiv. Så SÅ sære trenger man ikke nødvendigvis bli, annet enn at den vanlige mannen i gata ser ned på kollektiv som boform når du er eldre enn 25-28. Ikke at man nødvendigvis blir så veldig sær av å bo alene heller, selv om man gjerne vil ha det på sin måte. Gjelder å finne noen som er litt som en selv da, isåfall. 

Anonymkode: a987b...bd7

[Bbbb]

Jeg har hatt seriøse forhold og flørter bak meg. Seriøse forhold er absolutt ikke noe savn og jeg blir nok sett på som kronisk singel også. 😅

Jeg har det fint som singel og elsker å bo alene. Hvis jeg skal ha et seriøst forhold igjen ønsker jeg at vi skal bo hver for oss. 

Jeg har nære venner og har ikke noe problem med å komme i kontakt med andre. Jeg finner få menn attraktive og er nok et sted på aseksuell spekteret som gjør forhold mer utfordrende.