Hvordan holder folk en normal vekt naturlig?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.9.2024 den 9.37):

Dette har jeg også lurt på... Jeg har gått ned drøye 30 kilo (hadde alvorlig fedme, er fortsatt overvektig!), og jeg ser jo at jeg spiser mindre enn det flere andre normalvektige gjør.  Allikevel har det stoppet opp nå, selv om jeg vil videre ned.

Skulle ønske jeg bare kunne tenke fornuftig og gjøre det jeg vet er riktig, også løste det seg selv. Men det er kanskje "ødelagt" fordi jeg har vært såpass tjukk i utgangspunktet, hva vet jeg....

Anonymkode: 34315...b99

Jeg tror nok det er ødelagt. Hvis ønske gikk i oppfyllelse ville jeg jo spist mye mer. Jeg føler at jeg må passe på nå uansett mengde. Men nå er jeg redd for mat så jeg passer nok mer på enn en vanlig person.

Anonymkode: c661b...b62

[AnonymBruker]

Noen ting som jeg ser går igjen hos meg og de rundt meg som er normalvektige:

• Får i seg i det minste to fullverdige måltider pr. dag med nok proteiner, fett og fiber
• Tar aktivt tak for å holde igjen litt på godsakene dersom man merker man har gått opp et par kilo og sørger for å komme tilbake til trivselsvekt før kiloene får "satt seg"
• Holder seg regelmessig fysisk aktiv da mange også føler at dette i seg selv reduserer søtsug og ulvehunger
• Tar årlig blodprøve for å passe på at man ikke mangler noen vitaminer eller næringsstoffer
• Unngår som regel ultra-prossesert mat/snacks og lager mat med "rene" råvarer

Anonymkode: 3eec7...dd1

[AnonymBruker]

Takk for gode tilbakemeldinger. Så da tenker dere litt over det. 
jeg tenker på mat/trening og vekt 24/7. 

Hvor ofte tenker dere på det? Er det bare når dere er sultne, får lyst på noe eller skal planlegge middag?

Anonymkode: c661b...b62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.9.2024 den 9.37):

Dette har jeg også lurt på... Jeg har gått ned drøye 30 kilo (hadde alvorlig fedme, er fortsatt overvektig!), og jeg ser jo at jeg spiser mindre enn det flere andre normalvektige gjør.  Allikevel har det stoppet opp nå, selv om jeg vil videre ned.

Skulle ønske jeg bare kunne tenke fornuftig og gjøre det jeg vet er riktig, også løste det seg selv. Men det er kanskje "ødelagt" fordi jeg har vært såpass tjukk i utgangspunktet, hva vet jeg....

Anonymkode: 34315...b99

Du ser at du spiser mindre enn normalvektige? Hvordan ser du det? Ser du hva folk spiser hele uken? 
 

Anonymkode: fdbf4...fc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du ser at du spiser mindre enn normalvektige? Hvordan ser du det? Ser du hva folk spiser hele uken? 
 

Anonymkode: fdbf4...fc6

Jeg ser hva mannen min spiser, og min 19 år gamle datter. Jeg ser hva kollegaer spiser på jobb, og vet ofte hva de har hatt til middag (vi skravler en del i pauser osv). Jeg spiser to måltider pr dag og tar ikke sjokolade fra skåla på jobb eller kake på fredager som de gjør. Jeg vet også hvor aktive de er, og ja, et par av dem er mer aktive enn meg... Men allikevel. Jeg har selvfølgelig ikke 100% kontroll, men de kommenterer at jeg spiser lite (og jeg smugspiser ikke hjemme om kvelden, det var sånt jeg gjorde da jeg veide 30 kg mer enn nå, nå spiser jeg kun litt fredag og lørdag, og overhodet ikke i de gamle mengdene). Der jeg spiser knekkebrød til lunsj har de med seg middagsrester med sauser, ris, pasta, vafler osv. Og allikevel er de slankere enn meg, også de som er lavere enn meg.

