Kommunisere dette på et vis?

[AnonymBruker]

Jeg forstår at jeg kommer til å få forskjellige tilbakemeldinger på det her, og må stå i det…

Jeg og min mann har vært 17år sammen og har 1 barn. Vi har hatt det mye fint, men også mange svelgede digre kameler som alle andre i forhold.
Han er en mann av få ord, forteller aldri noe og er sjelden og se. Han trives i eget selskap og få jobbe med alt som interisserer han. Mens jeg snakker mye, forteller ALT, og er alltid til stede. Og får ikke nok av å være sammen med ham. Han er selvfølgelig fri til å gå når han vil. Jeg viser ikke han hvor skuffet jeg blir, eller at jeg hater å være alene. Han har i tillegg reisejobb, ikke turnus, men blir plutselig sendt av gårde og det kan skje flere uker på rad. Derfor planlegger jeg aldri noe, for jeg må være her for barnet vårt. Dette vet han. Jeg har ingen å stø meg på eller be om hjelp av. Da mine foreldre er syke eller bor for langt unna. Hans foreldre er for opptatte med andre barnebarn. Så alt ligger på meg der, men det er ok.

problemet er at jeg har en psyke som gjør meg veldig lite attraktiv, så at han fortsatt er sammen med meg er et under. Jeg er sjalu, ofte negativ og trist til sinns. Dette har med barndomstraumer og tidligere kjærester og andre ubehageligheter å gjøre. Jeg føler at for hans skyld, burde jeg gå. Så han kan få mulighet til å finne et menneske som passer han bedre. Men hvordan skal man ta opp et slikt tema? Jeg er redd han fortsatt er sammen med meg fordi han er redd for å være «alene». Han elsker å være alene, men uten partner som gjør alt det jeg gjør for han. 
 

Anonymkode: 3c749...cb2

[AnonymBruker]

Har du jobbet med deg selv? Gått i terapi? 

Anonymkode: bc4fd...b07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du jobbet med deg selv? Gått i terapi? 

Anonymkode: bc4fd...b07

Jeg har prøvd så mye forskjellig. DPS, lavterskel-tilbud, forskjellige kurs (kognitiv tenking, depressivkurs) selvhjelpkurs, meditering, anti-depressiva, direkte samtale med to av de som gjorde meg vondt. Dessverre klarer jeg ikke å la ting ligge. De bare kommer tilbake og føles tyngre dess eldre jeg blir.

Anonymkode: 3c749...cb2

[AnonymBruker]

Jeg tenker du må bare jobbe med deg selv. Jeg tenker. Er det så viktig? Nei ikke egentlig. Nei da lar du det bare gå. Slik tenker jeg. Er dette noe som påvirker meg negativt? Ja da må jeg snakke om det. Men jeg svelger mye. For først så kan jeg reagere. Men så jobber jeg med tankene. Og finner ut at hallo. Dette er bare dumt. Dette trenger du over hode ikke å bry deg om. Gå videre. 

Anonymkode: aeb48...b9b

[AnonymBruker]

Dette blir jo vill gjetting, men tror oddsen er større for at han er redd for at du skal være alene. Du beskriver deg på en sånn måte at jeg hadde vært skeptisk til å la deg være hovedomsorgsperson for ungen. Så lenge dere er sammen har han jo en viss oversikt og kontroll.

Dere er jo i praksis egentlig ferdig med hverandre. Det er ganske enkelt å ta første steget, og så er han nok veldig klar for å gå videre han også.

Anonymkode: cf1e1...072

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har prøvd så mye forskjellig. DPS, lavterskel-tilbud, forskjellige kurs (kognitiv tenking, depressivkurs) selvhjelpkurs, meditering, anti-depressiva, direkte samtale med to av de som gjorde meg vondt. Dessverre klarer jeg ikke å la ting ligge. De bare kommer tilbake og føles tyngre dess eldre jeg blir.

Anonymkode: 3c749...cb2

Det er ikke stygt ment, men det er utrolig tungt å være med en person som er så plaget. Det er faktisk ikke rart at han vil være mye alene. 

Anonymkode: cf1e1...072

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker du må bare jobbe med deg selv. Jeg tenker. Er det så viktig? Nei ikke egentlig. Nei da lar du det bare gå. Slik tenker jeg. Er dette noe som påvirker meg negativt? Ja da må jeg snakke om det. Men jeg svelger mye. For først så kan jeg reagere. Men så jobber jeg med tankene. Og finner ut at hallo. Dette er bare dumt. Dette trenger du over hode ikke å bry deg om. Gå videre. 

Anonymkode: aeb48...b9b

Jeg gjør det hver dag. Hver dag tenker jeg at jeg er urealistisk og må ta meg sammen… prøver det der kognitive ABC-skjemaet og snur og vender. 

