Kommunikasjon og nære samtaler i forholdet

[AnonymBruker]

Jeg er i forhold som på mange måter er godt, jeg er veldig glad i han, og trives godt sammen med han. Men vi er veldig ulike når det kommer til nære samtaler. Jeg er en som deler følelser og tanker, og jeg reflekterer mye, og føler jeg hele tiden er i en slags selvutvikling. Jeg mener også at det er kjempeviktig i et forhold at begge partner jobber med seg selv, bl.a for å nærme hverandre og se hverandre og hverandres behov på en bedre måte. Han er ikke vant til å dele, og han sier det selv også, at det er han ukomfortabel med. Jeg merker også at dette gjør at han ikke klarer å respondere på det jeg deler på en god måte. Han lytter, men svarer ikke, fordi han ikke vet hva han skal si. Det gjelder alt fra dype tanker til mer overfladiske greier. Jeg kjenner at jeg kommer til å slutte å dele ting med han, iallefall det som kanskje er litt sårbart, for det føles som en avvisning når han ikke gir noe god respons som viser at han forstår, eller som inviterer til å snakke mer om det samme. Det blir som jeg bare informerer han med det jeg sier. Det blir ingen samtale rundt det. Jeg skjønner ikke hvordan vi skal få det bra sammen når forskjellene på dette er så store. Er det flere med samme erfaring? Hvordan har dere løst det? Jeg har ikke lyst å gi opp heller, men føler meg ofte litt motløs og trist pga dette..

Anonymkode: 91539...c71

[AnonymBruker]

Det er ikke så uvanlig å oppleve det slik, etter min erfaring. Jeg tror at den eneste måten du kan bli fornøyd på, er ved å inngå mer kompromiss. Han er ikke som deg, og du er ikke som han. Hva med å finne noe i midten? 

Anonymkode: 64a2a...629

[Gjest ZarahSweet]

Som godt voksen og har gjennomgått skilsmisse så var jeg krystallklar på hva jeg vil ha i en partner om jeg skulle gidde å investere i noen igjen.

Det viktigste for meg var å finne en partner som føles som både kjæreste og bestevenn. 
 

Da jeg møtte kjæresten var en av hovedgrunnene til at vi falt pladask at vi kunne prate om absolutt alt. Og at vi begge er opptatt av selvreflektering og ønsker å vokse og gro sammen.

Vi kan se på en serie sammen og plutselig sitte og prate om forskjellige temaer rundt det som skjer i serien. Og selv om vi kanskje ikke kan svare på alle spørsmål der og da så bruker vi tid på å tenke og kjenne etter på ting for å så prate om det igjen.

Det er så utrolig deilig å kunne være helt seg selv og på samme bølgelengde med partner og jeg vil heller være alene enn å ikke kreve det for min egen del.

[AnonymBruker]

Tror mange kvinner opplever dette. Og tror mange menn lar være å ta en sjanse når det gjelder å bare si noe eller prøve å respondere fordi de ikke vet hva de skal si. I stedet forholder de seg tause og så blir dama lei seg. Har opplevd dette i flere forhold. Typene er for øvrig single ennå. Kvinnene ender opp med å føle seg ensomme i sånne forhold.

Anonymkode: 55bfa...392

[AnonymBruker]

Har lært gjennom 40 år at alt er relativt og at våre behov endrer seg etter det vi får /ikke får. 

Jeg har hatt den bestevennen og connection med en kjæreste. Det vqr veldig fint og godt, men samtidig hadde de andre kvaliteter som gjorde meg/relasjonen utrygg. 

Jeg har hatt dette med en med gjensidig forelskelse og seksuell tiltrekning, men for intense følelser, han giftet seg med en kollega (men har fortsatt daglig kontakt etter 20 år).

Lang historie kort. Singel lenge, årevis, fordi jeg mistet troen på menn. Møtte så en nydelig mannemann som hele sjelen min ropte JA til, følte en umiddelbar tilhørighet til og hjemmefølelse. Problemet var bare at han hadde et dysfunksjonelt ekteskap bag seg, mange sexpartnere og få forhold og ingen samboerskap. Jeg har måtte gi han tid til å varme opp. Til å finne sin stil. Ett av våre beste egenskaper ved siden av nydelig sex er at vi kan snakke om alt og ingenting i timesvis. Men i forhold til noen av mine tidligere partnere der vi virkelig snakket samme språk så når dette det opp til knærne.

