Bekymret for oversensitiv 7 åring

[Soulshine]

Litt bekymring rundt barnet mitt på 7 år 🤍

Har et barn som er svært følsom og tidvis stresset, men for å kunne gi et helhetlig bilde må jeg forklare litt nærmere.
Vi er en typisk moderne familie med dine og mine barn, der barnet på 7 år et mitt barn fra tidligere. Barnet var 2 år når jeg og min mann flyttet sammen, og vi har en helt normal hverdag der ungene har alt dem trenger og blir ivaretatt.

Men barnet på 7 år har et anstrengt forhold til sin far som barnet er hos annenhver helg. Faren har sviktet mye opp igjennom, lover uten å gjennomføre å har skuffet barnet mye. Når barnet er der får vi tilbakemelding om at det er mye frustrasjon, mye stygge ting som blir sagt og generell dårlig oppførsel fra barnet.

Her hjemme ser vi ikke det samme som far sier, men vi merker at barnet er svært følsomt, gråter lett og har en slags uro/stress over seg.

Barnet et veldig sosial, godt likt, mange venner, kunnskapsrik og nysgjerrig. Barnet har egentlig alltid vært et harmonisk barn, aldri sint som liten, men blid som ei sol. Aldri vært vanskelig å legge, aldri vært noe konflikt i den forstand. Barnet har mange fine interesser, veldig god på å kommunisere, klok og dyp.

Men etter skolestart i fjor har barnet blitt veldig mye lei seg, stressa og urolig. Ikke fått noe tilbakemelding på uro i skolen, heller tvert i mot der de sier han er flink til å sitte i ro og flink til skolearbeidet. Hjemme synes barnet lekser er gørr kjedelig men vi gjennomfører å barnet mestrer det godt.

Men "problemene" er at det renner over av følelser, det skal ingenting til før at barnet begynner gråte, sier ofte at h*n er sint på far, at ting er urettferdig, barnet viser også tegn på dårlig selvfølelse å kan raskt snakke ned seg selv, når barnet kommer hjem fra far må det lande i noen dager der jeg er den store stygge ulven (vet det er tegn på trygghet og helt normalt) Blir lett overstimulert i situasjoner, som feks på fotballkamper så står h*n regelrett å hopper eller danser på banen under kampen, tydelig overstimuli. Hjemme kan barnet ha vansker med å finne på aktiviteter selv, vil helst ha med seg noen, men barnet er heller ikke sånn hyperaktiv på noen måte, bare den uroen og indre stresset.

Jeg har lest mye om Adhd, høysensivitet osv men føler ikke helt jeg finner noe som treffer helt.

Søker veldig gjerne noen som har hatt eller har barn i samme situasjon som kanskje har noen gode råd og betryggende ord. Kjenner jeg blir bekymret for barnet når det påvirker h*n såpass mye i hverdagen.

[AnonymBruker]

Inntrykket mitt er at far blir utrygg og stresset av samværet hos far. Det viser jo alle tegn til det, ikke minst i måten barnet blir neste dagene etter samvær.

Jeg tenker at hvis far selv er motivert så bør dere foreldre be om veiledning og kurs, slik at dere kan hjelpe barnet deres. Tenker først og fremst far trenger det, men vil tro det er lettere om du legger det som at dere begge to trenger hjelp for å sammen kunne gjøre det beste for barnet.

Far har sviktet barnet i årevis, da er det virkelig ikke rart at barnet blir stresset av å være med far! Barnet vet at det ikke kan stole på far!

Da er det på tide å ta tak i dette.

Sammen med fagfolk bør barnet også få god informasjon om at det har noe å si om hvor det skal være, så om barnet ikke vil til far så ofte lenger, da bør du også følge dette opp.

Ingen vits å tenke diagnoser på barnet, når barnet faktisk har blitt så mye avvist av far så mye at det trolig har behov for hjelp for å reparere skadene far har gjort.

Dette barnet trenger hjelp og stabilitet!

Om far blir med på kurs eller i veiledning, og der innser at han har skadet barnet med all avvisningen han har vist barnet over år, så kan dette repareres. Er far typen som ikke vil være med i terapi/kurs og heller ikke har selvinnsikt, da tenker jeg du bør beskytte barnet fra far og søke hjelp fra fagpersoner selv mtp. at barnet trolig trenger hjelp.

