Bonusmødre, elsker dere bonusbarn som deres egne?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kødder ikke på noen måte. Jeg står dem kanskje nærmere enn du gjør dine? Jeg vet ikke. De var her før mitt barn kom, så de var lenge "barna mine" og jeg har ingen mangel på kjærlighet for noen av dem eller bonusbarnet. Hjertet brenner over for dem alle.

Anonymkode: 90292...a2a

Jeg står mine nærme, og jeg elsker dem. 

Jeg sier ikke at jeg har mangel på kjærlighet for tantebarn eller fadderbarn. Jeg elsker dem høyt, og ville gjort det meste for dem. Men jeg elsker dem ikke like høyt som mine egne. Morskjærligheten for mine egne barn er sterkere.

Det er ingen tvil i meg om at dersom jeg måtte velge, så hadde jeg valgt mine egne barn. Dersom jeg måtte valgt mellom mine egne barn derimot, så hadde jeg ikke greid å gjøre det. Det er en annen type kjærlighet, mye større og sterkere enn all kjærlighet for alle andre. Jeg elsker mannen min høyt også, men det heller kan ikke måle seg med hva jeg føler for barna mine.

Anonymkode: 33481...a58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Her forstår jeg virkelig ikke. Hva i alle dager har det å si om den andre forelderen er ute av bildet når det kommer til kjærligheten for dem?? Hvordan stopper det deg fra å elske noen høyere, det at de har flere voksne som elsker dem?? Jeg håper ikke det er normen at de fleste tenker slik, for det er noe av det sykeste jeg har hørt...

Anonymkode: 90292...a2a

Det er da ikke «sykt», det er helt naturlig. Det har ikke med barnet selv å gjøre, men alle omstendighetene rundt. For et bonusbarn har man ikke en naturgitt kjærlighet til barnet slik man har til det man føder, man er avhengig av å aktivt knytte seg til det. Og det skal jo litt til for at det skjer.

Det har jo bl.a. praktiske konsekvenser, man vil jo ta del i livet til et barn i MYE større grad dersom mor eller far er død eller ute av bildet. Man vil også bli beslutningstaker på lik linje med biologisk forleder, hvilket man ikke blir hvis de «bare» er skilt. Et dårlig og konfliktfylt samarbeid med eks påvirker også relasjonen til barna.

Jeg mistet far som barn og har hatt en stefar siden da, som har vært som min far. Har to bonusbarn nå, de kom først inn i mitt liv da de var 10 og 14, og er her annenhver helg. Det er en helt annen situasjon.

Anonymkode: 4ba0a...129

[AnonymBruker]

Jeg elsker bonusbarnet mer enn egne barn. Skulle ønske mitt barn var mer likt bonusbarnet som er pen og slank og flink på skolen. Populær er hun også, alle liker henne.

Jeg forsøker å hinte litt, se på xxxx hun jobber med leksene og spiser sunt. det er nok derfor hun har så mange venner og er så populær. Men det virker ikke som om det når inn.

Anonymkode: d91de...f4a

[AnonymBruker]

Nei, ikke innerst inne. Jeg elsker de høyere enn livet selv, og jeg både sier og viser det i handling på lik linje med hva jeg gjør med mine egne.

Men hadde de alle hatt en pistol til hode hvor jeg måtte velge, hadde jeg ofret bonusbarna.

(Og hadde den samme pistolen vært rettet mot meg selv/samboer/mine foreldre/mine søsken/tantebarn og bonusbarna, ville jeg spart bonusbarna.)

Hatt de i livet 50/50 siden de var 2- og 4år gamle, nå 10år og 12år.

Anonymkode: a725e...281

[AnonymBruker]

Selvfølgelig ikke. Ble kjent med bonus da de var 12 og oppover.

Ingen kan få samme tilknytning som mine egne barn som jeg har bært frem og oppdratt selv.

Anonymkode: a5723...cfa

[AnonymBruker]

Jeg er glad i bonusbarna mine og de er viktige for meg. Men kjærligheten for barnet mitt er av en annen liga. Og det tenker jeg er helt greit! Bonusbarn mine er glad i meg, men elsker foreldrene mine. Og det tenker jeg også er helt greit! 
 

Men - jeg forskjellsbehandler aldri barna ut ifra om det er mitt barn eller bonusbarn. Samme tilbud om kjøring, ordner klær og slikt til alle, samme ukepenger, organiserer bursdager for alle osv. 