Anonymkode: 34315...b99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tror nok det er ødelagt. Hvis ønske gikk i oppfyllelse ville jeg jo spist mye mer. Jeg føler at jeg må passe på nå uansett mengde. Men nå er jeg redd for mat så jeg passer nok mer på enn en vanlig person.

Anonymkode: c661b...b62

Ja, jeg føler også at jeg tenker mye mer på dette enn andre... Men det er kanskje ikke unaturlig....

Anonymkode: 34315...b99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk for gode tilbakemeldinger. Så da tenker dere litt over det. 
jeg tenker på mat/trening og vekt 24/7. 

Hvor ofte tenker dere på det? Er det bare når dere er sultne, får lyst på noe eller skal planlegge middag?

Anonymkode: c661b...b62

De fleste tenker på mat/kosthold i blant, men de som ikke sliter med ett usunt forhold til mat lar ikke tankene ta kontrollen. Tankene om mat og vekt styrer lite, og man tenker ikke noe særlig mer enn "jaja, får ta en salat i morgen" hvis man overspiser på junkfood en dag. Tankene på mat og vekt styrer ikke hverdagen, og en dag med dårlige valg ødelegger ikke resten av uka.

Å være "naturlig normalvektig" er egentlig feil definisjon, det du egentlig spør om er hvordan vi som ikke har ett usunt forhold til mat har det.

Anonymkode: 719b6...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

De fleste tenker på mat/kosthold i blant, men de som ikke sliter med ett usunt forhold til mat lar ikke tankene ta kontrollen. Tankene om mat og vekt styrer lite, og man tenker ikke noe særlig mer enn "jaja, får ta en salat i morgen" hvis man overspiser på junkfood en dag. Tankene på mat og vekt styrer ikke hverdagen, og en dag med dårlige valg ødelegger ikke resten av uka.

Å være "naturlig normalvektig" er egentlig feil definisjon, det du egentlig spør om er hvordan vi som ikke har ett usunt forhold til mat har det.

Anonymkode: 719b6...12f

Hei,

 

Dette var veldig godt svar på spørsmålet.. Virker som samboeren min bare sier putt putt og spiser vanlig neste dag når han har spist mye. Han spiser som regel mye mer enn meg og er så slank å fin. Det er så urettferdig.

Anonymkode: c661b...b62

[AnonymBruker]

spiser sjeldent for å være høflig, kun hvis jeg faktisk er sulten. Spiser ikke ultraprosessert til hverdags, men er jeg hos andre spiser jeg det jeg får servert.

Er veldig glad i mat, men sunn kvalitetsmat av gode ingredienser. Koser meg mye mer med det enn med dårlig usunn mat. Spiser meg skikkelig mett, og så ikke igjen før jeg er sulten. Kan være en gang om dagen eller tre ganger om dagen.

Har hatt BMI mellom 19-21 fra jeg var ferdig med puberteten til nå (46 år), minus et svangerskap og noen måneder etter det.

 

Anonymkode: 7b9be...87f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Takk for gode tilbakemeldinger. Så da tenker dere litt over det. 
jeg tenker på mat/trening og vekt 24/7. 

Hvor ofte tenker dere på det? Er det bare når dere er sultne, får lyst på noe eller skal planlegge middag?

Anonymkode: c661b...b62

Jeg hadde spiseforstyrrelser, for 10-15 år siden, og opplever at jeg har et godt forhold til mat og kropp i dag. Jeg kan huske at jeg så for meg at jeg måtte tenke på mat, trening og vekt hele tiden, og hvor slitsomt det var, så jeg fikk lyst til å svare deg. 

I dag tenker jeg lite på det. Jeg har hatt en stabil og sunn vekt i mange år. Lenge trente ikke, men var i aktivitet gjennom å gå mye tur med hunden og leke med barna uten at det var noe jeg loggførte eller tenkte på opp mot vekt og matinntak etter hvert. Da jeg var syk gikk, løp og trente jeg hele tiden, og det er noe jeg bevisst har latt være å gjøre en god del år, fordi jeg var redd jeg skulle bli opphengt i det igjen.