Anonymkode: 3c749...cb2

[AnonymBruker]

Hovedinnlegget minner meg veldig om min manns foreldre og et par andre par jeg kjenner. Needy kvinne med lav selvtillig sammen med egoistisk mann. Min mann ser tilbake på sin barndom med et litt annet blikk nå som han selv er far. Ville også jobbet veldig hardt med å ikke eksponere ditt barn for dette du sliter med. 

Anonymkode: bc4fd...b07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dette blir jo vill gjetting, men tror oddsen er større for at han er redd for at du skal være alene. Du beskriver deg på en sånn måte at jeg hadde vært skeptisk til å la deg være hovedomsorgsperson for ungen. Så lenge dere er sammen har han jo en viss oversikt og kontroll.

Dere er jo i praksis egentlig ferdig med hverandre. Det er ganske enkelt å ta første steget, og så er han nok veldig klar for å gå videre han også.

Anonymkode: cf1e1...072

 Jeg er en god omsorgsperson. Jeg har en mye større toleranse for at noen gjør feil enn mange andre og er tålmodig. Så han er ikke redd for å la meg være alene med barnet.
 

og jeg vil pressisere at det er av kjærlighet at jeg ønsker han noe bedre. Ikke fordi jeg ikke elsker ham.

Anonymkode: 3c749...cb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg føler at for hans skyld, burde jeg gå. Så han kan få mulighet til å finne et menneske som passer han bedre.

Spør ham rett ut. «Trives du i dette forholdet?» «Er det noe du savner som jeg ikke gir deg nå?» «Hva trenger du fra meg?» 

 

Synes for øvrig det høres ut som at du er deprimert. Disse tankene dine om din verdi er ikke sanne. Snakk med fastlegen. 

Anonymkode: 284e2...927

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 Jeg er en god omsorgsperson. Jeg har en mye større toleranse for at noen gjør feil enn mange andre og er tålmodig. Så han er ikke redd for å la meg være alene med barnet.
 

og jeg vil pressisere at det er av kjærlighet at jeg ønsker han noe bedre. Ikke fordi jeg ikke elsker ham.

Anonymkode: 3c749...cb2

Bare å legge det frem rolig i en passende setting. Men ønsker du virkelig å la han gå, eller ønsker du å fremstille deg selv som martyr og få en eller annen beundrende/betryggende reaksjon? Nå er jeg kritisk altså, men du må ikke finne på å legge frem noe du ikke mener.

Anonymkode: cf1e1...072

[AnonymBruker]

Synes det er rart å skulle gå for hans skyld. Ta gjerne opp tema med ham, men ikke legg dette på ham. Vil du gå, så gå for di skyld. Vil han gå, så får han gjøre det. 

Han har ikke gått, så ikke sikkert det er noe ønske fra hans side. Det er hans valg. Ikke ta det valget for ham. Vil du gå, så ok. Gjør det - for di skyld. Han kan ta ansvar for hva han vil. 

Jeg tenker at du er deprimert, for da kan man ofte føle seg til bry, og at folk har det bedre uten en. Men, er det egentlig bedre uten deg? Du er en god mor (du skrev i hvert fall omsorgsfull), du bidrar i hjemmet og stiller opp for ham når han må jobbe. 

 

Anonymkode: 84943...472

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Bare å legge det frem rolig i en passende setting. Men ønsker du virkelig å la han gå, eller ønsker du å fremstille deg selv som martyr og få en eller annen beundrende/betryggende reaksjon? Nå er jeg kritisk altså, men du må ikke finne på å legge frem noe du ikke mener.

Anonymkode: cf1e1...072

Jeg forstår at du er kritisk, og det er greit. Er bare redd tror jeg. Ønsker ikke at han skal gå. Men jeg er så redd han føler seg fanget i noe som ikke gjør ham lykkelig.

Anonymkode: 3c749...cb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Spør ham rett ut. «Trives du i dette forholdet?» «Er det noe du savner som jeg ikke gir deg nå?» «Hva trenger du fra meg?» 

 

Synes for øvrig det høres ut som at du er deprimert. Disse tankene dine om din verdi er ikke sanne. Snakk med fastlegen. 

Anonymkode: 284e2...927

Har tenkt på å få meg en time, men er så redd for å bli sykemeldt og hva de da tenker på jobb. Jeg jobber 100% og har mest lyst til å fortsette med det.

jeg nekter å begynne med antidepressiva igjen. Det var skikkelig fælt!

Anonymkode: 3c749...cb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg forstår at du er kritisk, og det er greit. Er bare redd tror jeg. Ønsker ikke at han skal gå. Men jeg er så redd han føler seg fanget i noe som ikke gjør ham lykkelig.

