Hun kontaktet meg etter 6 ukers stillhet. Jeg elsker henne men klarer ikke respondere.

[AnonymBruker]

Jdz skrev (7 timer siden):

Here we go again. Disse utenlandske altså, snakker vi da verdens befolkning minus Norge? Er norske menn virkelig enestående pinglete i internasjonal sammenheng?

Haha sant! 

Jeg var sammen med en amerikaner, og ja, de kan være kjappe på å be om en date og si at du er verdens vakreste. Men skal du gå dypere enn det overfladiske så kan de være like "pinglete" som nordmenn.. Og så har du disse varmblodige mannfolka i sydligere strøk, mulig du synes det er sjarmerende i fem minutter på ferie å bli plystret på døgnet rundt, men det er jo trakassering i lengden.

Jaja UANSETT: TS - jeg synes du burde gå i terapi, for dette er jo litt i overkant. Jeg vet ikke om du bør være i et forhold når du er så redd og unnvikende. 

Du burde svare og si unnskyld

Anonymkode: 5d71e...262

[Engel]

Jeg ville sendt henne den meldingen du la ut her. Man må våge for å vinne, sånn er det i livet, selv om jeg vet det er tøft. Og å være sårbar og ærlig er viktig om man skal kunne finne en partner.

Og til dere som har null peiling på unnvikende tilknytningsstil så kan dere gjerne lese dere opp litt før dere kommer med meningene deres. Å skyte på allerede sårbare personer er rimelig unødvendig. Det er mange som sliter med dette, og det kommer fra den barndommen man har hatt. Det er innlærte mønstre som er vanskelig å bryte, og det er viktig med en partner som forstår hvorfor man trekker seg vekk. At det ikke er fordi man ikke har følelser. Ja, det kan være vanskelig å leve sammen med noen med denne tilknytningsttilen, men det er ikke umulig så lenge begge er bevisste på problemet. Det er også mulig å få hjelp, TS. Og det kan nok være lurt siden det virker som du har det veldig tøft.

Sissel Gran skriver en del om tilknytningsstiler i boken "Kjærlighetens 3 porter". Kan anbefale den.

[AnonymBruker]

Jeg har full forståelse for at ting i livet er vanskelige, men jeg personlig ville ikke ha  vært i et forhold med en slik person. (Jeg har vært det flere ganger og det førte ikke til noe bra) Det blir for ustabilt og koster for mye etter hvert og det hjelper ikke at intensjonene var gode og man vil hverandre vel. Funker det ikke, så er det slik det er. 

Søk hjelp. Det er mulig å få det bedre i seg selv og det må man før man blir sammen med noen. 

Anonymkode: 6bb9b...851

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjære Mann 46. 

Ønsker du å gi denne kvinnen det hun ønsker seg? Hva vil hun ha? 

Samboerskap? Barn kanskje? Eller skal du være stefar? Hun ønsker garantert å bruke hverdager, helger og ferier sammen. 

Ønsker du det samme? Hvis ikke, er det jo helt greit å backe unna. Tenk deg godt om før du tar opp tråden igjen. 

Anonymkode: 1bcca...d4b

Ingen umoden mann ønsker forpliktelser i ett forhold, uforpliktende forhold i mange år for å så bli seriøs? Lite sannsynlig, mer sannsynlig at hun blir trekt inn igjen for å så bli såret på nytt fordi han aldri lærer. 

Anonymkode: a78c3...1ff

[AprilLudgate]

«Hei X. Unnskyld for at jeg var kjip. Jeg har store vansker med å håndtere følelser og relasjoner, så jeg reagerte helt motsatt av hva jeg føler.

Jeg elsker deg.

Men jeg er ikke helt i stand enda til å ha en sunn relasjon siden jeg sliter med dette, så jeg

a) ønsker å snakke med en psykolog og ta tak i ting - om du har tålmodighet til det og har følelser for meg så håper jeg vi kan prøve på nytt

b) ønsket ikke forsøke å endre noe så jeg kan få gode relasjoner, best vi ikke har kontakt.

 

Svar B = dø alene og ensom fordi du er en idiot og sta dust

Svar A = øve seg så godt man kan og kanskje ende med noe fint i fremtiden

 

Ditt valg. Værsågod. 

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette hjelper ts, men min mann var sånn. Han trakk seg unna og ville gjøre det slutt flere ganger når vi datet. Nå luktet jeg lunta da, og skjønte at han trengte tid. Han skyldte på alt mulig rart.

