Til alle autister

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg fikk diagnosen sommeren nå, 2024.

42 år, nonbinary, kvinnekropp

 

Jeg skal inn i arbeidsutprøvning og er på AAP. Stresser så fælt over å få svar på om jeg får plass der jeg har vært på intervju at jeg knapt er inne i mitt gode skinn. Jeg greier ikke ha riktig framgang på livsnødvendig trening og daglig produksjon på grunn av stresset. Jeg er høyt utdannet, har forbausende få psykiske tilleggsvansker og har et ok sosialt nettverk som backer meg.

Jeg har dog vært utsatt for mobbing store deler av livet, blitt personforfulgt grunnet at det ble påstått at jeg var psykisk syk og sånn mistet jeg omsorgen for barnet mitt. Jeg fremstår som rar/ sær, helt bortenfor, tikker av på en mengde adferd som ofte er tilknyttet dårlige mennesker, men hos meg er det sosialt klønete/ handicap og dype traumer over hvordan folk har behandlet meg. Ethvert menneske som har mot til å kommunisere i klartekst blir derimot hørt og jeg forsøker å justere meg fornuftig.

Jeg greier i liten grad å forholde meg til andre autister.

Anonymkode: 71cf1...c6b

Anonymkode: d66d9...4a5

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ikke meg du siterer så jeg kan ikke snakke for personen. Men tror deler av frustrasjonen er at autisme er noe man er født med. Så det virker urimelig at man ikke skal få ung ufør kun fordi man fikk diagnosen sent og fordi man lenge var feildiagnostisert. 

Autisme er ikke nødvendigvis en alvorlig  "sykdom" for alle som har diagnosen. Det er et spekter og det påvirker mennesker svært ulikt. 

Jeg tror ikke de skal fokusere på når diagnosen ble stilt, men heller på evnene og funksjonen man har hatt tidligere.

Mitt råd ville vært å snakke med helsepersonell om hvilke rettigheter man har som person med autisme.

[AnonymBruker]

Jeg er hun som fikk diagnosen som 35 åring.

Da jeg ble utredet på HAVO fikk jeg vite at så mange som 80% av folk med diagnosen er uføre og 70% har blitt mobbet. 
Jeg hadde tydelige problemer fra jeg var barn og PPT vurderte meg for språkproblemer da jeg var 10 år gammel. Testen viste at jeg språklig hang 1,5 år etter mine medelever og hadde ( har også dette idag ) dårlig kognitivt minne. Ble dessverre ingen videre utredning eller oppfølging. 
Vokste opp i et hjem hvor fasade var viktig og utviklet spiseforstyrrelser da jeg var 13 år gammel ( overgangen til tenårene er ekstra vanskelig for oss autistiske jenter ), da jeg var tydelig anorektisk var moren min dessverre mer opptatt av at det var flaut å bli sett ute med meg fordi folk så jeg var syk. Fortsatte over til selvskading fra jeg var 14 år og glemmer aldri da jeg var 15 år og skulle inn til legen for å følge opp jernmangelen min. Moren min kommenterte før jeg gikk ut av bilen og inn på legekontoret at hun håpet ikke legen så kuttene mine. Det var flaut å ha en datter som var psykisk syk. Jeg fortalte aldri legen om verken selvskading eller spiseforstyrrelser, ble heller ikke tatt med dit da spiseforstyrrelser var veldig tydelig.
Da jeg var 15 år gammel fikk jeg også tilbud om å snakke med helsesøster da ene læreren min forstod at jeg slet og jeg takket ja. Jeg rakk ikke å ha en time med helsesøster før moren min nedlatende fortalte at hun visste helsesøster skulle ta en prat med meg, hun hadde fortalt det til henne. Det viste seg at hun var kunde på moren min sin arbeidsplass. Da valgte jeg selvfølgelig å aldri snakke med den helsesøsteren og mistet totalt tiltro til såkalt helsepersonell. Dette siste året på ungdomsskolen var en tid jeg absolutt hadde hatt behov for å prate med noen, jeg hadde blitt mobbet fra 1.klasse ( og ble mobbet fortsatt ), blitt utsatt for vold tre ganger av faren min det året og moren min utløste spiseforstyrrelsene mine igjen da jeg denne perioden var normalvektig ( 1.63 og 54 kg ), hun var selv overvektig og misfornøyd med seg selv ( slik at hun tok det utover meg, projisering, det skjønte jeg ikke den gangen ), tok meg i magen og spurte om jeg selv syntes fettet var fint og en annen dag hun så meg naken: «ingen gutt vil ha ei jente som ser gravid ut». Per dags dato hater jeg fortsatt magen min og tåler ikke at noen tar på den. 
Jeg ble også fortalt at hun trodde ikke jeg var som jeg skulle være og av min far at jeg var ubrukelig og ikke kom til å bli noe i livet. 
 

Spiseforstyrrelsene og selvskadingen blomstret videre, men da jeg ble ferdig med videregående ble jeg maset på om å komme meg ut i jobb og ikke være så lat. Pushet meg flere ganger, men gikk skeis hver gang, turte endelig å ta kontakt med fastlegen for alle problemene mine først da jeg var 22 år gammel. Ble da satt på aap, satt på medisiner som jeg har gått på siden og fikk denne jobben jeg var i under 4 år som dessverre ga meg to fysiske lidelser i tillegg, en av dem tar jeg medisin mot daglig og har gjort i flere år. Jeg sov i flere timer etter jobb. Men alt dette overser selvfølgelig Nav lett, for utad har jeg vært så «flink» og jeg mottok heller aldri hjelp for mine psykiske problemer da jeg var umyndig. Alle foreldre gjør noe når barna sine sliter, ikke sant? Det tror dessverre Nav, men som advokaten min som også er barnevernsadvokat selv sa så er jo dette dessverre ikke alltid tilfelle. Det finnes mange med min historie.

Jeg hadde selvfølgelig ikke uføreforsikring som barn og hadde aldri en gang hørt om det da jeg jobbet, men da hadde jeg aldri fått det uansett pga da hadde jeg papirer på min psykiske lidelse. 
 

Økonomi er også noe som er en enormt stor påkjenning, det å leve som fattig og i dagens dyre samfunn er vanskelig. For å ikke snakke om fordømmelse av uføre. 
Det at familie i tillegg lever i en illusjon om at jeg klarer meg godt og en søster som elsker å gni inn sin gode økonomi, samtidig som hun fortalte meg da jeg tidligere ikke fikk ung ufør at jeg burde bare være takknemlig for å få penger på å sitte på ræva resten av livet. Jeg har vokst opp med meg som syndebukk og søsteren min som mors yndling, den dynamikken er der fortsatt idag og jeg er fortsatt søsters hakkekylling. Ironisk nok jobber hun i tillegg med mennesker med min diagnose. 
Jeg har nok med diagnosen min og føler bare dette med økonomi og familie er ekstra belastende. 

Det med Sveits er en betryggelse for min del. 

Anonymkode: d2581...0ea