Kjæresten min som aldri har opplevd dette før synes selvfølgelig dette er ut av en annen verden. Det synes jeg også, fordi vi matcher så godt på 10/10. Men jeg vet også at vi har litt å gå på på den nære emosjonelle dialogen. Vi har vært sammen i 18 mnd, og først siste tiden har det begynt å bli naturlig for han å spørre hvordan dagen min har vært. Spørre om hvordan det går med bilen på verksted. Om jeg har husket å sende den jobbsøknaden. 

Men, han er fortsatt der at hans hovedkommunikasjonsstil er å svare mine utsagn med å fortelle noe han har opplevd som er i samme gate 😅 ganske irriterende til tider. Vet ikke om han helt vet han gjør det en gang.

Summa sumarum... kanskje gi det tid? Learning by doing? At dere vokser sammen?

Anonymkode: 7d3aa...090

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn som synes det er vanskelig å snakke generelt særlig inntil jeg er veldig trygg på personen. Kanskje lar jeg være å si (eller skrive) noe for jeg er redd for at det skal høres rart ut eller være «feil». Dype samtaler å masse prat er ikke meg. Men jeg vil jo kommunisere på et mer voksent plan også så det er vanskelig. 
I datinglivet blir det jo veldig overfladisk da, å jeg føler meg kanskje litt dum… En jeg data litt tidligere i sommer begynnte å sende meg noen mld igjen nylig også kommer det frem at han tror jeg ikke var intressert forde jeg snakket så dårlig å det ikke ble noen gode samtaler. Føler kanskje han hang seg veldig opp i det men fikk nå iallefall sagt at jeg kanskje ikke åpner meg så lett og fort. (Jeg er litt mer spør så får du svar, jeg er jo ikke der at keg ikke ønsker å snakke men jeg får det liksom ikke så bra til)

Alltid vært introvert og har levd med en narsissistmann i mange år så jeg har vært veldig undertrykkt veldig lenge. For da spillte det ingen rolle om jeg sa noe, ble ikke hørt uansett. 

Anonymkode: 61d23...62d

[AnonymBruker]

Man kan øve seg på å kommunisere. Man setter seg ned, starter med spørsmål hvor det ikke er noe rett eller galt svar, men samtidig utfordrer sitt eget sinn.

Det kan handle om hvor man trodde man skulle være i livet, hvem man savner fra tidligere i livet, hvis man kunne snakke med hvem som helst (død eller levende) hvem ville det blitt, hvis du kunne gått tilbake og endret én ting hva ville det vært, hvilket råd ville du gitt ditt 18-årige selv, hvis deg om 30 år skulle gitt deg et råd hva skulle du ønske det var, én ting du skulle ønske foreldrene dine gjorde annerledes..

Man starter med ting som handler om en som person, og ikke om forholdet. Når man har blitt mer komfortabel med å åpne seg kan man snakke om forholdet. Det finnes egne "kortspill" med spørmål hvor man skal reflektere over samliv og forhold, kanskje det finnes for andre tema også.

Hvis man ikke er god på noe kan man ikke starte med det avanserte og vanskeligste, det gjelder alt man er ny/uvant med.

Det er da viktig at du er støttende og forståelsesfull, og stiller oppfølgingsspørsmål. Vær et eksempel du vil han skal følge.

Anonymkode: 7572d...546

[SPOCA]

I min verden er man ikke kompatible, så lenge han ikke engang gidder å prøve. Greit nok at han ikke er vant til slikt, det var ikke mannen helt i starten heller, men etter hvert som han ble kjent med meg og følte seg trygg, ble han også mer åpen og har delt mange tanker og følelser. Det er viktig for meg. Hadde han ikke gjort det, ville jeg rett og slett tenkt at forholdet ikke var liv laga.