Jeg gjorde det klart for han at det ikke var noe hast, så lenge vi var oss. At det ikke var noe farlig å føle det som han gjorde, at han måtte si fra om det ble for mye og at han måtte tøre å prate med meg om det. Jeg møtte han aldri med sinne eller sårede følelser selv, bare forståelse. Etter 1,5 år var han helt trygg og helt med, og har ikke backet ut siden. Han takler ikke krangler så godt, så det må vi bare gjøre forsiktig og rolig. Vi er fortsatt sammen etter 9 år.

Ikke alle orker dette. Man må være trygg på seg selv og ikke være en grubler for å takle det. Du må være ærlig hele veien, og hvis jeg var deg ville jeg gjort det klart at hun må være tålmodig og tåle at du trenger lang tid. Tror hun ikke at det er for henne må hun si fra. 

Anonymkode: 5b871...221

[AnonymBruker]

Du burde skrive at du er for ustabil til å ha relasjoner, og at beklager for at du såra henne. Hun trenger ikke vite hva du føler for henne når du uansett ikke klarer å ha en relasjon, du må la henne gå.

Anonymkode: fd01a...fbf

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært henne, og vært glad i deg, så hadde jeg blitt glad for å høre det du skriver i førsteinnlegget her, og kunne absolutt forsøkt å jobbe sammen med dette. 

Men det kommer jo an på henne da. Men våger man ikke prøve, så kommer man ingen vei heller. 

Anonymkode: e02dd...f5e

[AnonymBruker]

Du lar henne være i fred til du har jobbet med deg selv

Anonymkode: fe21a...000

[AnonymBruker]

Du trenger terapi for å komme deg videre. 
Det er ingen vits i prøve å svare når du holder på å klappe sammen av stress. 
Du må få orden på følelseslivet ditt først og fremst . 

Anonymkode: e3c97...8f0

[AnonymBruker]

Engel skrev (8 timer siden):

Jeg ville sendt henne den meldingen du la ut her. Man må våge for å vinne, sånn er det i livet, selv om jeg vet det er tøft. Og å være sårbar og ærlig er viktig om man skal kunne finne en partner.

Og til dere som har null peiling på unnvikende tilknytningsstil så kan dere gjerne lese dere opp litt før dere kommer med meningene deres. Å skyte på allerede sårbare personer er rimelig unødvendig. Det er mange som sliter med dette, og det kommer fra den barndommen man har hatt. Det er innlærte mønstre som er vanskelig å bryte, og det er viktig med en partner som forstår hvorfor man trekker seg vekk. At det ikke er fordi man ikke har følelser. Ja, det kan være vanskelig å leve sammen med noen med denne tilknytningsttilen, men det er ikke umulig så lenge begge er bevisste på problemet. Det er også mulig å få hjelp, TS. Og det kan nok være lurt siden det virker som du har det veldig tøft.

Sissel Gran skriver en del om tilknytningsstiler i boken "Kjærlighetens 3 porter". Kan anbefale den.

Ok, men de fleste ønsker ikke å ha en sånn partner. Det er sikkert kjipt å høre, men har man et valg så velger man ikke det. Man kan lese og lære så mye man vil, men å alltid måtte forstå og ta hensyn og sette egne behov til side fordi den andre er så innmari sårbar, er ikke sunt. 

 

Anonymkode: 66f68...004

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.9.2024 den 1.28):

Hva om du bare skriver at du ønsker å møte henne også. Og at du så forteller at dette er vanskelig for deg, fordi du ikke var helt ærlig med henne sist, fordi du har en engstelig tilknytningsstil, som gjorde at du fikk panikk da hun ville definere forholdet. At du er forelsket i henne og har vært det lenge og at du ble veldig glad da hun kontaktet deg i går. Si at du ikke vet hva du skal si, for du er redd for å ødelegge noe, og at du derfor nå sier det på melding, fordi du er redd for å bli avvist. Si at du er lei deg for at du såret henne sist, at du aldri har ønsket å gjøre henne vondt. Og at du har innsett at du nok trenger å oppsøke en fagperson for å rydde opp i deg selv,  og at om hun likevel vil gi deg en sjanse, så er du veldig glad for det!

