Til alle autister

[NoUsername]

Hei! 🙂

Jeg vil gjerne høre fra dere.

I hvilken alder ble du utredet, korleis var det å få diagnosen, har du et godt liv eventuelt klarte du å gjøre om livet ditt til noe bedre etter utredningen? Sliter du med tankekjør, uro eller tvangstanker?

Råd og tips tas i mot også.

Takk! 

 

Endret 15. september av NoUsername

[AnonymBruker]

Hei

Jeg ble utredet da jeg var 38 år.

Alltid visst at det har vært noe, og aldri holdt lenge i jobber. 

Det var legitimerende å få diagnosen. Det forklarer så mye.

Jeg lærte at jeg har minimalt med energi tilgjengelig, så jeg må bare velge hva som er viktigst å bruke den på.

Jeg lever et godt liv på tross.

Det er virkelig en funksjonshemning i mitt tilfelle. Jeg har mye nedetid, og må velge bort mye.

Men jeg har heldigvis mye glede i å dykke inn i interessante temaer og å se på hyggelige serier.

Jeg sliter med indre uro og tankekjør, men det er bedre når jeg porsjonerer vekk sosiale ting til det minimale.

 

Anonymkode: 6ffa2...722

[AnonymBruker]

Hei  

Jeg ble utredet og fikk diagnosen som 35-åring. Er vel en av de «lost girls» som har fått diagnosen sent pga høy grad av maskering.

Det var godt og trist å få diagnosen. Litt sånn slag i magen siden jeg har lett etter en løsning på problemene mine i så mange år, bare for å ende med en diagnose det ikke finnes behandling for.

Psykolog og lege anbefaler en slags uføregrad sol følge av kraftig autistisk utbrenthet og at jeg har prøvd og prøvd så hardt i alle år - det var litt deilig med å få diagnosen, endelig har leger og psykologer sluttet å be meg «ta meg sammen». Jeg har jo tatt meg sammen i alle år.

Har mange tvangstanker og tvangshandlinger, men vil ikke si det er mitt største problem. Mitt største problem er at jeg blir fort overstimulert. Sliter veldig med lyder! Har også vanskelig for å komme videre til neste oppgave, blir sittende i frys og doomscrolle. Også har jeg enorme vanskeligheter med tid. Alt handler om tid og klokkeslett. Får jeg ikke gjort som jeg har planlagt til akkurat riktig tid (ned på minuttnivå) kan hele dagen min rakne.

Har ikke så mange tips. Jobber selv med aksept for den jeg er, at jeg er bra nok og at jeg kanskje ikke før til alt alle andre får til. Er i AAP og har et fint team rundt meg, så føler meg for første gang på 20 år optimistisk til at jeg skal ha det godt i fremtiden!  

Lykke til, det er litt av en reise ❤️

Anonymkode: 05fe5...d37

[Kassettspiller]

NoUsername skrev (6 timer siden):

I hvilken alder ble du utredet, korleis var det å få diagnosen, har du et godt liv eventuelt klarte du å gjøre om livet ditt til noe bedre etter utredningen? Sliter du med tankekjør, uro eller tvangstanker?

Jeg ble utredet som 21-åring og det var tungt å få bekreftet diagnosen. Samtidig ser jeg flere positive sider ved å ha autisme.

Nå har jeg et godt liv, men sliter med ting andre tar for gitt. For eksempel er jeg lydsensitiv, tenker veldig annerledes og må bruke mye energi på å holde kontroll over ting. Jeg har utviklet OCD på grunn av behovet for kontroll for å fremstå som 'normal' og fordi jeg er svært opptatt av rutiner for å beskytte meg mot å bli overstimulert av lyder + uforutsigbarhet. Jeg sliter med tankekjør og uro, men det er noe jeg er vant til og noe jeg trodde alle slet med i stor grad

NoUsername skrev (6 timer siden):

Råd og tips tas i mot også.

• Ta hensyn og bruk hjelpemidler hvis du er sensitiv for sanseinntrykk. Mange autister mangler filtreringsevne og tar derfor inn mye informasjon samtidig. Masker noen av reaksjonene dine, men ikke for mye, da overdreven maskering kan føre til sammenbrudd. Hva som er for mye er vanskelig å si, så her må man prøve seg fram.

 

• Øv på å finne ut hvor mye du tåler og bruk disse erfaringene senere. Hvis det er noe du ikke takler så bra, ikke utsett deg selv for det eller forbered deg grundig på forhånd.

