Gå til innhold

Store utfordringer etter samlivsbrudd


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg og mannen gikk fra hverandre i vinter. Det gikk forholdsvis greit med ungene de første månedene hvor de bodde mest «hjemme», men etter at de startet å bo annenhver uke fra i høst har det blitt et helvete her hjemme. Jeg er så fortvilt, og vet ikke hvordan jeg bør håndtere daglige raserianfall, anklager om å være verdens verste mor, konstant skriking og hyling - og generelt et veldig høyt konfliktnivå. Ungene krangler også voldsomt med hverandre, og hører absolutt ikke på meg uansett hva jeg forsøker å gjøre. Det er rett og slett utagering. 
Barna skylder aldri på at samlivsbruddet er årsaken til frustrasjonen og sinnet, men det er så klart utløsende for de.

Faren opplever ikke de samme problemene når de er hos han, og er heller ikke interessert i å drøfte utfordringene med meg. Barna oppfører seg tilsynelatende bra når de er det, men når de kommer tilbake hit er det et mareritt. Skolen ser heller ikke denne adferden (heldigvis).

Vi har aldri hatt slike problemer før (barna er i slutten av barneskolealder). Føler meg helt alene, og at jeg har totalt mislykkes i foreldrerollen. Kan tilføye at bruddet ble initiert av mannen, og har vært vanskelig - men at jeg har gjort hva som helst for at barna ikke skal involveres i våre konflikter. 

Anonymkode: dfd53...dfc

  • Hjerte 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg og mannen gikk fra hverandre i vinter. Det gikk forholdsvis greit med ungene de første månedene hvor de bodde mest «hjemme», men etter at de startet å bo annenhver uke fra i høst har det blitt et helvete her hjemme. Jeg er så fortvilt, og vet ikke hvordan jeg bør håndtere daglige raserianfall, anklager om å være verdens verste mor, konstant skriking og hyling - og generelt et veldig høyt konfliktnivå. Ungene krangler også voldsomt med hverandre, og hører absolutt ikke på meg uansett hva jeg forsøker å gjøre. Det er rett og slett utagering. 
Barna skylder aldri på at samlivsbruddet er årsaken til frustrasjonen og sinnet, men det er så klart utløsende for de.

Faren opplever ikke de samme problemene når de er hos han, og er heller ikke interessert i å drøfte utfordringene med meg. Barna oppfører seg tilsynelatende bra når de er det, men når de kommer tilbake hit er det et mareritt. Skolen ser heller ikke denne adferden (heldigvis).

Vi har aldri hatt slike problemer før (barna er i slutten av barneskolealder). Føler meg helt alene, og at jeg har totalt mislykkes i foreldrerollen. Kan tilføye at bruddet ble initiert av mannen, og har vært vanskelig - men at jeg har gjort hva som helst for at barna ikke skal involveres i våre konflikter. 

Anonymkode: dfd53...dfc

Høres ikke normalt ut. Her må du jo selvfølgelig koble helsesøster på, deretter henvisning til bup for emmosjonell støtte for barna som sliter med å håndtere sine følelser etter skilsmissen.

Anonymkode: b146c...d29

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det deg barna er tryggest på? Ofte er det den personen som får gjennomgå. Har du vært i kontakt med familievernkontoret? 

Anonymkode: 81fe9...550

  • Liker 14
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tipper det er en kombinasjon av at du er deres trygge havn, OG at de er "i slutten av barneskolealder" (Dvs Pre-teens) 

Dagens barn og unge begynner nemlig gjerne med "tenårings-opprør" fra de er 10-11år, og mange gjør seg nærmest ferdige med den mest utagerende tenåringsoppførselen før de er 14/15 år. 

Anonymkode: 831c4...b83

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg og mannen gikk fra hverandre i vinter. Det gikk forholdsvis greit med ungene de første månedene hvor de bodde mest «hjemme», men etter at de startet å bo annenhver uke fra i høst har det blitt et helvete her hjemme. Jeg er så fortvilt, og vet ikke hvordan jeg bør håndtere daglige raserianfall, anklager om å være verdens verste mor, konstant skriking og hyling - og generelt et veldig høyt konfliktnivå. Ungene krangler også voldsomt med hverandre, og hører absolutt ikke på meg uansett hva jeg forsøker å gjøre. Det er rett og slett utagering. 
Barna skylder aldri på at samlivsbruddet er årsaken til frustrasjonen og sinnet, men det er så klart utløsende for de.

Faren opplever ikke de samme problemene når de er hos han, og er heller ikke interessert i å drøfte utfordringene med meg. Barna oppfører seg tilsynelatende bra når de er det, men når de kommer tilbake hit er det et mareritt. Skolen ser heller ikke denne adferden (heldigvis).