Anonymkode: 8566c...732

[AnonymBruker]

Usikker. Men altså, hvorfor sammenlikne? Jeg er glad i " barnet", hun er voksen nå. Jeg elsker mitt bonusbarn og på en måte som ikke kan sammenlignes. 

 

Anonymkode: ed41d...b9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg elsker bonusbarnet mer enn egne barn. Skulle ønske mitt barn var mer likt bonusbarnet som er pen og slank og flink på skolen. Populær er hun også, alle liker henne.

Jeg forsøker å hinte litt, se på xxxx hun jobber med leksene og spiser sunt. det er nok derfor hun har så mange venner og er så populær. Men det virker ikke som om det når inn.

Anonymkode: d91de...f4a

Jeg kan gjerne røpe grunnen til at hun ikke hører på deg: personligheten din er helt rævva.

Anonymkode: 80636...570

[AnonymBruker]

Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er glad i henne, men det er et skille mellom henne og mine egne. Måtte jeg velge, hadde jeg valgt mine egne først. Jeg har stilt opp for henne på lik linje som jeg har gjort med egne barn. Vært så deltagende i livet hennes som hun/situasjonen har tillatt meg. 

Anonymkode: def04...57d

[AnonymBruker]

Jeg er ikke bonusmor, men jeg har en bonusfar jeg tror elsker meg på lik linje som sin biologiske datter. Han kom inn i livet mitt da jeg var to, og det var bare oss tre i seks år før min søster ble født. Han har støttet meg gjennom alle viktige hendelser i livet, inkludert å følge meg opp kirkegulvet, og han er også en fantastisk bestefar til mine barn. Jeg har en biologisk far, men vi er og har aldri vært så nære som meg og min bonusfar. Jeg tror min far elsker meg, han sier nå i hvert fall det, men han følger ikke opp og er lite til stede for oss.

Dette var for så vidt grunnen til at jeg har vært veldig skeptisk til å innlede et forhold med noen som har barn fra før. Jeg er usikker på om jeg ville elsket et stebarn like mye som mine egne, jeg klarer egentlig ikke å se for meg at jeg skal klare å få så dyp kjærlighet for noen andre igjen.

Anonymkode: 9ac47...2a2

[SPOCA]

Ja, jeg elsker min stesønn, mitt bonusbarn, som min egen. Han kaller meg også mor. Vi har et nært forhold.

Det var jo litt alt eller ingenting. Enten går man helt inn i rollen, eller så er det ingenting. Med syv diagnoser kreves det at jeg er like delaktig som far (og mammaen hans).

Jeg gir medisiner, skifter bleier, setter de samme grensene som far, tar nattevåk, tar meg av han når han har anfall, bysser og trøster når han trenger det. Han er snart syv år, men på mange måter som en 2-3 åring. Han er vår spesielle gutt.

Klart, jeg er jo ufrivillig barnløs, så han fyller et tomrom hos meg. Samtidig både vet jeg og ser jeg at han trenger meg, akkurat som han trenger far og mamma. Med et barn som er så krevende, som han tross alt er, er det viktig med flere rundt som kan avlaste. Jeg er den eneste far stoler på rundt min stesønn. Jeg vet at hadde det ikke vært for meg, hadde han kanskje allerede måtte bo i en bolig for barn med multifunksjonsnedsettelser. Jeg gir foreldrene et ekstra pusterom. Så jeg er også med på f.eks foreldresamtaler, lager mat tilpasset han, snakker med sosionomen eller er involvert i hans helsesituasjon.

Såpass mye elsker jeg han at jeg har nylig byttet jobb, slik at jeg kan være mer tilgjengelig for avlasting og tilrettelegging.

Og for de som lurer har jeg et bedre forhold til barnets mamma enn min mann har til henne.

Jeg ser på meg selv som en fullverdig mor til barnet, og kaller han min sønn.

Endret 8. september av SPOCA

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Her forstår jeg virkelig ikke. Hva i alle dager har det å si om den andre forelderen er ute av bildet når det kommer til kjærligheten for dem?? Hvordan stopper det deg fra å elske noen høyere, det at de har flere voksne som elsker dem?? Jeg håper ikke det er normen at de fleste tenker slik, for det er noe av det sykeste jeg har hørt...

Anonymkode: 90292...a2a

I mitt tilfellet lager barnemor så mye trøbbel og manipulerer de barna til å hate meg, at det er vanskelig og hardt å få til et bra forhold med dem. Det fører til at man ikke greier å elske dem, det er for mye støy rundt. Det hadde faktisk vært enkelte hvis hun ikke var inne i bildet. Barna havner i en lojalitetskonflikt og de velger alltid sine biologiske foreldre selv om den biologiske foreldre er en dritsekk. 

