Til alle autister

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg fikk diagnosen sommeren nå, 2024.

42 år, nonbinary, kvinnekropp

 

Jeg skal inn i arbeidsutprøvning og er på AAP. Stresser så fælt over å få svar på om jeg får plass der jeg har vært på intervju at jeg knapt er inne i mitt gode skinn. Jeg greier ikke ha riktig framgang på livsnødvendig trening og daglig produksjon på grunn av stresset. Jeg er høyt utdannet, har forbausende få psykiske tilleggsvansker og har et ok sosialt nettverk som backer meg.

Jeg har dog vært utsatt for mobbing store deler av livet, blitt personforfulgt grunnet at det ble påstått at jeg var psykisk syk og sånn mistet jeg omsorgen for barnet mitt. Jeg fremstår som rar/ sær, helt bortenfor, tikker av på en mengde adferd som ofte er tilknyttet dårlige mennesker, men hos meg er det sosialt klønete/ handicap og dype traumer over hvordan folk har behandlet meg. Ethvert menneske som har mot til å kommunisere i klartekst blir derimot hørt og jeg forsøker å justere meg fornuftig.

Jeg greier i liten grad å forholde meg til andre autister.

Anonymkode: 71cf1...c6b

Anonymkode: d66d9...4a5

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ikke meg du siterer så jeg kan ikke snakke for personen. Men tror deler av frustrasjonen er at autisme er noe man er født med. Så det virker urimelig at man ikke skal få ung ufør kun fordi man fikk diagnosen sent og fordi man lenge var feildiagnostisert. 

Autisme er ikke nødvendigvis en alvorlig  "sykdom" for alle som har diagnosen. Det er et spekter og det påvirker mennesker svært ulikt. 

Jeg tror ikke de skal fokusere på når diagnosen ble stilt, men heller på evnene og funksjonen man har hatt tidligere.

Mitt råd ville vært å snakke med helsepersonell om hvilke rettigheter man har som person med autisme.

[AnonymBruker]

Jeg er hun som fikk diagnosen som 35 åring.

Da jeg ble utredet på HAVO fikk jeg vite at så mange som 80% av folk med diagnosen er uføre og 70% har blitt mobbet. 
Jeg hadde tydelige problemer fra jeg var barn og PPT vurderte meg for språkproblemer da jeg var 10 år gammel. Testen viste at jeg språklig hang 1,5 år etter mine medelever og hadde ( har også dette idag ) dårlig kognitivt minne. Ble dessverre ingen videre utredning eller oppfølging. 
Vokste opp i et hjem hvor fasade var viktig og utviklet spiseforstyrrelser da jeg var 13 år gammel ( overgangen til tenårene er ekstra vanskelig for oss autistiske jenter ), da jeg var tydelig anorektisk var moren min dessverre mer opptatt av at det var flaut å bli sett ute med meg fordi folk så jeg var syk. Fortsatte over til selvskading fra jeg var 14 år og glemmer aldri da jeg var 15 år og skulle inn til legen for å følge opp jernmangelen min. Moren min kommenterte før jeg gikk ut av bilen og inn på legekontoret at hun håpet ikke legen så kuttene mine. Det var flaut å ha en datter som var psykisk syk. Jeg fortalte aldri legen om verken selvskading eller spiseforstyrrelser, ble heller ikke tatt med dit da spiseforstyrrelser var veldig tydelig.
Da jeg var 15 år gammel fikk jeg også tilbud om å snakke med helsesøster da ene læreren min forstod at jeg slet og jeg takket ja. Jeg rakk ikke å ha en time med helsesøster før moren min nedlatende fortalte at hun visste helsesøster skulle ta en prat med meg, hun hadde fortalt det til henne. Det viste seg at hun var kunde på moren min sin arbeidsplass. Da valgte jeg selvfølgelig å aldri snakke med den helsesøsteren og mistet totalt tiltro til såkalt helsepersonell. Dette siste året på ungdomsskolen var en tid jeg absolutt hadde hatt behov for å prate med noen, jeg hadde blitt mobbet fra 1.klasse ( og ble mobbet fortsatt ), blitt utsatt for vold tre ganger av faren min det året og moren min utløste spiseforstyrrelsene mine igjen da jeg denne perioden var normalvektig ( 1.63 og 54 kg ), hun var selv overvektig og misfornøyd med seg selv ( slik at hun tok det utover meg, projisering, det skjønte jeg ikke den gangen ), tok meg i magen og spurte om jeg selv syntes fettet var fint og en annen dag hun så meg naken: «ingen gutt vil ha ei jente som ser gravid ut». Per dags dato hater jeg fortsatt magen min og tåler ikke at noen tar på den. 
Jeg ble også fortalt at hun trodde ikke jeg var som jeg skulle være og av min far at jeg var ubrukelig og ikke kom til å bli noe i livet. 
 