Vi har aldri hatt slike problemer før (barna er i slutten av barneskolealder). Føler meg helt alene, og at jeg har totalt mislykkes i foreldrerollen. Kan tilføye at bruddet ble initiert av mannen, og har vært vanskelig - men at jeg har gjort hva som helst for at barna ikke skal involveres i våre konflikter. 

Anonymkode: dfd53...dfc

Barn oppfører seg 800 % verre med mødrene sine (forskning!). De slipper ut all dritten. Det er ingen trøst kanskje, men... Du må finne ut hvordan du setter ordentlige grenser og er PÅ. Se attachmentnerd på instagram feks.

Anonymkode: b467e...d1e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Barna har behov for å avreagere.
Er de urolig og stresset?

Prat om følelser, la det komme ro i heimen. Du må hjelpe de å bearbeide vanskelige følelser, det tar tid og en rolig atmosfære.

Prøv selv eller skaff hjelp.

Anonymkode: d5bec...f3d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Dette er så gjenkjennelig! Jeg kunne ha skrevet samme innlegg selv for noen år siden. Barna var mye sinte og frustrerte når de var hos meg. De snakket stygt både til hverandre og til meg. Og da mener jeg skikkelig stygt: «jeg hadde hatt det bedre uten deg som søsken, jeg ønsker at du ikke fantes!». I tillegg var det mye «tilfeldig» dytte borti, rive ned leker, og en del slåing. Vi jobbet mye med hvordan vi snakker til hverandre, hva vi føler når noen snakket stygt til oss, og øvde oss på bedre måter å uttrykke sinne og frustrasjon på enn fysisk. Etter et halvt år sa det eldste barnet til meg «søskenet mitt er mye snillere mot meg her enn hos pappa». Da visste jeg at jeg gjorde noe rett. Vi snakket også mye om følelser, og jeg forsøkte å bruke 1/2 time alene med hvert barn hver dag. Stort sett ved legging. Jeg hadde da 1/2 time med yngste (lese høyt og prate om dagen, hver kveld snakka vi om tre ting som hadde vært bra den dagen) mens eldste var alene på stua. Så hadde jeg 1/2 time med eldste før det barnet la seg. Ved kveldsmaten hadde vi alltid en runde hvor alle skulle si noe hyggelig til de andre. Det var en litt kunstig situasjon til å begynne med. Men det trente barna i å se at den andre har positive sider, for de lette etter det negative his hverandre hele dagen ellers. 
 

Faren opplevde ingen problemer. Men jeg holdt på mitt. Det var hardt, og de første 2-3 dagene av hver mammauke var det mye friksjon. Så roet de seg, og vi hadde det hyggelig sammen. Men neste mammauke var det på igjen. Etter litt over et år roet begge seg. I ettertid har jeg funnet noen forklaringer på hvorfor faren mener at det aldri var problemer hos ham. Det ene er at han aldri har lagt merke til stygt snakk, dårlig bordskikk osv. Når han ikke så noe av dette så lenge vi bodde sammen, kan jeg ikke forvente at han klarer det når han har barna alene annenhver uke. Han mener at de skal oppdra seg selv og hverandre, han trenger ikke legge seg oppi det de har seg imellom. Så da gikk de i mønsteret hvor de tok ut frustrasjon og følelser mot hverandre. Det andre forklaringen til at han ikke så noen problemet er at de har svært mye mer skjermtid hos ham. De sitter på hvert sitt rom med hver sin skjerm. Ikke mye tid til å krangle med søsken da. Mens hos meg søker de inn på stua, selv om de har vært sitt rom og jeg begrenser skjermtida. I dag har vi det mye mer harmonisk, og koser oss sammen. 
 

Dette ble et langt svar. Men essensen er vel å ikke gi seg. Barna trenger at du er den stødige, som kan ta imot alle deres følelser. Og at det er hardt og langvarig arbeid å lære dem å håndtere disse følelsene. Men barna trenger denne hjelpen, og ut fra det du skriver tolker jeg at det er du som må gi den til dem. 

Anonymkode: 986ee...d3f

  • Liker 3
  • Hjerte 4
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere over her sier: barn tar ofte ut frustrasjonen på den av foreldrene de stoler mest på.

Innlegget over her sier det veldig godt.

Barna reagerer på bruddet. Og det er du som får trøkken.