Kanskje ta han med til en parterapeut som kan hjelpe dere med kommunikasjonen?

[Andro]

For min del er kommunikasjon grunnsteinen i et forhold. Særlig i nære relasjoner som kjæreste, men også i vennskap. Jeg må rett og slett vite hvor jeg har folk, og det å snakke sammen er eneste måten å få informasjon ut av hodet og presentere seg for den andre. Har man ikke den evnen så har man en avstand.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er ikke så uvanlig å oppleve det slik, etter min erfaring. Jeg tror at den eneste måten du kan bli fornøyd på, er ved å inngå mer kompromiss. Han er ikke som deg, og du er ikke som han. Hva med å finne noe i midten? 

Anonymkode: 64a2a...629

Det har vært min tanke også en stund, men jeg tror ikke han skjønner. Jeg har snakket litt med han om dette, og sa tidlig fra om hva som var viktig for meg i et forhold. Han virket mer åpen for at vi skulle jobbe med dette i starten, men nå virker han å være helt i «status quo»- tilstand. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal gripe dette an. Har ikke lyst å gi opp heller. Men sånn som det er, så føler jeg meg ikke sett, føler meg ikke spesiell og viktig nok i hans øyne. Jeg er sikker på at han er glad i meg og vil det skal være oss, men han er dårlig på å gi meg den rette følelsen og dårlig på å skape den gode kontakten, dessverre😞

Anonymkode: 91539...c71

[AnonymBruker]

ZarahSweet skrev (15 timer siden):

Som godt voksen og har gjennomgått skilsmisse så var jeg krystallklar på hva jeg vil ha i en partner om jeg skulle gidde å investere i noen igjen.

Det viktigste for meg var å finne en partner som føles som både kjæreste og bestevenn. 
 

Da jeg møtte kjæresten var en av hovedgrunnene til at vi falt pladask at vi kunne prate om absolutt alt. Og at vi begge er opptatt av selvreflektering og ønsker å vokse og gro sammen.

Vi kan se på en serie sammen og plutselig sitte og prate om forskjellige temaer rundt det som skjer i serien. Og selv om vi kanskje ikke kan svare på alle spørsmål der og da så bruker vi tid på å tenke og kjenne etter på ting for å så prate om det igjen.

Det er så utrolig deilig å kunne være helt seg selv og på samme bølgelengde med partner og jeg vil heller være alene enn å ikke kreve det for min egen del.

Det er akkurat sånn jeg vil ha det også. Så herlig å høre at du har det sånn i ditt forhold! Det er kanskje umulig å skape noe sånt med en som i utgangspunktet ikke ser behovet.. vi snakker jo en del altså, men mer om hverdagslige temaer, felles kjente osv, også sveiper vi innom noe som jeg kan føle kan være starten på en god og viktig samtale, men så dør det alltid ut ved innledningen..

Anonymkode: 91539...c71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Tror mange kvinner opplever dette. Og tror mange menn lar være å ta en sjanse når det gjelder å bare si noe eller prøve å respondere fordi de ikke vet hva de skal si. I stedet forholder de seg tause og så blir dama lei seg. Har opplevd dette i flere forhold. Typene er for øvrig single ennå. Kvinnene ender opp med å føle seg ensomme i sånne forhold.

Anonymkode: 55bfa...392

Det er sant det, en stor årsak til at mange forhold tar slutt, er nettopp mangelen på den nære samtalen.

Anonymkode: 91539...c71

[AnonymBruker]

Min mann er egentlig ikke sånn, men etter en nylig krise pga kræsj i kommunikasjon er han villig til å prøve. Og jeg ser han virkelig prøver. Og det blir bedre. 

Emosjonell kompetanse kan læres opp. Man må bare ha lyst og motivasjon. Hans motivasjon var at han så hvor mye det såret meg og hvor ødeleggende det var for forholdet. Det hjalp nok at vi har fått en liten datter han ønsker skal føle seg sett og hørt mens hun vokser til.