Så ringer du legen din i morgen tidlig, bestiller en time for å få en henvisning til psykolog. Hvis du har råd til det kan du ev. i morgen tidlig ringe en privat psykolog og bestille time der. Da kan du, når du møter henne, vise henne at du faktisk mener alvor, at du allerede har satt i gang prosessen med å få profesjonell hjelp slik at du ikke sårer hverken henne eller deg selv fremover. Da blir du langt mer troverdig også, fordi du viser at du tar tak i dette, tar ansvar for egen psykiske helse.

Om hun likevel ikke vil gå videre med deg, så har du fått et svar. Og du har da uansett bestilt hjelp, noe du vil trenge om du skal inn i et forhold med andre.

Når hun tar kontakt nå så antar jeg at hun er glad i deg også - lykke til!

Husk at da hun nå tok kontakt med deg, da gjorde hun seg veldig sårbar for avvisning. Hun føler på samme frykt for avvisning som det du nå gjør. Så svar henne så fort du står opp i morgen (i dag, fredag). Ikke vent lenger, for da avviser du henne igjen. Skriv meldingen, men ikke send den før du står opp i morgen!

Lykke til

Anonymkode: dfdb4...a4e

Takker for innspill. Jeg forstår alt du sier og vet hva jeg BØR gjøre. Men dette er vanskelig for meg. Kjenner på så mye skam og frykt. Kanskje lurt som du sier å begynne med å bestille legetime for å be om hjelp. 

AnonymBruker skrev (På 13.9.2024 den 1.30):

Vis denne meldingen til ho? Vil du mer, så må du tørre å gjøre deg sårbar, du våget det jo her til oss som ikke betyr noe som helst for deg, våg det til de som betyr noe for deg og. 

Du er redd for avvisningen som kanskje kommer, den du tror kommer, så det er du jo alt forberedt på, dermed kan det faktisk bare gå bra om du sier det akkurat som det er, uten å pakke det inn. Enten får du rett, eller du tar positivt feil.  Kjeft? Nei, den hadde du fått for lenge siden om det var kun det ho ville gi deg. 

Ho tenker iallefall på deg, og vil tydeligvis ikke helt gi deg opp, siden ho har tatt ett stort steg og vil fremdeles ha kontakt med deg.

Shit pomfritt, hva har du å tape? Kjør på, så slipper du iallefall angeren på att du aldri prøvde. 

Anonymkode: 29c36...316

Ja jeg er redd. Redd for konflikt igjen, redd for nærheten, redd for alt det jeg lengter etter, redd for å bli elsket, vet ikke hvordan ta i mot. Forstår at hun nå har rukket ut en hånd, og jeg sitter her og har kladdet hundre meldinger og enda ikke klart trykke send. 

AnonymBruker skrev (På 13.9.2024 den 7.11):

Da er du ærlig på melding.

Det at du i meget godt voksen alder blir ufin og med vilje sårer når du føler deg presset, bør du oppsøke hjelp for!

Sliter selv med store tilknytningsvansker, men har lært bort den delen som "sårer før jeg blir såret". 

Dette vil fortsette også i evt forhold, og kun du kan løse det.

Anonymkode: aa29e...ade

Ikke lett. Jeg blir så redd for kaos. Redd for at vi sårer hverandre igjen. Redd for at hun bare vil bli venn igjen og deretter gå videre ut av livet mitt. Hvordan klarte du å bli kvitt (forsto det slik når du skriver "lært bort"?) den delen som handler om å såre og avvise før du selv blir såret? sånn holder jeg på hele tiden. Jeg sårer før jeg selv blir såret, så jeg slipper risikere avvisning og det å bli forlatt og stort sett gjør jeg det når følelsene er sterke, ikke når de er svekket. Da sier jeg også en hel masse løgn om at jeg ikke har følelser for personen lenger. Vil gjerne høre hvordan du fikk hjelp til dette? Og kjenner du deg altså igjen i det å dytte folk vekk når noe blir for nært eller følelsene blir for sterke? 

AnonymBruker skrev (På 13.9.2024 den 7.15):

Kjære Mann 46. 

Ønsker du å gi denne kvinnen det hun ønsker seg? Hva vil hun ha? 

Samboerskap? Barn kanskje? Eller skal du være stefar? Hun ønsker garantert å bruke hverdager, helger og ferier sammen. 

Ønsker du det samme? Hvis ikke, er det jo helt greit å backe unna. Tenk deg godt om før du tar opp tråden igjen. 

Anonymkode: 1bcca...d4b

Ja, vi er på lik linje. Begge ferdige med barn. Ingen fare med det. 