 

• Se på serier eller filmer for å lære kroppsspråk. Det samme gjelder å lese om kroppsspråk for å bedre forstå det.

 

• Stim når du trenger det, men unngå skadelig stimming. Finn noe som roer deg ned. For meg hjelper det å ta en dusj etter en lang dag, da jeg kan roe meg ned og justere temperaturen etter behov. I tillegg føles det veldig godt å være nydusjet og kunne slappe av komfortabelt.

 

• Er du sensitiv for visse stoffmaterialer? Unngå plagg du reagerer sterkt på og finn alternative klær. Personlig velger jeg ofte å planlegge i forveien hva jeg skal ha på meg, slik at jeg er forberedt.

 

• Hvis du sliter med øyekontakt, bruk solbriller eller fokuser på nesen eller pannen til personen du snakker med. Øv på å være sosial med folk som er mindre sosiale. Da trenger du ikke å være perfekt og får trent på å snakke med andre. Etter hvert blir det lettere å sosialisere med andre.

 

• Planlegg nøye og langsiktig.

 

• Har du flat stemme? Øv på å snakke ved å samtidig synge! Har du flatt kroppsspråk? Øv på bevegelser hjemme ved å imitere noe fra en serie eller film.

 

• Kle deg godt/bra. Dette kan virke som et merkelig råd, men det gir folk noe annet å fokusere på enn at du kan fremstå som annerledes. Dette kan gi deg bedre selvtillit og hjelpe deg med å fokusere på det sosiale og å ha det gøy.

 

• Skriv ned det du lurer på og spør andre om råd. Alle med autisme er forskjellige og sliter med ulike ting. Skriv ned hva du sliter med og se om andre kan komme med råd til dine spesifikke utfordringer.

Endret 15. september av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Ble utredet og fikk diagnosen barneautisme da jeg var 14, er 23 nå:)

Anonymkode: f77cb...9da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hei

Jeg ble utredet da jeg var 38 år.

Alltid visst at det har vært noe, og aldri holdt lenge i jobber. 

Anonymkode: 6ffa2...722

Samme her. Selv trodde jeg jeg kun hadde vært veldig uheldig og at jeg var lat som ble raskt sliten.  Hadde aldri trodd jeg var autist selv om jeg aldri hadde fått til det sosiale. Me da jeg fikk forklart diagnosen så skjønte jeg at diagnosen passet som hånd i hanske på meg. 

Når det er sagt så likte jeg ikke å få diagnosen. Jeg likte å tro at jeg kun hadde vært uheldig med det sosiale for da var det håp om at jeg før eller siden ville ha flaks. Diagnosen var for meg å finne ut at dette er et permanent problem. 

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

Jeg ble utredet og fikk diagnosen da jeg var 50. Da hadde jeg vært ufør i flere år. Med diagnosen har jeg fått mer innsikt i hvorfor jeg ikke klarer ting, så sånn sett har det hjulpet, og forhåpentligvis vil jeg etterhvert klare å tilegne meg bedre verktøy. Mye har jeg allerede gjort rett og klart å tilegne meg gode strategier. Samtidig kjenner jeg på mye skam og bitterhet over at jeg ikke fikk hjelp tidligere.

Jeg valgte helt feil retning i livet, med studier på universitetet, fordi jeg trodde at problemene ville gå over. Det gjorde de selvfølgelig ikke, til tross for all verdens behandling og medisiner osv. Deretter fikk jeg et sammenbrudd når jeg skjønte at jeg ikke kom til å klare å arbeide med det jeg hadde utdannet meg til. Jeg fikk rehabilitering hos Nav og støtte til praktisk utdanning, men klarte ikke å jobbe med det heller 😭. 

Jeg ønsker så enormt å klare å jobbe, men alle mine forsøk har gått i dass. Og det har vært mange, mange forsøk. Det ender bare med at jeg får sammenbrudd og ikke klarer mer😔.

Jeg sliter med en del tankekjør, men min mentale helse har blitt veldig mye bedre med årene. Samtidig kjenner jeg meg igjen i det personen over skriver: det ble et nederlag å erkjenne at mine sosiale problemer var permanente. Jeg trodde fremdeles i en alder av 50 at det kunne endres, men nå har jeg godtatt, om enn med sorg, at jeg må leve med et sosialt handikap resten av mitt liv.