Anonymkode: b98b3...40d

[AnonymBruker]

Nyskilt her, nettopp fordi vi ikke klarte å snakke ærlig og åpent med hverandre om følelser. Vi var sammen i tjue år, så det holdt jo en grei stund, men vi var unge, og jeg merket etter hvert som jeg ble eldre at vi bare vokste så vekk fra hverandre fordi vi ikke klarte å nå inn til hverandre. Jeg måtte alltid gjette meg til hvordan han egentlig hadde det, og jeg ble så stum og inneslutta selv. I et sånt forhold kjenner man til slutt ikke hverandre. Og for veldig mange kvinner blir også sex etterhvert da mye mindre atraktivt. Jeg innså alt dette selv, og nå vil jeg, som en annen skrev over her, virkelig passe på at kommunikasjonen er god hvis jeg skal inn i noe nytt forhold. Jeg må føle at han vil åpne seg opp for meg og være interessert i å forstå og vokse, hvis ikke vet jeg det ikke er liv laga i lengden og man ender opp ensom i forholdet.
Og jeg er ikke særlig god til å snakke om følelser en gang!

Anonymkode: a237b...368

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Har lært gjennom 40 år at alt er relativt og at våre behov endrer seg etter det vi får /ikke får. 

Jeg har hatt den bestevennen og connection med en kjæreste. Det vqr veldig fint og godt, men samtidig hadde de andre kvaliteter som gjorde meg/relasjonen utrygg. 

Jeg har hatt dette med en med gjensidig forelskelse og seksuell tiltrekning, men for intense følelser, han giftet seg med en kollega (men har fortsatt daglig kontakt etter 20 år).

Lang historie kort. Singel lenge, årevis, fordi jeg mistet troen på menn. Møtte så en nydelig mannemann som hele sjelen min ropte JA til, følte en umiddelbar tilhørighet til og hjemmefølelse. Problemet var bare at han hadde et dysfunksjonelt ekteskap bag seg, mange sexpartnere og få forhold og ingen samboerskap. Jeg har måtte gi han tid til å varme opp. Til å finne sin stil. Ett av våre beste egenskaper ved siden av nydelig sex er at vi kan snakke om alt og ingenting i timesvis. Men i forhold til noen av mine tidligere partnere der vi virkelig snakket samme språk så når dette det opp til knærne.

Kjæresten min som aldri har opplevd dette før synes selvfølgelig dette er ut av en annen verden. Det synes jeg også, fordi vi matcher så godt på 10/10. Men jeg vet også at vi har litt å gå på på den nære emosjonelle dialogen. Vi har vært sammen i 18 mnd, og først siste tiden har det begynt å bli naturlig for han å spørre hvordan dagen min har vært. Spørre om hvordan det går med bilen på verksted. Om jeg har husket å sende den jobbsøknaden. 

Men, han er fortsatt der at hans hovedkommunikasjonsstil er å svare mine utsagn med å fortelle noe han har opplevd som er i samme gate 😅 ganske irriterende til tider. Vet ikke om han helt vet han gjør det en gang.

Summa sumarum... kanskje gi det tid? Learning by doing? At dere vokser sammen?

Anonymkode: 7d3aa...090

Takk for at du forteller. Ja kanskje vi vokser sammen med tiden? Men isåfall må han nesten ønske å være åpen for å lære litt også da? Er din mann det? Eller blir veien litt til mens dere går? Det du forteller om at han svarer på dine utsagn med å fortelle noe lignende han har opplevd, det er det veldig mange som gjør, uten å skjønne hva de faktisk gjør. Så jeg tipper at han ikke skjønner hva han gjør, mannen din heller. Dette er faktisk en ting som må læres, noen må fortelle hva som skjer når noen gjør nettopp dette; at man trekker oppmerksomheten bort fra den som i utgangspunktet forteller, og flytter den over til seg selv. Det samme gjelder det å validere følelser, det må også læres. Men hva gjør man med de som ikke vil lære? De som mener at de er som de er, og at de vil svare og si det som er naturlig og genuint for dem, hvis ikke blir det falskt? Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få denne kjæresten min til å forstå at vi mennesker stadig må lære av hverandre, for å utvikle oss selv, og for å forstå bedre og selv og andre, og for å komme nærmere hverandre? Det er så rart, for en av mine beste kvaliteter er å validere andres følelser, jeg er reflektert og har et stort behov for de nære samtalene, men når kjæresten ikke er på samme sted, så ser han jo heller ikke disse kvalitetene i meg? Jeg føler derfor at det er mye bra ved meg som går han hus forbi, og det er jo kjempeleit..