Spiseforstyrrelsene og selvskadingen blomstret videre, men da jeg ble ferdig med videregående ble jeg maset på om å komme meg ut i jobb og ikke være så lat. Pushet meg flere ganger, men gikk skeis hver gang, turte endelig å ta kontakt med fastlegen for alle problemene mine først da jeg var 22 år gammel. Ble da satt på aap, satt på medisiner som jeg har gått på siden og fikk denne jobben jeg var i under 4 år som dessverre ga meg to fysiske lidelser i tillegg, en av dem tar jeg medisin mot daglig og har gjort i flere år. Jeg sov i flere timer etter jobb. Men alt dette overser selvfølgelig Nav lett, for utad har jeg vært så «flink» og jeg mottok heller aldri hjelp for mine psykiske problemer da jeg var umyndig. Alle foreldre gjør noe når barna sine sliter, ikke sant? Det tror dessverre Nav, men som advokaten min som også er barnevernsadvokat selv sa så er jo dette dessverre ikke alltid tilfelle. Det finnes mange med min historie.

Jeg hadde selvfølgelig ikke uføreforsikring som barn og hadde aldri en gang hørt om det da jeg jobbet, men da hadde jeg aldri fått det uansett pga da hadde jeg papirer på min psykiske lidelse. 
 

Økonomi er også noe som er en enormt stor påkjenning, det å leve som fattig og i dagens dyre samfunn er vanskelig. For å ikke snakke om fordømmelse av uføre. 
Det at familie i tillegg lever i en illusjon om at jeg klarer meg godt og en søster som elsker å gni inn sin gode økonomi, samtidig som hun fortalte meg da jeg tidligere ikke fikk ung ufør at jeg burde bare være takknemlig for å få penger på å sitte på ræva resten av livet. Jeg har vokst opp med meg som syndebukk og søsteren min som mors yndling, den dynamikken er der fortsatt idag og jeg er fortsatt søsters hakkekylling. Ironisk nok jobber hun i tillegg med mennesker med min diagnose. 
Jeg har nok med diagnosen min og føler bare dette med økonomi og familie er ekstra belastende. 

Det med Sveits er en betryggelse for min del. 

Anonymkode: d2581...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er hun som fikk diagnosen som 35 åring.

Da jeg ble utredet på HAVO fikk jeg vite at så mange som 80% av folk med diagnosen er uføre og 70% har blitt mobbet. 
Jeg hadde tydelige problemer fra jeg var barn og PPT vurderte meg for språkproblemer da jeg var 10 år gammel. Testen viste at jeg språklig hang 1,5 år etter mine medelever og hadde ( har også dette idag ) dårlig kognitivt minne. Ble dessverre ingen videre utredning eller oppfølging. 
Vokste opp i et hjem hvor fasade var viktig og utviklet spiseforstyrrelser da jeg var 13 år gammel ( overgangen til tenårene er ekstra vanskelig for oss autistiske jenter ), da jeg var tydelig anorektisk var moren min dessverre mer opptatt av at det var flaut å bli sett ute med meg fordi folk så jeg var syk. Fortsatte over til selvskading fra jeg var 14 år og glemmer aldri da jeg var 15 år og skulle inn til legen for å følge opp jernmangelen min. Moren min kommenterte før jeg gikk ut av bilen og inn på legekontoret at hun håpet ikke legen så kuttene mine. Det var flaut å ha en datter som var psykisk syk. Jeg fortalte aldri legen om verken selvskading eller spiseforstyrrelser, ble heller ikke tatt med dit da spiseforstyrrelser var veldig tydelig.
Da jeg var 15 år gammel fikk jeg også tilbud om å snakke med helsesøster da ene læreren min forstod at jeg slet og jeg takket ja. Jeg rakk ikke å ha en time med helsesøster før moren min nedlatende fortalte at hun visste helsesøster skulle ta en prat med meg, hun hadde fortalt det til henne. Det viste seg at hun var kunde på moren min sin arbeidsplass. Da valgte jeg selvfølgelig å aldri snakke med den helsesøsteren og mistet totalt tiltro til såkalt helsepersonell. Dette siste året på ungdomsskolen var en tid jeg absolutt hadde hatt behov for å prate med noen, jeg hadde blitt mobbet fra 1.klasse ( og ble mobbet fortsatt ), blitt utsatt for vold tre ganger av faren min det året og moren min utløste spiseforstyrrelsene mine igjen da jeg denne perioden var normalvektig ( 1.63 og 54 kg ), hun var selv overvektig og misfornøyd med seg selv ( slik at hun tok det utover meg, projisering, det skjønte jeg ikke den gangen ), tok meg i magen og spurte om jeg selv syntes fettet var fint og en annen dag hun så meg naken: «ingen gutt vil ha ei jente som ser gravid ut». Per dags dato hater jeg fortsatt magen min og tåler ikke at noen tar på den. 
Jeg ble også fortalt at hun trodde ikke jeg var som jeg skulle være og av min far at jeg var ubrukelig og ikke kom til å bli noe i livet. 
 