Ville startet med "familieråd" der dere begynner å ta opp ting som påvirker dere som familie, og lage felles regler sammen for hvordan dere skal ha det. Sett grenser for seg selv, og snakk med de. De har nok gått seg inn i et spor som er vanskelig å komme ut av. De er nok heller ikke klar over dette selv, fordi de er barn, så da er det viktig å kunne hjelpe og veilede - i fredstid.

 

Anonymkode: bd71d...bf7

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ulike byttedager for hvert barn, f.eks. tirsdag og torsdag, så de får litt tid alene med hver forelder. 

Anonymkode: 63821...104

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det stemmer virkelig ikke alltid at barn tar ut frustrasjon hos den forelderen de stoler mest på. Ofte utagerer barna nettopp der problemene er så vi skal være forsiktige med å synse om at TS er perfekt og at problemene heller ligger hos far. Jeg synes forslaget lenger opp om å involvere helsesykepleier er lurt. Prat med barna.

Anonymkode: 69dde...c85

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres ut som om ungene overhode ikke trives med en annenhveruke-bosituasjon. Var det sånn før bruddet at DU var mest sammen med barna TS og hadde størst ansvar for dem i det daglige? Hvis de nå opplever både at de må flytte annenhver uke og dermed at du er borte fra dem halve tiden, er det vel ikke så rart at de reagerer. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det stemmer virkelig ikke alltid at barn tar ut frustrasjon hos den forelderen de stoler mest på. Ofte utagerer barna nettopp der problemene er så vi skal være forsiktige med å synse om at TS er perfekt og at problemene heller ligger hos far. Jeg synes forslaget lenger opp om å involvere helsesykepleier er lurt. Prat med barna.

Anonymkode: 69dde...c85

At barna er tryggest på mor betyr jo ikke automatisk at det er noen problemer hos far? Sønnen min er definitivt tryggest hos meg, og jeg får ofte "mest" av uroen, men jeg tror han har det veldig fint hos faren også.

Anonymkode: 4bb76...ded

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg leser ikke ut fra noen av innleggene at TS er perfekt og far helt bortreist. Men jeg leser TS sitt innlegg slik at det kun er hun som ser disse problemene (enten det er fordi de bare er hos henne, eller fordi far ikke legger merke til det som skjer). Uansett må hun gjøre noe. Barn utagerer ikke fordi de synes det er morsomt, utagering er et språk barn bruker når de ikke har andre språk (feks det muntlige språket) eller de ikke vet hvordan de skal håndtere følelsene. Da må de lære seg å sette ord på følelser, lære hensiktsmessige måter å reagere på og gode strategier. Og denne læringen tar lang tid, mange repetisjoner, mange situasjoner hvor barna øver seg, og man kan snakke om det i ettertid. Det er en kamp, men for å få robuste barn må hun ta kampen. Hun kan ikke styre hva faren gjør hos seg, hun kan bare styre hvordan hun ønsker at barnas hverdag skal være hos henne. Så står det mye fornuftig i de andre postene om hvordan hun kan gjøre det. 

Anonymkode: 986ee...d3f

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (På 18.9.2024 den 11.54):

Høres ikke normalt ut. Her må du jo selvfølgelig koble helsesøster på, deretter henvisning til bup for emmosjonell støtte for barna som sliter med å håndtere sine følelser etter skilsmissen.

Anonymkode: b146c...d29

Det er helt normalt 

Anonymkode: 958ac...f84

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 18.9.2024 den 11.50):

Jeg og mannen gikk fra hverandre i vinter. Det gikk forholdsvis greit med ungene de første månedene hvor de bodde mest «hjemme», men etter at de startet å bo annenhver uke fra i høst har det blitt et helvete her hjemme. Jeg er så fortvilt, og vet ikke hvordan jeg bør håndtere daglige raserianfall, anklager om å være verdens verste mor, konstant skriking og hyling - og generelt et veldig høyt konfliktnivå. Ungene krangler også voldsomt med hverandre, og hører absolutt ikke på meg uansett hva jeg forsøker å gjøre. Det er rett og slett utagering. 
Barna skylder aldri på at samlivsbruddet er årsaken til frustrasjonen og sinnet, men det er så klart utløsende for de.

Faren opplever ikke de samme problemene når de er hos han, og er heller ikke interessert i å drøfte utfordringene med meg. Barna oppfører seg tilsynelatende bra når de er det, men når de kommer tilbake hit er det et mareritt. Skolen ser heller ikke denne adferden (heldigvis).

Vi har aldri hatt slike problemer før (barna er i slutten av barneskolealder). Føler meg helt alene, og at jeg har totalt mislykkes i foreldrerollen. Kan tilføye at bruddet ble initiert av mannen, og har vært vanskelig - men at jeg har gjort hva som helst for at barna ikke skal involveres i våre konflikter. 