Anonymkode: d9771...b36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Samme her. Selv trodde jeg jeg kun hadde vært veldig uheldig og at jeg var lat som ble raskt sliten.  Hadde aldri trodd jeg var autist selv om jeg aldri hadde fått til det sosiale. Me da jeg fikk forklart diagnosen så skjønte jeg at diagnosen passet som hånd i hanske på meg. 

Når det er sagt så likte jeg ikke å få diagnosen. Jeg likte å tro at jeg kun hadde vært uheldig med det sosiale for da var det håp om at jeg før eller siden ville ha flaks. Diagnosen var for meg å finne ut at dette er et permanent problem. 

Anonymkode: d66d9...4a5

Følte også en enorm skam da det gikk opp for meg at grunnen til at jeg ikke fikk til livet var fordi jeg hele tiden tok feil valg, sa feil ting og at jeg ikke skjønte at jeg kunne gjort ting annerledes.  Som nevnt så trodde jeg jeg kun var uheldig. Men i virkeligheten så var det mine egne valg som gjorde at livet mitt ble som det ble .

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg valgte helt feil retning i livet, med studier på universitetet, fordi jeg trodde at problemene ville gå over. Det gjorde de selvfølgelig ikke, til tross for all verdens behandling og medisiner osv. Deretter fikk jeg et sammenbrudd når jeg skjønte at jeg ikke kom til å klare å arbeide med det jeg hadde utdannet meg til. Jeg fikk rehabilitering hos Nav og støtte til praktisk utdanning, men klarte ikke å jobbe med det heller 😭. 

Jeg ønsker så enormt å klare å jobbe, men alle mine forsøk har gått i dass. Og det har vært mange, mange forsøk. Det ender bare med at jeg får sammenbrudd og ikke klarer mer😔.

Anonymkode: d9771...b36

Lignende med meg. Akkurat som jeg hadde levd i håpet om at det sosiale skulle løse seg så trodde jeg også at dette med studier og jobb skulle løse seg om jeg bare fortsatte å prøve. Men så skjønner jeg til slutt at dette ikke går og at jeg kun har seigpint meg selv i to tiår uten å sitte igjen med annet enn skam og anger. Da kom mitt sammenbrudd. Da jeg skjønte både at jeg ikke klarte mer, men også at jeg hadde tatt enormt dårlige valg og at jeg ikke selv hadde skjønt at dette var valg jeg hadde tatt og ikke mine eneste muligheter. 

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Lignende med meg. Akkurat som jeg hadde levd i håpet om at det sosiale skulle løse seg så trodde jeg også at dette med studier og jobb skulle løse seg om jeg bare fortsatte å prøve. Men så skjønner jeg til slutt at dette ikke går og at jeg kun har seigpint meg selv i to tiår uten å sitte igjen med annet enn skam og anger. Da kom mitt sammenbrudd. Da jeg skjønte både at jeg ikke klarte mer, men også at jeg hadde tatt enormt dårlige valg og at jeg ikke selv hadde skjønt at dette var valg jeg hadde tatt og ikke mine eneste muligheter. 

Anonymkode: d66d9...4a5

Jeg ville også gjort hva som helst for å klare å jobbe. 

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg ville også gjort hva som helst for å klare å jobbe. 

Anonymkode: d66d9...4a5

Edit: Alt jeg har ønsket i hele mitt liv er å ikke være annerledes.  

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

Sliter med tankekjør pga depresjonen jeg har pga autismen. Blir helt utslitt selv om jeg bare ligger i senga. 

Anonymkode: 261d8...7b1

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen da jeg var 9år. Jeg ble utredet tidlig siden jeg har ganske alvorlig autisme (det het asperger den gang jeg fikk den). 

Det var ikke noe særlig hjelp å få for den. Det kan jo ikke behandles. Men hadde en egen assistent med meg i noen av timene som passet på meg. 

Jeg har tvangslidelse også ja hvis det er det du mener med tvangstanker. 

Er 38år nå. Er ufør og ingen barn. Sliter mye i hverdagen med hverdagslige ting. 

Anonymkode: bc67a...7f3

[AnonymBruker]

Fikk diagnose som 38-åring.
Sliter ekstremt med autistisk utbrenthet. 

Ellers er veldig mye nesten identisk med det mange andre her har skrevet av de som fikk diagnosen sent😄 Helt utrulig rart å lese faktisk, at det går an at ting kan være så likt for så mange av oss sent diagnostiserte 😄

Skulle vært en måte å komme i kontakt på, siden Autismeforeningen bare nekter å virke for oss som er voksne autister 😅

Anonymkode: f5288...911

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Skulle vært en måte å komme i kontakt på, siden Autismeforeningen bare nekter å virke for oss som er voksne autister 😅

Så du ville ikke anbefale å delta der som voksen autist?