Spiseforstyrrelsene og selvskadingen blomstret videre, men da jeg ble ferdig med videregående ble jeg maset på om å komme meg ut i jobb og ikke være så lat. Pushet meg flere ganger, men gikk skeis hver gang, turte endelig å ta kontakt med fastlegen for alle problemene mine først da jeg var 22 år gammel. Ble da satt på aap, satt på medisiner som jeg har gått på siden og fikk denne jobben jeg var i under 4 år som dessverre ga meg to fysiske lidelser i tillegg, en av dem tar jeg medisin mot daglig og har gjort i flere år. Jeg sov i flere timer etter jobb. Men alt dette overser selvfølgelig Nav lett, for utad har jeg vært så «flink» og jeg mottok heller aldri hjelp for mine psykiske problemer da jeg var umyndig. Alle foreldre gjør noe når barna sine sliter, ikke sant? Det tror dessverre Nav, men som advokaten min som også er barnevernsadvokat selv sa så er jo dette dessverre ikke alltid tilfelle. Det finnes mange med min historie.

Jeg hadde selvfølgelig ikke uføreforsikring som barn og hadde aldri en gang hørt om det da jeg jobbet, men da hadde jeg aldri fått det uansett pga da hadde jeg papirer på min psykiske lidelse. 
 

Økonomi er også noe som er en enormt stor påkjenning, det å leve som fattig og i dagens dyre samfunn er vanskelig. For å ikke snakke om fordømmelse av uføre. 
Det at familie i tillegg lever i en illusjon om at jeg klarer meg godt og en søster som elsker å gni inn sin gode økonomi, samtidig som hun fortalte meg da jeg tidligere ikke fikk ung ufør at jeg burde bare være takknemlig for å få penger på å sitte på ræva resten av livet. Jeg har vokst opp med meg som syndebukk og søsteren min som mors yndling, den dynamikken er der fortsatt idag og jeg er fortsatt søsters hakkekylling. Ironisk nok jobber hun i tillegg med mennesker med min diagnose. 
Jeg har nok med diagnosen min og føler bare dette med økonomi og familie er ekstra belastende. 

Det med Sveits er en betryggelse for min del. 

Anonymkode: d2581...0ea

Så uendelig trist. 

Anonymkode: d464b...0c5

[AnonymBruker]

g

Anonymkode: d464b...0c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er hun som fikk diagnosen som 35 åring.