De to siste årene har jeg tatt sjansen på å jogge i ulendt terreng, og å gjøre litt øvelser for kjernemuskulaturen. Nå er det for kondisjonen og helsens skyld, jeg hadde en del vondter i kroppen og merket at jeg trengte å trene av den grunn. Psyken min tåler det heldigvis fint. Jeg har gått litt opp i vekt av det, fordi det har økt matlysten min, og det syns jeg er fint. Jeg er normalvektig, og kroppen regulerer det selv. Har jeg jogget en lang tur, har jeg gjort det med glede, og jeg er ekstra sulten og spiser mer en vanlig til kveldsmat. Det skjer av seg selv, og det er noe jeg tenker lite på. Jeg har bare registrert at det er slik, og tenkt så deilig at jeg får energi og mindre vondt i ryggen av treningen i stedet for å bli helt fiksert og stresset fordi vekten har økt.  

Jeg tenker ikke på vekt i hverdagen. Mat tenker jeg på ifbm. å planlegge måltider i familien, og jeg forsøker å fokusere på variert og næringsrik mat. For energien og helsens skyld, og for både barna, mannen og meg selv. Trening tenker jeg på som en form for mindfullness, eller å tømme hodet. Samt at jeg syns det er godt å kjenne at kroppen er sterk og fungerer. Men det er ikke vanskelig å la være å jogge fordi jeg har vondt i kneet, selv om jeg spiste en stor middag, heldigvis. 

Veien til å komme ut av spiseforstyrrelsen for meg, handlet først og fremst om å finne andre metoder for å regulere følelser enn mat/ikke mat og trening. Samt at selvfølelsen min, som hadde vært helt knunst, gradvis ble bedre. Det var en lang prosess. 

God bedring ❤️ 

Anonymkode: bfd28...c64

[AnonymBruker]

Jeg har gått ned fra 86 kg til 63 kg siden januar 2023. 
eneste bevisste jeg har gjort er å kutte ned på kos i hverdagen og spise en porsjon til middag. I starten spiste jeg når jeg var sulten. Tok alltid en shake på morgenen for å få i meg meg noe, og spiste lunsj når barn var levert,

Så ofte spiste jeg kun lunsj, middag og feks en brødskive/knekkebrød til kvelds. 
 

siste halvåret har jeg spist frokost-lunsj-middag-kveldsmat. Gått ned 6 kg bare siste måneden. En porsjon til middag. Til jeg er mett ellere. Ofte omelett/frokostgrøt/2-3 ostesmørbrød til frokost eller lunsj
 

går på både kafe, spiser kaker i bursdagsselskap og på besøk, baker gjærbakst hjemme(men spiser bare en selv).  Spiser godteri i helgene. Men kan kjøpe noe ellers i uken om jeg får lyst på. Men spiser ikke mer enn jeg orker/har lyst på. Og søtsuget og behovet har sunket betraktelig etter jeg gikk ned i vekt. Tidligere kunne jeg lett spist 2-3 kakestykker. Nå holder det med 1 og litt is til i selskap etter vi har spist mat. 
 

Jeg har nådde mål vekten for flere uker siden og føler jeg spiser mer og «mer usunt» så skjønner ikke hvorfor det fortsatt går nedover😳

Anonymkode: 58337...92c

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med bulimi og jojo slanking  i over 15 år nå. Tenker på matinntak og bevegelse ofte nå også men var verre før. Er kommet meg dit jeg ønsker å være, med en bmi på ca 21-22. Det som passer meg passer nødvendigvis ikke andre. Men det første jeg må akseptere som dame på over 40 år, er at vekten svinger, å den kan svinge med 3 kg. Det har jeg nå lært meg å leve med. 
jeg faste fra kl 20-12. spisevindu altså mellom 12-20. i gode perioder spiser jeg mins mulig karbohydrater i spisevinduet, å det er absolutt det beste for meg. Men så har jeg perioder der jeg spiser hva jeg vil innenfor vinduet og i helgene er det rom for kos. Kan til å med utvidet vinduet da. Jeg har en aktiv jobb, og jeg går mye på fritiden også. Ligger på et gjennomsnitt på 16000 skritt hver dag året rundt. Styrke har jeg trent før men pga revmatisme er det blitt mindre av det. Så fasting og spisevindu og bevegelse har hjulpet meg. Godtar noen få kg i svinging, å har gode perioder innimellom med fokus på karbo. 