Anonymkode: 91539...c71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er en sånn som synes det er vanskelig å snakke generelt særlig inntil jeg er veldig trygg på personen. Kanskje lar jeg være å si (eller skrive) noe for jeg er redd for at det skal høres rart ut eller være «feil». Dype samtaler å masse prat er ikke meg. Men jeg vil jo kommunisere på et mer voksent plan også så det er vanskelig. 
I datinglivet blir det jo veldig overfladisk da, å jeg føler meg kanskje litt dum… En jeg data litt tidligere i sommer begynnte å sende meg noen mld igjen nylig også kommer det frem at han tror jeg ikke var intressert forde jeg snakket så dårlig å det ikke ble noen gode samtaler. Føler kanskje han hang seg veldig opp i det men fikk nå iallefall sagt at jeg kanskje ikke åpner meg så lett og fort. (Jeg er litt mer spør så får du svar, jeg er jo ikke der at keg ikke ønsker å snakke men jeg får det liksom ikke så bra til)

Alltid vært introvert og har levd med en narsissistmann i mange år så jeg har vært veldig undertrykkt veldig lenge. For da spillte det ingen rolle om jeg sa noe, ble ikke hørt uansett. 

Anonymkode: 61d23...62d

Det var nesten som å høre kjæresten min fortelle, du er nok ganske lik han, tror jeg. Fint å høre fra det perspektivet også😊 Jeg har prøvd å si at mangel på nær kommunikasjon, og mangel på respons på det jeg sier osv, skaper avstand mellom oss. Jeg har også følt på at kjæresten kanskje ikke har så sterke følelser for meg, det føles alltid som at han er litt halvhjertet, litt halvgod på å uttrykke kjærlighet. Kanskje litt som det du forteller, at han du datet ikke følte at du hadde så sterke følelser? Jeg tror, at så lenge du er klar over dette og villig til å jobbe med det, så er mye gjort. Det er vel der problemet ligger hos oss, at han gjerne ville øve på kommunikasjon og på å åpne opp, men så passerer månedene uten at noe skjer. Og jeg blir utslitt av å hele tiden skulle være den som tar initiativ til å prøve å komme nærmere..

Anonymkode: 91539...c71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Takk for at du forteller. Ja kanskje vi vokser sammen med tiden? Men isåfall må han nesten ønske å være åpen for å lære litt også da? Er din mann det? Eller blir veien litt til mens dere går? Det du forteller om at han svarer på dine utsagn med å fortelle noe lignende han har opplevd, det er det veldig mange som gjør, uten å skjønne hva de faktisk gjør. Så jeg tipper at han ikke skjønner hva han gjør, mannen din heller. Dette er faktisk en ting som må læres, noen må fortelle hva som skjer når noen gjør nettopp dette; at man trekker oppmerksomheten bort fra den som i utgangspunktet forteller, og flytter den over til seg selv. Det samme gjelder det å validere følelser, det må også læres. Men hva gjør man med de som ikke vil lære? De som mener at de er som de er, og at de vil svare og si det som er naturlig og genuint for dem, hvis ikke blir det falskt? Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få denne kjæresten min til å forstå at vi mennesker stadig må lære av hverandre, for å utvikle oss selv, og for å forstå bedre og selv og andre, og for å komme nærmere hverandre? Det er så rart, for en av mine beste kvaliteter er å validere andres følelser, jeg er reflektert og har et stort behov for de nære samtalene, men når kjæresten ikke er på samme sted, så ser han jo heller ikke disse kvalitetene i meg? Jeg føler derfor at det er mye bra ved meg som går han hus forbi, og det er jo kjempeleit..