Da jeg ble utredet på HAVO fikk jeg vite at så mange som 80% av folk med diagnosen er uføre og 70% har blitt mobbet. 
Jeg hadde tydelige problemer fra jeg var barn og PPT vurderte meg for språkproblemer da jeg var 10 år gammel. Testen viste at jeg språklig hang 1,5 år etter mine medelever og hadde ( har også dette idag ) dårlig kognitivt minne. Ble dessverre ingen videre utredning eller oppfølging. 
Vokste opp i et hjem hvor fasade var viktig og utviklet spiseforstyrrelser da jeg var 13 år gammel ( overgangen til tenårene er ekstra vanskelig for oss autistiske jenter ), da jeg var tydelig anorektisk var moren min dessverre mer opptatt av at det var flaut å bli sett ute med meg fordi folk så jeg var syk. Fortsatte over til selvskading fra jeg var 14 år og glemmer aldri da jeg var 15 år og skulle inn til legen for å følge opp jernmangelen min. Moren min kommenterte før jeg gikk ut av bilen og inn på legekontoret at hun håpet ikke legen så kuttene mine. Det var flaut å ha en datter som var psykisk syk. Jeg fortalte aldri legen om verken selvskading eller spiseforstyrrelser, ble heller ikke tatt med dit da spiseforstyrrelser var veldig tydelig.
Da jeg var 15 år gammel fikk jeg også tilbud om å snakke med helsesøster da ene læreren min forstod at jeg slet og jeg takket ja. Jeg rakk ikke å ha en time med helsesøster før moren min nedlatende fortalte at hun visste helsesøster skulle ta en prat med meg, hun hadde fortalt det til henne. Det viste seg at hun var kunde på moren min sin arbeidsplass. Da valgte jeg selvfølgelig å aldri snakke med den helsesøsteren og mistet totalt tiltro til såkalt helsepersonell. Dette siste året på ungdomsskolen var en tid jeg absolutt hadde hatt behov for å prate med noen, jeg hadde blitt mobbet fra 1.klasse ( og ble mobbet fortsatt ), blitt utsatt for vold tre ganger av faren min det året og moren min utløste spiseforstyrrelsene mine igjen da jeg denne perioden var normalvektig ( 1.63 og 54 kg ), hun var selv overvektig og misfornøyd med seg selv ( slik at hun tok det utover meg, projisering, det skjønte jeg ikke den gangen ), tok meg i magen og spurte om jeg selv syntes fettet var fint og en annen dag hun så meg naken: «ingen gutt vil ha ei jente som ser gravid ut». Per dags dato hater jeg fortsatt magen min og tåler ikke at noen tar på den. 
Jeg ble også fortalt at hun trodde ikke jeg var som jeg skulle være og av min far at jeg var ubrukelig og ikke kom til å bli noe i livet. 
 

Spiseforstyrrelsene og selvskadingen blomstret videre, men da jeg ble ferdig med videregående ble jeg maset på om å komme meg ut i jobb og ikke være så lat. Pushet meg flere ganger, men gikk skeis hver gang, turte endelig å ta kontakt med fastlegen for alle problemene mine først da jeg var 22 år gammel. Ble da satt på aap, satt på medisiner som jeg har gått på siden og fikk denne jobben jeg var i under 4 år som dessverre ga meg to fysiske lidelser i tillegg, en av dem tar jeg medisin mot daglig og har gjort i flere år. Jeg sov i flere timer etter jobb. Men alt dette overser selvfølgelig Nav lett, for utad har jeg vært så «flink» og jeg mottok heller aldri hjelp for mine psykiske problemer da jeg var umyndig. Alle foreldre gjør noe når barna sine sliter, ikke sant? Det tror dessverre Nav, men som advokaten min som også er barnevernsadvokat selv sa så er jo dette dessverre ikke alltid tilfelle. Det finnes mange med min historie.

Jeg hadde selvfølgelig ikke uføreforsikring som barn og hadde aldri en gang hørt om det da jeg jobbet, men da hadde jeg aldri fått det uansett pga da hadde jeg papirer på min psykiske lidelse. 
 

Økonomi er også noe som er en enormt stor påkjenning, det å leve som fattig og i dagens dyre samfunn er vanskelig. For å ikke snakke om fordømmelse av uføre. 
Det at familie i tillegg lever i en illusjon om at jeg klarer meg godt og en søster som elsker å gni inn sin gode økonomi, samtidig som hun fortalte meg da jeg tidligere ikke fikk ung ufør at jeg burde bare være takknemlig for å få penger på å sitte på ræva resten av livet. Jeg har vokst opp med meg som syndebukk og søsteren min som mors yndling, den dynamikken er der fortsatt idag og jeg er fortsatt søsters hakkekylling. Ironisk nok jobber hun i tillegg med mennesker med min diagnose. 
Jeg har nok med diagnosen min og føler bare dette med økonomi og familie er ekstra belastende. 

Det med Sveits er en betryggelse for min del. 

Anonymkode: d2581...0ea

Glemte å skrive at her har du jo både slitt med autisme og forferdelige foreldre. 

