Delt omsorg - hvordan kommunisere og praktisere dette?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Eksempler på saker jeg har tatt opp siste uke:

- Skolesituasjon

- Feiring av bursdag og høytider

- Valg av vaksine 

- Tannhelse

- Tilgang til sosiale medier

- Bekymring om sosiale forhold/vennskap

- Barnas utvikling og fremtid 

Så dette er ikke engang alt du har tatt opp i løpet av én uke, bare et utvalg eksempler? Den listen der hadde jo vært intens selv om dere hadde bodd sammen. Joda, du er forelder 100% av tiden, men du er ikke lenger hovedansvarlig 100% av tiden. I tillegg begynner barna dine å bli såpass store at du ikke lenger vil få vite alt, ha full oversikt og kunne forvente at all kommunikasjon går gjennom deg.

Samarbeidet blir neppe bedre om du ikke tar et skritt tilbake og begynner å puste med magen og gi litt slipp.

Anonymkode: 625c6...567

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

TS her: Hvem skal man drøfte med da, om man ikke skal ikke skal kunne drøfte for eksempel skolevegring eller mobbing med barnets far? Høres helt vanvittig ut, og kan umulig være en god løsning for barna.

Jeg vil være involvert i alt som har med mine egne barn å gjøre. Jeg er forelder 100%, selv om barna bare bor hos meg halve tiden. Jeg ønsker også at barnas far er involvert på lik linje, og ønsker derfor å tilrettelegge for det - selv om det var han som forlot meg til fordel for en annen kvinne (grov utroskap og omfattende tillitsbrudd). 

 

 

Anonymkode: 1e889...613

Jeg forstår at du selvsagt er forelder hele tiden, men når barna er hos far er han deres primære omsorgsperson og ansvarlig for dem. Det vil bli kilde til frustrasjon om du stadig «blander deg» når han er alene med dem. Du må ha tillit til at han ivaretar dem på en god måte.

Jeg leser litt mellom linjene her at du kanskje ønsker en løpende dialog som går litt utenpå det de fleste har etter et brudd. Det er klart at noen større beslutninger må man avklare i fellesskap - ting som omhandler sykdom, tannregulering, konfirmasjon. Men selv dette kan ofte tas skriftlig på mail.

Jeg ville reservert telefonsamtalene til det mest nødvendige, og det som hastet. Da er det større sjanse for at han tar telefonen, enn hvis du ringer for mindre viktige ting.

Har dere hatt noen utpregede utfordringer med barna, siden du nevner mobbing? 

Anonymkode: 24317...da3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg forstår at du selvsagt er forelder hele tiden, men når barna er hos far er han deres primære omsorgsperson og ansvarlig for dem. Det vil bli kilde til frustrasjon om du stadig «blander deg» når han er alene med dem. Du må ha tillit til at han ivaretar dem på en god måte.

Jeg leser litt mellom linjene her at du kanskje ønsker en løpende dialog som går litt utenpå det de fleste har etter et brudd. Det er klart at noen større beslutninger må man avklare i fellesskap - ting som omhandler sykdom, tannregulering, konfirmasjon. Men selv dette kan ofte tas skriftlig på mail.

Jeg ville reservert telefonsamtalene til det mest nødvendige, og det som hastet. Da er det større sjanse for at han tar telefonen, enn hvis du ringer for mindre viktige ting.

Har dere hatt noen utpregede utfordringer med barna, siden du nevner mobbing? 

Anonymkode: 24317...da3

Vi har sosiale utfordringer knyttet til det ene barnet, som har eskalert etter bruddet. Begge barna har sorgreaksjoner/endret adferd, og har ikke slått seg til ro med situasjonen. Det har problemer med vennskapsrelasjoner, og mye utagering og frustrasjon, spesielt hjemme hos meg.
 

Vil så gjerne at vi sammen skal støtte ungene gjennom dette - men det går jo ikke når far ikke vil snakke med meg😢 Når vi informerte ungene om bruddet lovet vi at vi fremdeles var en familie, og at vi alltid skulle være nære hverandre. Føler at dette på ingen måte følges opp, og at all kontakt ligger på mine skuldre. 

Anonymkode: 1e889...613

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi har sosiale utfordringer knyttet til det ene barnet, som har eskalert etter bruddet. Begge barna har sorgreaksjoner/endret adferd, og har ikke slått seg til ro med situasjonen. Det har problemer med vennskapsrelasjoner, og mye utagering og frustrasjon, spesielt hjemme hos meg.
 

Vil så gjerne at vi sammen skal støtte ungene gjennom dette - men det går jo ikke når far ikke vil snakke med meg😢 Når vi informerte ungene om bruddet lovet vi at vi fremdeles var en familie, og at vi alltid skulle være nære hverandre. Føler at dette på ingen måte følges opp, og at all kontakt ligger på mine skuldre. 

Anonymkode: 1e889...613

Dere har jo ikke en «felles front» lenger, og det er vel egentlig bare å innfinne seg med. Barna må jo også bearbeide det at dere ikke er sammen lenger, og det er ikke alltid det hjelper dem å late som man fortsatt er en familie. Barn får jo lett flaske forhåpninger, selv om de ikke nødvendigvis gir uttrykk for det.

Det beste du kan gjøre er å være der for barna, og si til dem at de alltid kan ringe deg når de er hos far, og vice versa.

Og kanskje ha litt alenetid med hvert barn. Det kan være lettere å snakke sammen uten søsken som hører på.

Barna er jo store nok til å snakkes med. Dere har ikke utfordringer for samkjøring slik dere ville hatt med en 5-åring.

Anonymkode: 24317...da3