Engel skrev (På 13.9.2024 den 9.54):

Jeg ville sendt henne den meldingen du la ut her. Man må våge for å vinne, sånn er det i livet, selv om jeg vet det er tøft. Og å være sårbar og ærlig er viktig om man skal kunne finne en partner.

Og til dere som har null peiling på unnvikende tilknytningsstil så kan dere gjerne lese dere opp litt før dere kommer med meningene deres. Å skyte på allerede sårbare personer er rimelig unødvendig. Det er mange som sliter med dette, og det kommer fra den barndommen man har hatt. Det er innlærte mønstre som er vanskelig å bryte, og det er viktig med en partner som forstår hvorfor man trekker seg vekk. At det ikke er fordi man ikke har følelser. Ja, det kan være vanskelig å leve sammen med noen med denne tilknytningsttilen, men det er ikke umulig så lenge begge er bevisste på problemet. Det er også mulig å få hjelp, TS. Og det kan nok være lurt siden det virker som du har det veldig tøft.

Sissel Gran skriver en del om tilknytningsstiler i boken "Kjærlighetens 3 porter". Kan anbefale den.

Takk for at du forstår. Det er faktisk utrolig vondt å ha en engstelig unnvikende tilknytningsstil. Og ja det kommer fra barndommen og opplevelsen av å ikke bli møtt på følelsene sine. Man fikk høre at store gutter gråter ikke, skal ikke vise følelser, ble ikke snakket om eller bekreftet. Å vise følelser ble etterhvert forbundet med skam og konflikt og dysset ned. Jeg har derfor ikke våget åpne meg helt opp til noen, vise meg helt sårbar, det er så skummelt. Jeg har det veldig vondt nå og skulle ønske jeg klarte ta i mot den hånden som rekkes mot meg men jeg er skamfull, redd og ikke minst frykter jeg avvisning dersom jeg gjør meg sårbar. Sårbarhet er "farlig" i mine øyne. 

-----------------

TS her: Jeg har fortsatt ikke klart ta kontakt/besvare meldingen hennes. Jeg er redd. Full av skam. Jeg vil men får det ikke til, derfor blir jeg stille. Hun har heller ikke sendt ny melding og jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg har rotet det til nok allerede, det beste er nok å ikke svare. Hun fortjener bedre, jeg fortjener ikke henne. 

Å ha en unnvikende tilknytning, slik jeg har, handler om frykt for sårbarhet og det å komme for nær. Da rømmer jeg. Selv om jeg kjenner på sterke følelser. Jeg blir redd. Lyver om følelsene mine til henne og meg selv. Dytter hardt vekk. Og saboterer det som egentlig er veldig fint. Er helt fortvilet her nå. TS

Anonymkode: 6dc18...a22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.9.2024 den 10.07):

Vet ikke om dette hjelper ts, men min mann var sånn. Han trakk seg unna og ville gjøre det slutt flere ganger når vi datet. Nå luktet jeg lunta da, og skjønte at han trengte tid. Han skyldte på alt mulig rart.

Jeg gjorde det klart for han at det ikke var noe hast, så lenge vi var oss. At det ikke var noe farlig å føle det som han gjorde, at han måtte si fra om det ble for mye og at han måtte tøre å prate med meg om det. Jeg møtte han aldri med sinne eller sårede følelser selv, bare forståelse. Etter 1,5 år var han helt trygg og helt med, og har ikke backet ut siden. Han takler ikke krangler så godt, så det må vi bare gjøre forsiktig og rolig. Vi er fortsatt sammen etter 9 år.

Ikke alle orker dette. Man må være trygg på seg selv og ikke være en grubler for å takle det. Du må være ærlig hele veien, og hvis jeg var deg ville jeg gjort det klart at hun må være tålmodig og tåle at du trenger lang tid. Tror hun ikke at det er for henne må hun si fra. 

Anonymkode: 5b871...221

Her får jeg mange spørsmål. Takk først og fremst for at du skriver dette, det hjelper meg litt å høre om andre som strever/har strevd. Vet du hvorfor din mann holdt på slik? handlet det om barndom ?  Jeg har gjort det slutt med hun her en gang før. Som sagt har vi bare vært venner, men vi er også fysisk nære og opplagt at det er følelser her. Men jeg backet mer og mer av, fordi alt ble for nært. Kjente også på at det ble stilt krav og forventninger til meg,og jeg blir redd når ting må defineres. Det var derfor det smalt denne gang. Og så kommer hun tilbake. Det er jeg som burde si unnskyld, men hun er den som tok initiativ nå. Jeg klarer ikke svare. 