I tillegg synes jeg noe av det verste med autisme er at man lider både som barn og voksen. Dette her med at du ble mobbet som barn og behandlet forferdelig av foreldrene og søsteren din. Også ender du opp med å lide som voksen også. 

Anonymkode: d464b...0c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Glemte å skrive at her har du jo både slitt med autisme og forferdelige foreldre. 

I tillegg synes jeg noe av det verste med autisme er at man lider både som barn og voksen. Dette her med at du ble mobbet som barn og behandlet forferdelig av foreldrene og søsteren din. Også ender du opp med å lide som voksen også. 

Anonymkode: d464b...0c5

Ja, akkurat den delen tærer veldig på. Da jeg søkte ufør tok moren min som selvfølge at jeg skulle få ung ufør siden jeg tross alt hadde strevd så lenge hun kunne huske. Da jeg først fikk innvilget ufør, men uten ung ufør ble hun helt fra seg og sa at dette måtte jeg ikke gi meg på, samtidig som hun uttalte at jeg kunne ikke klare meg på minstesats. Da hun derimot forstod at hun og faren min sin manglende inngripen under oppveksten gjorde at jeg hadde så og si hadde null dokumentasjon snudde hun helt og mente plutselig at jeg kom til å klare meg godt på minstesats allikevel. Denne illusjonen lever også faren min i, mens søsteren min som skjønner at jeg egentlig har dårlig råd elsker å gni det inn. Hun kommer også med spydige kommentarer som: «Du vet hunden din er gammel og kan daue når som helst?»

Familien min bebreider meg også mye for at jeg sliter med oppveksten og ikke bare kan legge fortiden bak meg. Ifjor da vi satt rundt middagsbordet uttalte faren min: «Noen mennesker klarer ikke å legge fortiden bak seg, de går og suger på den som et gammelt drops de aldri blir ferdig med». Etter at han sa det kastet moren min et blikk bort på meg.

Jeg føler at ikke bare må jeg slite med det jeg har opplevd, men også blir pålagt skam for å gjøre det. Samtidig som jeg også blir straffet økonomisk fordi ingen brydde seg. 
 

Har lyst til å prøve EMDR behandling mot traumene mine. 

Anonymkode: d2581...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja, akkurat den delen tærer veldig på. Da jeg søkte ufør tok moren min som selvfølge at jeg skulle få ung ufør siden jeg tross alt hadde strevd så lenge hun kunne huske. Da jeg først fikk innvilget ufør, men uten ung ufør ble hun helt fra seg og sa at dette måtte jeg ikke gi meg på, samtidig som hun uttalte at jeg kunne ikke klare meg på minstesats. Da hun derimot forstod at hun og faren min sin manglende inngripen under oppveksten gjorde at jeg hadde så og si hadde null dokumentasjon snudde hun helt og mente plutselig at jeg kom til å klare meg godt på minstesats allikevel. Denne illusjonen lever også faren min i, mens søsteren min som skjønner at jeg egentlig har dårlig råd elsker å gni det inn. Hun kommer også med spydige kommentarer som: «Du vet hunden din er gammel og kan daue når som helst?»

Familien min bebreider meg også mye for at jeg sliter med oppveksten og ikke bare kan legge fortiden bak meg. Ifjor da vi satt rundt middagsbordet uttalte faren min: «Noen mennesker klarer ikke å legge fortiden bak seg, de går og suger på den som et gammelt drops de aldri blir ferdig med». Etter at han sa det kastet moren min et blikk bort på meg.

Jeg føler at ikke bare må jeg slite med det jeg har opplevd, men også blir pålagt skam for å gjøre det. Samtidig som jeg også blir straffet økonomisk fordi ingen brydde seg. 
 

Har lyst til å prøve EMDR behandling mot traumene mine. 

Anonymkode: d2581...0ea

Hva i all verden? Skjønner ikke at det går an å være så frekke som familiemedlemmene dine. 

Jeg sliter forresten selv med å legge fortiden min bak meg. Det er nok delvis fordi jeg lever et miserabelt liv nå. Det er mye lettere å legge fortiden bak seg når man har et godt liv enn når man har et stusselig liv. Regner med du kjenner på det selv siden du sliter med økonomien. Sliter med økonomien jeg også. 

Jeg har også søsken som har god råd. Nå er mine søsken hyggelige så det kan ikke sammenlignes med din situasjon. Men det å se mine søsken leve livene jeg øsker sliter på selvfølelsen og minner meg på livet jeg skulle ønske jeg levde. 

