AnonymBruker Skrevet 18. september #21 Del Skrevet 18. september AnonymBruker skrev (11 minutter siden): Jeg ønsker ikke å være det, jeg prøver ikke på det, jeg har ikke gitt opp. Men vi er forskjellige. Jeg ser hva du skriver og at det virker som om jeg ønsker negativitet, ha fysisk og psykisk vondt. Men det er ikke tilfelle. Anonymkode: 3c749...cb2 For min del hjalp det meg å lære om hvordan vi faktisk blir avhengig av lidelse, er du klar over det? Jeg beskrev nylig dette i en annen tråd også, men det er så viktig lærdom. Hjernen vår jobber konstant mot et mål; holde oss tryggest mulig, for å overleve. Dessverre tolker ikke hjernen utifra hva som er BEST for oss - den fokuserer på å til enhver tid komme seg tilbake dit den føler seg mest kjent. Det kjente = det tryggeste, i følge hjernen vår. Sannheten er ofte at det tryggeste, beste, lykkeligste, mest fredelige osv. IKKE er det mest kjente. For å endre livet vårt, må vi effektivt bevege oss ut på ukjent grunn, og hva skjer da? Hjernen vil da direkte jobbe imot vår egen innsats mot å bedre livet. Det betyr at det, i starten, er din viljestyrke og motivasjon mot hjernen din. Hjernen kan overstyres lettere enn du tror, men vi føler ofte at hjernen vet best, så jeg håper denne informasjonen kan hjelpe flere. Denne kunnskapen gjorde at jeg endelig klarte å ta tak i kostholdet, trening og min mentale helse. Tidligere ga jeg opp igjen og igjen, og følte meg som en skikkelig taper, og det ble en vond sirkel. Du må ta tak i de negative aspektene ved deg selv inkludert sjalusien, for det er som gift for deg selv og for familien. Du må endre tankesett og det vil være hardt i starten, men du kan reprogrammere hjernen din, jeg lover! Et annet tips for å øke din selvfølelse, er å begynne å gjøre gode gjerninger for andre. Enten mennesker, dyr eller insekter, hva enn det er. Det er bevist i flere studier at ved å gjøre gode ting for andre, øker vår selvfølelse betraktelig raskere enn ved andre metoder. Og, selvsagt, sørge for å ikke lyve, stjele, være utro osv. Lev et etisk liv, og selvfølelsen vil øke mer dess mer autentisk du er. Anonymkode: 6f74f...6cd 5 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 18. september #22 Del Skrevet 18. september AnonymBruker skrev (4 minutter siden): For min del hjalp det meg å lære om hvordan vi faktisk blir avhengig av lidelse, er du klar over det? Jeg beskrev nylig dette i en annen tråd også, men det er så viktig lærdom. Hjernen vår jobber konstant mot et mål; holde oss tryggest mulig, for å overleve. Dessverre tolker ikke hjernen utifra hva som er BEST for oss - den fokuserer på å til enhver tid komme seg tilbake dit den føler seg mest kjent. Det kjente = det tryggeste, i følge hjernen vår. Sannheten er ofte at det tryggeste, beste, lykkeligste, mest fredelige osv. IKKE er det mest kjente. For å endre livet vårt, må vi effektivt bevege oss ut på ukjent grunn, og hva skjer da? Hjernen vil da direkte jobbe imot vår egen innsats mot å bedre livet. Det betyr at det, i starten, er din viljestyrke og motivasjon mot hjernen din. Hjernen kan overstyres lettere enn du tror, men vi føler ofte at hjernen vet best, så jeg håper denne informasjonen kan hjelpe flere. Denne kunnskapen gjorde at jeg endelig klarte å ta tak i kostholdet, trening og min mentale helse. Tidligere ga jeg opp igjen og igjen, og følte meg som en skikkelig taper, og det ble en vond sirkel. Du må ta tak i de negative aspektene ved deg selv inkludert sjalusien, for det er som gift for deg selv og for familien. Du må endre tankesett og det vil være hardt i starten, men du kan reprogrammere hjernen din, jeg lover! Et annet tips for å øke din selvfølelse, er å begynne å gjøre gode gjerninger for andre. Enten mennesker, dyr eller insekter, hva enn det er. Det er bevist i flere studier at ved å gjøre gode ting for andre, øker vår