Anonymkode: f9a08...af0

[AnonymBruker]

Jeg har hatt jojo-vekt hele livet, men innenfor normal bmi. Varierer mye med hvordan jeg har det psykisk, og om jeg har feks en hobby eller noe greier som opptar meg så jeg ikke bare sitter foran tvn og spiser hele dagen. Til og med vinter/sommer kan påvirke ting for min del. MEN jeg har alltid fått panikk når jeg ser at jeg plutselig har blitt lubben og vekta begynner å pushe 70 kg (er 167 cm høy). Jeg liker meg selv mindre, blir mer deprimert, mindre lyst på sex med partner, mere hissig og sur, mere lat og energiløs, og jeg hater det så mye at jeg bare rett og slett endrer mønster på dagen. Jeg bare begynner å spise mindre og blokkerer ut tanker om mat. Spiser selvsagt, men orker ikke tenke på det. Holder meg opptatt med andre ting. Målet er å bli akkurat mett nok og så komme seg videre med dagen, få i seg en frokost, middag, kvelds, og prøve å holde den verste sulten på avstand. Litt irriterende de første dagene, men vipps så har magesekken krympet og den ekle konstante sultfølelsen forsvinner. Men man må jo selvsagt "hjelpe" hjernen og kroppen litt til å normalisere seg, så man kan jo ikke glemme av mat helt, for det er IKKE bra. 

Så ja, min grense er 70 kg og over fordi jeg har merket at det skjer en stor endring med kroppen min rundt 70 kg som jeg definerer som overgang mellom normal og lubben. Jeg tillater meg litt slack og derfor går jeg litt opp og ned, og jeg vet det ikke er bra, men det har i hvertfall holdt meg unna overvekt. Jeg kutter aldri helt ut søtsaker eller fet mat, bare justerer kroppen til å spise mindre generelt. Man kan fint gå ned i vekt uten å bare spise brokkoli og knekkebrød, hvis det bare er selve vektnedgangen som er målet. 

Anonymkode: d7568...479

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg hadde spiseforstyrrelser, for 10-15 år siden, og opplever at jeg har et godt forhold til mat og kropp i dag. Jeg kan huske at jeg så for meg at jeg måtte tenke på mat, trening og vekt hele tiden, og hvor slitsomt det var, så jeg fikk lyst til å svare deg. 

I dag tenker jeg lite på det. Jeg har hatt en stabil og sunn vekt i mange år. Lenge trente ikke, men var i aktivitet gjennom å gå mye tur med hunden og leke med barna uten at det var noe jeg loggførte eller tenkte på opp mot vekt og matinntak etter hvert. Da jeg var syk gikk, løp og trente jeg hele tiden, og det er noe jeg bevisst har latt være å gjøre en god del år, fordi jeg var redd jeg skulle bli opphengt i det igjen.

De to siste årene har jeg tatt sjansen på å jogge i ulendt terreng, og å gjøre litt øvelser for kjernemuskulaturen. Nå er det for kondisjonen og helsens skyld, jeg hadde en del vondter i kroppen og merket at jeg trengte å trene av den grunn. Psyken min tåler det heldigvis fint. Jeg har gått litt opp i vekt av det, fordi det har økt matlysten min, og det syns jeg er fint. Jeg er normalvektig, og kroppen regulerer det selv. Har jeg jogget en lang tur, har jeg gjort det med glede, og jeg er ekstra sulten og spiser mer en vanlig til kveldsmat. Det skjer av seg selv, og det er noe jeg tenker lite på. Jeg har bare registrert at det er slik, og tenkt så deilig at jeg får energi og mindre vondt i ryggen av treningen i stedet for å bli helt fiksert og stresset fordi vekten har økt.  