Jeg unner mine søsken alt godt. Som sagt de er hyggelige i motsetning til din søster. Men jeg synes ikke det er gøy å besøke dem for det blir å se livet jeg selv skulle ønske jeg hadde. Og selv om jeg får slippe inn så føler jeg meg som piken med svovelstikkene som sitter utenfor og titter inn. 

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.9.2024 den 17.54):

Problemet er når blir syk nok til å bli ufør og når man kan dokumentere at man ble syk nok til å bli ufør er to forskjellige ting. De som presser seg selv til å jobbe og biter tennene sammen blir straffet sammenlignet med de som går til legen med en gang og sier de er så syke at de må ha uføretrygd.  Det at man forsøker å jobbe blir tolket som man er frisk nok til å jobbe. 

Det er en regel som både er grovt urettferdig overfor de som forsøker å jobbe og det skaper helt feil incentiver når det lønner seg å prøve å få uføretrygd så tidlig som mulig 

Personen i tråden som forteller sin historie er jo også et veldig godt eksempel på urettferdigheten siden hun er autist og derfor har hatt problemene sine medfødt. Det er ikke mulig at hun fikk autisme etter hun ble 26.  I tillegg hadde hun mange jobber hun ikke mestret og fikk en liten stilling gjennom AAP og likevel mener NAV at det ikke er dokumentert godt nok at hun alltid har vært syk nok til å få ufør. 

Denne historien er heller ikke unik. Om du googler vil du se at det er drøssevis av tråder her på Kvinneguiden om folk som ikke fikk ung ufør fordi de presset seg til å jobbe og fordi NAV presset dem til å jobbe. 

Kjenner også godt igjen dette med at man kan gå mange år i en jobb man ikke mestrer om man biter tennene sammen. 

Anonymkode: d66d9...4a5

De aller fleste biter da tenna sammen og gjør alt de kan for å jobbe (ja det er noen som er bare late og ikke vil jobbe, men det er et fåtall). Men hos de som er alvorlig syke så hjelper det ikke å prøve å presse seg. For å ta autisme som et eksempel så er det grader av det. De som er lettere rammet vil klare å jobbe, mens de som er alvorlig rammet klarer ikke det selvom de prøver og virkelig vil. De faller dermed ut av både utdanning og arbeid tidlig i livet. Det handler om alvorlighetsgraden av sykdommen. 

Du får det på en måte til å høres ut som at de som får ung ufør før fylte 26år Ikke har presset seg nok, at det er alt det handler om og det er litt provoserende. 

Anonymkode: bc67a...7f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva i all verden? Skjønner ikke at det går an å være så frekke som familiemedlemmene dine. 

Jeg sliter forresten selv med å legge fortiden min bak meg. Det er nok delvis fordi jeg lever et miserabelt liv nå. Det er mye lettere å legge fortiden bak seg når man har et godt liv enn når man har et stusselig liv. Regner med du kjenner på det selv siden du sliter med økonomien. Sliter med økonomien jeg også. 

Jeg har også søsken som har god råd. Nå er mine søsken hyggelige så det kan ikke sammenlignes med din situasjon. Men det å se mine søsken leve livene jeg øsker sliter på selvfølelsen og minner meg på livet jeg skulle ønske jeg levde. 

Jeg unner mine søsken alt godt. Som sagt de er hyggelige i motsetning til din søster. Men jeg synes ikke det er gøy å besøke dem for det blir å se livet jeg selv skulle ønske jeg hadde. Og selv om jeg får slippe inn så føler jeg meg som piken med svovelstikkene som sitter utenfor og titter inn. 

Anonymkode: d66d9...4a5

Kjenner meg igjen i det du beskriver. Føler jeg sørger over både tapt barndom og tapt voksenliv. Mens andre får seg karriere og jobber seg oppover, opparbeider seg formue og reiser på ferier så lever jeg i fattigdom, får økt gjeld og er ferdig med å se verden. Jeg var heldig som fikk påspandert Syden da jeg var yngre, men nå er foreldrene mine pensjonister og har selvfølgelig ikke råd til det. Jeg syntes det er trist å tenke på at jeg ikke kommer til å reise til utlandet igjen, men trøster meg med at det finnes mange som aldri har fått oppleve det i det hele tatt. 
 