selvfølelse betraktelig raskere enn ved andre metoder. Og, selvsagt, sørge for å ikke lyve, stjele, være utro osv. Lev et etisk liv, og selvfølelsen vil øke mer dess mer autentisk du er. Anonymkode: 6f74f...6cd Hvor kan man finne mer om dette? Vil gjerne lese mer om og lære meg dette. -TS Anonymkode: 3c749...cb2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 18. september #23 Del Skrevet 18. september AnonymBruker skrev (6 minutter siden): Hvor kan man finne mer om dette? Vil gjerne lese mer om og lære meg dette. -TS Anonymkode: 3c749...cb2 Du kan begynne å søke opp emotional addiction, er du komfortabel med å lese på engelsk? Jeg er usikker på hvor mye som finnes på norsk, men helt sikkert noe! Anonymkode: 6f74f...6cd Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 18. september #24 Del Skrevet 18. september AnonymBruker skrev (Akkurat nå): Du kan begynne å søke opp emotional addiction, er du komfortabel med å lese på engelsk? Jeg er usikker på hvor mye som finnes på norsk, men helt sikkert noe! Anonymkode: 6f74f...6cd Ja, engelsk går fint. Skal se på det. Anonymkode: 3c749...cb2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
exictence Skrevet 18. september #25 Del Skrevet 18. september (endret) AnonymBruker skrev (2 timer siden): Jeg forstår at jeg kommer til å få forskjellige tilbakemeldinger på det her, og må stå i det… Jeg og min mann har vært 17år sammen og har 1 barn. Vi har hatt det mye fint, men også mange svelgede digre kameler som alle andre i forhold. Han er en mann av få ord, forteller aldri noe og er sjelden og se. Han trives i eget selskap og få jobbe med alt som interisserer han. Mens jeg snakker mye, forteller ALT, og er alltid til stede. Og får ikke nok av å være sammen med ham. Han er selvfølgelig fri til å gå når han vil. Jeg viser ikke han hvor skuffet jeg blir, eller at jeg hater å være alene. Han har i tillegg reisejobb, ikke turnus, men blir plutselig sendt av gårde og det kan skje flere uker på rad. Derfor planlegger jeg aldri noe, for jeg må være her for barnet vårt. Dette vet han. Jeg har ingen å stø meg på eller be om hjelp av. Da mine foreldre er syke eller bor for langt unna. Hans foreldre er for opptatte med andre barnebarn. Så alt ligger på meg der, men det er ok. problemet er at jeg har en psyke som gjør meg veldig lite attraktiv, så at han fortsatt er sammen med meg er et under. Jeg er sjalu, ofte negativ og trist til sinns. Dette har med barndomstraumer og tidligere kjærester og andre ubehageligheter å gjøre. Jeg føler at for hans skyld, burde jeg gå. Så han kan få mulighet til å finne et menneske som passer han bedre. Men hvordan skal man ta opp et slikt tema? Jeg er redd han fortsatt er sammen med meg fordi han er redd for å være «alene». Han elsker å være alene, men uten partner som gjør alt det jeg gjør for han. Anonymkode: 3c749...cb2 "Jeg har det vanskelig, og føler noen ganger at du hadde hatt det best ved at vi gikk fra hverandre. Jeg elsker deg, men føler meg dessverre mange ganger usikker på deg. Hvis du vil gå, så forstår jeg." Hm, dette var det jeg spontant jeg skrev ned. Jeg ville ikke sagt at noe om at jeg vil gå, for da har du det sannsynlig best. Nei, ikke umyndiggjør ham og behandle ham som en som ikke kan ta avgjørelser selv. Jeg tror jeg ville sagt: Jeg elsker deg høyt. Dessverre er jeg noen ganger usikker på om hvor gjensidig det er. Du må alltid vite at jeg vil ditt beste. Også om du vil være alene uten meg lenger, det vil jeg og forstå. Så ville jeg ikke sagt mer, og tenkt at han er selv ansvarlig for om han vil gå eller ikke Endret 18. september av exictence Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Trolltunge Skrevet 18. september #26 Del Skrevet 18. september AnonymBruker skrev (58 minutter siden): Jeg forstår at du er kritisk, og det er greit. Er bare redd tror jeg. Ønsker ikke at