Anonymkode: 3c749...cb2

Men da må HAN si noe. Voksne folk må faktisk ta ansvar for seg selv.

Anonymkode: cf1e1...072

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg har prøvd så mye forskjellig. DPS, lavterskel-tilbud, forskjellige kurs (kognitiv tenking, depressivkurs) selvhjelpkurs, meditering, anti-depressiva, direkte samtale med to av de som gjorde meg vondt. Dessverre klarer jeg ikke å la ting ligge. De bare kommer tilbake og føles tyngre dess eldre jeg blir.

Anonymkode: 3c749...cb2

det du egentlig sier er at du ikke ønsker være avslappet og lykkelig fordi du gir rom til det negative på tross av å ha fått hjelp i ulike tilbud. Det er ikke han som er utfordringen din, det er deg selv. For alt du vet er han svært tilfreds men du kan ikke la det ligge? 

Anonymkode: 5d6fa...e8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Synes det er rart å skulle gå for hans skyld. Ta gjerne opp tema med ham, men ikke legg dette på ham. Vil du gå, så gå for di skyld. Vil han gå, så får han gjøre det. 

Han har ikke gått, så ikke sikkert det er noe ønske fra hans side. Det er hans valg. Ikke ta det valget for ham. Vil du gå, så ok. Gjør det - for di skyld. Han kan ta ansvar for hva han vil. 

Jeg tenker at du er deprimert, for da kan man ofte føle seg til bry, og at folk har det bedre uten en. Men, er det egentlig bedre uten deg? Du er en god mor (du skrev i hvert fall omsorgsfull), du bidrar i hjemmet og stiller opp for ham når han må jobbe. 

 

Anonymkode: 84943...472

Ja, jeg er en god mor. Det vet jeg. Alltid tatt godt vare på barnet og de i rundt meg. Til tider dumsnill, men det går på meg og ingen andre. Jeg tror ikke barnet får det bedre uten meg, heller helt avhengig av at jeg er til stedet og jeg ønsker å være det også.

stiller opp så godt jeg kan om det så er hans eller mitt oppgave-område. Jeg er ikke redd for å legge om dekk eller grave i jorda, bruke sag eller kjøre traktor. Strikker og baker til de som evt trenger noe. Det handler nok ikke om at jeg ikke stiller opp.

Anonymkode: 3c749...cb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men da må HAN si noe. Voksne folk må faktisk ta ansvar for seg selv.

Anonymkode: cf1e1...072

Problemet er at han aldri sier noe, ikke om jeg spør rett ut heller. Derfor vet jeg aldri hva han tenker eller føler.

Anonymkode: 3c749...cb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

det du egentlig sier er at du ikke ønsker være avslappet og lykkelig fordi du gir rom til det negative på tross av å ha fått hjelp i ulike tilbud. Det er ikke han som er utfordringen din, det er deg selv. For alt du vet er han svært tilfreds men du kan ikke la det ligge? 

Anonymkode: 5d6fa...e8b

Jeg ønsker ikke å være det, jeg prøver ikke på det, jeg har ikke gitt opp. Men vi er forskjellige. Jeg ser hva du skriver og at det virker som om jeg ønsker negativitet, ha fysisk og psykisk vondt. Men det er ikke tilfelle. 

Anonymkode: 3c749...cb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg forstår at du er kritisk, og det er greit. Er bare redd tror jeg. Ønsker ikke at han skal gå. Men jeg er så redd han føler seg fanget i noe som ikke gjør ham lykkelig.

Anonymkode: 3c749...cb2

Så det du egentlig vil ha og søker mot, er jo da bekreftelse på at han elsker deg og fremdeles er dedikert for forholdet. Dette er kjempeviktig å notere deg.

Det hjelper ikke om du fremlegger saken som du gjør i HI, når bakgrunnen for tankegangen din er et behov du har. Det første steget burde da være for deg å tørre å være sårbar nok til å kommunisere ditt behov med klarhet og tydeligvis.

Tips til slike samtaler er å formulere deg utifra dine følelser. Du kan si "Jeg føler meg redd for at du kanskje ville hatt det bedre uten meg, og disse tankene er tunge. Jeg har behov for noe bekreftelse fra deg rundt dette for å hjelpe tankene mine fra å løpe fra meg".

For øvrig så må du (virkelig, du må) jobbe aktivt hver. eneste. dag. mot å bli tryggere i deg selv. Det vil hjelpe på sjalusien din. Du burde også fortsette i terapibehandling, for det er vanskelig å leve med både for deg og for han, og det vil garantert påvirke barna deres også. Uansett hvor mye du forsøker å skjerme dem fra det.

Anonymkode: 6f74f...6cd