Jeg blir misunnelig når jeg ser andre som har gode søskenforhold, med min søster føles det som hun bare vil meg vondt. En av de siste gangene vi møttes slang hun en spydighet til meg før vi skulle skille lag, da hun så at den ikke traff gikk hun bort til bilen min ( gammel bruktbil ), åpnet bildøren min, slang ut en haug med dritt og sa hadet. Hun følte seg nok ekstra høyt oppe fordi hun nettopp hadde kommet hjem fra Syden mens jeg som vanlig har vært hjemme. Hun så jeg var i godt humør og det kunne hun ikke unne meg før vi skilte lag. Der og da fikk jeg en så sterk devja vu følelse av da jeg etter nok en dag med mobbing på skolen ofte tenkte: «nå orker jeg f… ikke mer». Sier litt om hvor ille hun er når hun tar fra meg lysten til å leve. 

Anonymkode: d2581...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.9.2024 den 12.24):

Sliter med tankekjør pga depresjonen jeg har pga autismen. Blir helt utslitt selv om jeg bare ligger i senga. 

Anonymkode: 261d8...7b1

Kjenner meg igjen det å bli utslitt av tankekjøret. 

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kjenner meg igjen i det du beskriver. Føler jeg sørger over både tapt barndom og tapt voksenliv. Mens andre får seg karriere og jobber seg oppover, opparbeider seg formue og reiser på ferier så lever jeg i fattigdom, får økt gjeld og er ferdig med å se verden. Jeg var heldig som fikk påspandert Syden da jeg var yngre, men nå er foreldrene mine pensjonister og har selvfølgelig ikke råd til det. Jeg syntes det er trist å tenke på at jeg ikke kommer til å reise til utlandet igjen, men trøster meg med at det finnes mange som aldri har fått oppleve det i det hele tatt. 
 

Jeg blir misunnelig når jeg ser andre som har gode søskenforhold, med min søster føles det som hun bare vil meg vondt. En av de siste gangene vi møttes slang hun en spydighet til meg før vi skulle skille lag, da hun så at den ikke traff gikk hun bort til bilen min ( gammel bruktbil ), åpnet bildøren min, slang ut en haug med dritt og sa hadet. Hun følte seg nok ekstra høyt oppe fordi hun nettopp hadde kommet hjem fra Syden mens jeg som vanlig har vært hjemme. Hun så jeg var i godt humør og det kunne hun ikke unne meg før vi skilte lag. Der og da fikk jeg en så sterk devja vu følelse av da jeg etter nok en dag med mobbing på skolen ofte tenkte: «nå orker jeg f… ikke mer». Sier litt om hvor ille hun er når hun tar fra meg lysten til å leve. 

Anonymkode: d2581...0ea

Ja, jeg er heldig som har snille søsken. Men vil også si at du er maksimalt uheldig med din søster. Har aldri hørt noen oppføre seg så frekt. 

Kjenner meg veldig igjen i sorgen over tapt barndom og voksenliv. At jeg fikk ingen av delene. 

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Ja, jeg er heldig som har snille søsken. Men vil også si at du er maksimalt uheldig med din søster. Har aldri hørt noen oppføre seg så frekt. 

Kjenner meg veldig igjen i sorgen over tapt barndom og voksenliv. At jeg fikk ingen av delene. 

Anonymkode: d66d9...4a5

Edit: På en måte er det også uvirkelig. Brukte mye tid hos psykologen bare for å akseptere at det var mulig å ha tapt i alt. Og jeg vet selvsagt at det er folk som har det verre enn meg.  Men lenge tenkte jeg at det måtte være en slags balanse i livet at jeg ikke kunne miste både barndommen og voksenlivet. Slik balanse finnes selvsagt ikke, men jeg ønsket så mye å tro det fantes. 

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Edit: På en måte er det også uvirkelig. Brukte mye tid hos psykologen bare for å akseptere at det var mulig å ha tapt i alt. Og jeg vet selvsagt at det er folk som har det verre enn meg.  Men lenge tenkte jeg at det måtte være en slags balanse i livet at jeg ikke kunne miste både barndommen og voksenlivet. Slik balanse finnes selvsagt ikke, men jeg ønsket så mye å tro det fantes. 