han skal gå. Men jeg er så redd han føler seg fanget i noe som ikke gjør ham lykkelig. Anonymkode: 3c749...cb2 Isåfall er han en voksen mann som må ta sine egne avgjørelser. Du trenger ikke tilby ham å gå. Det vet han at han kan. Selv bør du fortsetter med å lete etter hva som hjelper deg. Ok, så har du forsøkt mye, men det er også mye du ikke har forsøkt. Selv prøvde jeg også mye angående noe jeg satt fast i, og erfarte til og med at terapi gjorde det verre ikke bedre, men så havnet jeg litt tilfeldig i noe som traff meg perfekt. For min del var det ACT terapi, for deg kan det være noe helt annet. Person du møter på og type terapi må liksom klaffe. Dessuten er slikt en prosess. Det er ikke noe som medfører umiddelbare endringer. Man må finne sin metode, og så jobbe over tid. Ha fokus på de små seieren, ikke tro at ting går fort. Sakte fremover er også fremover, mens å ikke gjøre noe er å akseptere at man står fast, eller låser seg mer og mer i det som er vanskelig. Jeg vil påstå at å gjøre noe er bedre enn å gjøre ingenting, selv om ting ikke nødvendigvis virker umiddelbart. Ditt fokus bør også være på deg, ikke på hans behov. De har han et ansvar for å ivareta, og det virker det så absolutt som han gjør. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 18. september #27 Del Skrevet 18. september Jeg skjønner godt at du ikke har fått det bedre med de terapiformene du har prøvd. Jeg har også vært mye deprimert i løpet av livet, og kunne være veldig mørk til sinns. Jeg fikk det ikke bedre av disse kognitive skjemaene, ikke bedre av DPS, ikke bedre av å prate om ting og bare være oppi hodet. Det er fordi jeg aldri fikk føle følelsene, alltid ble kneblet eller kneblet meg selv fra å føle de. Da bærer man det med seg, og fortsetter i de samme mønstrene man alltid har gjort, mens begeret blir fullere og fullere. Får du hjelp til å kjenne på hva dette vonde har gjort med deg, da blir det også mulig å gi slipp. Det er nemlig slik at du har god grunn til å kjenne det du kjenner, føle det du gjør. Det er derfor vi føler, det er sunt for oss. Man må gjennom, så kan man gi slipp. Jeg vil anbefale deg å søke litt rundt på emosjonsfokusert terapi, og se om du finner noe som kan passe for deg. For min del har det vært en så stor gave. Og du er verdifull du også. Like verdifull som mannen din. Han og barnet deres er så heldige som har deg. Anonymkode: cc0f3...559 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Sparkling_Pink Skrevet 18. september #28 Del Skrevet 18. september Jeg er litt sånn, vent litt… jeg har følt meg massivt forskjellig med forskjellige partnere. Hvor mye av dine problemer kan komme fra speiling, samspillet med mannen og at du ikke får backing på å stå opp for dine egne behov? Jeg har følt meg som verdens verste menneske med en, som en klætt med en annen, som pappmasjé og helt formbar med en annen, mistenksom og utrygg med en… hvordan kan du med sikkerhet avvise at den du er i dag og hvordan du føler deg ikke er tilknyttet forholdet du er i? Jeg tror du står i en miserabel situasjon i et forhold som bør bløytlegges i samråd med en god terapaut eller at seperasjon kan vurderes å tas ut. Du har garantert drømmer, håp, ting du liker å gjøre, kjærlige ting som varmer hjertet ditt, får du koblet deg på alle disse tingene? Du elsker mannen, men det er noe som ikke stemmer med helhetssituasjonen når du vurderer deg til å være belastninga her. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 19. september #29 Del Skrevet 19. september exictence skrev (18 timer siden): "Jeg har det vanskelig, og føler noen ganger at du hadde hatt det best ved at vi gikk fra hverandre. Jeg elsker deg, men føler meg dessverre mange ganger usikker på deg. Hvis du vil gå, så forstår jeg." Hm, dette var det jeg spontant jeg skrev ned. Jeg ville ikke sagt at noe om at jeg vil gå, for da har du det sannsynlig best. Nei, ikke umyndiggjør ham og behandle ham som en som ikke kan ta avgjørelser selv. Jeg tror jeg ville sagt: Jeg elsker deg høyt. Dessverre er jeg noen ganger usikker på om hvor gjensidig det er. Du må alltid vite at jeg vil ditt beste. Også om du vil være alene uten meg lenger, det vil jeg og forstå. Så ville jeg ikke sagt mer, og tenkt at han er selv ansvarlig for om han vil gå eller ikke Takk for tips. Jeg vet han er ansvarlig for seg selv. Men det er vanskelig når man aldri vet hva den andre parten mener, tenker eller føler. Anonymkode: 3c749...cb2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 19. september #30 Del Skrevet 19. september Trolltunge skrev (18 timer siden): Isåfall er han en voksen mann som må ta sine egne avgjørelser. Du trenger ikke tilby ham å gå. Det vet han at han kan. Selv bør du fortsetter med å lete etter hva som hjelper deg. Ok, så har du forsøkt mye, men det er også mye du ikke har forsøkt. Selv prøvde jeg også mye angående noe jeg satt fast i, og erfarte til og med at terapi gjorde det verre ikke bedre, men så havnet jeg litt tilfeldig i noe som traff meg perfekt. For min del var det ACT terapi, for deg kan det være noe helt annet. Person du møter på og type terapi må liksom klaffe. Dessuten er slikt en prosess. Det er ikke noe som medfører umiddelbare endringer. Man må finne sin metode, og så jobbe over tid. Ha fokus på de små seieren, ikke tro at ting går fort. Sakte fremover er også fremover, mens å ikke gjøre noe er å akseptere at man står fast, eller låser seg mer og mer i det som er vanskelig. Jeg vil påstå at å gjøre noe er bedre enn å gjøre ingenting, selv om ting ikke nødvendigvis virker umiddelbart. Ditt fokus bør også være på deg, ikke på hans behov. De har han et ansvar for å ivareta, og det virker det så absolutt som han gjør. Jeg har ikke gitt opp og finne en løsning. Jobber med det altså. Bare at innimellom så føles det så håpløst å finne svar og løsninger. skal lese om ACT. Anonymkode: 3c749...cb2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 19. september #31 Del Skrevet 19. september AnonymBruker skrev (10 timer siden): Jeg skjønner godt at du ikke har fått det bedre med de terapiformene du har prøvd. Jeg har også vært mye deprimert i løpet av livet, og kunne være veldig mørk til sinns. Jeg fikk det ikke bedre av disse kognitive skjemaene, ikke bedre av DPS, ikke bedre av å prate om ting og bare være oppi hodet. Det er fordi jeg aldri fikk føle følelsene, alltid ble kneblet eller kneblet meg selv fra å føle de. Da bærer man det med seg, og fortsetter i de samme mønstrene man alltid har gjort, mens begeret blir fullere og fullere. Får du hjelp til å kjenne på hva dette vonde har gjort med deg, da blir det også mulig å gi slipp. Det er nemlig slik at du har god grunn til å kjenne det du kjenner, føle det du gjør. Det er derfor vi føler, det er sunt for oss. Man må gjennom, så kan man gi slipp. Jeg vil anbefale deg å søke litt rundt på emosjonsfokusert terapi, og se om du finner noe som kan passe for deg. For min del har det vært en så stor gave. Og du er verdifull du også. Like verdifull som mannen din. Han og barnet deres er så heldige som har deg. Anonymkode: cc0f3...559 Takk for tips, jeg skal søke på dette. når man føler man ikke har noen spesiell verdi, så er det vanskelig å omstille den tankegangen. Men jeg prøver. Anonymkode: 3c749...cb2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 19. september #32 Del Skrevet 19. september Sparkling_Pink skrev (9 timer siden): Jeg er litt sånn, vent litt… jeg har følt meg massivt forskjellig med forskjellige partnere. Hvor mye av dine problemer kan komme fra speiling, samspillet med mannen og at du ikke får backing på å stå opp for dine egne behov? Jeg har følt meg som verdens verste menneske med en, som en klætt med en annen, som