Så fin du har vært med mannen din. Det er nok rette veien å gå men det kan jeg ikke be henne om. Hun vet heller ikke at jeg har en slik tilknytning, selv om det er rimelig å tro at hun har funnet ut av det. Nå svarer jeg henne ikke og hun kan tro at jeg er sint eller ikke vil ha mer med henne å gjøre. Det er ikke sant, jeg er redd. Redd for sårbarhet, redd for konflikt, redd for å ikke bli forstått. Jeg må kanskje være ærlig om min tilknytning med henne. Men jeg tør ikke inn i et forhold nå. Klarer det ikke, er redd. Og jeg vil ikke be henne vente. så hvordan skal jeg si det, når jeg ikke vil være kjærester nå fordi jeg er for redd? Jeg må kanskje svare henne på meldingen. Dette er noe dritt. elsker henne, men tør ikke innrømme det for henne. jeg sa jo det motsatte til henne  TS

Anonymkode: 6dc18...a22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takker for innspill. Jeg forstår alt du sier og vet hva jeg BØR gjøre. Men dette er vanskelig for meg. Kjenner på så mye skam og frykt. Kanskje lurt som du sier å begynne med å bestille legetime for å be om hjelp. 

Ja jeg er redd. Redd for konflikt igjen, redd for nærheten, redd for alt det jeg lengter etter, redd for å bli elsket, vet ikke hvordan ta i mot. Forstår at hun nå har rukket ut en hånd, og jeg sitter her og har kladdet hundre meldinger og enda ikke klart trykke send. 

Ikke lett. Jeg blir så redd for kaos. Redd for at vi sårer hverandre igjen. Redd for at hun bare vil bli venn igjen og deretter gå videre ut av livet mitt. Hvordan klarte du å bli kvitt (forsto det slik når du skriver "lært bort"?) den delen som handler om å såre og avvise før du selv blir såret? sånn holder jeg på hele tiden. Jeg sårer før jeg selv blir såret, så jeg slipper risikere avvisning og det å bli forlatt og stort sett gjør jeg det når følelsene er sterke, ikke når de er svekket. Da sier jeg også en hel masse løgn om at jeg ikke har følelser for personen lenger. Vil gjerne høre hvordan du fikk hjelp til dette? Og kjenner du deg altså igjen i det å dytte folk vekk når noe blir for nært eller følelsene blir for sterke? 

Ja, vi er på lik linje. Begge ferdige med barn. Ingen fare med det. 

Takk for at du forstår. Det er faktisk utrolig vondt å ha en engstelig unnvikende tilknytningsstil. Og ja det kommer fra barndommen og opplevelsen av å ikke bli møtt på følelsene sine. Man fikk høre at store gutter gråter ikke, skal ikke vise følelser, ble ikke snakket om eller bekreftet. Å vise følelser ble etterhvert forbundet med skam og konflikt og dysset ned. Jeg har derfor ikke våget åpne meg helt opp til noen, vise meg helt sårbar, det er så skummelt. Jeg har det veldig vondt nå og skulle ønske jeg klarte ta i mot den hånden som rekkes mot meg men jeg er skamfull, redd og ikke minst frykter jeg avvisning dersom jeg gjør meg sårbar. Sårbarhet er "farlig" i mine øyne. 

-----------------

TS her: Jeg har fortsatt ikke klart ta kontakt/besvare meldingen hennes. Jeg er redd. Full av skam. Jeg vil men får det ikke til, derfor blir jeg stille. Hun har heller ikke sendt ny melding og jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg har rotet det til nok allerede, det beste er nok å ikke svare. Hun fortjener bedre, jeg fortjener ikke henne. 

Å ha en unnvikende tilknytning, slik jeg har, handler om frykt for sårbarhet og det å komme for nær. Da rømmer jeg. Selv om jeg kjenner på sterke følelser. Jeg blir redd. Lyver om følelsene mine til henne og meg selv. Dytter hardt vekk. Og saboterer det som egentlig er veldig fint. Er helt fortvilet her nå. TS

Anonymkode: 6dc18...a22

Herregud,  livet er utenfor komfortsonen. Send et svar. Send link til denne tråden om så. Bare svar så du ikke risikerer å angre resten av livet. 