Jeg tenker ikke på vekt i hverdagen. Mat tenker jeg på ifbm. å planlegge måltider i familien, og jeg forsøker å fokusere på variert og næringsrik mat. For energien og helsens skyld, og for både barna, mannen og meg selv. Trening tenker jeg på som en form for mindfullness, eller å tømme hodet. Samt at jeg syns det er godt å kjenne at kroppen er sterk og fungerer. Men det er ikke vanskelig å la være å jogge fordi jeg har vondt i kneet, selv om jeg spiste en stor middag, heldigvis. 

Veien til å komme ut av spiseforstyrrelsen for meg, handlet først og fremst om å finne andre metoder for å regulere følelser enn mat/ikke mat og trening. Samt at selvfølelsen min, som hadde vært helt knunst, gradvis ble bedre. Det var en lang prosess. 

God bedring ❤️ 

Anonymkode: bfd28...c64

Tusen takk for et fantastisk svar ❤️ Hvordan kom du deg ut av spiseforstyrrelsen? Hvordan fant du en god balanse mellom matinntak og trening/aktivitet? Hvordan fant du en måte å regulere følelsene på? Jeg trodde ikke jeg brukte mat for å regulerer følelser men det er jo mulig. Hvordan merket du at tankene begynte å avta? Stemmer det at du også tenkte Åå dette 24/7?

Anonymkode: c661b...b62

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å holde normal vekt helt naturlig og må passe på. Har gått opp og ned i vekt hele voksenlivet, men har aldri hatt alvorlig overvekt eller fedme. Om jeg slutter å tenke på mat vil jeg begynne å øke i vekt umiddelbart. Det er i de periodene der jeg ikke tenker over hva jeg dytter i meg at vekta skyter i taket. Så tar jeg meg sammen. Starter på et eller annet slanke-konsept og går ned med dem alle, enten det er kaloritelling, periodisk faste eller keto - det spiller ingen rolle. Grunnen til at jeg går ned er at jeg får fokus på hva jeg dytter i munnen og i hvilke mengder. Jeg er altså naturlig litt mer sulten og fysen enn det jeg har godt av, og holder normal vekt dersom jeg fokuserer på kosthold og matinntak. Er fokuset et annet sted en periode så blir jeg raskt overvektig. Dette er kanskje genetisk, min mor hadde det likt.

Anonymkode: 07c91...f7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har hatt jojo-vekt hele livet, men innenfor normal bmi. Varierer mye med hvordan jeg har det psykisk, og om jeg har feks en hobby eller noe greier som opptar meg så jeg ikke bare sitter foran tvn og spiser hele dagen. Til og med vinter/sommer kan påvirke ting for min del. MEN jeg har alltid fått panikk når jeg ser at jeg plutselig har blitt lubben og vekta begynner å pushe 70 kg (er 167 cm høy). Jeg liker meg selv mindre, blir mer deprimert, mindre lyst på sex med partner, mere hissig og sur, mere lat og energiløs, og jeg hater det så mye at jeg bare rett og slett endrer mønster på dagen. Jeg bare begynner å spise mindre og blokkerer ut tanker om mat. Spiser selvsagt, men orker ikke tenke på det. Holder meg opptatt med andre ting. Målet er å bli akkurat mett nok og så komme seg videre med dagen, få i seg en frokost, middag, kvelds, og prøve å holde den verste sulten på avstand. Litt irriterende de første dagene, men vipps så har magesekken krympet og den ekle konstante sultfølelsen forsvinner. Men man må jo selvsagt "hjelpe" hjernen og kroppen litt til å normalisere seg, så man kan jo ikke glemme av mat helt, for det er IKKE bra. 