Anonymkode: 82b8d...32d

[AnonymBruker]

Ja, men har også vert lenge i livet deres 🙂

Anonymkode: fab85...e2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2024 den 15.43):

Hei!

Jeg vil gjerne høre dere bonusmødres erfaringer med å bygge relasjon med bonusbarn? Elsker dere som ditt eget? Kan man leve i en familie uten å elske barnet? Har det vært en prosess? Hvilke tiltak har dere gjort for å komme dit? Kan man bare være glad i eller bry seg om? Ønsker å høre fra begge sider med ulike erfaringer. 

Anonymkode: b9b30...a41

Desverre elsker jeg ikke og aldri gjort, som min egen 😔 Utrolig glad i henne og bryr meg om hun, men ikke som mine egne. Det er ikke barnets feil, som er voksen i dag. Jeg er ganske sikker på at hadde jeg fått lov, hadde jeg gjort det. 

Vi hadde i utgangspunktet er veldig godt grunnlag og startet med en fantastisk relasjon. 

Men foreldrene hennes gjorde det nærmest umulig. Mor på sin side sa til far at hun skulle gjøre livet hans et helvete på jord. Noe hun virkelig gikk inn for og fortsatt prøver den dag i dag. Og en litt tafatt far med vansker for å regulere følelser, grenser og stå opp for seg selv.

Begge foreldrene hadde for mye problemer. Høyt konfliktnivå, og en mor som på ingen måte ønsket å redusere det. Barnet ble dratt inn i mors plan om å gjøre livet til far et helvete. Fars oppførsel gjorde det vel enkelt. Far gjorde alt for å få barnet i terapi, og han gikk i terapi selv. Men mor nektet at barnet skulle få hjelp, selv til skolen som hun hang etter. Og sikkert mye jeg ikke vet annet at begge foreldrene har skyld her. Jeg tenker at det ekstreme hatet mor har mot far, må komme fra et sted. Altså at far har gjort noe som har skapt dette hatet. Men selv i dag forstår jeg ikke hva. 

Hjemme gikk vi på eggeskall i redsel for å gjøre eller si noe feil, som barnet fortalte til mor og mor lagde et leven ut av det. Jeg måtte trekke meg tilbake av hensyn til meg selv, mitt barn og for å gjøre alt for å ikke eskalere ting. 

Heldigvis er far et helt annet menneske i dag. Jobbet og jobber fortsatt hardt for å reparere og være en god far. Mor prøver fortsatt å stikke kjepper i hjulene desverre. Heldigvis er relasjonen mellom far og datter sterk, så mor klarer det ikke like enkelt lengre. Desverre så påvirker det jo datteren negativt. Mor ønsker jo ikje at datteren går i terapi, har en god relasjon til oss etc. Og datteren kommer ofte til oss med ganske almerende info om mor og deres relasjon (vi sier aldri noe stygt om mor). 

Stakkars barnet som ble utsatt for det og tok selvsagt skade av det. Jeg har kvernet hodet 100 ganger om hva jeg kunne ha gjort anerledes. Både jeg og mannen min har sagt unnskyld til hun, snakket om det vi gjorde galt og hvor lei oss vi er for å utsatt henne for det. 

Å bo med et barn man ikke har tett tilknytning til er tøft, men værst for barnet. Kan ikke tenke meg hvordan dette har vært for henne 💔 

Jeg tror det handler ekstremt mye om foreldrene og dynamikken.

Mannen min elsker barnet mitt som sitt eget. Både jeg og min eks, far til barnet, har tatt mannen min inn i varmen og støttet han som bonusfar. Ingen konflikter, godt samarbeid, god kommunikasjon mellom meg og min eks og forståelsen for utfordringene en steforeldre kan møte på, har nok gjort det mye enklere for mannen min.

Men jeg og eksen min har jobbet hardt for å komme dit. I starten var konfliktnivået høyt og typisk som man hører om her inne. Jeg var kontrollerende, nedlatende, sjalu etc og han sint, frustrert, tafatt, sjalu etc. 

Min eks og mannen min prater nok mer sammen enn meg og eksen. Vi kan feire ting sammen, ingen sjalusi eller lignende. Vi er på ingen måte enige i alt og alle har svelget en del kameler, men det er helt ok så lenge vi har klart å ha en god relasjon. 

Det som også gjør det trygt for alle - vi blader oss nå aldri oppi hva den andre foreldren gjør og har stor aksept for at vi er ulike (med mindre det hadde vært snakk om omsorgssvikt), snakker aldri negativt om den andre og barnet er hovedfokuset som betyr at relasjonen mellom oss voksne er uhyre viktig. 