Anonymkode: d66d9...4a5

Som barn så jeg for meg at jeg kom til å være mislykket hele livet og jeg føler at jeg fikk rett. Minsteufør som lever i fattigdom, fortsatt blir mobbet av søsteren min og har nok med å takle hverdagen. Føler ikke fremtidsutsikter er så gode heller sånn som Norge drives om dagen. Som om ikke det å være autist er ille nok så skal man på toppen av det hele være redd for fremtiden for økonomi også. 

Anonymkode: d2581...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Som barn så jeg for meg at jeg kom til å være mislykket hele livet og jeg føler at jeg fikk rett. Minsteufør som lever i fattigdom, fortsatt blir mobbet av søsteren min og har nok med å takle hverdagen. Føler ikke fremtidsutsikter er så gode heller sånn som Norge drives om dagen. Som om ikke det å være autist er ille nok så skal man på toppen av det hele være redd for fremtiden for økonomi også. 

Anonymkode: d2581...0ea

Meg du siterte. Jeg burde nok presisert innlegget mitt. Som barn hadde jeg allerede gitt opp å kunne ha venner eller få kjæreste. Men jeg trodde at jeg skulle klare å få en OK jobb og i hvert fall at jeg skulle klare å jobbe.  Jeg tenkte ikke at jeg skulle slite økonomisk. 

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Meg du siterte. Jeg burde nok presisert innlegget mitt. Som barn hadde jeg allerede gitt opp å kunne ha venner eller få kjæreste. Men jeg trodde at jeg skulle klare å få en OK jobb og i hvert fall at jeg skulle klare å jobbe.  Jeg tenkte ikke at jeg skulle slite økonomisk. 

Anonymkode: d66d9...4a5

Det med kjæreste hadde jeg gitt opp også, men trodde ikke jeg skulle leve i fattigdom. Heldigvis. Hadde jeg visst det i tillegg hadde jeg nok hatt enda større selvmordstanker. Skulle ønske det fantes en kur mot diagnosen vår, men det gjør det dessverre ikke og det er fælt å si, men jeg syntes det er en trøst at gjennomsnittsalderen vår er 58 år. 

Anonymkode: d2581...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det med kjæreste hadde jeg gitt opp også, men trodde ikke jeg skulle leve i fattigdom. Heldigvis. Hadde jeg visst det i tillegg hadde jeg nok hatt enda større selvmordstanker. Skulle ønske det fantes en kur mot diagnosen vår, men det gjør det dessverre ikke og det er fælt å si, men jeg syntes det er en trøst at gjennomsnittsalderen vår er 58 år. 

Anonymkode: d2581...0ea

Så noe lignende da jeg var innlagt på psykiatrisk. Bare det å ha vært innlagt når man er ung kutter forventet levealder med rundt 15-20 år. Det er blant de som overleverer innleggelsen altså. For min del er det bare bra å få kuttet ned levealderen min. Men trist å tenke på for de som faktisk ønsker å leve lenge. 

Anonymkode: d66d9...4a5

[Kassettspiller]

Håper det kommer flere positive råd og historier, for her var det veldig mange negative.

Jeg tror det hjelper å høre om noen som lever et godt liv med diagnosen, slik at man kan bruke rådene deres. Mitt råd er å fokusere på det og ta tak i hjelpemidlene man kan få!

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (1 minutt siden):

Håper det kommer flere positive råd og historier, for her var det veldig mange negative.

Jeg tror det hjelper å høre om noen som lever et godt liv med diagnosen, slik at man kan bruke rådene deres. Mitt råd er å fokusere på det og ta tak i hjelpemidlene man kan få!

Det er ikke meningen å få noen triste. Om du har livsgnisten så er det selvsagt fantastisk. Det finnes helt klart folk med autisme som klarer seg, var ikke meningen å si at det er dømt for alle med autisme. 

Anonymkode: d66d9...4a5

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er ikke meningen å få noen triste. Om du har livsgnisten så er det selvsagt fantastisk. Det finnes helt klart folk med autisme som klarer seg, var ikke meningen å si at det er dømt for alle med autisme. 

Anonymkode: d66d9...4a5

Det er fint å dele sine negative og positive erfaringer, men jeg håper også på noen mer positive historier innimellom.

Dessverre tror jeg at mange med autisme lider på grunn av diagnosen og det er veldig trist. Derfor håper jeg at det finnes noen som lever bra med diagnosen.

Mange tips og råd for å leve med autisme er jo en del maskering, så frykter at det ikke er langsiktig for mange.