Anonymkode: 91539...c71

Jeg vet at man sjelden får alt i én person. Så jeg har valgt å gå for den gode grunnfølelsen. Rolig kjærlighet, rolig mann, nydelig sex og med på reiser og kulturliv, men ikke irrasjonell eller oppfarende emosjonelt. 

Hans filosofi er å bli kjent etterhvert, naturlig med tiden, og hvis jeg vil han skal vite noe så antar han at jeg forteller det om det er viktig 😅 altså, det gikk flere mnd før han visste om jeg hadde søsken, hvor jeg jobbet, hva foreldrene mine heter osv. Han vet fortsatt ikke hvilke land jeg har bodd i, utdannelsene mine og slike ting 😅 helt sært for meg som fungerer på en helt annen måte. 

Men følelsen jeg har når vi er sammen, at jeg vet han er 100% trofast og lojal, at han elsker både meg og barnet mitt. At han aksepterer meg. DET er viktig og veier tyngst. Selvfølgelig har vi gode samtaler, ellers hadde ikke dette funket for noen av oss.. men den emosjonelle nærheten vokser frem i takt med at han blir tryggere, tror jeg. 

Litt utfordrende er det når jeg ikke liker å forandre en partner. Jeg har troen på at du er du, jeg er meg, så ser vi om vi matcher. Jeg liker ikke masse krav og ultimatum. Slutte med porno, ikke fise, slutte å se fotball med kompiser, slutte å trene med kvinnelig kollega, krav om å sende melding på fest, må ditten og datten. Det blir så påtatt og feil.

Har jeg trøbbel med porno så må jeg velge en mann som ikke ser på det fordi han ikke liker å se på det. Jeg kan ikke bli kjærester med kåtpeis Per som runker 4 ganger for dag og har premium abonnement på pornhub og livecam og onlyfans  

Det med kommunikasjonen tror jeg mannen min bare plukker opp langs med når han ser hvordan jeg gjør det. Jeg gjør det jeg synes er riktig, og sakte men sikkert tar han etter. Samme med å fremsnakke hverandre foran ungene eller andre, jeg ser han vokser noen cm da. Og når han har kjent på godfølelsen så gjør han det samme for meg.

 

Anonymkode: 7d3aa...090

[Gjest ZarahSweet]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er akkurat sånn jeg vil ha det også. Så herlig å høre at du har det sånn i ditt forhold! Det er kanskje umulig å skape noe sånt med en som i utgangspunktet ikke ser behovet.. vi snakker jo en del altså, men mer om hverdagslige temaer, felles kjente osv, også sveiper vi innom noe som jeg kan føle kan være starten på en god og viktig samtale, men så dør det alltid ut ved innledningen..

Anonymkode: 91539...c71

Ja, om partner heller ikke er interessert i å prøve å bedre kommunikasjonen så kommer en liksom ikke noen vei.

Med eks var vi bare grunnleggende for forskjellige. Men vi var ung da vi giftet oss og ulikhetene vokste frem med alderen. Til slutt gikk det ikke å stille et spm uten at han enten ble defensiv eller stum👀🤷🏻‍♀️

Med kjæresten er vi bare på helt lik bølgelengde. Og det ER så deilig🤗❤️

[AnonymBruker]

Alle dere som har menn som kommuniserer og tar kontakt og er interessert i deg som person, er heldige og bør verdsette det. 
 

Jeg har ALDRI hatt en nær eller intim samtale med min mann. 
Gift i 23+ år.
Hadde vært over alle hauger om jeg kunne

Anonymkode: 41903...d90

[AnonymBruker]

kanskje han ikke skjønner hva du ønsker oppnå med samtalene? Er du tydelig på det? Altså å snakke om egne følelser om du bare vil bli jattet med er jo lite konstruktivt.. HVa er poenget med praten, for hvis det bare er å prate rundt noe kjenner jeg somkvinne at jeg også blir raskt "tom" og mangler tilsvar - det er bare slitsomt å forholde seg til mennesker som må snakke om alt mulig hele tiden for at de selv skal ha det bra, hvis målet virkelig var å tilpasse seg hverandre ville potensielt de justert på dete behovet for å imøtekomme mitt manglende behov eller hva? 

Anonymkode: 9a7f0...4c3