Det samme med dama til eksen. Hun ble tatt imot med åpne armer og har nå en veldig god relasjon til barnet vårt. Litt startvansker da hun hadde dårlig erfaring med en slik situasjon tidligere. Hun var på vakt og hadde gardene oppe mot meg, men skjønte nok fort at det trengte hun ikke❤️ 

Anonymkode: 4b642...a9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2024 den 18.16):

Går det ann i lengden? Jeg skjønner at du behandler de likt i teorien, men små smil og tegn og kjærtegn som man spontant gir de man er glad i uten å tenke seg om, tonefall, kroppsspråk etc - kan man fake det «hele tiden»? Jeg tror det vil skinne igjen på en ubevisst måte. 

Anonymkode: 7188c...181

Flere erfaringer omkring dette? Jeg tenker jo at det ofte er her «forskjellsbehandlingen» kommer inn, og ikke nødvendigvis ved materielle ting og utstyr som barn har behov for, men heller kjærtegn og det båndet man deler med biologiske barn. 

Anonymkode: b9b30...a41

[Dojakitty]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg elsker bonusbarnet mer enn egne barn. Skulle ønske mitt barn var mer likt bonusbarnet som er pen og slank og flink på skolen. Populær er hun også, alle liker henne.

Jeg forsøker å hinte litt, se på xxxx hun jobber med leksene og spiser sunt. det er nok derfor hun har så mange venner og er så populær. Men det virker ikke som om det når inn.

Anonymkode: d91de...f4a

Er dette kødd?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg elsker bonusbarnet mer enn egne barn. Skulle ønske mitt barn var mer likt bonusbarnet som er pen og slank og flink på skolen. Populær er hun også, alle liker henne.

Jeg forsøker å hinte litt, se på xxxx hun jobber med leksene og spiser sunt. det er nok derfor hun har så mange venner og er så populær. Men det virker ikke som om det når inn.

Anonymkode: d91de...f4a

Jeg håper du skriver dette bare for å provosere og at du virkelig ikke mener det.

Du kan ikke hinte sånn til barn om at de skulle vært mer lik den og den. Uansett. Det må du bare slutte med. Det ender opp med at ditt barn føler seg mindreverdig og at det aldri når opp til deg og aldri får den kjærligheten den fortjener. Du skal aldri sammenligne sånn og du skal i hvert fall ikke si det til barnet ditt. Du sier virkelig ikke at stesøsken er bedre og flinkere og penere og mer populær og at h*n må bli litt som stesøskenet sitt. 

Jeg sier aldri "skam deg" til noen, for å påføre skam er ikke noe jeg gjør. Men. Dette var virkelig nære på. "Virker ikke som det når inn." ... såklart det når inn. Du skaper dårlig selvfølelse og selvtillitt hos ditt eget barn. 

Bare slutt. 

Anonymkode: 04684...fc9

[AnonymBruker]

Nei, men er glad i og bryr meg veldig om. Jeg hadde glatt ofret forholdet og bonusbarn om det var det beste for mine barn. 

Anonymkode: 3f56c...596

[AnonymBruker]

Jeg har 4 voksne bonusbarn i 20 årene og jeg er utrolig glad i, men min på 11 vil alltid være den jeg elsker mest,men hn er heldig som har 4 eldre søsken, jeg og moren til bonusbarna har vert sammen i 10 år, så min ser på henne som ekstra mamma, pappan er også lite i bilde

Anonymkode: bf050...f4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.9.2024 den 18.52):

Flere erfaringer omkring dette? Jeg tenker jo at det ofte er her «forskjellsbehandlingen» kommer inn, og ikke nødvendigvis ved materielle ting og utstyr som barn har behov for, men heller kjærtegn og det båndet man deler med biologiske barn. 

Anonymkode: b9b30...a41

Det er jo stor forskjell på om en forelder er død eller om foreldre «bare» er skilt.

Veldig mange barn vokser opp med skilte foreldre idag, så stigma rundt det er jo ikke hva det var. Og nesten like mange har nye voksenpersoner i livet sitt, enten de er etablerte steforeldre eller midlertidig kjæreste. Så lenge barnet har en trygg og god relasjon til begge sine foreldre kan de leve med at de andre voksne ikke elsker dem ubetinget slik deres foreldre gjør. Akkurat som at de selv ikke blir like glade i dem som sin egen mamma eller pappa. 

Anonymkode: 4ba0a...129