Anonymkode: dfd53...dfc

Det tar litt tid for barna å justere til en ny hverdag med to hjem. Om det ikke fungerer over tid så må dere endre avtalen ut fra barnas behov. Her måtte jeg som mor godta 30% fordi det var lettere for barnet. 

Skal sies at i 6 år med samarbeid med far så tok det 5 år før han innrømmet at det var problemer hos han også. I 5 år likte han å poengtere at "hvis det er problemer hos deg så er det ditt problem, da er det deg det er noe galt med. For her er alt perfekt." 

Men det var jo veldig rart at skole/bhg, besteforeldre og jeg opplevde trass, men aldri noe hos far  

Anonymkode: 9dd98...6cc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 18.9.2024 den 11.50):

Jeg og mannen gikk fra hverandre i vinter. Det gikk forholdsvis greit med ungene de første månedene hvor de bodde mest «hjemme», men etter at de startet å bo annenhver uke fra i høst har det blitt et helvete her hjemme. Jeg er så fortvilt, og vet ikke hvordan jeg bør håndtere daglige raserianfall, anklager om å være verdens verste mor, konstant skriking og hyling - og generelt et veldig høyt konfliktnivå. Ungene krangler også voldsomt med hverandre, og hører absolutt ikke på meg uansett hva jeg forsøker å gjøre. Det er rett og slett utagering. 
Barna skylder aldri på at samlivsbruddet er årsaken til frustrasjonen og sinnet, men det er så klart utløsende for de.

Faren opplever ikke de samme problemene når de er hos han, og er heller ikke interessert i å drøfte utfordringene med meg. Barna oppfører seg tilsynelatende bra når de er det, men når de kommer tilbake hit er det et mareritt. Skolen ser heller ikke denne adferden (heldigvis).

Vi har aldri hatt slike problemer før (barna er i slutten av barneskolealder). Føler meg helt alene, og at jeg har totalt mislykkes i foreldrerollen. Kan tilføye at bruddet ble initiert av mannen, og har vært vanskelig - men at jeg har gjort hva som helst for at barna ikke skal involveres i våre konflikter. 

Anonymkode: dfd53...dfc

Helsestasjonen pleide å si at de viser følelser der de er trygge. Så holder de igjen følelser annen hver uke så kommer det dobbelt opp til deg. 

Anonymkode: 9dd98...6cc

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Familievernkontoret. Eller foreldreveiledning i regi av barneverntjenesten, om det finnes der du bor.

“Tuning into teens” er ellers et bra kurs for foreldre. Flere kommuner har dette.

Anonymkode: 0a5a8...c56

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 18.9.2024 den 11.50):

Jeg og mannen gikk fra hverandre i vinter. Det gikk forholdsvis greit med ungene de første månedene hvor de bodde mest «hjemme», men etter at de startet å bo annenhver uke fra i høst har det blitt et helvete her hjemme. Jeg er så fortvilt, og vet ikke hvordan jeg bør håndtere daglige raserianfall, anklager om å være verdens verste mor, konstant skriking og hyling - og generelt et veldig høyt konfliktnivå. Ungene krangler også voldsomt med hverandre, og hører absolutt ikke på meg uansett hva jeg forsøker å gjøre. Det er rett og slett utagering. 
Barna skylder aldri på at samlivsbruddet er årsaken til frustrasjonen og sinnet, men det er så klart utløsende for de.

Faren opplever ikke de samme problemene når de er hos han, og er heller ikke interessert i å drøfte utfordringene med meg. Barna oppfører seg tilsynelatende bra når de er det, men når de kommer tilbake hit er det et mareritt. Skolen ser heller ikke denne adferden (heldigvis).

Vi har aldri hatt slike problemer før (barna er i slutten av barneskolealder). Føler meg helt alene, og at jeg har totalt mislykkes i foreldrerollen. Kan tilføye at bruddet ble initiert av mannen, og har vært vanskelig - men at jeg har gjort hva som helst for at barna ikke skal involveres i våre konflikter. 

Anonymkode: dfd53...dfc

Hva enn du gjør: vær rolig men bestemt!! Ikke fyre deg opp! Det virker helt motsatt og eskalerer situasjoner!!! Og når alle er rolige: diskutere felles med alle barna hva de skal gjøre og om bra oppførsel osv. 

Anonymkode: 85bf7...ae0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Løste det samme ved å samle hele familien å komme i dialog. 
Lag en god stemning og prat sammen. Vær konkrete, å gi barna mulighet til å være med å bestemme.  

Anonymkode: 3f779...34f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...