pappmasjé og helt formbar med en annen, mistenksom og utrygg med en… hvordan kan du med sikkerhet avvise at den du er i dag og hvordan du føler deg ikke er tilknyttet forholdet du er i? Jeg tror du står i en miserabel situasjon i et forhold som bør bløytlegges i samråd med en god terapaut eller at seperasjon kan vurderes å tas ut. Du har garantert drømmer, håp, ting du liker å gjøre, kjærlige ting som varmer hjertet ditt, får du koblet deg på alle disse tingene? Du elsker mannen, men det er noe som ikke stemmer med helhetssituasjonen når du vurderer deg til å være belastninga her. Du har nok litt rett i at jeg ikke kobler meg på drømmer, håp etc. forsøker å gå meg en tur i ny og ned, men det er vel ca det jeg unner meg. Jeg prøvde å begynne å trene fordi jeg føler at det er nødvendig, men det var ikke rom for det i timeplanen. Da ble barnet mye alene hjemme, det har jeg ikne samvittighet til. Og økonomi stopper meg også litt til å gjøre ting jeg kan få lyst til. Anonymkode: 3c749...cb2 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 19. september #33 Del Skrevet 19. september AnonymBruker skrev (21 timer siden): Jeg har prøvd så mye forskjellig. DPS, lavterskel-tilbud, forskjellige kurs (kognitiv tenking, depressivkurs) selvhjelpkurs, meditering, anti-depressiva, direkte samtale med to av de som gjorde meg vondt. Dessverre klarer jeg ikke å la ting ligge. De bare kommer tilbake og føles tyngre dess eldre jeg blir. Anonymkode: 3c749...cb2 Jeg tenker at det ikke blir bedre for deg å være med en mann som ikke ser deg og ikke sier noe når du selv har behov for kontakt. Hadde gjort meg dårlig i hvert fall. Anonymkode: b7fad...99f 2 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Sparkling_Pink Skrevet 19. september #34 Del Skrevet 19. september AnonymBruker skrev (47 minutter siden): Du har nok litt rett i at jeg ikke kobler meg på drømmer, håp etc. forsøker å gå meg en tur i ny og ned, men det er vel ca det jeg unner meg. Jeg prøvde å begynne å trene fordi jeg føler at det er nødvendig, men det var ikke rom for det i timeplanen. Da ble barnet mye alene hjemme, det har jeg ikne samvittighet til. Og økonomi stopper meg også litt til å gjøre ting jeg kan få lyst til. Anonymkode: 3c749...cb2 Jeg var der selv en gang i tida, jeg ble syk/behandlingstrengende og eneste måten jeg kunne bli bedre på var å ha en time på dagtid midt i kjernefamilietida for mine egne ting. Jeg utfordrer deg til begynne å sette av en halvtime til deg selv om morgenen og en halvtime på ettermiddag/kveld. Hver dag. Dette er din kvalitetstid med deg selv. Barnet klarer seg selv en halvtime og har godt av å kjede seg litt og ha en rollemodell som ivaretar seg selv. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 19. september #35 Del Skrevet 19. september Jeg leser situasjonen slik: du er i et forhold hvor du ofrer seg selv, har ikke noe "eget" liv, du venter på han og ar han skal kaste glans over livet ditt med hans samvær. Og dette gjør deg trist. Du bør lage deg et liv med ting som gjør deg glad. Fritidsinteresser, venninner, dra ut på ting som gir deg energi og fåfyll de periodene han er hjemme så du har litt å gå på når han er bortreist. Ikke rart du blir deprimert når du selvpålagt lever et liv for å behage de rundt deg og aldri gjør noe som gjør deg godt.. Har vært der selv. Begynte å gå til psykiatrisk sykepleier for samtaler og jobbet meg ut av det. Uten eksen som ikke ville bli med på endringen. Har et veldig bra liv nå med ny mann som er fantastisk og som elsker barna mine Ønsker deg alt godt Anonymkode: 5d728...a30 5 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. september #36 Del Skrevet 20. september Det er mange som har fokus på TS og at hun skal forandre seg, men for en mann hun har! Det er virkelig stusselig å lese om en som er såpass mye borte i jobben, men som