Anonymkode: de4ec...649

[AnonymBruker]

Jeg støtter å sende en link av denne tråden.

"Hei *! kan du lese dette, jeg er trådstarter i tråden" og så en link til denne tråden.

❤️

Du har ikke noe å tape på å gjøre det. Du er redd for å bli avvist av henne - men mest av alt avviser du deg selv. Ta en sjanse!

Og bestill en time til legen også - men du må svare henne, for ellers kan du komme til å angre det resten av livet, som den over her skriver.

Anonymkode: dfdb4...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.9.2024 den 1.21):

Du har problemer med deg selv, slutt å vær en pingle. Synes dere alle norske menn er sære. Utenlanske er rett på og viser følelser med en gang, så har vi nordmenn som har angst for alt. Dette blir for damete så mann deg opp, skjerp deg

Anonymkode: d4779...34d

Utenlandske er svært ofte playere og lovebomber deg for å hekte deg.

 

Men forøvrig så syns jeg at ts burde gå til psykolog for å lære seg verktøy for å bli den mannen han tydeligvis ønsker å være for henne. Og fortelle henne alt og innse at han kan roe seg ned og redde forholdet ved å være bunnløs ærlig.

Anonymkode: 925cf...a63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.9.2024 den 1.15):

Mann 46 her. Hatt et nært vennskap til ei I mange år. Det utviklet seg til noe mer, men vi ble aldri kjærester. Havnet i en slags mellomting, venner som kysset og koste og som opplagt er tiltrukket og glade i hverandre. 

Men så ønsket hun Å definere forholdet. Jeg er engstelig unnvikende i tilknytningstil og fikk panikk. Sa at jeg ikke er glad i henne og ikke forelsket. 

Det var løgn. Klarer ikke dette med følelser, er så redd. Jeg avviste henne stygt. Etter det hørte jeg aldri mer fra henne. Før i går. Da meldte hun og sa hun ønsket prate med meg. Jeg ble glad for at hun endelig tok kontakt, trodde hun hatet meg og har jo ignorert meg 6 uker. 

Likevel klarer jeg ikke gi respons nå når hun rekker ut en hånd enda jeg savner og har innsett at jeg har sterke følelser for hun. 

Hva er  galt med meg? Jeg vil men får det ikke til og blir redd.aner ikke hva jeg skal si. Uansett hva jeg sier nå blir det sikkert feil. Vet ikke om jeg tør prates, redd for kjeft. 

Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 6dc18...a22

Hvordan gikk det?

Anonymkode: a142f...4db

[Btw]

Jdz skrev (På 13.9.2024 den 1.29):

Here we go again. Disse utenlandske altså, snakker vi da verdens befolkning minus Norge? Er norske menn virkelig enestående pinglete i internasjonal sammenheng?

 

Jepp, dessverre. Skulle ønske svaret var "Nei". 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.9.2024 den 1.15):

Mann 46 her. Hatt et nært vennskap til ei I mange år. Det utviklet seg til noe mer, men vi ble aldri kjærester. Havnet i en slags mellomting, venner som kysset og koste og som opplagt er tiltrukket og glade i hverandre. 

Men så ønsket hun Å definere forholdet. Jeg er engstelig unnvikende i tilknytningstil og fikk panikk. Sa at jeg ikke er glad i henne og ikke forelsket. 

Det var løgn. Klarer ikke dette med følelser, er så redd. Jeg avviste henne stygt. Etter det hørte jeg aldri mer fra henne. Før i går. Da meldte hun og sa hun ønsket prate med meg. Jeg ble glad for at hun endelig tok kontakt, trodde hun hatet meg og har jo ignorert meg 6 uker. 

Likevel klarer jeg ikke gi respons nå når hun rekker ut en hånd enda jeg savner og har innsett at jeg har sterke følelser for hun. 

Hva er  galt med meg? Jeg vil men får det ikke til og blir redd.aner ikke hva jeg skal si. Uansett hva jeg sier nå blir det sikkert feil. Vet ikke om jeg tør prates, redd for kjeft. 

Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 6dc18...a22

Kan du ikke bare skjerpe deg? Du er  46 år og du kaster bort tid!!!!!

Anonymkode: d4779...34d

[AnonymBruker]

Neste person blir kanskje noe dårligere!! Det er bra å bli sammen med med noen man har følelser for

Anonymkode: d4779...34d