❤️ 

Anonymkode: 7a9b7...422

[AnonymBruker]

Soulshine skrev (17 timer siden):

Litt bekymring rundt barnet mitt på 7 år 🤍

Har et barn som er svært følsom og tidvis stresset, men for å kunne gi et helhetlig bilde må jeg forklare litt nærmere.
Vi er en typisk moderne familie med dine og mine barn, der barnet på 7 år et mitt barn fra tidligere. Barnet var 2 år når jeg og min mann flyttet sammen, og vi har en helt normal hverdag der ungene har alt dem trenger og blir ivaretatt.

Men barnet på 7 år har et anstrengt forhold til sin far som barnet er hos annenhver helg. Faren har sviktet mye opp igjennom, lover uten å gjennomføre å har skuffet barnet mye. Når barnet er der får vi tilbakemelding om at det er mye frustrasjon, mye stygge ting som blir sagt og generell dårlig oppførsel fra barnet.

Her hjemme ser vi ikke det samme som far sier, men vi merker at barnet er svært følsomt, gråter lett og har en slags uro/stress over seg.

Barnet et veldig sosial, godt likt, mange venner, kunnskapsrik og nysgjerrig. Barnet har egentlig alltid vært et harmonisk barn, aldri sint som liten, men blid som ei sol. Aldri vært vanskelig å legge, aldri vært noe konflikt i den forstand. Barnet har mange fine interesser, veldig god på å kommunisere, klok og dyp.

Men etter skolestart i fjor har barnet blitt veldig mye lei seg, stressa og urolig. Ikke fått noe tilbakemelding på uro i skolen, heller tvert i mot der de sier han er flink til å sitte i ro og flink til skolearbeidet. Hjemme synes barnet lekser er gørr kjedelig men vi gjennomfører å barnet mestrer det godt.

Men "problemene" er at det renner over av følelser, det skal ingenting til før at barnet begynner gråte, sier ofte at h*n er sint på far, at ting er urettferdig, barnet viser også tegn på dårlig selvfølelse å kan raskt snakke ned seg selv, når barnet kommer hjem fra far må det lande i noen dager der jeg er den store stygge ulven (vet det er tegn på trygghet og helt normalt) Blir lett overstimulert i situasjoner, som feks på fotballkamper så står h*n regelrett å hopper eller danser på banen under kampen, tydelig overstimuli. Hjemme kan barnet ha vansker med å finne på aktiviteter selv, vil helst ha med seg noen, men barnet er heller ikke sånn hyperaktiv på noen måte, bare den uroen og indre stresset.

Jeg har lest mye om Adhd, høysensivitet osv men føler ikke helt jeg finner noe som treffer helt.

Søker veldig gjerne noen som har hatt eller har barn i samme situasjon som kanskje har noen gode råd og betryggende ord. Kjenner jeg blir bekymret for barnet når det påvirker h*n såpass mye i hverdagen.

Jeg tenker få henne vekk fra barnefaren! Hvis hun har dårlig oppførsel der og ikke hos deg så tyder det på at faren ser ned på henne og er slem mot henne. Hun blir sikkert mishandlet verbalt og eller fysisk. 

Anonymkode: d0b8a...d81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tenker få henne vekk fra barnefaren! Hvis hun har dårlig oppførsel der og ikke hos deg så tyder det på at faren ser ned på henne og er slem mot henne. Hun blir sikkert mishandlet verbalt og eller fysisk. 

Anonymkode: d0b8a...d81

Dette er klare tegn på mishandlet barn. Slutt å tenke adhd eller slik. Husk det er mange fedre som ikke er bra!! Sett deg ned med barnet og få henne til å prate om hvordan han faren oppfører seg mot henne! Og ta henne vekk fra situasjonen! NÅ

Anonymkode: d0b8a...d81

[AnonymBruker]

Du hører nåselv når faren har sviktet barnet mye....og så skylder han på barnet? Det er nok h a n som har dårlig oppførsel!!! Nå blir jeg frustrert!!!!! Ikke ødelegg ditt barns barndom! Si til far at du vil ikke han din datter der!!!! At du får deg til å forlate barnet hos han??

Anonymkode: d0b8a...d81

[AnonymBruker]

Ville undersøkt muligheten for at barnet har dagsamvær med far uten overnatting. Det virker ikke som at barnet er helt trygg på far, og barnet er dessuten så stort at dets mening bør tillegges vekt dersom det ønsker å være mindre hos far.

Ville dessuten undersøkt hvordan barnet egentlig trives på skolen, er klassemiljøet godt? Hvordan ligger barnet an faglig?

Du beskriver også at barnet har vansker med å aktivisere seg selv. Hvor mye skjermtid har barnet hos deg, og hos far? Jeg ville forsøkt å holde det på et minimum, særlig på hverdager.

Ellers er det vanlig at barn har sårbare faser etter hvert som de vokser til. De begynner å se seg selv utenfra og mister den "verdensmester-mentaliteten" yngre barnehagebarn gjerne har. Med støtte fra trygge omsorgspersoner og et trygt miljø rundt seg, finner de som regel seg til rette i den nyoppdagete virkeligheten igjen.

Anonymkode: 92d3e...cf4

[AnonymBruker]

Siden du flyttet inn med din mann når barnet var 2 år, har du aldri vært sammen med barnets far? Eller var det brudd når barnet var veldig lite? Det kan såklart påvirke et lite barn veldig mye med en utrygg forelder/dårlig forhold til en forelder/en forelder som ikke ivaretar godt nok. At foreldre flytter fra hverandre er jo også noe som påvirker.

Anonymkode: a61d6...f04

[AnonymBruker]

Soulshine skrev (22 timer siden):

Litt bekymring rundt barnet mitt på 7 år 🤍

Har et barn som er svært følsom og tidvis stresset, men for å kunne gi et helhetlig bilde må jeg forklare litt nærmere.
Vi er en typisk moderne familie med dine og mine barn, der barnet på 7 år et mitt barn fra tidligere. Barnet var 2 år når jeg og min mann flyttet sammen, og vi har en helt normal hverdag der ungene har alt dem trenger og blir ivaretatt.

Men barnet på 7 år har et anstrengt forhold til sin far som barnet er hos annenhver helg. Faren har sviktet mye opp igjennom, lover uten å gjennomføre å har skuffet barnet mye. Når barnet er der får vi tilbakemelding om at det er mye frustrasjon, mye stygge ting som blir sagt og generell dårlig oppførsel fra barnet.

Her hjemme ser vi ikke det samme som far sier, men vi merker at barnet er svært følsomt, gråter lett og har en slags uro/stress over seg.

Barnet et veldig sosial, godt likt, mange venner, kunnskapsrik og nysgjerrig. Barnet har egentlig alltid vært et harmonisk barn, aldri sint som liten, men blid som ei sol. Aldri vært vanskelig å legge, aldri vært noe konflikt i den forstand. Barnet har mange fine interesser, veldig god på å kommunisere, klok og dyp.

Men etter skolestart i fjor har barnet blitt veldig mye lei seg, stressa og urolig. Ikke fått noe tilbakemelding på uro i skolen, heller tvert i mot der de sier han er flink til å sitte i ro og flink til skolearbeidet. Hjemme synes barnet lekser er gørr kjedelig men vi gjennomfører å barnet mestrer det godt.

Men "problemene" er at det renner over av følelser, det skal ingenting til før at barnet begynner gråte, sier ofte at h*n er sint på far, at ting er urettferdig, barnet viser også tegn på dårlig selvfølelse å kan raskt snakke ned seg selv, når barnet kommer hjem fra far må det lande i noen dager der jeg er den store stygge ulven (vet det er tegn på trygghet og helt normalt) Blir lett overstimulert i situasjoner, som feks på fotballkamper så står h*n regelrett å hopper eller danser på banen under kampen, tydelig overstimuli. Hjemme kan barnet ha vansker med å finne på aktiviteter selv, vil helst ha med seg noen, men barnet er heller ikke sånn hyperaktiv på noen måte, bare den uroen og indre stresset.

Jeg har lest mye om Adhd, høysensivitet osv men føler ikke helt jeg finner noe som treffer helt.

Søker veldig gjerne noen som har hatt eller har barn i samme situasjon som kanskje har noen gode råd og betryggende ord. Kjenner jeg blir bekymret for barnet når det påvirker h*n såpass mye i hverdagen.

noen barn er rett og slett bare mer følsom enn andre, og har andre personlighetstype. jeg selv blir fort overstimulert av mye folk, være oppe sent yadda yadda. Hvis ditt barn er sensitivt til sanseintrykk osv, med en stresser i liver (her tenker jeg på faren) så ville jeg kanskje gått til en type psykolog, ikke fordi noe er galt men for å lære å håndtere store følelser og skjønne selv hva som skjer. 

Anonymkode: 67ba0...3a7