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (58 minutter siden):

Så du ville ikke anbefale å delta der som voksen autist?

Nei jeg mener ikke at jeg ikke anbefaler å delta der. 

Men, i den delen av landet jeg bor hvertfall, så er der ingenting Autismeforeningen tilbyr eller gjør for voksne autister. 
Var det jeg mente med at de ikke «virker», man betaler kontigent og oppfordres til å være medlem der uten at man har utbytte (jeg hvertfall) 
 

Anonymkode: f5288...911

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei jeg mener ikke at jeg ikke anbefaler å delta der. 

Men, i den delen av landet jeg bor hvertfall, så er der ingenting Autismeforeningen tilbyr eller gjør for voksne autister. 
Var det jeg mente med at de ikke «virker», man betaler kontigent og oppfordres til å være medlem der uten at man har utbytte (jeg hvertfall) 
 

Anonymkode: f5288...911

Jeg trodde det var et tips om å ikke melde seg inn der, men jeg forstår nå hva du mener.

Selv anbefaler jeg å ta kontakt med andre med autisme, men jeg har ikke klart å finne noen selv. 😉

 

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (16 minutter siden):

Jeg trodde det var et tips om å ikke melde seg inn der, men jeg forstår nå hva du mener.

Selv anbefaler jeg å ta kontakt med andre med autisme, men jeg har ikke klart å finne noen selv. 😉

 

Ja, jeg innså at det ble feil å liksom snakke ned Autismeforeningen når det helt sikkert er noen som har utbytte av dem😄

 

Men vi «voksne damer» blir litt nedprioritert, og det er dumt. 
 

Men det er ikke noe lettere å finne likesinnede for dere litt yngre heller? Så for meg at da hadde man litt mer en «community»
(så et sted at du var 21 da du fikk diagnose)

Anonymkode: f5288...911

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (1 time siden):

Så du ville ikke anbefale å delta der som voksen autist?

Jeg vil ikke anbefale det. Meldte meg inn i håp om å få informasjon og hjelp til selvhjelp. Det bladet de gir ut treffer ikke meg som sent diagnostisert i det hele tatt og ingen av treffene heller. 

Kommer ikke til å melde meg inn igjen neste år.

 

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, jeg innså at det ble feil å liksom snakke ned Autismeforeningen når det helt sikkert er noen som har utbytte av dem😄

 

Men vi «voksne damer» blir litt nedprioritert, og det er dumt. 
 

Men det er ikke noe lettere å finne likesinnede for dere litt yngre heller? Så for meg at da hadde man litt mer en «community»
(så et sted at du var 21 da du fikk diagnose)

Anonymkode: f5288...911

Helt riktig, og det samme opplever jeg i helsevesenet. Ble skrevet ut av dps på timen diagnosen ble satt. «Ingen behandling for autisme, vi anbefaler at du forsøker å få en uføregrad». Det er tøft, følte meg satt ut i kulden, og der er jeg enda under vingene til NAV.

Anonymkode: 05fe5...d37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg vil ikke anbefale det. Meldte meg inn i håp om å få informasjon og hjelp til selvhjelp. Det bladet de gir ut treffer ikke meg som sent diagnostisert i det hele tatt og ingen av treffene heller. 

Kommer ikke til å melde meg inn igjen neste år.

 

Helt riktig, og det samme opplever jeg i helsevesenet. Ble skrevet ut av dps på timen diagnosen ble satt. «Ingen behandling for autisme, vi anbefaler at du forsøker å få en uføregrad». Det er tøft, følte meg satt ut i kulden, og der er jeg enda under vingene til NAV.

Anonymkode: 05fe5...d37

Ja jeg kommer ikke til å fortsette å være medlem jeg heller. 
Og jeg ble også bare anbefalt ufør og ingen oppfølging. 

Da jeg sa jeg ønsket oppfølging så fikk jeg noen timer der jeg satt med en behandler hvor vi sammen satt og så i en brosjyre og pekte på det som stod der og «drøftet» det litt 😂 

Sånn type «de med Asperger kan ha problemer med angst og vonde tanker, så det aller beste er om man prøver å ikke ha så mye angst og vonde tanker»

Anonymkode: f5288...911