Så ja, min grense er 70 kg og over fordi jeg har merket at det skjer en stor endring med kroppen min rundt 70 kg som jeg definerer som overgang mellom normal og lubben. Jeg tillater meg litt slack og derfor går jeg litt opp og ned, og jeg vet det ikke er bra, men det har i hvertfall holdt meg unna overvekt. Jeg kutter aldri helt ut søtsaker eller fet mat, bare justerer kroppen til å spise mindre generelt. Man kan fint gå ned i vekt uten å bare spise brokkoli og knekkebrød, hvis det bare er selve vektnedgangen som er målet. 

Anonymkode: d7568...479

Det jeg ønsker er å holde min nåværende vekt og slippe tvangstrening/gåing/aktivitet og sluppe å tenke på det hele dagen. Det er bokstavelig talt hele dagen. Jeg får ikke pause i 1 minutt en gang. Det er nok vanskelig å forstå om man ikke har hatt det selv. Jeg forstår ikke selv hvorfor jeg må tenke på det når jeg ikke har lyst til det..

Anonymkode: c661b...b62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har hatt jojo-vekt hele livet, men innenfor normal bmi. Varierer mye med hvordan jeg har det psykisk, og om jeg har feks en hobby eller noe greier som opptar meg så jeg ikke bare sitter foran tvn og spiser hele dagen. Til og med vinter/sommer kan påvirke ting for min del. MEN jeg har alltid fått panikk når jeg ser at jeg plutselig har blitt lubben og vekta begynner å pushe 70 kg (er 167 cm høy). Jeg liker meg selv mindre, blir mer deprimert, mindre lyst på sex med partner, mere hissig og sur, mere lat og energiløs, og jeg hater det så mye at jeg bare rett og slett endrer mønster på dagen. Jeg bare begynner å spise mindre og blokkerer ut tanker om mat. Spiser selvsagt, men orker ikke tenke på det. Holder meg opptatt med andre ting. Målet er å bli akkurat mett nok og så komme seg videre med dagen, få i seg en frokost, middag, kvelds, og prøve å holde den verste sulten på avstand. Litt irriterende de første dagene, men vipps så har magesekken krympet og den ekle konstante sultfølelsen forsvinner. Men man må jo selvsagt "hjelpe" hjernen og kroppen litt til å normalisere seg, så man kan jo ikke glemme av mat helt, for det er IKKE bra. 

Så ja, min grense er 70 kg og over fordi jeg har merket at det skjer en stor endring med kroppen min rundt 70 kg som jeg definerer som overgang mellom normal og lubben. Jeg tillater meg litt slack og derfor går jeg litt opp og ned, og jeg vet det ikke er bra, men det har i hvertfall holdt meg unna overvekt. Jeg kutter aldri helt ut søtsaker eller fet mat, bare justerer kroppen til å spise mindre generelt. Man kan fint gå ned i vekt uten å bare spise brokkoli og knekkebrød, hvis det bare er selve vektnedgangen som er målet. 

Anonymkode: d7568...479

Det høres jo ikke helt bra ut å svinge slik. Men det er jo fint at du har noenlunde kontroll. Så lenge det ikke ødelegger psyken..

Anonymkode: c661b...b62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg klarer ikke å holde normal vekt helt naturlig og må passe på. Har gått opp og ned i vekt hele voksenlivet, men har aldri hatt alvorlig overvekt eller fedme. Om jeg slutter å tenke på mat vil jeg begynne å øke i vekt umiddelbart. Det er i de periodene der jeg ikke tenker over hva jeg dytter i meg at vekta skyter i taket. Så tar jeg meg sammen. Starter på et eller annet slanke-konsept og går ned med dem alle, enten det er kaloritelling, periodisk faste eller keto - det spiller ingen rolle. Grunnen til at jeg går ned er at jeg får fokus på hva jeg dytter i munnen og i hvilke mengder. Jeg er altså naturlig litt mer sulten og fysen enn det jeg har godt av, og holder normal vekt dersom jeg fokuserer på kosthold og matinntak. Er fokuset et annet sted en periode så blir jeg raskt overvektig. Dette er kanskje genetisk, min mor hadde det likt.