når han omsider er hjemme, stikker seg unna og aldri snakker sammen med kona si. Du er jo i realiteten alene, du. Får meg til å tenke på låten "Angel from Montgomery", om hun om får hjem en mann som aldri snakker med henne: "How the hell can a person go to work in the mornin' and come home in the evenin' and have nothing to say". Det må en skikkelig samtale til her, du får tvinge ham til å sette seg ned med deg. Dere har barn sammen, og om dere elsker hverandre, bør dere kunne få til noe bedre enn dette. At han trenger alenetid er greit, men det handler om mengden av det, og at han må kunne snakke sammen med familien sin. Anonymkode: 01f42...a8e 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. september #37 Del Skrevet 20. september AnonymBruker skrev (18 timer siden): Jeg leser situasjonen slik: du er i et forhold hvor du ofrer seg selv, har ikke noe "eget" liv, du venter på han og ar han skal kaste glans over livet ditt med hans samvær. Og dette gjør deg trist. Du bør lage deg et liv med ting som gjør deg glad. Fritidsinteresser, venninner, dra ut på ting som gir deg energi og fåfyll de periodene han er hjemme så du har litt å gå på når han er bortreist. Ikke rart du blir deprimert når du selvpålagt lever et liv for å behage de rundt deg og aldri gjør noe som gjør deg godt.. Har vært der selv. Begynte å gå til psykiatrisk sykepleier for samtaler og jobbet meg ut av det. Uten eksen som ikke ville bli med på endringen. Har et veldig bra liv nå med ny mann som er fantastisk og som elsker barna mine Ønsker deg alt godt Anonymkode: 5d728...a30 Jeg skal forsøke, men synes det er vanskelig. Redd for å «ta for stor plass» eller at han ikke får gjort det han skal. Være for egoistisk. Men jeg skal prøve. tror jeg isåfall skal begynne med å komme meg på trening igjenn. Det er vel noe av det som hjelper både for psyken og den fysiske formen. Anonymkode: 3c749...cb2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. september #38 Del Skrevet 20. september AnonymBruker skrev (5 timer siden): Det er mange som har fokus på TS og at hun skal forandre seg, men for en mann hun har! Det er virkelig stusselig å lese om en som er såpass mye borte i jobben, men som når han omsider er hjemme, stikker seg unna og aldri snakker sammen med kona si. Du er jo i realiteten alene, du. Får meg til å tenke på låten "Angel from Montgomery", om hun om får hjem en mann som aldri snakker med henne: "How the hell can a person go to work in the mornin' and come home in the evenin' and have nothing to say". Det må en skikkelig samtale til her, du får tvinge ham til å sette seg ned med deg. Dere har barn sammen, og om dere elsker hverandre, bør dere kunne få til noe bedre enn dette. At han trenger alenetid er greit, men det handler om mengden av det, og at han må kunne snakke sammen med familien sin. Anonymkode: 01f42...a8e Takk for at du sier dette , men jeg er fullt klar over at jeg er problemet her altså. Jeg har gitt opp litt det med å få han i snakk. Fortalte for to år siden at jeg vet ikke om jeg orker mer, for jeg er redd for å fortelle han hvordan livssituasjonen våre er for meg. Da foreslo han par-terapi, men etter en stund så ombestemte han seg. Han mente jeg måtte jobbe med meg selv, for han visste ikke hvordan han kunne hjelpe meg. For han hadde ingen problemer med forholdet. så jeg forstår at jeg er problemet. Anonymkode: 3c749...cb2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
exictence Skrevet 25. september #39 Del Skrevet 25. september AnonymBruker skrev (På 19.9.2024 den 9.35): Takk for tips. Jeg vet han er ansvarlig for seg selv. Men det er vanskelig når man aldri vet hva den andre parten mener, tenker eller føler. Anonymkode: 3c749...cb2 Ja, det er vanskelig. Men det er ikke ditt ansvar. Det er det han som må stå for. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå