Livet på vent - jeg vet ikke hvordan å klare dette

[AnonymBruker]

Vi har prøvd på barn i snart 1 år. Ingen babystrek, ingen åpenbar grunn til hvorfor det ikke går. Jeg er helt i slutten av 20 årene, og han i begynnelsen av 30 årene. Jeg har et barn fra før (annen barnefar) på 9 år. 

Jeg fikk barn tidlig, og valgte å prioritere utdanning, huskjøp og stabilitet før jeg i det hele tatt tenkte på nummer 2. For 4 år siden møtte jeg mannen i mitt liv, og vi etablerte et liv sammen. Vi har alltid tenkt at vi skal ha barn, og for 1 år siden kjøpte vi vårt første hus med god plass og alt er "klart". Men nå har vi prøvd siden høsten i fjor og ingenting skjer. 

Jeg vil bare lufte noen tanker og hva jeg føler på, for det er vondt og vanskelig. Jeg hater å ikke lenger kunne planlegge livet mitt. Med nummer 1 ble jeg veldig dårlig i svangerskapet, og har fått beskjed fra lege om at det er en høy sannsynlighet for at det kan skje igjen. Det vil si at det vil bli et mulig tøft svangerskap hvor jeg er forberedt på at livet blir veldig rolig. Men dette fører til at vi ikke lenger kan planlegge noe. Vi hadde tenkt å gifte oss, men valgte å prioritere baby først. Nå har det gått 1 år, og jeg kjenner at det ikke er vits å planlegge bryllup neste sommer i tilfelle noe skjer og vi da må avlyse. Masse depositum som kan ryke, og inviterte gjester som må endre planene sine. Vi reiste ikke i sommer - for vi tenkte at sannsynligvis ville jeg bli gravid før den tid så det er ikke vits å planlegge reise når det sannsynlig må avlyses. Jeg har satt videreutdanning jeg skulle begynt på på vent fordi jeg da eventuelt må ned i prosent på jobben og dette går utover utbetaling i permisjon. 

Jeg skjønner at man må ha et liv ved siden av, men jeg er redd for å bli like dårlig i svangerskapet på nytt og prøver å ikke lage store planer for langt frem i tid fordi hva om det skjer. 

Jeg kjenner at dette har begynt å tære på. Alt fokus blir lagt på å bli gravid og det er en større skuffelse for hver måned. Hver måned teller jeg dager og føler etter symptomer, og blir skuffet. Jeg skjønner at man bare burde ta det med ro og at det skjer av seg selv, men nå har det gått lang tid og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Kan forresten si at vi har vært til lege, og ikke funnet noe åpenbar grunn, så er i prosess med å henvises videre dersom det ikke skjer noe i løpet av de neste månedene. 

Anonymkode: 16dff...ba4

[AnonymBruker]

Han burde sjekke spermen. Ikke bare vanlig spermtest i mikroskop, men også noe som heter DNA-fragmentasjonstest. Kan kjøpes hos diverse privatklinikker.

Anonymkode: c4c80...0a1

[AnonymBruker]

Hva menes med åpenbar grunn? Hva har dere sjekket? 1 år er heller ikke lang tid å prøve. Dere burde virkelig leve livet mens dere venter. Så ta det derfra HVIS du blir gravid og HVIS du blir dårlig. 

Anonymkode: adb69...bd9

[Crazydoglady]

Litt sånn blir det jo, men samtidig trenger man jo ikke å stoppe å leve heller. Skikkelig dyre greier som bryllup kan jo være greit å vente med evt, det er jo strengt tatt ingen hast heller, men ferie kan man jo reise på selv om man planlegger litt tettere innpå da.. eller bestill med sånn avbestillings forsikring evt. Så kan det jo hende at det går bra også 😊 jeg var kjempedårlig første gang, ikke dårlig andre gang bortsett fra litt sånn normal kvalme bare ett par mnd i starten.. 

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke bare ta en kjapp seremoni på tinghuset så vipps er dere gift så har du en mindre ting å bekymre deg for. At du stresser har en påvirkning. Vi prøvde et år før det sa klaff. Da hadde vi sluttet å prøve å hadde sex bare når vi følte for det, ikke pliktsex. 

Anonymkode: d7583...2b0

[AnonymBruker]

Kanskje alt du stresser med gjør St du ikke blir gravid? Senk skuldrene og LEV!!

Joda, jeg ser at om du drømmer om og planlegger et stort prinsessebryllup, så er det kjipt om det må utsettes. Men dere kan jo ha et lite og spontant bryllup? Vielse med kun de nærmeste? Så har dere en ordentlig fest på en eller annen bryllupsdag?

Ferie kan dere planlegge og bestille. Husk reiseforsikring. Da vil dere få mye igjen dersom du blir sykemeldt pga graviditet, og dermed ikke får dratt.

Vær så snill, IKKE sett livet på vent❤️

Anonymkode: 24195...d03

[AnonymBruker]

Som langvarig prøver (4.5år) kan jeg si en ting -  ikke sett livet på vent. Livet skjer NÅ. Barnet du har sitt liv skjer nå. Det stopper ikke opp. Det flyr avgårde. Det har tatt oss nesten 5 år og oppfylle babydrømmen, men nå er den rett rundt hjørnet om få dager. 

Ventetid blir det mer av ved ivf, i massevis. Prosessen kan være lang og brutal. Lev nå, ikke vent! For livet venter ikke på dere. 

Alle planer kan endres eller flyttes på, men man får ikke tiden som går nå tilbake, man får ikke skape de samme minnene dere kan skape nå, oppleve de samme opplevelsene som nå, senere - Ja man kan reise, gifte seg etc seinere. Men da vil dere være eldre, barnet være eldre, tiden ha gått. Utnytt tiden nå. 

Iløpet av våre 4.5 år som prøvere/ivf  så har jeg sett mitt første barn gå fra å være 1 klassing til nå 5 klassing! Det er et stort spenn i tid og alder. 

1 år føles selvsagt veldig lenge, det er lenge. Men det kan enda ta tid. 

 

Anonymkode: 5f366...0d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi har prøvd på barn i snart 1 år. Ingen babystrek, ingen åpenbar grunn til hvorfor det ikke går. Jeg er helt i slutten av 20 årene, og han i begynnelsen av 30 årene. Jeg har et barn fra før (annen barnefar) på 9 år. 

Jeg fikk barn tidlig, og valgte å prioritere utdanning, huskjøp og stabilitet før jeg i det hele tatt tenkte på nummer 2. For 4 år siden møtte jeg mannen i mitt liv, og vi etablerte et liv sammen. Vi har alltid tenkt at vi skal ha barn, og for 1 år siden kjøpte vi vårt første hus med god plass og alt er "klart". Men nå har vi prøvd siden høsten i fjor og ingenting skjer. 

Jeg vil bare lufte noen tanker og hva jeg føler på, for det er vondt og vanskelig. Jeg hater å ikke lenger kunne planlegge livet mitt. Med nummer 1 ble jeg veldig dårlig i svangerskapet, og har fått beskjed fra lege om at det er en høy sannsynlighet for at det kan skje igjen. Det vil si at det vil bli et mulig tøft svangerskap hvor jeg er forberedt på at livet blir veldig rolig. Men dette fører til at vi ikke lenger kan planlegge noe. Vi hadde tenkt å gifte oss, men valgte å prioritere baby først. Nå har det gått 1 år, og jeg kjenner at det ikke er vits å planlegge bryllup neste sommer i tilfelle noe skjer og vi da må avlyse. Masse depositum som kan ryke, og inviterte gjester som må endre planene sine. Vi reiste ikke i sommer - for vi tenkte at sannsynligvis ville jeg bli gravid før den tid så det er ikke vits å planlegge reise når det sannsynlig må avlyses. Jeg har satt videreutdanning jeg skulle begynt på på vent fordi jeg da eventuelt må ned i prosent på jobben og dette går utover utbetaling i permisjon. 

Jeg skjønner at man må ha et liv ved siden av, men jeg er redd for å bli like dårlig i svangerskapet på nytt og prøver å ikke lage store planer for langt frem i tid fordi hva om det skjer. 

Jeg kjenner at dette har begynt å tære på. Alt fokus blir lagt på å bli gravid og det er en større skuffelse for hver måned. Hver måned teller jeg dager og føler etter symptomer, og blir skuffet. Jeg skjønner at man bare burde ta det med ro og at det skjer av seg selv, men nå har det gått lang tid og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Kan forresten si at vi har vært til lege, og ikke funnet noe åpenbar grunn, så er i prosess med å henvises videre dersom det ikke skjer noe i løpet av de neste månedene. 

Anonymkode: 16dff...ba4

Jeg ville begynt med Ivf hvis det ikke skjer innen så altfor lenge. Så får dere hjelp ❤️ Men plutselig kan det jo skje naturlig også. Jeg har selv vært gjennom en lang prosess med å få nr to. Tok 4 år, inkl 6 Ivf-forsøk. 

Jeg måtte fortelle meg selv at jeg kom til å angre om jeg satte livet på vent. Jeg måtte tvinge meg selv til å se på livet som hovedprosjekt, og prosessen med å bli gravid som sideprosjekt. Tillat deg selv å ha dårlige dager og kjenne på det, absolutt. Det er en tøff prosess. Men lev!! Tenk på hva du allerede er fornøyd med av det du har. Jeg hadde angret om jeg ikke koste meg med det barnet og den familien jeg allerede har. Ikke lett hele tiden, men det hjalp meg å fokusere på dette. Hva som var bra og hva jeg var takknemlig for. 

Og planlegg ting! Og om dere så må avlyse noe, så går det fint. Da kommer dere til å være glade uansett ❤️ 

Lykke til! 

Anonymkode: 2039d...3c2

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvordan du har det, jeg prøvde også i ett år og har nå holdt på med ivf siden februar. Ingenting galt med oss heller, men jeg har lave eggreserver.

Vi har også måttet utsette bryllup, og jeg har også utsatt videreutdannelse. For skal man i gang med ivf, så må man ha penger. Masse penger. Selv om man heldigvis får tilbake mye av det man legger ut for, så må man ha muligheten til å betale for medisiner og reise/opphold der og da. Måtte på et tidspunkt legge ut for over 40.000 ifb med duo-stim. FØR jeg hadde fått tilbakebetalt de forrige 25.000 som jeg la ut etter forrige forsøk. Hadde aldri hatt mulighet til det hvis jeg studerte. Så det er ikke bare-bare å "leve og stresse ned" som så mange så fint prøver å trøste med. Det er føkkings vanskelig og det er noe jækla dritt. Og det synes jeg faktisk at det skal være lov å si også! 

Når det er sagt... man får litt mer ro i sjelen når man får hjelp. Selv om IVF er dyrt og vanskelig, så er det bedre enn å vente og gruble over hva som er galt. 

Jeg og min samboer legger mange kortsiktige planer. Bryllup og utdannelse må bare vente, av økonomiske grunner, men vi prøver vårt beste å legge hyggelige ferieplaner og opplevelser i hverdagen. Men jeg forstår veldig godt at det uansett vil føles som om livet står på vent. Krever en spesiell innstilling og en robust psyke for å stå i dette over lengre tid. Så du skal ikke skamme deg over det du føler. Veldig, veldig mange av oss føler på nøyaktig det samme!

Anonymkode: e617a...a21

[AnonymBruker]

Aldri sett livet på vent. 
Jeg skjønner situasjonen din, for jeg har vært der selv. 
Sekundær infertilitet som endte med brudd etter 7 års prøving. Alt ble satt på vent i den perioden. Jeg ville studere, men ventet. Jeg ville så mye, men tanken om «tenk hvis…» 

Vel. Ved ny partner gikk vi i gang med ivf etter seks måneders prøving pga min historie og vår alder. (Han var en del eldre enn meg og hadde redusert sædkvalitet).
Ble gravid, og bryllup fulgte kort tid etter. Utdannelsen begynte jeg også på. 
Så sånn sett var jeg/vi heldige, men påfølgende søskenforsøk har vært negative. 

Moralen er vel at man må bare hoppe i det. Ikke vent. Livet går så fort, og man vet aldri hva som venter rundt neste sving.

Anonymkode: 1f0c7...041