Anonymkode: 07c91...f7a

Men da er det vel ikke slik at du tenker på kropp/mat/trening hele døgnet? Det er det jeg ikke forstår helt hvorfor skjer med meg når jeg endrer noe..

Anonymkode: c661b...b62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tusen takk for et fantastisk svar ❤️ Hvordan kom du deg ut av spiseforstyrrelsen? Hvordan fant du en god balanse mellom matinntak og trening/aktivitet? Hvordan fant du en måte å regulere følelsene på? Jeg trodde ikke jeg brukte mat for å regulerer følelser men det er jo mulig. Hvordan merket du at tankene begynte å avta? Stemmer det at du også tenkte Åå dette 24/7?

Anonymkode: c661b...b62

Det tok lang tid, flere år å komme seg ut av det. Men gradvis, fra at jeg tenkte på mat/vekt/trening 24/7, og ikke hadde plass til noe som helst annet, til at det til slutt var helt borte. Jeg gikk i terapi, og jobbet med å utfordre mattankene der. Men det som egentlig hjalp vel så mye, var å klare å få andre ting inn i livet igjen. Og ikke minst inn i tankene og følelsene. Jeg skaffet en hund, og var (litt) aktiv i Røde Kors, det var to ting som ga meg mening akkurat da jeg forsiktig begynte å bli friskere. 

Jeg trengte å bli bevisst på at det jeg følte, om at jeg måtte trene hvis jeg skulle finne på å spise den brødskiva med det peanøttsmøret, måtte ikke forsyne meg av det smågodtet, og kom til å legge på meg hvis jeg spiste den bollen bestemor hadde bak, måtte ikke legge på meg så mye som en kilo for det ville være forferdelig, var bare sterke følelser. Men ikke sannheten. 

Jeg merket at tankene begynte å avta ved at jeg f.eks. kunne ha vært på besøk hos noen og fått noe mat jeg følte jeg ikke burde spist, og jeg fikk masse ekle følelser, men jeg klarte å la være å handle på dem (f.eks. ved å trene eller ikke spise noe mer den dagen eller spise veldig lite eller veldig sunt neste dag). Jeg hadde også kostlister som jeg følte slavisk, og jeg merket at jeg holdt på å bli friskere da jeg kjente at jeg ble litt irritert på dem, at de hemmet meg. Det gikk fra meget strikte kostlister, som jeg ikke torde fravike det minste fra (i hvert fall ikke i retning å spise noe mer eller annet enn det som stod, men gjerne litt mindre), til at jeg til slutt en dag stolte på at kroppen og matlysten er i stand til å regulere seg selv. Jeg er sånn nå at jeg legger ikke på meg av at jeg spiser dessert på restaurant en kveld, men jeg er gjerne ikke så sulten til frokost neste dag, og spiser mindre da uten at jeg tenker over det mer. 

Hos meg slapp det aller siste av det taket da jeg ble gravid og fikk første barn. Da var det ikke plass til mat og vekt tankene mer i det hele tatt. 

Lykke til på veien ut av dette, det er mulig ❤️ 

Anonymkode: bfd28...c64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.9.2024 den 15.49):

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser og gått opp og ned i vekt. Nå er jeg på en sunn og frisk vekt jeg ønsker å holde. 
Jeg aner jo ikke hva jeg kan spise og hvor mye jeg må være i aktivitet. 
 

Jeg lurer på hvordan dere som aldri har tuklet med mat holder en naturlig vekt uten å tenke nye over det? Eller tenker alle mye over det?

jeg er nysgjerrig på hva dere som aldri har slitt med noen form for spiseforstyrrelse tenker i forholdt til mat og vekt?

Anonymkode: c661b...b62

Spiser sunt/normalt i ukedagene. Spiser meg aldri stappmett. Kanskje litt sjokolade på lørdager. Er det bursdag/annet som skjer så kan jeg spise et kakestykke. Får du hjelp? 

Anonymkode: c11ea...f17